Hva i alle dager skal jeg gjøre??betatt av en annen..

[Gjest slik kan det gå]

Du angrer på at du ikke var utro. Jeg vet av erfaring at du kommer til å angre mye mer dersom du er utro. Du kommer til å ha vanvittig dårlig samvittighet overfor din mann, mens det eneste du tenker på er muligheten for å gjøre det igjen!!

Jeg har gjort det. Angrer som en gal for at jeg ikke først gjorde det slutt med min mann.

Det begynte med en liten flørt bare snakking. Etterhvert ble det kosing, kyssing og klining. Tilslutt kom det uungåelige at vi havnet i sengen. Nå er jeg solgt, er opp over ørene forelsket. Skal gå fra min mann, men tror ikke det kan bli noe med min utropartner. Det er altfor komplisert.

Jeg har kjent han som jeg var utro med i 6 år, vi går i samme omgangskrets men har aldri vært forelsket eller snakket noe særlig mye sammen tidligere. At en times uskyldig snakking sammen på en fest kunne føre med seg så mye de neste månedene kan jeg ikke ennå forstå. Vi er begge forelsket i hverandre og vet ikke hva vi skal gjøre. Det kommer ikke til å bli akseptert i venneflokken eller i våre familier om vi noen gang blir sammen, og det er helt forferdelig å tenke på.

Nesten som meg det der. Jeg angrer egentlig ikke så mye på at jeg var utro, jeg var det to ganger i edru tillstand med en venninne jeg har kjent i mange år.

Det jeg angrer på er at jeg lenge har vist jeg var forelsket i henne,(siste.. året har hun ymtet frempå at hun angret hun ikke valgte meg for 10 år siden ) uten å gå fra min kone som jeg da ikke elsker og ikke har elsket på en god stund.

Hun er en flott kvinne, min snart exkone, men det vi hadde har vi ikke lenger. Og familieterapauten vi prøvde å se ga oss kun en god latter over hvor lite innsikt han utviste, noe som holdt oss flytene ett år til.

Nå er det kun feighet og frykt for det ukjente som holder oss igjen.

[Gjest mio, min mio]

Nesten som meg det der. Jeg angrer egentlig ikke så mye på at jeg var utro, jeg var det to ganger i edru tillstand med en venninne jeg har kjent i mange år.

Det jeg angrer på er at jeg lenge har vist jeg var forelsket i henne,(siste.. året har hun ymtet frempå at hun angret hun ikke valgte meg for 10 år siden ) uten å gå fra min kone som jeg da ikke elsker og ikke har elsket på en god stund.

Hun er en flott kvinne, min snart exkone, men det vi hadde har vi ikke lenger. Og familieterapauten vi prøvde å se ga oss kun en god latter over hvor lite innsikt han utviste, noe som holdt oss flytene ett år til.

Nå er det kun feighet og frykt for det ukjente som holder oss igjen.

Tenk at det føles så herlig å høre at andre har det like forferdelig som meg. Det er gale!! Men jeg syns det er godt å vite at jeg ikke er unormal, at også andre opplever lignende ting.

Jeg angrer heller ikke for at jeg hadde sex med min elsker, men fordi jeg ikke først gikk fra min mann. Hadde jo vært vanvittigt forelsket i denne personen i over 1/2 år før vi gikk til det skrittet å ha sex.

Hvorfor er skal det være så fælt å gå fra mannen sin? Vet jo innerst inne at det vil være det beste for begge to. Nå er det jo slik da at mannen min vil ikke skilles. Hørtes ut som om dere begge ville skilles, det gjør jo alt mye enklere, i mine øyne.

Håper at dere får det bra begge to etter skilsmissen.

[Nikki]

Tenk at det føles så herlig å høre at andre har det like forferdelig som meg. Det er gale!! Men jeg syns det er godt å vite at jeg ikke er unormal, at også andre opplever lignende ting.

Jeg angrer heller ikke for at jeg hadde sex med min elsker, men fordi jeg ikke først gikk fra min mann. Hadde jo vært vanvittigt forelsket i denne personen i over 1/2 år før vi gikk til det skrittet å ha sex.

Hvorfor er skal det være så fælt å gå fra mannen sin? Vet jo innerst inne at det vil være det beste for begge to. Nå er det jo slik da at mannen min vil ikke skilles. Hørtes ut som om dere begge ville skilles, det gjør jo alt mye enklere, i mine øyne.

