Er det egoistisk å føle det slik?

[leter etter svar]

Har vært sammen med mannen min i 14 år. I 12 av disse har vi vært gift og har to flotte barn sammen. For 8 år siden flyttet vi fra storbyen til hjemstedet til min mann. Ca 50 mil vekk fra min familie. Har flotte svigerforeldre på stedet men...

Yrkesmessig har dette vist seg å være en karrierebrems for meg, må ta det jeg får og mistrives noe med dette. Trives ikke i klimaet her, savner kontakt med familie og venner. Har forsøkt å bygge opp et nettverk her jeg er, men savner å ha nære venner. Mannen min og jeg kommuniserer dårlig, han ser ikke mine problemer. Dvs han vet at jeg føler det slik men kan ikke skjønne at det skal være så ille. Har en ok jobb og gode kollegaer men savner å kunne utvikle meg mer. Må alt være helt forferdelig for at han skal forstå.

Barna har funnet seg godt til rette og har gode venner på stedet.

Vi vurderte å flytte til mitt hjemsted for 2 år siden, men så fikk jeg en ok jobb her og vi ble. Føler inni meg at det var en dum avgjørelse. Samtidig følte jeg at ekteskapet begynte å skrante og tenkte at dersom jeg rev alle opp med røttene ville det være et dårlig utgangspunkt for et samlivsbrudd.

Jeg vil alltid føle meg på bortebane her. Det er noe som mangler i livet mitt. Jeg når ikke frem til mannen min. Han har vært heldig med jobb og trives med tingene som de er. Han liker å gjøre ting på sine premisser. Gjør ikke ting han ikke liker - punktum. Han er flink med barna og hjelper med husarbeidet. Men når han finner ut av at han skal gjøre husarbeid, da forventer han at alle stiller. Selv om jeg har slitt i forkant får jeg dårlig samvittighet med å si at det ikke passer da. Økonomisk tjener han bedre, derfor blir det også slik at han styrer en del investeringer. Det ble kjøpt ny og flott bil, (alt for dyr) når jeg fikk ny jobb. Måtte grine meg til en bil nr 2.

Alt føles helt feil, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vet jeg burde si i fra mer, men begynner å gråte når jeg blir sint. Venter for lenge med å si i fra. Når jeg sier i fra forstår han ikke. Hater konkflikter og vil gjerne bli likt av alle.

Barna kommer først, men føler at jeg etterhvert har strukket meg så langt for barna sin skyld at jeg irriterer meg over dem også. Kan det være riktig?

Ved et samlivsbrudd, dersom jeg ønsker å ha barna mest mulig mister jeg muligheten til å være med på en del av de aktiviteter jeg tross alt er med på. Målet er dessuten å forlate stedet jeg bor på, noe som ville være uheldig i forhold til barna.

Vet verken inn eller ut lenger. Vet ikke om jeg lenger er glad i mannen min. Det er slitsomt. Sikkert ikke lett å svare på heller dette. Mange spørsmål.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes ikke det er egoistisk å føle at mye går deg imot, når du faktisk føler det sånn. Da bebreider du deg selv og legger stein til byrden. Jeg vil heller oppfordre deg til å ta tak i saken. Hva kan du gjøre med den?

Slik jeg oppfatter det, vil det være mer destruktivt å la humla suse, enn å få mistrivselen din opp på forhnadlingsbordet.

Det er egentlig ingen unnskyldning at mannen din ikke støtter deg, for at du kan ta det opp. Du må heller innse at han ikke forstår din misnøye, eller kanskje han forstår den, men han deler den ikke.

Vel, så må du være sterk nok alene til å møte deg selv.

Det handler vel om to forhold. Det ene er manglende utfordringer karrieremessig. Og det andre er vel et skrantende samliv.

Forsøk å skille disse fra hverandre når du skal gjøre opp status, og tenke hvilke muligheter du har for endring.

Jeg vil anbefale deg å bruke en samtalepartner. Er du motivert for en fagperson på familiekontoret eller en psykolog, lege e.l., så bruk katalogen og let deg frem til en.

Hvis du lar mannen din få åpent innblikk i problemet, kan det hende han stiller opp mer enn du tror.