Identitet, forhold til fødeland og oppdragelse

[Gjest May M]

Det er vel ikke så mange som er uenige i at adopterte har et veldig forskjellig forhold til sin opprinnelse. Noen er opptatt av landet, kulturen, biologiske foreldre ol, mens andre er mer likegyldige.

Har tenkt litt på hvordan forskjellig "oppdragelse" er med på å påvirke dette. Hva har det å si at det fokuseres en del på landet, kulturen osv i familien. Blir man mer opptatt av det, eller får man stillet sin nysgjerrighet og blir mindre opptatt av det?

Folk er jo født forskjellige, og vil av den grunn ha forskjellige behov/ønske om å vite mer om sin bakgrunn, men man er jo også i stor grad et produkt av sine omgivelser, opplevelser osv, så jeg synes ikke man kan se helt bort fra at dette kan ha en stor betydning.

Er det noen som har gjort seg noen tanker rundt dette? Hadde vært fint å høre fra noen voksne adopterte, eller adoptivforeldre med "voksne" barn.

[Gjest Voksen adoptert som selv har fått barn]

Å få høre om sitt opprinnelsesland fra man er små er veldig viktig for barna.

Mine foreldre gjorde følgende som har betydd mye for at jeg i dag har et veldig positivt forhold til mitt opprinnelsesland:

1. De "skapte" minner for meg ved å lage en minnebok, der bilder og alle data om meg fra jeg var liten stod oppført. Postkort fra alle stedene de besøkte i opprinnelseslandet, navn på folk de møtte osv.

2. De kjøpte en del klær og bamser og gjenstander fra mitt opprinnelsesland, og som jeg hadde et godt og nært forhold som barn. Jeg var stolt av tingene fra akkurat dette landet, fordi jeg kom derfra. Noe konkret som jeg kunne vise mine små venner som barn.

3. De har alltid snakket positivt om landet og mine biologiske foreldre. At det var av kjærlighet de måtte gi meg opp og at de ønsket jeg skulle få det godt her i livet. De har snakket mye om landet, gitt meg informasjon fra jeg var liten, at eks. helsevesenet ikke fungerte på samme måte, slik at jeg ikke kunne få samme hjelpen der nede da jeg ble syk.

4. De har vært flinke å ha et stort nettverk med andre familier som har adoptert barn. Vi møttes vel 2-3 ganger i året og vi barna hadde et fellesskap som vel ingen andre kunne forstå.

5. De har tatt meg med tilbake til mitt fødeland da jeg ble eldre, slik at jeg nå i voksen alder er stolt av den jeg er og stolt av hvor jeg kommer fra.

Andre jeg kjenner, har hatt foreldre som har uttrykt negative tanker og følelser, som har smittet over på den adopterte. Dette har jeg sett har ført til mindreverdighetskompleks og problemer i ungdomsårene mht. identitetskrise og selvtillitten. Man føler seg ikke godtatt og likt som den man er, for man vet jo at man alltid vil bære med seg noe av sin fortid, eks. utseende sitt. Selv om man føler seg aldri så norsk..

Håper i alle fall at dere foreldre til små barn tenker over hva dere sier til barna og dere voksne imellom. Barn får med seg det meste, og det ville vært trist om man prøver å spille et spill overfor barnet, for senere å snakke nedsettende om eks. fødelandet til andre voksne..

[Pietra]

Å få høre om sitt opprinnelsesland fra man er små er veldig viktig for barna.

Mine foreldre gjorde følgende som har betydd mye for at jeg i dag har et veldig positivt forhold til mitt opprinnelsesland:

1. De "skapte" minner for meg ved å lage en minnebok, der bilder og alle data om meg fra jeg var liten stod oppført. Postkort fra alle stedene de besøkte i opprinnelseslandet, navn på folk de møtte osv.

2. De kjøpte en del klær og bamser og gjenstander fra mitt opprinnelsesland, og som jeg hadde et godt og nært forhold som barn. Jeg var stolt av tingene fra akkurat dette landet, fordi jeg kom derfra. Noe konkret som jeg kunne vise mine små venner som barn.

3. De har alltid snakket positivt om landet og mine biologiske foreldre. At det var av kjærlighet de måtte gi meg opp og at de ønsket jeg skulle få det godt her i livet. De har snakket mye om landet, gitt meg informasjon fra jeg var liten, at eks. helsevesenet ikke fungerte på samme måte, slik at jeg ikke kunne få samme hjelpen der nede da jeg ble syk.