Håper at dere får det bra begge to etter skilsmissen.

Det er bare av hensyn til deg selv at du ikke går fra mannen din, ikke av hensyn til mannen din. Du føler deg skyldig, og ønsker ikke å være "the bad guy". Dette er en veldig egoistisk måte å oppføre seg på. Tror du han egentlig ønsker å bruke livet sitt på en person som ikke elsker ham og som tenker på en annen? Syns du ikke han fortjener bedre? Du har ingen rett til å la ham sitte der og vente på deg mens du bestemmer deg for hva du skal gjøre. Hvorfor skal dette bare være ditt valg? Har ikke han og rett til å være med å bestemme hva _han_ vil?

Du er stor nok til å ta ansvaret for dine egne handlinger. Du får ingen sympati fra meg, fordi den eneste som kan gjøre ting bedre for deg er deg selv.

[girlfriend]

Det er bare av hensyn til deg selv at du ikke går fra mannen din, ikke av hensyn til mannen din. Du føler deg skyldig, og ønsker ikke å være "the bad guy". Dette er en veldig egoistisk måte å oppføre seg på. Tror du han egentlig ønsker å bruke livet sitt på en person som ikke elsker ham og som tenker på en annen? Syns du ikke han fortjener bedre? Du har ingen rett til å la ham sitte der og vente på deg mens du bestemmer deg for hva du skal gjøre. Hvorfor skal dette bare være ditt valg? Har ikke han og rett til å være med å bestemme hva _han_ vil?

Du er stor nok til å ta ansvaret for dine egne handlinger. Du får ingen sympati fra meg, fordi den eneste som kan gjøre ting bedre for deg er deg selv.

"Det er bare av hensyn til deg selv at du ikke går fra mannen din, ikke av hensyn til mannen din." hvordan kan du vite det? Jeg for min del har en veldig stor omsorg for de rundt meg og ville absolutt tenkt mer på mannen min enn meg selv. Siden det er evnt.jeg som bryter opp i mitt tilfelle er det rett og rimelig at jeg må leve med ekstra tanker rundt det, men hadde ønskt det ikke ville såre mannen min så fælt.

[Nikki]

"Det er bare av hensyn til deg selv at du ikke går fra mannen din, ikke av hensyn til mannen din." hvordan kan du vite det? Jeg for min del har en veldig stor omsorg for de rundt meg og ville absolutt tenkt mer på mannen min enn meg selv. Siden det er evnt.jeg som bryter opp i mitt tilfelle er det rett og rimelig at jeg må leve med ekstra tanker rundt det, men hadde ønskt det ikke ville såre mannen min så fælt.

Med fare for at jeg blander dere alle sammen her... det har flere ganger blitt sagt at "jeg skulle ønske mannen min ville gjøre det slutt med meg" så tyder det på at grunnen til at man ikke gjør det slutt er feighet. Man ønsker ikke selv å bli "den slemme" og pleier sin egen skyldfølelse ved å bli. Det er altså for å ikke føle seg skyldig man blir. Det skal ikke bare være opp til deg og din "omtanke" om du blir i denne situasjonen - mannen din bør også få være med på og bestemme om _han_ ønsker å være sammen med deg når du tenker som du gjør.

Poenget mitt (som helt sikkert drukner i alle ordene mine) er at du må kommunisere disse følelsene dine for mannen din. Selvfølgelig er det tøft og det føles skummelt. Men det er faktisk den eneste måten å finne ut av ting enten den ene eller den andre veien.

Skal han "sitte på vent" mens du bestemmer deg? Det kaller ikke jeg omsorg...

[Nikki]

Med fare for at jeg blander dere alle sammen her... det har flere ganger blitt sagt at "jeg skulle ønske mannen min ville gjøre det slutt med meg" så tyder det på at grunnen til at man ikke gjør det slutt er feighet. Man ønsker ikke selv å bli "den slemme" og pleier sin egen skyldfølelse ved å bli. Det er altså for å ikke føle seg skyldig man blir. Det skal ikke bare være opp til deg og din "omtanke" om du blir i denne situasjonen - mannen din bør også få være med på og bestemme om _han_ ønsker å være sammen med deg når du tenker som du gjør.

Poenget mitt (som helt sikkert drukner i alle ordene mine) er at du må kommunisere disse følelsene dine for mannen din. Selvfølgelig er det tøft og det føles skummelt. Men det er faktisk den eneste måten å finne ut av ting enten den ene eller den andre veien.

