Hva skal jeg gjøre??

[Gjest litt fortvilet nå]

Hei!

Jeg og samboeren min har vært sammen i 4 år i november. Han er min første ordentlige kjæreste. Jeg (=snart 24 år) er ferdig på høyskolen, mens han (=snart 24år) ikke har gjort ferdig videregående enda. Han igjen et par fag. Jeg er ofte deperimert på grunn av at han ikke har skole og ikke får noe jobb. Har alltid dårlig råd. Jeg jobber fullt og fast. Han er så treig med å søke jobber og finne ut av hva han vil. Må nesten skrive søknadene for han. Det er lite jobber nå. Tenker hele tiden på at jeg har lyst på unge, men det blir sikkert lenge til siden han ikke har utdannelse eller jobb. Jeg vil jo at ungen skal få det bra. FØler at alt er så negativt.Men er jo glad i han.Tenker mye på at jeg er lei, og det går ut over humøret. Noen ganger tenker jeg at det er ikke han jeg kommer til å gifte meg med og få unger med. Får dårlig samvittighet da. Men samtidlig er jo ikke ting riktig når man tenker slikt. Men han sier jo at alt ordner seg. Jeg føler at han står på stedet hvil, men jeg er lenger foran. Noen råd?

[skorpionfisken]

Problemet hans er vel ikke mangel på utdannelse. Mange bra mennesker har lite eller ingen utdannelse.

Problemet hans er at han er tafatt og tiltaksløs og lite engasjert i å skaffe seg jobb. Det finnes faktisk jobber til ufaglærte også, mange jobber, men de går til dem som er ivrige og masete og oppsøkende når det gjelder arbeidsgivere. Det er klart at en arbeidsgiver heller ansetter en som kommer på døra og presanterer seg og viser iver etter å komme i jobb, enn en som bare sender inn en halvengasjert søknad.

Du må selv avgjøre om du vil satse framtiden din på en så tiltaksløs mann. Du er glad i ham sier du, men det er ingenting som plager et forhold mer enn dårlig økonomi og tiltaksløst. Det kan drepe enhver gode følelse.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes du har et sunt opprør mot tingenes tilstand. Jeg blir ikke beroliget av holdningen: bare vent, alt ordner seg.

Slik jeg oppfatter det virker det som om du og samboeren din har vokst litt i hver deres retning. Mangler han motivasjon for å gå på skole eller søke jobb? Kanskje andre enn du skal forsøke å snakke med ham. Det kan være at han synes det er vanskelig at du har kommet så mye lenger enn ham, og at du er mer ivrig. Jeg oppfordrer deg altså til å bringe inn en annen samtalepartner enn deg for å pushe ham videre. For for mye masing, virker ikke bra på samlivet.

Forsøk heller å få til noen hyggelige fellesting dere to, som kan stimulere parforholdet positivt. For hvis gleden over å være sammen med kjæresten begynner å blekne, kan det gå fort nedover. Hvis du har gått helt lei, synes jeg du skal vurdere å ta en pause fra ham.

[Gjest Kjenner meg igjen]

Her kjente jeg meg igjen, ja. Jeg var også i et sånt forhold i ca 4 år, med en tiltaksløs og lat fyr.

Jeg gjorde også den tabben at jeg hadde innstillingen "jeg kan jo vente og se, så ordner det seg vel etter hvert". Det gjorde det ikke, og til slutt brøt jeg ut.

Hvis man skal leve sammen med noen, må man jo kunne forlange at han bidrar med sin del til husholdningsutgifter, husleie osv. Og man må kunne planlegge framtiden sammen.

Hvis han gir blaffen i sitt eget liv, gif han på en måte også blaffen i deres felles liv og felles framtid.

Gi ham et ultimatum, forlang at han tar seg sammen og skaffer seg en jobb, hvis ikke pakker du sakene dine og flytter.