4. De har vært flinke å ha et stort nettverk med andre familier som har adoptert barn. Vi møttes vel 2-3 ganger i året og vi barna hadde et fellesskap som vel ingen andre kunne forstå.

5. De har tatt meg med tilbake til mitt fødeland da jeg ble eldre, slik at jeg nå i voksen alder er stolt av den jeg er og stolt av hvor jeg kommer fra.

Andre jeg kjenner, har hatt foreldre som har uttrykt negative tanker og følelser, som har smittet over på den adopterte. Dette har jeg sett har ført til mindreverdighetskompleks og problemer i ungdomsårene mht. identitetskrise og selvtillitten. Man føler seg ikke godtatt og likt som den man er, for man vet jo at man alltid vil bære med seg noe av sin fortid, eks. utseende sitt. Selv om man føler seg aldri så norsk..

Håper i alle fall at dere foreldre til små barn tenker over hva dere sier til barna og dere voksne imellom. Barn får med seg det meste, og det ville vært trist om man prøver å spille et spill overfor barnet, for senere å snakke nedsettende om eks. fødelandet til andre voksne..

Så godt å lese om din oppvekst. Det er god ballast å ha med seg slik kjærlighet som du tydeligvis har fått- enten man er adoptert eller biologisk barn. Håper inderlig at jeg kan gi mitt barn samme gode bagasje når den tid kommer.

Tusen takk for flott innlegg!

Hilsen

[Gjest May M]

Å få høre om sitt opprinnelsesland fra man er små er veldig viktig for barna.

Mine foreldre gjorde følgende som har betydd mye for at jeg i dag har et veldig positivt forhold til mitt opprinnelsesland:

1. De "skapte" minner for meg ved å lage en minnebok, der bilder og alle data om meg fra jeg var liten stod oppført. Postkort fra alle stedene de besøkte i opprinnelseslandet, navn på folk de møtte osv.

2. De kjøpte en del klær og bamser og gjenstander fra mitt opprinnelsesland, og som jeg hadde et godt og nært forhold som barn. Jeg var stolt av tingene fra akkurat dette landet, fordi jeg kom derfra. Noe konkret som jeg kunne vise mine små venner som barn.

3. De har alltid snakket positivt om landet og mine biologiske foreldre. At det var av kjærlighet de måtte gi meg opp og at de ønsket jeg skulle få det godt her i livet. De har snakket mye om landet, gitt meg informasjon fra jeg var liten, at eks. helsevesenet ikke fungerte på samme måte, slik at jeg ikke kunne få samme hjelpen der nede da jeg ble syk.

4. De har vært flinke å ha et stort nettverk med andre familier som har adoptert barn. Vi møttes vel 2-3 ganger i året og vi barna hadde et fellesskap som vel ingen andre kunne forstå.

5. De har tatt meg med tilbake til mitt fødeland da jeg ble eldre, slik at jeg nå i voksen alder er stolt av den jeg er og stolt av hvor jeg kommer fra.

Andre jeg kjenner, har hatt foreldre som har uttrykt negative tanker og følelser, som har smittet over på den adopterte. Dette har jeg sett har ført til mindreverdighetskompleks og problemer i ungdomsårene mht. identitetskrise og selvtillitten. Man føler seg ikke godtatt og likt som den man er, for man vet jo at man alltid vil bære med seg noe av sin fortid, eks. utseende sitt. Selv om man føler seg aldri så norsk..

Håper i alle fall at dere foreldre til små barn tenker over hva dere sier til barna og dere voksne imellom. Barn får med seg det meste, og det ville vært trist om man prøver å spille et spill overfor barnet, for senere å snakke nedsettende om eks. fødelandet til andre voksne..

Hei

Takk for utfyllende svar.

Å uttrykke seg negativt i forhold til barnets fødeland ser jeg ikke på som et alternativ. Det kan jo umulig være med på å gi barnet et godt selvbilde.

Jeg er mer usikker på hvor mye skal vi introdusere av kulturelle innslag fra fødelandet, i barnets oppvekst?

Har sett at det bl.a. anbefales å feire noen av landets høytidsdager på tradisjonelt vis, abonnere på aviser fra landet, innrede hjemmet med detaljer fra landet ol. Kan det bli for mye? Har frem til nå tenkt at barnet interesse for hjemlandet vil bli det som avgjør hvorvidt det blir et stort tema eller ikke. Er dette feil? Bør vi være pådriverne?