Skal han "sitte på vent" mens du bestemmer deg? Det kaller ikke jeg omsorg...

Bare for å presisere:

Jeg har stor forståelse for den situasjonen dere har havnet i, og jeg er ingen tilhenger av at man skal bli i ekteskapet for enhver pris. Jeg har selv vært gjennom lignende kriser, og håndterte den ikke på beste måte. Av det lærte jeg at det beste jeg kan gjøre, er å være 100% ærlig med mannen min - det gjør vondt, men den gangen jeg ikke hadde vært ærlig hadde han det mye, mye vondere!

Man må til syvende og sist ta ansvar for sitt eget liv og sine handlinger. Dersom dere virkelig føler som dere gjør, så må dere ta konsekvensen av det. Avslutt det dere har på en ordentlig måte før dere tar fatt på noe nytt.

[Gjest mio, min mio]

Det er bare av hensyn til deg selv at du ikke går fra mannen din, ikke av hensyn til mannen din. Du føler deg skyldig, og ønsker ikke å være "the bad guy". Dette er en veldig egoistisk måte å oppføre seg på. Tror du han egentlig ønsker å bruke livet sitt på en person som ikke elsker ham og som tenker på en annen? Syns du ikke han fortjener bedre? Du har ingen rett til å la ham sitte der og vente på deg mens du bestemmer deg for hva du skal gjøre. Hvorfor skal dette bare være ditt valg? Har ikke han og rett til å være med å bestemme hva _han_ vil?

Du er stor nok til å ta ansvaret for dine egne handlinger. Du får ingen sympati fra meg, fordi den eneste som kan gjøre ting bedre for deg er deg selv.

Selvfølgelig er det egoistisk. Men hadde jeg tenkt bare på meg selv så hadde jeg sagt til han at hadde vært utro. Det kan jeg ikke si for da ødelegger jeg livet til mange flere.

Men jeg har sagt til han at jeg ikke elsker han lenger, og han vil fremdeles være gift med meg, så akkurat den biten har jeg ikke dårlig samvittighet for.

Ellers så er jeg stor nok til å ta ansvar for mine egne handlinger, og det er det jeg holder på med for tiden!!

[leter etter svar]

Bare for å presisere:

Jeg har stor forståelse for den situasjonen dere har havnet i, og jeg er ingen tilhenger av at man skal bli i ekteskapet for enhver pris. Jeg har selv vært gjennom lignende kriser, og håndterte den ikke på beste måte. Av det lærte jeg at det beste jeg kan gjøre, er å være 100% ærlig med mannen min - det gjør vondt, men den gangen jeg ikke hadde vært ærlig hadde han det mye, mye vondere!

Man må til syvende og sist ta ansvar for sitt eget liv og sine handlinger. Dersom dere virkelig føler som dere gjør, så må dere ta konsekvensen av det. Avslutt det dere har på en ordentlig måte før dere tar fatt på noe nytt.

Det har aldri vært ønsket om å være utro som får meg til å vurdere mitt ekteskap. Men samtidig er det bare egoisme som fører til at en ikke gjør det valget? Det er klart det finnes egoistiske tanker, økonomien er bedre med 2 enn med 1 med inntekten i husstanden. Og tilværelsen som aleneforelder gir ikke så mye spillerom i forhold til fritid. Samtidig ingen barn ønsker at foreldrene skal skilles. Dårligere økonomisk spillerom påvirker barna sine levevilkår. Jeg kunne fint ha hatt dårlig økonomi og frihet alene, men barna krever en viss standard synes jeg. Samtidig kjenner jeg at jeg blir frustrert over et forhold som ikke fungerer. Mye ligger i dårlig kommunikasjon, men føler jeg har prøvd. Bor langt fra egen hjemkommune, og er på alle måter på bortebane. Våre venner er mye min manns. Familien er min manns. Det er definitivt ikke lett å ta valget å bryte opp. Hvorfor gjør vi så mye fordi vi tror vi gjør de rundt oss glade? Det er ikke sikkert vi lykkes med det en gang.

[Gjest slik kan det gå]

Tenk at det føles så herlig å høre at andre har det like forferdelig som meg. Det er gale!! Men jeg syns det er godt å vite at jeg ikke er unormal, at også andre opplever lignende ting.

Jeg angrer heller ikke for at jeg hadde sex med min elsker, men fordi jeg ikke først gikk fra min mann. Hadde jo vært vanvittigt forelsket i denne personen i over 1/2 år før vi gikk til det skrittet å ha sex.

