er det noe jeg kan gjøre?

[annki 2 barnsmor]

Hei.

For 8 mnd siden tok jeg og min mann ut separasjon. Vi ble enige om at jeg skulle ha den daglige omsorgen for våre to barn. Han skulle ha de annen hver helg og en kveld i uka. Men nå kommer han å sier at han vil ha delt omsorg, han sier at han angrer og at dette er noe han har krav på. Og hvis at hvis dette ender i retten kommer jeg til å tape. Har det blitt slik nå, at det skal være 50/50 deling av barna? Har jeg ingenting jeg skulle ha sagt? Jeg har jo i 8 mnd hatt barna nesten hele tiden. Jeg og barna bor fortsatt der de har bodd hele livet, det er her de har alle vennene sine osv.

Håper på svar fra noen som har erfaringer eller vet noe om dette.

[Atene]

Mannen din er på jordet. Han har ikke krav på 50/50. Og hvis han fortsetter å legge vekt på sine egne rettigheter, istedenfor barnas, er han ikke særlig taktisk heller.

Dere har en avtale idag. Fortsett å forholde deg til den. Hvis han vil ha den endret, og du ikke ønsker det, må han gå til retten. Retten _kan_ ikke idømme delt omsorg. Du risikerer selvfølgelig at han får hele omsorgen, men den risikoen skulle være mikroskopisk. Når barna bor hos deg, og du ikke saboterer samvær eller på noen annen måte er uegnet, blir de ikke flyttet.

[Craven]

Mannen din er på jordet. Han har ikke krav på 50/50. Og hvis han fortsetter å legge vekt på sine egne rettigheter, istedenfor barnas, er han ikke særlig taktisk heller.

Dere har en avtale idag. Fortsett å forholde deg til den. Hvis han vil ha den endret, og du ikke ønsker det, må han gå til retten. Retten _kan_ ikke idømme delt omsorg. Du risikerer selvfølgelig at han får hele omsorgen, men den risikoen skulle være mikroskopisk. Når barna bor hos deg, og du ikke saboterer samvær eller på noen annen måte er uegnet, blir de ikke flyttet.

Du trenger ikke frykte noe, så lenge du med deg selv vet at det ike er noen problematikk rundt din omsorgsevne i noen retning.

Derimot tar Atene feil når hun sier at retten ikke kan idømme 50/50. Retten kan gi den ene omsorgen, og den andre samvær på 50%. Men i praksis skjer dette uhyre sjelden - dessverre, får jeg nå tilføye for egen del.

Likevel bør du vurdere hva som er til beste for ungene - ike fra ditt eget ståsted. Kan delt omsorg fungere? Jeg anbefaler ordningen varmt etter å ha hatt det slik i snart fire år for mine barn.

[Atene]

Du trenger ikke frykte noe, så lenge du med deg selv vet at det ike er noen problematikk rundt din omsorgsevne i noen retning.

Derimot tar Atene feil når hun sier at retten ikke kan idømme 50/50. Retten kan gi den ene omsorgen, og den andre samvær på 50%. Men i praksis skjer dette uhyre sjelden - dessverre, får jeg nå tilføye for egen del.

Likevel bør du vurdere hva som er til beste for ungene - ike fra ditt eget ståsted. Kan delt omsorg fungere? Jeg anbefaler ordningen varmt etter å ha hatt det slik i snart fire år for mine barn.

Ja, jeg var ikke helt klar der. Det de ikke kan idømme, er delt omsorg, men samværet kan blir nærmere 50% som du sier.

[skorpionfisken]

Hva er grunnen til at du vil nekte barna å ha like mye kontakt med faren sin som med deg?

Er det fordi du er en bedre mor enn han er far eller er det fordi det er mest praktisk at de er hos deg (skole, venner osv...)?

Eller er det det økonomiske som spiller inn? Du vil ha dem mesteparten av tiden fordi du ikke har råd til at far skal ha dem 50%. Da blir jo inntektene dine av barna mindre. Kanskje det er derfor han vil ha dem 50%?

[Gjest is i magen må du ha]

Jeg synes du bare skal stå på ditt og ikke gi deg. Hvis din eks-mann skulle gjøre alvor av trusselen om å gå til retten får du ta det som det kommer da. Han har ikke krav på delt omsorg, hva gjør at han plutselig ombestemmer seg nå?

Vær obs på ting av betydning som blir sagt og gjort.

Nevner han f.eks. økonomi som et argument for å ha delt omsorg, skriv ned dato og hva som ble sagt. Og du må aldri begrunne ditt ønske om å ha omsorgen med økonomi.

Ønsker han å ha barna mer enn det avtalte nå allerede, eller vil han vente til du eventuelt sier ja til delt omsorg. Det er viktig at du på en eller annen måte finner ut hva som gjør at han plutselig vil ha delt omsorg.

Annet som har skjedd som gjør at han har ombestemt seg? Har han fått seg kjæreste eller er det slutt med kjæresten, alle slike små hverdagslige ting teller.