Selv er jeg ikke spesielt opptatt av tradisjoner. Har bl.a. valgt vekk tadisjonell norsk julefeiring ett par år, og felte ikke en tåre for det. Føler faktisk nå (det kan jo endre seg etterhvert) at det blir kunstig å feire etiopiske høytidsdager og kle barnet opp i tradisjonelle etiopiske klær. Bilder, bøker, filmer og kontakt med andre i samme situasjon ser jeg derimot som naturlige og positive innslag.

Dette ble ikke et direkte svar til deg "Voksen adoptert som selv har fått barn", men mer tankespinn fra min side.

Hører gjerne fra flere som har erfaringer fra dette.

[trk1365380645]

Å få høre om sitt opprinnelsesland fra man er små er veldig viktig for barna.

Mine foreldre gjorde følgende som har betydd mye for at jeg i dag har et veldig positivt forhold til mitt opprinnelsesland:

1. De "skapte" minner for meg ved å lage en minnebok, der bilder og alle data om meg fra jeg var liten stod oppført. Postkort fra alle stedene de besøkte i opprinnelseslandet, navn på folk de møtte osv.

2. De kjøpte en del klær og bamser og gjenstander fra mitt opprinnelsesland, og som jeg hadde et godt og nært forhold som barn. Jeg var stolt av tingene fra akkurat dette landet, fordi jeg kom derfra. Noe konkret som jeg kunne vise mine små venner som barn.

3. De har alltid snakket positivt om landet og mine biologiske foreldre. At det var av kjærlighet de måtte gi meg opp og at de ønsket jeg skulle få det godt her i livet. De har snakket mye om landet, gitt meg informasjon fra jeg var liten, at eks. helsevesenet ikke fungerte på samme måte, slik at jeg ikke kunne få samme hjelpen der nede da jeg ble syk.

4. De har vært flinke å ha et stort nettverk med andre familier som har adoptert barn. Vi møttes vel 2-3 ganger i året og vi barna hadde et fellesskap som vel ingen andre kunne forstå.

5. De har tatt meg med tilbake til mitt fødeland da jeg ble eldre, slik at jeg nå i voksen alder er stolt av den jeg er og stolt av hvor jeg kommer fra.

Andre jeg kjenner, har hatt foreldre som har uttrykt negative tanker og følelser, som har smittet over på den adopterte. Dette har jeg sett har ført til mindreverdighetskompleks og problemer i ungdomsårene mht. identitetskrise og selvtillitten. Man føler seg ikke godtatt og likt som den man er, for man vet jo at man alltid vil bære med seg noe av sin fortid, eks. utseende sitt. Selv om man føler seg aldri så norsk..

Håper i alle fall at dere foreldre til små barn tenker over hva dere sier til barna og dere voksne imellom. Barn får med seg det meste, og det ville vært trist om man prøver å spille et spill overfor barnet, for senere å snakke nedsettende om eks. fødelandet til andre voksne..

Tusen takk for at vi fikk høre om hvordan du har hatt det og hva det har ført til for deg. Håper jeg klarer å gi barnet mitt like mye trygghet og stolthet for å være den han er!

[trk1365380645]

Hei

Takk for utfyllende svar.

Å uttrykke seg negativt i forhold til barnets fødeland ser jeg ikke på som et alternativ. Det kan jo umulig være med på å gi barnet et godt selvbilde.

Jeg er mer usikker på hvor mye skal vi introdusere av kulturelle innslag fra fødelandet, i barnets oppvekst?

Har sett at det bl.a. anbefales å feire noen av landets høytidsdager på tradisjonelt vis, abonnere på aviser fra landet, innrede hjemmet med detaljer fra landet ol. Kan det bli for mye? Har frem til nå tenkt at barnet interesse for hjemlandet vil bli det som avgjør hvorvidt det blir et stort tema eller ikke. Er dette feil? Bør vi være pådriverne?

Selv er jeg ikke spesielt opptatt av tradisjoner. Har bl.a. valgt vekk tadisjonell norsk julefeiring ett par år, og felte ikke en tåre for det. Føler faktisk nå (det kan jo endre seg etterhvert) at det blir kunstig å feire etiopiske høytidsdager og kle barnet opp i tradisjonelle etiopiske klær. Bilder, bøker, filmer og kontakt med andre i samme situasjon ser jeg derimot som naturlige og positive innslag.

Dette ble ikke et direkte svar til deg "Voksen adoptert som selv har fått barn", men mer tankespinn fra min side.

Hører gjerne fra flere som har erfaringer fra dette.