Hvorfor er skal det være så fælt å gå fra mannen sin? Vet jo innerst inne at det vil være det beste for begge to. Nå er det jo slik da at mannen min vil ikke skilles. Hørtes ut som om dere begge ville skilles, det gjør jo alt mye enklere, i mine øyne.

Håper at dere får det bra begge to etter skilsmissen.

Jeg tror folk er redde for fremtiden, spesielt når 20 åra er forbi Ingen vil dø alene, og de fleste vil vel gjerne dele den siste tiden med noen de har en historie med.

Nei, min hustru sier hun ikke vil skilles. Jeg har tenkt hardt, lenge og mye på dette, og spurt hvorfor. Hun sier hun elsker meg og vil ha meg etc.

Vi hadde en liten 'generalprøve' for litt siden, og tro meg det kommer ikke til å bli et pent oppgjør, med full pakke av trygling, gråting, sinne, angrep,slag under beltestedet etc. Noe som egentlig bare gjør meg mer sikker, men som gjør prosessen mer ubehagelig.

Men, thats life, og et mulig utfall av et giftemål. Lykke til selv!

[Nikki]

Det har aldri vært ønsket om å være utro som får meg til å vurdere mitt ekteskap. Men samtidig er det bare egoisme som fører til at en ikke gjør det valget? Det er klart det finnes egoistiske tanker, økonomien er bedre med 2 enn med 1 med inntekten i husstanden. Og tilværelsen som aleneforelder gir ikke så mye spillerom i forhold til fritid. Samtidig ingen barn ønsker at foreldrene skal skilles. Dårligere økonomisk spillerom påvirker barna sine levevilkår. Jeg kunne fint ha hatt dårlig økonomi og frihet alene, men barna krever en viss standard synes jeg. Samtidig kjenner jeg at jeg blir frustrert over et forhold som ikke fungerer. Mye ligger i dårlig kommunikasjon, men føler jeg har prøvd. Bor langt fra egen hjemkommune, og er på alle måter på bortebane. Våre venner er mye min manns. Familien er min manns. Det er definitivt ikke lett å ta valget å bryte opp. Hvorfor gjør vi så mye fordi vi tror vi gjør de rundt oss glade? Det er ikke sikkert vi lykkes med det en gang.

Neida, jeg er klar over at jeg var litt bastant i morres. Det er ikke egositisk å ikke gå, dersom man samtidig bestemmer seg for å prøve en gang til. Men det er egositisk å ikke gå dersom man lar partneren gå "på vent" til noe bedre dukker opp, eller ennå verre: starter et forhold på si istedet.

[Gjest]

Selfølgelig har det med instilling å gjøre. Men oddsene er likevel desverre dårlige, uten at det betyr at det er umulig. Alle som er forelsket, og også de som har vært det lenge uten at følelsene fosvinner, er jo "100% sikre" på at de aldri vil forsvinne.

Men det er egentlig ganske enkelt: når man begynner et forhold i så ung alder, og fortsetter inn i de voksne år, så er det en hel del ting man "går glipp av". Man føler selfølgelig ikke at man går glipp av noe, men slike ting har det med å komme som julepølsa på nissekjærringa. Noen har sansynligvis aldri noe stort behov for å "leve livet", men de fleste har det nok i en eller annen grad. Og om det behovet ikke tilfredsstilles i ungdommen, så har det en stygg tendens til å melde seg når man er blitt voksen og er helt sikker på at man er forbi det stadiet. Men når man e i et bra forhold så trenger man ikke oppdage slike ting, rett og slett fordi man har det bra og er overbevist om at man hverken har gått glipp av noe eller noengang kommer til å ha behov for noe annet.

"............................"

Vi har som sagt vært sammen i 7 år og har hatt mange problemer i de årene. Vi har begge følt oss slitne av forholdet og hatt lyst til å avslutte det noen ganger. Så dette har ikke vært noen "dans på roser". Det er ikke lett å være gift, uansett om man begynner tidlig eller sent.

Jeg er enig i at unge par oftere kan gå fra hverandre, men som sagt så tror jeg det har med viljen å gjøre, og også hvor moden man er når man gifter seg.

Dessuten har vi tre, snart fire barn som fortjener to foreldre som bor sammen.

Hva er du for en person, forresten, som kan komme å si til meg at: "ja, det er mulig å klare det, men oddsen er svært dårlig". Du vet ingenting om vårt forhold og oss som personer og vår kjærlighet til hverandre.

