Menn og barn

[Gjest ønsker kanskje barn]

Jeg og kjæresten min har det fint sammen og vi begynte å ønske oss barn. Dette var vi to om til å begynne med, men etter hvert som han fikk vite hva prøverørsbehandling gikk ut på fikk han litt kalde føtter. Han er en svært følsom person. Vi hadde time til en privat klinikk og det første og eneste møtet med legen ble nokså ubehagelig. Nå er han litt skremt vekk fra det hele og leter hele tiden frem grunner for å ikke få barn. Han nevner økonomi, som overhodet ikke er noe problem i virkeligheten, han nevner niesen sin som han passet da hun var liten, og det gav avsmak, han forteller at han synes selv han ikke var flink nok med nevøene sine osv, samtidig som han ikke er misunnelig på de som har barn. Har noen andre vært i liknende situasjon hvor mannen har blitt skremt vekk fra planer om å få barn? Jeg får finne meg et nick som passer etterhvert, så inntil videre signerer jeg med

[Gjest sa73]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det ligger nok et naturlig morsinnstinkt i kvinner enn menn. Men de menn som blir "kastet" ut i det som jeg kjenner, de heldige som får det til gjerne litt før enn det var planlagt, stortrives i rollen som pappa. Jeg kjenner ei som ble gravid hvor prevensjonen sviktet og den kommende far var absolutt ikke klar og forholdet holdt på å ryke. Babyen hadde såvidt kommet ut før pappaen ville ha en til så fort som mulig. Så noen menn trenger nok litt tid på å venne seg til tanken.