Følger deg på tankespinningen din, syns også det er vanskelig å vite hvor mye man skal legge vekt på det, hvor går grensen mellom naturlig og anstrengt? Vi har også adoptert fra Etiopia, og passet på å få med oss en del hjem som vi kan bruke for å ha noe håndgripelig fra Etiopia. Noe får en naturlig plass, m.a.o ting som vi kunne hatt fremme uansett (f.eks noen flotte bilder av etiopiske dyr), mens andre ting ser jeg for meg at jeg skal lage en liten seksjon med etiopia- ting. Hensikten med det er vel å legge til rette for samtaler om Etiopia senere, og å vise gutten vår at det er en naturlig del av oss. Ellers må man vel finne ut hva som er naturlig for en selv, og ikke minst for barnet, regner med at noen barn elsker etiopia-drakten og etiopia- feiringer, mens andre syns det er fryktelig kjedelig og flaut?!

Ble en mange tanker her, håper det ikke ble alt for rotete!

[fillolin]

Hei

Takk for utfyllende svar.

Å uttrykke seg negativt i forhold til barnets fødeland ser jeg ikke på som et alternativ. Det kan jo umulig være med på å gi barnet et godt selvbilde.

Jeg er mer usikker på hvor mye skal vi introdusere av kulturelle innslag fra fødelandet, i barnets oppvekst?

Har sett at det bl.a. anbefales å feire noen av landets høytidsdager på tradisjonelt vis, abonnere på aviser fra landet, innrede hjemmet med detaljer fra landet ol. Kan det bli for mye? Har frem til nå tenkt at barnet interesse for hjemlandet vil bli det som avgjør hvorvidt det blir et stort tema eller ikke. Er dette feil? Bør vi være pådriverne?

Selv er jeg ikke spesielt opptatt av tradisjoner. Har bl.a. valgt vekk tadisjonell norsk julefeiring ett par år, og felte ikke en tåre for det. Føler faktisk nå (det kan jo endre seg etterhvert) at det blir kunstig å feire etiopiske høytidsdager og kle barnet opp i tradisjonelle etiopiske klær. Bilder, bøker, filmer og kontakt med andre i samme situasjon ser jeg derimot som naturlige og positive innslag.

Dette ble ikke et direkte svar til deg "Voksen adoptert som selv har fått barn", men mer tankespinn fra min side.

Hører gjerne fra flere som har erfaringer fra dette.

Synes dette er et veldig interessant tema så tillater meg å delta i diskusjonen selv om vi er tidlig i prosessen ennå (venter på godkjenning). Vi har snakket en del om dette her hjemme. Vanskelig å vite hva som er riktig før en vet hvordan barnet er, hvor gammelt det er o.l., men vi er litt skeptiske til å legge FOR stor vekt på det biologiske, dvs. at barnets biologiske opphav nødvendigvis gjør at det er så knyttet til opprinnelseslandet. Det var noe av det jeg likte med Follevågs bok,som jeg har anbefalt i en annen tråd. Men selvfølgelig, barnet må få en god selvfølelse, OGSÅ i forhold til fødeland m.m Vi valgte Thailand bl.a. fordi vi allerede har et forhold til landet og tenker at det bl.a. er et naturlig feriemål senere - men vet jo ikke om det vil gjøre disse spørsmålene enklere...Tar med meg tips fra Voksen adoptert og håper diskusjonen går videre...

[Gjest May M]

Synes dette er et veldig interessant tema så tillater meg å delta i diskusjonen selv om vi er tidlig i prosessen ennå (venter på godkjenning). Vi har snakket en del om dette her hjemme. Vanskelig å vite hva som er riktig før en vet hvordan barnet er, hvor gammelt det er o.l., men vi er litt skeptiske til å legge FOR stor vekt på det biologiske, dvs. at barnets biologiske opphav nødvendigvis gjør at det er så knyttet til opprinnelseslandet. Det var noe av det jeg likte med Follevågs bok,som jeg har anbefalt i en annen tråd. Men selvfølgelig, barnet må få en god selvfølelse, OGSÅ i forhold til fødeland m.m Vi valgte Thailand bl.a. fordi vi allerede har et forhold til landet og tenker at det bl.a. er et naturlig feriemål senere - men vet jo ikke om det vil gjøre disse spørsmålene enklere...Tar med meg tips fra Voksen adoptert og håper diskusjonen går videre...

Hei

Hyggelig at det er flere som intresserer seg for temaet. Det er selvfølgelig også hyggelig at du svarer selv om du ikke er lenger i prosessen.

Grunnen til at jeg spesielt oppfordret voksne adopterte eller adopterte med voksne barn til å svare, er at det er fint å høre om konkrete erfaringer folk har hatt, og om hvordan de har opplevd og taklet sine erfaringer. Men selv de vet jo ikke den fulle og hele sannheten, bare hvordan de selv har opplevd sin situasjon.

