Han brydde seg ikke om hverken bryllupsdag eller hva jeg følte

[Gjest Uforstående kone]

I går hadde vi 2 års bryllupsdag. Jeg synes det er koselig å markere slike dager, samt bursdager på en hyggelig måte. Ikke nødvendigvis lage et stort kalas, at han gav meg en liten bukett blomster fra hagen kunne vært nok. Bare han "husket" det. Bare han brydde seg.

Slik har det vært med bursdagen min de siste to årene også. Han gjør aldri noe ut av noe. Jeg forventer ikke mye. Men når det ikke finnes noen ting han sier eller gjør, så blir jeg skuffet.

Jeg synes nemlig man burde vært gift lenger før man i det hele tatt kunne vurdere å "glemme" slike dager.

Får meg til å føle at vårt ekteskap ikke er verdt å huske på...ikke verdt å gjøre noe hyggelig ut av.

[Lillemus]

Bursdager bør man huske og gjøre litt stas på synes jeg, men bryllupsdager? Veeeel... Å gjøre litt ekstra stas på runddagene (1, 5, 10, 20 år osv) er nå så, men ellers er det vel hverdagen som teller mest?

Har du prøvd å fortelle ham hvor viktig det er for deg? Gjorde du stas på ham på bryllupsdagen?

[Rubia]

Har du fortalt ham hvor mye det ville betydd for deg at han husket?

Gjør du ting for ham på disse dagene?

Om han skjønner hvor mye dette sårer deg så kanskje dere sammen kan lage et opplegg som hjelper ham i å huske - mange mannfolk er glemsomme desverre

Om han hadde en lett synlig kalender hvor slike dager var satt inn med rødt. Bruker han 7 sans kanskje slik at det kan settes inn der...

Skjønner deg godt og håper dere finner ut av det for fremtiden.

Lykke til.

Hilsen...

[Gjest stoiker]

Jeg slet med å få min mann med på både bursdager og andre dager. "Jeg feiret aldri dagen min da jeg var liten, og det ble da menneske av meg også!" pleide han å si når jeg ville feire.

Nå viser det seg at jeg også ikke ble feiret som barn - og nå står jeg her med egne barn og føler meg helt inkompetent til å lage bursdager for dem. Må til og med innrømme at det har hendt dagene ikke ble feiret i det hele tatt.

Det har gått opp for meg at det er min egen oppvekst som er grunnen. Kanskje var det smertefullt for meg å ikke bli feiret av mine egne foreldre? Så smertefullt at selv i dag orker jeg ikke tenke på bursdager og hva de står for og inneholder - selv om dagen er mitt eget barns?

Slike dager handler jo om å feire, være glad for at noe har skjedd eller at noen er til. Har man ikke opplevd den gleden fra egne foreldre i oppveksten - gjør det rett og slett vondt å sette seg inn i dette i voksen alder.

Jada - man burde være _voksen_ nok til å heve seg over det og starte nye tradisjoner - men...vi unngår jo alle det som gjør vondt, ikke sant?

Kanskje er mannen din slik?

Så det er nok mulig at det er du som må dra igang tradisjoner for feiring i ditt hjem - kanskje kommer han etter - kanskje får du bare ungene med deg - og dere får barn. Men det er ikke sikkert dette har med deg å gjøre, i hvert fall - og det kan jo være en liten trøst?

[Gjest duda]

Bursdagen burde han husket på syns jeg.

Hva gjorde du for han på bryllupsdagen da ? Vi har SAMMEN blitt einge om at vi ikke gjør noe "ut av" bryllupsdagen annet enn at vi hvis det passer seg sånn kjøper oss en middag ute når vi kommer hjem fra jobb.

Huff, det er så mange "dager" iløpet av et år at jeg skjønner at det går i surr for noen. Det som irriterer meg mest er at det er handelsstandene som lager disse dagene !!!

[Gjest Pricilla]

Skjønner at du er skuffa. Vi er ikke gift, men har vært sammen i litt over fem år nå, og jeg måtte minne han på "dagen" litt i forkant... : ) For sånne ting ligger ikke for gutta har jeg skjønt. Det er hyggelig med blomster eller en annen liten oppmerksomhet på dagen, men husk at det ikke bare er damene som synes det. Jeg kjøper like ofte "smågaver" til han som han kjøper blomster ol. til meg.

Før dagen vår bestemte vi oss for at vi ikke skulle kjøpe noe til hverandre, men at vi skulle ut å spise en god middag og bare være sammen oss to uten besøk eller andre forstyrrelser denne dagen. Var kjempekoselig.

Når det gjelder bursdager og andre "selskap" er det vel som oftes "mor i huset" som ordner med dette.. I hvert fall i min familie, så jeg er vant med det. Holdt stor fest for samboern min på bursdagten hans, men da han skulle gjøre det samme for meg (med familien min) måtte jeg trå til.. Han kjøper inn det jeg skriver på lappen, men alt annet ordner jeg. Og det er greit. Han synes det er et ork, jeg synes sånt er gøy. Han har andre ting jeg ikke gjør igjen.

Men å kjøpe en gave, kort eller blomst klarer han, og det burde alle klare - begge kjønn. Mann eller dame - de fleste synes en oppmerksomhet er kosleig. Hva gjorde du for han da? Hva fikk han av deg? Ikke rop etter likestilling hvis du ikke vil ha det! ; )

[Gjest Pås]

Bursdagen burde han husket, synes jeg, det er jo DIN dag! Men bryllupsdagen er jo DERES dag, og ikke bare din.. Vi har glemt samtlige bryllupsdager i alle år, i år var vi enige om å skjerpe oss, ettersom det var 15 årsdag. Tror du vi husket det? Neeeida! (Ikke bruker vi ringer heller, stusselig? Så langt derifra!!)