En rett som ser at dere ikke kan samarbeide om barna vil aldri i verden finne på å dømme til delt omsorg. Delt omsorg forutsetter at foreldrene kan samarbede, og en rettsak viser jo at foreldrene ikke kan samarbeide.

Ha is i magen.

[fuji1365380447]

Han er far til barna. Hvorfor skulle han ikke ha 50 % av ansvaret?

[Gjest ikke enig med deg]

Han er far til barna. Hvorfor skulle han ikke ha 50 % av ansvaret?

OK .- hva skjer når han ombestemmer seg igjen og bare vil ha vanlig samvær? Hadde dette ønsket vært oppriktig tuftet på kjærlighet til barna og ønske om å tilbringe mest mulig tid med dem ville han enten forsøkt å få full omsorg eller bedt om delt omsorg allerede for snart ett år siden.

Å komme sånn i ettertid og si at han har ombestemt seg virker bare dumt. Det er tross alt barn og deres oppvekstvilkår det er snakk om her.

[Lillemus]

Er det ikke positivt at faren vil være mer sammen med ungene sine da?

[Gjest Pricilla]

Jeg vil bare minne deg om at du ikke er barnas foreldre, men MOR, og han er faktisk barnas FAR - og de trenger han like mye som deg.

Så få huet opp av sanda, slutt å tenk egoistisk og la faren være sammen med barna sine. Dere har like mye rett til samvær med barna. Du er sikkert livredd for å se dem for sjelden, være alene, ikke ha barna å styre med, hva skal du da gjøre? Redd for å bli sittende alene? Bli ensom? Redd for å slippe taket?

Du må bare ta deg sammen, tenke på ungene og eksmannen din. Dette gjelder ikke bare deg. Mange mødre har vansklig med å sende fra seg barna etter brudd, og det er forståelig, men det var ikke barna som valgte brudd, men dere - så nå må dere gjøre det som er aller best for dem! Heller bo i nærheten av hverandre så de kan gå fra mor til far, og skole er i nærheten.

Hilsen en som ikke kom til faren sin før fylte 7 år, og ikke kjenner han som en far ennå...

[Gjest Pricilla]

Jeg synes du bare skal stå på ditt og ikke gi deg. Hvis din eks-mann skulle gjøre alvor av trusselen om å gå til retten får du ta det som det kommer da. Han har ikke krav på delt omsorg, hva gjør at han plutselig ombestemmer seg nå?

Vær obs på ting av betydning som blir sagt og gjort.

Nevner han f.eks. økonomi som et argument for å ha delt omsorg, skriv ned dato og hva som ble sagt. Og du må aldri begrunne ditt ønske om å ha omsorgen med økonomi.

Ønsker han å ha barna mer enn det avtalte nå allerede, eller vil han vente til du eventuelt sier ja til delt omsorg. Det er viktig at du på en eller annen måte finner ut hva som gjør at han plutselig vil ha delt omsorg.

Annet som har skjedd som gjør at han har ombestemt seg? Har han fått seg kjæreste eller er det slutt med kjæresten, alle slike små hverdagslige ting teller.

En rett som ser at dere ikke kan samarbeide om barna vil aldri i verden finne på å dømme til delt omsorg. Delt omsorg forutsetter at foreldrene kan samarbede, og en rettsak viser jo at foreldrene ikke kan samarbeide.

Ha is i magen.

Herregud... Kjemp med nebb og klør for at ungene ikke skal ha kontakt med faren sin? For en idiotisk holdning! Hva med å ikke tenke på seg selv, og å knuse eksmannen. Hva med barna??? SElvfølgelig trenger barna begge foreldrene sine, ikke prøv å si noe annet.

[favn]

Det er ingenting som heter at det skal være noe som helst.

Sånn som det er nå, har dere en avtale. Punktum.

Den kan ikke faren gjøre noe med dersom du ikke vil. Han kan kjøre rettssak, men det er vel ikke realistisk?

Uansett - hvis dere begge vil endre på nåværende avtale kan dere kontakte Familievernkontoret. Der kan dere i fellesskap og med veiledning bli enige om ny avtale.

[Gjest Wita]

Jeg synes du bare skal stå på ditt og ikke gi deg. Hvis din eks-mann skulle gjøre alvor av trusselen om å gå til retten får du ta det som det kommer da. Han har ikke krav på delt omsorg, hva gjør at han plutselig ombestemmer seg nå?

Vær obs på ting av betydning som blir sagt og gjort.

Nevner han f.eks. økonomi som et argument for å ha delt omsorg, skriv ned dato og hva som ble sagt. Og du må aldri begrunne ditt ønske om å ha omsorgen med økonomi.

Ønsker han å ha barna mer enn det avtalte nå allerede, eller vil han vente til du eventuelt sier ja til delt omsorg. Det er viktig at du på en eller annen måte finner ut hva som gjør at han plutselig vil ha delt omsorg.

Annet som har skjedd som gjør at han har ombestemt seg? Har han fått seg kjæreste eller er det slutt med kjæresten, alle slike små hverdagslige ting teller.

En rett som ser at dere ikke kan samarbeide om barna vil aldri i verden finne på å dømme til delt omsorg. Delt omsorg forutsetter at foreldrene kan samarbede, og en rettsak viser jo at foreldrene ikke kan samarbeide.