Jo flere man hører erfaringene til jo lettere er det å danne seg et bilde av hva man bør unngå, og hva man med hell kan ta initiativ til.

Har selv lest Follevågs bok, og ble ikke mindre nysgjerrig av den grunn. Jeg holder med han i det aller meste, men er også bevisst at andre adopterte har helt andre erfaringer.

Hva er det som gjør at man opplever dette så forskjellig? Er det genetisk (personlighet) eller er det samfunnet som skaper denne foskjellen? Hvis det er samfunnet. Hva er det som er det utslagsgivende?

Kan en adoptert ha indre harmoni uten å ha noe behov eller ønske om å lære sin bakgrunn (røtter) å kjenne?

Ikke noe lite tema å belyse, men jeg prøver likevel. Noe skal man jo tenke på når man venter på svar fra Regionen.

[Gjest stoiker]

Å få høre om sitt opprinnelsesland fra man er små er veldig viktig for barna.

Mine foreldre gjorde følgende som har betydd mye for at jeg i dag har et veldig positivt forhold til mitt opprinnelsesland:

1. De "skapte" minner for meg ved å lage en minnebok, der bilder og alle data om meg fra jeg var liten stod oppført. Postkort fra alle stedene de besøkte i opprinnelseslandet, navn på folk de møtte osv.

2. De kjøpte en del klær og bamser og gjenstander fra mitt opprinnelsesland, og som jeg hadde et godt og nært forhold som barn. Jeg var stolt av tingene fra akkurat dette landet, fordi jeg kom derfra. Noe konkret som jeg kunne vise mine små venner som barn.

3. De har alltid snakket positivt om landet og mine biologiske foreldre. At det var av kjærlighet de måtte gi meg opp og at de ønsket jeg skulle få det godt her i livet. De har snakket mye om landet, gitt meg informasjon fra jeg var liten, at eks. helsevesenet ikke fungerte på samme måte, slik at jeg ikke kunne få samme hjelpen der nede da jeg ble syk.

4. De har vært flinke å ha et stort nettverk med andre familier som har adoptert barn. Vi møttes vel 2-3 ganger i året og vi barna hadde et fellesskap som vel ingen andre kunne forstå.

5. De har tatt meg med tilbake til mitt fødeland da jeg ble eldre, slik at jeg nå i voksen alder er stolt av den jeg er og stolt av hvor jeg kommer fra.

Andre jeg kjenner, har hatt foreldre som har uttrykt negative tanker og følelser, som har smittet over på den adopterte. Dette har jeg sett har ført til mindreverdighetskompleks og problemer i ungdomsårene mht. identitetskrise og selvtillitten. Man føler seg ikke godtatt og likt som den man er, for man vet jo at man alltid vil bære med seg noe av sin fortid, eks. utseende sitt. Selv om man føler seg aldri så norsk..

Håper i alle fall at dere foreldre til små barn tenker over hva dere sier til barna og dere voksne imellom. Barn får med seg det meste, og det ville vært trist om man prøver å spille et spill overfor barnet, for senere å snakke nedsettende om eks. fødelandet til andre voksne..

Hei! Jeg vil gjerne høre din mening om dette:

Jeg ser på vårt mangekulturelle samfunn og i hvert fall i de store byene bor det ofte mennesker som er fra land vi adopterer fra (Sør-Amerika, Kina, Sri Lanka, India osv.).

Derfor tenker jeg at det bør kunne være enklere i dag - for mange - å være i kontakt med sitt barns kultur og språk enn det var før.

Hva mener du - er det en ide, for de foredrene det går an for - at de f.eks. får en barnepike, barnevakt el.lign., som snakker morsmålet sitt med barnet når det er lite. På den måten får barnet inn ett språk til - "gratis".

Dersom jeg hadde adoptert fra Kina, for eksempel, ville jeg ha tatt kontakt med kinesere og forsøkt få noen der til å passe barnet mitt, helt fra det kom til meg, forutsatt at de snakket kinesisk til det. Jeg ville nok også forsøkt å få kontakt med noen i miljøet så jeg lærte litt om omgangstone og slikt, jeg også...

Det er jo særlig viktig når barn som adopteres mellom 1 1/2 og 3 år at de ikke mister kontakten med det språket de har lært allerede. Men jeg tenker at også for andre barn, er det å kunne litt av det språket de "ser ut som" om de kan, må være greit?