Jeg vil si at siden vi fremdeles er sammen og er glade i hverandre etter det vi har vært igjennom - så er oddsen veldig god.

Så det så!

Hilsen

[Gjest mio, min mio]

Jeg tror folk er redde for fremtiden, spesielt når 20 åra er forbi Ingen vil dø alene, og de fleste vil vel gjerne dele den siste tiden med noen de har en historie med.

Nei, min hustru sier hun ikke vil skilles. Jeg har tenkt hardt, lenge og mye på dette, og spurt hvorfor. Hun sier hun elsker meg og vil ha meg etc.

Vi hadde en liten 'generalprøve' for litt siden, og tro meg det kommer ikke til å bli et pent oppgjør, med full pakke av trygling, gråting, sinne, angrep,slag under beltestedet etc. Noe som egentlig bare gjør meg mer sikker, men som gjør prosessen mer ubehagelig.

Men, thats life, og et mulig utfall av et giftemål. Lykke til selv!

uff..

Høres ut som oss det. Min mann kommer ikke til å gråte og slikt, men kommer til å gjøre hva han kan for at tiden etterpå skal bli jævligest mulig for meg. Det syns jeg er helt teit, vi har da kjent hverandre i 10 år, og jeg ønsker jo fortsatt at han skal være min venn selv om vi ikke bor sammen.

Forstår heller ikke hvorfor noen vil bo sammen med en dame/ mann osm de vet ikke elsker en. Jeg hadde da ikke villet bodd sammen med min mann om jeg visste at han elsket en annen.

Jeg er ikke redd for å være alene, faktisk ser jeg frem til det, for jeg har ikke store forhåpninger om at jeg og min "elsker" kan bli sammen. Men er redd for at jeg kommer til å angre på at jeg gikk fra min mann. Jeg er jo kjempeforvirra nå og har mange tanker, kanskje min avgjørelse viser seg å være feil. Da er det jo ingen vei tilbake. Min mann ønsker ikke noen prøveperiode, at jeg flytter for en periode. Det tror derimot jeg at hadde vært greit. Da tror jeg at jeg hadde fått orden på kaoset i hodet mitt, og kanskje funnet ut at min mann faktisk er den rette å dele resten av livet sammen med.

Men man kan vel ikke forlange at han skal gå på gress å vente til jeg har bestemt meg!!

Lykke til med skilsmissen deres, håper at det ordner seg etterhvert for dere og at dere kan være gode venner.

[Prozak]

Vi har som sagt vært sammen i 7 år og har hatt mange problemer i de årene. Vi har begge følt oss slitne av forholdet og hatt lyst til å avslutte det noen ganger. Så dette har ikke vært noen "dans på roser". Det er ikke lett å være gift, uansett om man begynner tidlig eller sent.

Jeg er enig i at unge par oftere kan gå fra hverandre, men som sagt så tror jeg det har med viljen å gjøre, og også hvor moden man er når man gifter seg.

Dessuten har vi tre, snart fire barn som fortjener to foreldre som bor sammen.

Hva er du for en person, forresten, som kan komme å si til meg at: "ja, det er mulig å klare det, men oddsen er svært dårlig". Du vet ingenting om vårt forhold og oss som personer og vår kjærlighet til hverandre.

Jeg vil si at siden vi fremdeles er sammen og er glade i hverandre etter det vi har vært igjennom - så er oddsen veldig god.

Så det så!

Hilsen

"Hva er du for en person, forresten, som kan komme å si til meg at: "ja, det er mulig å klare det, men oddsen er svært dårlig". "

Oddsen, kjære deg, er basert på hvordan forhold inngått i ung alder stort sett ender. Hvis man er uenig i at oddsene er dårlige for slike forhold, så er man enten utrolig kunnskapsløs eller rett og slett blind. Og ja, det finnes unntak, men unntak er unntak. Enkelt og greit. Jeg trenger ikke vite det dugg om deg og dere for å si at oddsen er dårlig - det er åpenbart, og sier seg selv. Og hvis du er så trygg på forholdet, så bør du ikke ta deg nær av at jeg sier det - er man trygg så "vet" man.

".........................."

[skorpionfisken]

Takk for dommen!

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 17 og vi er gift enda (7 år siden), og nå venter vi barn nr 4.

Jeg velger å ikke tro på deg når det gjelder prognosene.

