Blir plutselig snart stemor -hjelp!- (langt og komplisert)

[Gjest *takker for alle svar*]

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette, men jeg har 2 barn fra før og jeg har 2 barn med min samboer. Samboer har også et barn fra før av som han ikke har hatt kontakt med siden barnet var noen mnd gammelt. Barnet er nå 4 år.

Han kunne selfølgelig ha hatt kontakt før hvis han ha krevd det og stått på sine rettigheter. Det er en komplisert historie hvorfor han ikke har hatt kontakt...men uansett han har fått bedskjed om å ikke gjøre seg til kjenne at han var barnets biologiske far fordi samboer til eksen hans skulle være "pappa" for barnet. Dette fordi det var det beste for barnet ifølge moren.

MEN nå har ting plutselig snudd seg. Eksen til min samboer ringer plutselig en dag og sier det er slutt mellom hennes samboer og plutselig får min sambo barnet i telefonen som spør om "er du min ordentlige pappa?". Dette kom selfølgelig veldig uventet på min samboer som også ble overasker over at han nå plutselig var god nok. Har fått hørt nå i ettertid at når eksens samboer hentet sitt barn ble min samboers barn igjen og ikke skjønte hvorfor han som alltid har vært pappan til barnet plutselig ikke var det lenger. Dette måtte ha vært veldig forvirrende for barnet.

Men nå ser det ut til at min samboer skal ta opp kontakten og ingenting er bedre enn det!

Men så kommer jeg inn i bildet eller rettere sagt hvor? Eksen hans vil ikke ha noe med meg å gjøre pga en tvist under et av forsøkene på å få kontakt med barnet.Og det er heller ingen enkel person å hanskes med. Alle sier man må passe seg for henne. Min sambo får kun komme hjem til henne for å treffe barnet,og alene. Greit for de trenger tid å bli kjent. Jeg har bestemt meg for å holde meg i bakgrunnen nå i starten selv om jeg er uenig i en del ting og misliker litt at sambo føyer seg i alt hun sier og virker nesten redd henne. Føler meg veldig usikker på han etter at vi kom i denne situasjonen. Vi har blitt beskyld (spesielt jeg) for det ene og det andre og blitt baksnakket skikkelig. Og så er han så smilende og blid når hun ringer og later som ingenting har skjedd. Han forstår ikke hvorfor jeg ikke er hoppende glad, men jeg føler at det er mye hans egen feil at han ikke har tatt opp kontakten tidligere med barnet.Særlig med tanke på at jeg virkelig har prøvd å fått han til å gjøre det. Jeg må si at jeg grubler og tenker så mye på dette at det går utover nattesøvn og humør og alt...

Men går dette bra blir jeg helge stemor og er veldig usikker på hvordan jeg skal takle det til beste for det "nye" barnet..og med tanke på de barna vi har fra før av. Er ganske streng når det gjelder enkelte ting og redd for å gjøre forskjell siden man er redd for å "skremme" bort og kanskje bli mislikt av samboers barn. Håper noen kan gi meg noen gode råd...

[skorpionfisken]

"Er ganske streng når det gjelder enkelte ting og redd for å gjøre forskjell siden man er redd for å "skremme" bort og kanskje bli mislikt av samboers barn."

Det der er kjempevanskelig.

Da min sambo ble skilt fra sin sønns mor var gutten 5 år. Hun stilte seg helt på bakbena, og nektet ham å ha gutten mer enn noen timer nå og da. Min samboer er ikke den som lar seg stoppe av en rasende ex, så han sto på sitt, truet med fylkesmannen, og har nå normalt samvær med gutten.

Min stesønn er 10 mnd yngre enn min datter. Da han begynte å vanke hos oss måtte vi trø forsiktig for ikke å skremme ham vekk. Spesielt jeg holdt meg i bakgrunnen og tidde still når det var noe jeg var uenig om.

Dette reagerte min datter veldig på. Hun opplevde at vi var strengere med henne enn vi var med gutten. Så vi måtte bare skynde oss å få ting inn i normale former. Jeg begynte å si fra når det var noe, og vi måtte være like strenge med ham som med henne. Det var nærmest krig en stund, hvor gutten hver gang vi sa noe forlangte å få komme hjem til mamma, hyl og skrik og mas og sutring. Vi måtte være bestemte og si at når du er her så er du her, da gjelder de reglene og du får ikke dra hjem før det er tiden for det. Han ringte hjem til mamma og klagde og sa bare sin versjon og vi hadde til stadighet en rasende mamma på telefonen. Heldigvis bor de i god kjøreavstand unna, og hun har ikke bil så hun kunne ikke hente ham hver gang hun hadde lyst. Til slutt roet han seg, han trives godt her og gleder seg til å besøke oss, og maser nesten aldri om å få dra hjem.