Men hva mener du?

[Gjest Voksen adoptert som selv har fått barn]

Hei! Jeg vil gjerne høre din mening om dette:

Jeg ser på vårt mangekulturelle samfunn og i hvert fall i de store byene bor det ofte mennesker som er fra land vi adopterer fra (Sør-Amerika, Kina, Sri Lanka, India osv.).

Derfor tenker jeg at det bør kunne være enklere i dag - for mange - å være i kontakt med sitt barns kultur og språk enn det var før.

Hva mener du - er det en ide, for de foredrene det går an for - at de f.eks. får en barnepike, barnevakt el.lign., som snakker morsmålet sitt med barnet når det er lite. På den måten får barnet inn ett språk til - "gratis".

Dersom jeg hadde adoptert fra Kina, for eksempel, ville jeg ha tatt kontakt med kinesere og forsøkt få noen der til å passe barnet mitt, helt fra det kom til meg, forutsatt at de snakket kinesisk til det. Jeg ville nok også forsøkt å få kontakt med noen i miljøet så jeg lærte litt om omgangstone og slikt, jeg også...

Det er jo særlig viktig når barn som adopteres mellom 1 1/2 og 3 år at de ikke mister kontakten med det språket de har lært allerede. Men jeg tenker at også for andre barn, er det å kunne litt av det språket de "ser ut som" om de kan, må være greit?

Men hva mener du?

Jo, det er mulig at det er en god løsning.

Har ikke erfart selv, eller hørt om andre som har fortsatt å praktisere sitt egentlige morsmål etter ankomst til Norge.

Utfordringen er her å være konsekvent med barnets norske språkopplæring og praktisering av sitt morsmål.

Altså, at det er i bestemte situasjoner/med bestemte personer barnet snakker sitt morsmål. Resten av tiden snakker barnet og omgivelsene norsk.

Dette for ikke å forvirre barnet ytterligere. I tillegg bør vedkommende som prater morsmålet med barnet, ha hyppig kontakt. Kanskje en til to ganger i uken.

Over tid vil dette være vanskelig, og selv om tanken er god, vil det etterhvert bli vanskelig å opprettholde en slik ordning.

Hva skjer den dagen dette opphører? Jeg vil tro det er like ille for barnet å gradvis miste språket sitt etter å ha vært her en stund..

Man må i alle fall vite at det å ha jevnlig språkstimulans + kontakt med miljøer fra oppr.landet kan være en utfordring på sikt. Dette fordi motivasjonen svekkes, avstanden til selve adopsjonsprosessen er blitt større og de gode intensjonene og "idealisten" ikke er fullt så entusiastisk lenger...

Det er i alle fall et prosjekt som sikkert kan fungere, om du er den rette person!

Har hørt om voksne adopterte som har studert sitt oppr. morsmål og sågar bodd i oppr.landet i noen måneder/år, for å bli nærmere kjent med seg selv og landet.

[Gjest Voksen adoptert som selv har fått barn]

Hei

Takk for utfyllende svar.

Å uttrykke seg negativt i forhold til barnets fødeland ser jeg ikke på som et alternativ. Det kan jo umulig være med på å gi barnet et godt selvbilde.

Jeg er mer usikker på hvor mye skal vi introdusere av kulturelle innslag fra fødelandet, i barnets oppvekst?

Har sett at det bl.a. anbefales å feire noen av landets høytidsdager på tradisjonelt vis, abonnere på aviser fra landet, innrede hjemmet med detaljer fra landet ol. Kan det bli for mye? Har frem til nå tenkt at barnet interesse for hjemlandet vil bli det som avgjør hvorvidt det blir et stort tema eller ikke. Er dette feil? Bør vi være pådriverne?

Selv er jeg ikke spesielt opptatt av tradisjoner. Har bl.a. valgt vekk tadisjonell norsk julefeiring ett par år, og felte ikke en tåre for det. Føler faktisk nå (det kan jo endre seg etterhvert) at det blir kunstig å feire etiopiske høytidsdager og kle barnet opp i tradisjonelle etiopiske klær. Bilder, bøker, filmer og kontakt med andre i samme situasjon ser jeg derimot som naturlige og positive innslag.

Dette ble ikke et direkte svar til deg "Voksen adoptert som selv har fått barn", men mer tankespinn fra min side.

Hører gjerne fra flere som har erfaringer fra dette.

Ja, jeg ville vel kanskje som tidligere nevnt ha kjøpt noen barnebøker fra selve landet (på morsmålet), selv om ingen kan lese språket.