Hilsen en fremdeles forelsket

Jaja lille venn, da har du jo lang erfaring med forhold som varer til tross for at man ble sammen som ung.

Unnskyld at jeg er kynisk, men jeg var 18 da jeg ble sammen med min mann. Det varte faktisk i 18 år det. Men etter de 18 årene og to barn endte det også i skilsmisse. Han ville ikke mere.

Mitt forhold/ekteskap var lykkelig hele veien, det kunne ikke falle meg inn å tro at vi en gang skulle bli skilt. Min trofaste mann ville aldri finne på å finne en annen og forlate meg, til det elsket han meg for høyt, det visste jeg og det fortalte jeg til alle som orket å høre på min sukkersøte historie.

Jaja, jeg er lykkelig ennå jeg, med en ny mann, og er godvenner med min eksmann.

[Gjest]

Jaja lille venn, da har du jo lang erfaring med forhold som varer til tross for at man ble sammen som ung.

Unnskyld at jeg er kynisk, men jeg var 18 da jeg ble sammen med min mann. Det varte faktisk i 18 år det. Men etter de 18 årene og to barn endte det også i skilsmisse. Han ville ikke mere.

Mitt forhold/ekteskap var lykkelig hele veien, det kunne ikke falle meg inn å tro at vi en gang skulle bli skilt. Min trofaste mann ville aldri finne på å finne en annen og forlate meg, til det elsket han meg for høyt, det visste jeg og det fortalte jeg til alle som orket å høre på min sukkersøte historie.

Jaja, jeg er lykkelig ennå jeg, med en ny mann, og er godvenner med min eksmann.

Det var jo synd for deg. Men det betyr ikke at du kan sette noe dom på vårt ekteskap.

Du vet ingenting om oss, og har dermed ingen grunnlag for å uttale deg mer en generelt.

[Gjest]

"Hva er du for en person, forresten, som kan komme å si til meg at: "ja, det er mulig å klare det, men oddsen er svært dårlig". "

Oddsen, kjære deg, er basert på hvordan forhold inngått i ung alder stort sett ender. Hvis man er uenig i at oddsene er dårlige for slike forhold, så er man enten utrolig kunnskapsløs eller rett og slett blind. Og ja, det finnes unntak, men unntak er unntak. Enkelt og greit. Jeg trenger ikke vite det dugg om deg og dere for å si at oddsen er dårlig - det er åpenbart, og sier seg selv. Og hvis du er så trygg på forholdet, så bør du ikke ta deg nær av at jeg sier det - er man trygg så "vet" man.

".........................."

Jeg tar meg ikke nær av noen ting, jeg er trygg på mitt ekteskap.

Jeg vet at prosentvis ender mange par som ble gift unge opp med å skille seg.

Men det gir likevel ikke deg noe mer enn en generelt grunnlag å uttale deg på.

Så, ja - oddsen er kanskje dårlig. Men jeg er som sagt trygg på mitt ekteskap.

[Prozak]

Jeg tar meg ikke nær av noen ting, jeg er trygg på mitt ekteskap.

Jeg vet at prosentvis ender mange par som ble gift unge opp med å skille seg.

Men det gir likevel ikke deg noe mer enn en generelt grunnlag å uttale deg på.

Så, ja - oddsen er kanskje dårlig. Men jeg er som sagt trygg på mitt ekteskap.

"Men det gir likevel ikke deg noe mer enn en generelt grunnlag å uttale deg på."

Men jeg uttaler meg da heller ikke på noe annet enn generellt grunnlag.

"Så, ja - oddsen er kanskje dårlig. Men jeg er som sagt trygg på mitt ekteskap."

Og det skal man jo være. Hvis ikke så er jo oddsene unødvendig dårlige.

"............................"

[Solsikke]

Kanskje er du rett og slett forelsket i forelskelsen. Sjelden at forelskelsen varer livet ut. Eller i alle fall spenningen av å være nyforelsket. Den går som regel over til noe sterkere.

Husk bare en ting, gresset er sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet.

[Gjest]

"Men det gir likevel ikke deg noe mer enn en generelt grunnlag å uttale deg på."

Men jeg uttaler meg da heller ikke på noe annet enn generellt grunnlag.

"Så, ja - oddsen er kanskje dårlig. Men jeg er som sagt trygg på mitt ekteskap."

Og det skal man jo være. Hvis ikke så er jo oddsene unødvendig dårlige.

"............................"

OK. Da er vi enige