[Craven]

"Er ganske streng når det gjelder enkelte ting og redd for å gjøre forskjell siden man er redd for å "skremme" bort og kanskje bli mislikt av samboers barn."

Det der er kjempevanskelig.

Da min sambo ble skilt fra sin sønns mor var gutten 5 år. Hun stilte seg helt på bakbena, og nektet ham å ha gutten mer enn noen timer nå og da. Min samboer er ikke den som lar seg stoppe av en rasende ex, så han sto på sitt, truet med fylkesmannen, og har nå normalt samvær med gutten.

Min stesønn er 10 mnd yngre enn min datter. Da han begynte å vanke hos oss måtte vi trø forsiktig for ikke å skremme ham vekk. Spesielt jeg holdt meg i bakgrunnen og tidde still når det var noe jeg var uenig om.

Dette reagerte min datter veldig på. Hun opplevde at vi var strengere med henne enn vi var med gutten. Så vi måtte bare skynde oss å få ting inn i normale former. Jeg begynte å si fra når det var noe, og vi måtte være like strenge med ham som med henne. Det var nærmest krig en stund, hvor gutten hver gang vi sa noe forlangte å få komme hjem til mamma, hyl og skrik og mas og sutring. Vi måtte være bestemte og si at når du er her så er du her, da gjelder de reglene og du får ikke dra hjem før det er tiden for det. Han ringte hjem til mamma og klagde og sa bare sin versjon og vi hadde til stadighet en rasende mamma på telefonen. Heldigvis bor de i god kjøreavstand unna, og hun har ikke bil så hun kunne ikke hente ham hver gang hun hadde lyst. Til slutt roet han seg, han trives godt her og gleder seg til å besøke oss, og maser nesten aldri om å få dra hjem.

Jeg lever selv i en komplisert hverdag, som krever kløkt fra alle. Min kone og jeg har fire barn fra før - som vi har samtidig i delt bosted og vi har en sammen. Nå har vi levet slik så lenge at ting er i et meget godt spor, men det tok sin tid å havne der.

Mitt råd til deg er at du føler deg fram som stemor. Den exen høres totalt rabiat ut, mens din samboer høres som en svak person. Det er ikke til å tro at han funnet seg i å bli radert helt vekk som far for barnet så lenge uten at han selv har tatt grep.

Men la han styre med exen, og prøv å overse henne totalt. Så vil trolig ting gå seg til og hun roe seg ned etter hvert. Din jobb er å sørge for at barnet får det trygt med sine nye fire søsken - i seg selv en svært oppgave. Ikke la din sinne gå ut over barnet - og helelr ikke din samboer, som sikkert gjør så godt han kan sett fra sitt ståsted.

[favn]

Jeg er rystet over at mor til barnet føyset vekk faren og han lot seg føyse vekk. Vet ikke hvem som er sprøest av dem...

Menmen, nå ser det jo ut til å 'ordne' seg.

Jeg foreslår at dere kontakter familievernkontoret el.l. Dette barnet går gjennom en seriøs livskrise, og det er åpenbart at verken mor eller far er oppegående nok til å håndtere dette skikkelig på egen hånd.

Din rolle? Vel, jeg skjønner at du oppfatter ham som vinglete og pinglete overfor denne 'andre kvinnen'. Men hun har jo greid å slette ham som far tidligere, så han er vel både redd og usikker på hva som skjer nå. Hvis du er trygg på ham i det som er _deres_, må du bare vente og se hvordan han og moren til barnet ordner dette.

Når det gjelder å ta imot dette barnet, må du huske at h*n har mistet faren sin og fått en ny og ukjent. Stakkars, det er jo helt vanvittig.

Vær grei, varm, inkluderende, imøtekommende, sett vanlige grenser og _ikke_ snakk stygt om moren hans. Selv om hun er totalt sprengt, er hun moren hans. Og: Bare drit i hennes sladder og intriger, folk flest skjønner at sånne folk farer med drit.

Forresten, dere må selvsagt forklare til barna deres hva som skjer. Si akkurat det de trenger å vite, ikke for mye og ikke for lite.

Lykke til framover i en vanskelig situasjon.

[momsen]

Jeg skal svare kort på det lange spørsmålet ditt: Løp og kjøp en veldig god bok som kom i fjor om steforeldre, der får du masse tips.

Boka heter: Steforeldreboka. Hvordan (over)leve med andres barn. (Damm & Søn). Den er skrevet av stemor og journalist Berit Almendingen.

Lykke til!

[Gjest Stemor jeg også]

Kjempevanskelig dette her. Har selv en stesønn, så jeg vet LITT om det.

Generelt tror jeg at masse kjærlighet og omsorg at barn føler seg elsket. MEN du skal praktisere samme grenser/regler for alle. Ellers vil jo også dine barn begynne å stusse på hvorfor det nye barnet får lov til "alt".

Jeg vil ønske deg lykke til:-)