Her vil det kanskje være bilder av mennesker, omgivelser osv. som barnet kan identifisere seg med, evt. vise til nysgjerrige små venner.

Jeg hadde selv 2-3 barnebøker fra mitt oppr.land, og "leste" de med stor iver, der var det andre barn som så slik ut som meg seg, og det var enkelt å forklare for mine små venner hvordan skikkene var der.

Eks. fra en bok, var en vanlig dag for et lite barn fra Korea. Mor var hjemme med barna, de sov på matter på gulvet, spiste på gulvet på puter og hadde mange skåler med mat, spiste med pinner, husene så annerledes ut osv...

Med andre ord, en helt vanlig barnebok med bilder og mye informasjon for barna, selv om de voksne ikke kunne lese for meg.

Når det gjelder tradisjoner, var jeg alltid med på juletrefest, noe Koreaforeningen i sin tid arrangerte. Det var ingenting krampe over det, bare koselig.

En bevisstgjøring for meg selv som barn, fordi opplevde da at det var mange andre barn som også var adoptert. I mitt daglige liv var jeg den eneste med annerledes utseende, og det var vel ca 3 ganger i året vi møtte de vi reiste sammen med fra Korea til Norge i sin tid. (De bodde alle for langt unna til at daglig kontakt ble naturlig).

Tja, kanskje et lite bilde på veggen fra fødelandet og noen kosebamser er nok. Etterhvert når barnet blir større, kan man fylle ut med eks. kart og annen informasjon (fra leksikon kanskje?) når barnet selv begynner å spør og grave og vise interesse.

Jeg ville i alle fall ikke ha gjort noe som ville følt unaturlig for meg, eks. feire nasjonaldag til andre land, kjøpe festklær som man sjeldent/aldri får brukt o.l.

Små drypp i ny og ne er nok og man trenger ikke å pøse på, men kan gi små påminnelser der det passer seg, for å fylle opp om "positive minner om fødeland-banken".

Tror i alle fall det er bra nok for å gi barnet god selvtillit og trygghet i forhold til seg selv og sitt fødeland!

[Gjest stoiker]

Jo, det er mulig at det er en god løsning.

Har ikke erfart selv, eller hørt om andre som har fortsatt å praktisere sitt egentlige morsmål etter ankomst til Norge.

Utfordringen er her å være konsekvent med barnets norske språkopplæring og praktisering av sitt morsmål.

Altså, at det er i bestemte situasjoner/med bestemte personer barnet snakker sitt morsmål. Resten av tiden snakker barnet og omgivelsene norsk.

Dette for ikke å forvirre barnet ytterligere. I tillegg bør vedkommende som prater morsmålet med barnet, ha hyppig kontakt. Kanskje en til to ganger i uken.

Over tid vil dette være vanskelig, og selv om tanken er god, vil det etterhvert bli vanskelig å opprettholde en slik ordning.

Hva skjer den dagen dette opphører? Jeg vil tro det er like ille for barnet å gradvis miste språket sitt etter å ha vært her en stund..

Man må i alle fall vite at det å ha jevnlig språkstimulans + kontakt med miljøer fra oppr.landet kan være en utfordring på sikt. Dette fordi motivasjonen svekkes, avstanden til selve adopsjonsprosessen er blitt større og de gode intensjonene og "idealisten" ikke er fullt så entusiastisk lenger...

Det er i alle fall et prosjekt som sikkert kan fungere, om du er den rette person!

Har hørt om voksne adopterte som har studert sitt oppr. morsmål og sågar bodd i oppr.landet i noen måneder/år, for å bli nærmere kjent med seg selv og landet.

Takk for et meget informativt og ettertenksomt innlegg!Mye å tenke over, særlig dette med kontinuiteten.

[ahg]

Hei! Jeg vil gjerne høre din mening om dette:

Jeg ser på vårt mangekulturelle samfunn og i hvert fall i de store byene bor det ofte mennesker som er fra land vi adopterer fra (Sør-Amerika, Kina, Sri Lanka, India osv.).

Derfor tenker jeg at det bør kunne være enklere i dag - for mange - å være i kontakt med sitt barns kultur og språk enn det var før.

Hva mener du - er det en ide, for de foredrene det går an for - at de f.eks. får en barnepike, barnevakt el.lign., som snakker morsmålet sitt med barnet når det er lite. På den måten får barnet inn ett språk til - "gratis".

