Deppa.

[Gjest habe]

Fant endelig mannen i mitt liv på slutten av 2003. Det var full klaff fra begges side, og vi har hatt det veldig bra sammen. Har gjort mye sammen og har stort sett de samme interesser. Han bor noen mil fra meg, så det blir kun i helgene at vi treffes. Han var begynt å bygge hus da vi møtte hverendre, så hver helg fra før i febr. har jeg kjørt til ham og hjulpet til med både sparkling, maling, etc. for å bli fortest mulig ferdig, slik at vi kunne slappe litt mer av når innflytting var gjort i mai. Nei, det bare fortsetter med arbeid og arbeid. Han arbeider hele tiden og "glemmer" meg av. Det kan gå flere dager utan at han ringer og mail sender han heller ikke.I ferien var vi noen dager bortreist, men ellers var det jobb med diverse ved huset.Har sagt ifra, men han vil jo bli fortest mulig ferdig med det meste utenfor huset.Siste helga i ferien endte trasig. Vi koste oss med vin og grillmat, begynte etterhvert å diskutere, der jeg kom frem med en del ting som jeg ikke syntes om, har sagt fra før. Så kom han med ett el. annet til meg, som jeg syntes var veldig urettferdig. Det endte med at jeg gikk til sengs, og da var jeg også rett og slett full.( Innrømmer at jeg tåler dårlig kritikk). Dagen etter dro jeg hjem pga. jobb, og da var han ikke helt blid, men innrømmet at jeg hadde nok litt rett i det jeg sa. Siden har jeg ikke hørt fra ham. Har sendt ham 2 mail uten å ha fått svar. Føler meg helt jævlig nå.Forbanner meg selv for at jeg har hjulpet ham så mye, for jeg føler meg både brukt og dum. Han har hele tiden hevdet at han er veldig glad i meg, men jeg blir så i tvil når han ikke tar mer kontakt. Dessuten er han ikke like snar til å ta omkring meg og gi meg en klem som før. Han er arbeidsnarkoman, men jeg mener at det er viktig å pleie et forhold også. Det var godt å få "tømt" seg litt. Håper det er noen som har noen synspunkter/ gode råd/ trøst el kritikk å komme med!

[Lady 2004]

Hadde blitt mildt sagt forbanna. Lurer på hva slags useriøs type dette er. Synes det er et klassisk eksempel som går igjen og det så til de grader.

De har det topp sammen, samme kjemi, topp sex, han er mannen i livet eller hun er kvinnen i livet og plutselig forandrer alt seg. Forstår bare ikke hva dette kommer av.

Men tror nok at mangen må bli noe mer kritiske enn det vi til nå har vist at vi er.

Vist han har vist den siden nå, hvordan blir han da senere? Et dårlig tegn spør du meg. Jeg hadde gitt ham et ultimatum. Eller rett og slett kvittet meg med det søppelet.

Hvilken forventninger har dere til hverandre og fremtiden, hva er felles mål og verdier? Mye av dette syntes jeg er viktig å finne ut av. I hvertfall snakke sammen. Det er nøkkelordet.

Han er ikke verd en eneste tåre eller dag du er deppa. Finn deg venner eller vær mye med venner. Noe du liker å gjøre?

[Gjest sincera]

Mannen min var likedan. Til slutt orket jeg ikke mer. Ett år etter at jeg forlot ham, fikk han diagnosen adhd. Når jeg nå ser meg tilbake, skjønner jeg at mye av det som såret meg den gangen, "bare" var utslag av hans adhd-lidelse (de oppfatter for eksempel ikke alt, bl.a. sosiale signaler).

Hadde jeg visst dengang at han hadde adhd, ville jeg ikke ha tatt det så personlig som jeg gjorde det da. Kanskje jeg ikke ville ha forlatt ham, heller, om jeg hadde forstått hvordan det egentlig hang sammen...

Så ta dette i beste mening, gi ham en sjanse til, kjenn godt etter om det er noe du kan leve med - eller ikke. Er det ikke - så gå.

Det gjorde min mann veldig vondt at jeg gikk. Han hadde jo tross alt gjort alt han kunne - og det var ikke lite. Bygget hus for oss, Vært flink med ungene. Gjort så godt han kunne, ikke sant?

Så tro ikke alt kommer av vond vilje eller maktbehov. Av og til kan de faktisk ikke så mye for det. (Selv om de er menn - eller kanskje nettopp derfor*ler*)