Ang Utroskap

[Gjest nicksie]

Jeg er helt enig, det han har gjort er råttent.

Men hva om han er villig til å gå til div terapeuter for å få ordnet dette? (Vi går sammen, og evt hver for oss om nødvendig.)

Hva om han lar meg spørre og grave til jeg har fått ut alt grumste jeg trenger å høre, (noe som jo på ingen måte er en positiv opplevelse for ham.)

Hva om han har som mål å klare min sjalusi, min bebreidelse, min utrygghet, og klarer å vise at han faktisk oppnår det?

Hva om vi faktisk elsker hverandre?

Jeg må få presisere at der er mye som ikke er fortalt her, men her snakker jeg litt om "prinsippet" eller generellt, ikke bare om at "han har vært utro mot meg" som jeg også mener er forkastelig.

Hvilket valg du tar, må selvsagt være opp til deg, og ikke meg.

Mitt svar var også basert på:

"dette er desverre ikke første gangen han er utro".

Så hva hjelper det om han legger seg skinnflat nå, når han sikkert kommer til å reise seg igjen? For jeg tror han vet at du ikke vil miste han, at han tar deg litt for gitt. Derfor får han seg en romanse med et kvinnebein sånn av og til.

Det eneste som hjelper ovenfor slike folk, er å sette hardt mot hardt. De må vite hvor skapet står og skal stå. De må føle at de har noe å tape. Ellers gjør de det bare igjen. Først når de er pælmet ut, og fremdeles vil gå til teraåpi, kan det være en vits å prøve. Da kan han være villig til å kjempe og få til en endring, og forstå det bakenforliggende til hvorfor han gjentatte ganger har syndet mot deg.

[Gjest neth]

Du er inne i et følelsesmessig kaos jeg kjenner veldig godt igjen. Samboeren min var utro for et par år siden, og mange ga meg råd om å dumpe ham. Det var det som var den forventede, "eneste godtagbare" reaksjon på slik oppførsel i følge omgivelsene mine. Jeg elsket ham, og skjønte ikke annet enn at dette måtte gå an å rette opp i, men veksla veldig mellom å ønske å knuse noe i hodet hans til å bare glemme hele greia. Lang historie kort, så er vi fortsatt sammen. Jeg er nok noe mer kynisk enn før og har mista mye av troa på den rosa lykken. Men det er utrolig hvor liten rolle utroskapen har spilt i forholdet vårt. Jeg hadde en periode da jeg spurte ham ut om alt mulig, sjekka mobilen hans og var ganske "gal". Det var slitsomt for oss begge, men det har altså gått over. Han er bevisst på å ta hensyn til meg i situasjoner der jeg lett kunne blitt mistenksom og sjalu og jeg har jobba med å kunne vise ham tillit. Tenkte at det var greit for deg å få et slik innspill også, siden dere nå jobber for å få det til å fungere. Lykke til!

[Gjest Måne, sol, stjerne]

Du er inne i et følelsesmessig kaos jeg kjenner veldig godt igjen. Samboeren min var utro for et par år siden, og mange ga meg råd om å dumpe ham. Det var det som var den forventede, "eneste godtagbare" reaksjon på slik oppførsel i følge omgivelsene mine. Jeg elsket ham, og skjønte ikke annet enn at dette måtte gå an å rette opp i, men veksla veldig mellom å ønske å knuse noe i hodet hans til å bare glemme hele greia. Lang historie kort, så er vi fortsatt sammen. Jeg er nok noe mer kynisk enn før og har mista mye av troa på den rosa lykken. Men det er utrolig hvor liten rolle utroskapen har spilt i forholdet vårt. Jeg hadde en periode da jeg spurte ham ut om alt mulig, sjekka mobilen hans og var ganske "gal". Det var slitsomt for oss begge, men det har altså gått over. Han er bevisst på å ta hensyn til meg i situasjoner der jeg lett kunne blitt mistenksom og sjalu og jeg har jobba med å kunne vise ham tillit. Tenkte at det var greit for deg å få et slik innspill også, siden dere nå jobber for å få det til å fungere. Lykke til!

Takk for innlegget, neth. Dette er også noe vi/jeg sliter med. Venners forventninger, - på toppen av det hele. Vi er inne i "sjekke mobil-fasen", som ikke er noe gøy, men jeg tror det må til. Kjenner at for meg er det viktig. Jeg vet at det vil bli sjalusi fremover, så han kan like godt bli vandt til det. Ikke at jeg går inn for å være sjalu, men nå vet jeg at jeg har hatt grunn til det, så han har "vær-så-god" å leve med det..på en måte. Føler jeg da. Mye sykt i hodet for tiden...

Kjenner at kynismen vokser også. Drømmeprinsen som skulle være den eneste ene er også diskutert. Det som er så overveldende er alle de motstridende følelsene som dukker opp, og de knuste illusjonene...(Selv om for meg blir det alltid kun "den eneste ene..") Man blir nok mindre naiv.

[Gjest Måne, sol, stjerne]

Mulig legen din svarte "taktisk" for å hjelpe deg, men uansett så virket det veldig uprofesjonelt. Jeg føler med deg.

I tillegg til denne legen fikk jeg svar fra fastlegen at det ikke var noe vits å prøve å få henvisning til psykolog, da dette "var en lang historie" (å få), og dessuten måtte man vente i 1,5 år før man fikk time. Jeg blir oppgitt om dette er måten å hjelpe folk på. Greit, det er kanskje realiteten, men hva med å prøve i det minste?