Dersom jeg hadde adoptert fra Kina, for eksempel, ville jeg ha tatt kontakt med kinesere og forsøkt få noen der til å passe barnet mitt, helt fra det kom til meg, forutsatt at de snakket kinesisk til det. Jeg ville nok også forsøkt å få kontakt med noen i miljøet så jeg lærte litt om omgangstone og slikt, jeg også...

Det er jo særlig viktig når barn som adopteres mellom 1 1/2 og 3 år at de ikke mister kontakten med det språket de har lært allerede. Men jeg tenker at også for andre barn, er det å kunne litt av det språket de "ser ut som" om de kan, må være greit?

Men hva mener du?

Det er et interessant spørsmål du tar opp.

For at noe slikt skulle fungere, tror jeg man må ha kontinuerlig og naturlig kontakt med folk fra opprinnelseslandet i nærmiljøet. Ellers blir det for mye 'styr' å holde det vedlike i lengden. Det spørs også hvor motivert barnet er for slik 'spesialundervisning'. Noen barn som allerede kan sitt morsmål når de kommer til Norge, nekter konsekvent å snakke det etter ankomst. Jeg tror det kan være en måte å legge sitt gamle liv bak seg på, for lettere å kunne finne seg til rette i sin nye tilværelse.

Jeg har to jenter fra Kina som var hhv 18 og 12 måneder ved henting (nå er de 7 og 4 år). Min erfaring er at det som er viktigst for dem, er å føle seg trygge, elsket og _hjemme_ i sitt nye liv her i Norge. De er opptatt av mamma og pappa, og av vennene sine i nærmiljøet. De synes det er greit at vi snakker litt om Kina innimellom, men er ellers lite opptatt av det i hverdagen. Lek, kos, venner og skole (og bading og iskrem nå om sommeren!) er det som opptar dem.

Jeg tror at det kan bli forstyrrende for barnet om det blir veldig mye fokus på opprinnelsesland/kultur/språk. Det kan forsterke barnets følelse av å være annerledes, av ikke egentlig å høre til i sine nye omgivelser. Jeg tror det er en balansegang her som man må føle seg frem på. På den ene side er det viktig at barnet får et godt forhold til sin bakgrunn og kan være stolt av sitt opprinnelsesland, og på den annen side skal man ikke presse så mye på barnet at det stadig blir minnet om sin annerledeshet på en måte som det ikke opplever som positivt.

[Gjest May M]

Ja, jeg ville vel kanskje som tidligere nevnt ha kjøpt noen barnebøker fra selve landet (på morsmålet), selv om ingen kan lese språket.

Her vil det kanskje være bilder av mennesker, omgivelser osv. som barnet kan identifisere seg med, evt. vise til nysgjerrige små venner.

Jeg hadde selv 2-3 barnebøker fra mitt oppr.land, og "leste" de med stor iver, der var det andre barn som så slik ut som meg seg, og det var enkelt å forklare for mine små venner hvordan skikkene var der.

Eks. fra en bok, var en vanlig dag for et lite barn fra Korea. Mor var hjemme med barna, de sov på matter på gulvet, spiste på gulvet på puter og hadde mange skåler med mat, spiste med pinner, husene så annerledes ut osv...

Med andre ord, en helt vanlig barnebok med bilder og mye informasjon for barna, selv om de voksne ikke kunne lese for meg.

Når det gjelder tradisjoner, var jeg alltid med på juletrefest, noe Koreaforeningen i sin tid arrangerte. Det var ingenting krampe over det, bare koselig.

En bevisstgjøring for meg selv som barn, fordi opplevde da at det var mange andre barn som også var adoptert. I mitt daglige liv var jeg den eneste med annerledes utseende, og det var vel ca 3 ganger i året vi møtte de vi reiste sammen med fra Korea til Norge i sin tid. (De bodde alle for langt unna til at daglig kontakt ble naturlig).

Tja, kanskje et lite bilde på veggen fra fødelandet og noen kosebamser er nok. Etterhvert når barnet blir større, kan man fylle ut med eks. kart og annen informasjon (fra leksikon kanskje?) når barnet selv begynner å spør og grave og vise interesse.

Jeg ville i alle fall ikke ha gjort noe som ville følt unaturlig for meg, eks. feire nasjonaldag til andre land, kjøpe festklær som man sjeldent/aldri får brukt o.l.

Små drypp i ny og ne er nok og man trenger ikke å pøse på, men kan gi små påminnelser der det passer seg, for å fylle opp om "positive minner om fødeland-banken".

Tror i alle fall det er bra nok for å gi barnet god selvtillit og trygghet i forhold til seg selv og sitt fødeland!

Barnebøker var en god idé. Det skal jeg notere meg bak øre.