Ha is i magen.

Du verden. Snakk om å være utspekulert.

Med en slik "jeg skal ta deg" holdning,får barna det bra må jeg si.

Kan det ikke være så enkelt at faren savner barna sine da?

Kankje han trodde i ugangspunktet at hans sjangser til å få delt omsorg ikke var til stede,men at han nå har fått ny informasjon.

[Lillemus]

Jeg vil bare minne deg om at du ikke er barnas foreldre, men MOR, og han er faktisk barnas FAR - og de trenger han like mye som deg.

Så få huet opp av sanda, slutt å tenk egoistisk og la faren være sammen med barna sine. Dere har like mye rett til samvær med barna. Du er sikkert livredd for å se dem for sjelden, være alene, ikke ha barna å styre med, hva skal du da gjøre? Redd for å bli sittende alene? Bli ensom? Redd for å slippe taket?

Du må bare ta deg sammen, tenke på ungene og eksmannen din. Dette gjelder ikke bare deg. Mange mødre har vansklig med å sende fra seg barna etter brudd, og det er forståelig, men det var ikke barna som valgte brudd, men dere - så nå må dere gjøre det som er aller best for dem! Heller bo i nærheten av hverandre så de kan gå fra mor til far, og skole er i nærheten.

Hilsen en som ikke kom til faren sin før fylte 7 år, og ikke kjenner han som en far ennå...

*Stående applaus*

Kjenner til et tilfelle der mor gjerne hadde sett at far ikke hadde hatt samvær i det hele tatt. Ikke fordi han ikke er en god far for det er han, men fordi hun fremdeles (etter mange år) er forbannet bitter over måten han forlot henne på.

Greit nok, det var en jævlig stygg måte å gjøre det på, men hun ser ikke at hun gjør noe galt mot ungen sin på denne måten! Hennes siste utspill er at hun håper hun vinner så mye penger at hun ikke trenger å motta bidrag fra ham, da skal han sannelig ikke få ha samvær med datteren sin heller! *Himler med øynene*

Jeg tilstår glatt at hun har lært meg mye om hvordan jeg _ikke_ skulle oppføre meg da jeg og min eks-mann skilte lag i fjor sommer.

[annki 2 barnsmor]

Jeg vil bare minne deg om at du ikke er barnas foreldre, men MOR, og han er faktisk barnas FAR - og de trenger han like mye som deg.

Så få huet opp av sanda, slutt å tenk egoistisk og la faren være sammen med barna sine. Dere har like mye rett til samvær med barna. Du er sikkert livredd for å se dem for sjelden, være alene, ikke ha barna å styre med, hva skal du da gjøre? Redd for å bli sittende alene? Bli ensom? Redd for å slippe taket?

Du må bare ta deg sammen, tenke på ungene og eksmannen din. Dette gjelder ikke bare deg. Mange mødre har vansklig med å sende fra seg barna etter brudd, og det er forståelig, men det var ikke barna som valgte brudd, men dere - så nå må dere gjøre det som er aller best for dem! Heller bo i nærheten av hverandre så de kan gå fra mor til far, og skole er i nærheten.

Hilsen en som ikke kom til faren sin før fylte 7 år, og ikke kjenner han som en far ennå...

Hei.

Jeg skjønner godt at barna trenger en far, det ville aldri falle meg inn å utelukke han fra deres liv. Jeg har helt siden vi avtalte at jeg skulle ha hovedomsorgen sagt at jeg ikke skal nekte han å komme å besøke barna eller at de med hjem til seg. Denne muligheten har han ikke benyttet seg av.

Vi kom frem til dette bruddet i enighet, vi brøt opp som venner.

Men han flyttet herifra veldig brått. Særlig yngste sønnen reagerte på det. Jeg fortalte faren dette, men han gjorde ingenting med det. Sønnen vår ble med ett en veldig frustrert gutt, noe som var vondt for meg å se på. Jeg mener han trenger noe fast noe. Jeg aner jo ikke om faren ønsker delt foreldrerett så lenge. Min datter har etter at faren flyttet blomstret opp, hun er ikke til å kjenne igjen. Mange har påpekt dette. Faren var veldig ofte sinna på barna og kjeftet mye. Han sier at han er flinkere til å ikke gjøre dette nå.

Jeg ønsker det beste for barna mine, og synes alt dette er veldig vanskelig. For hva er det beste? Selv får jeg innmari dårlig samvittighet ovenfor han hvis jeg skulle si nei til delt omsorg.

[annki 2 barnsmor]

OK .- hva skjer når han ombestemmer seg igjen og bare vil ha vanlig samvær? Hadde dette ønsket vært oppriktig tuftet på kjærlighet til barna og ønske om å tilbringe mest mulig tid med dem ville han enten forsøkt å få full omsorg eller bedt om delt omsorg allerede for snart ett år siden.

Å komme sånn i ettertid og si at han har ombestemt seg virker bare dumt. Det er tross alt barn og deres oppvekstvilkår det er snakk om her.

faren ønsket ikke delt omsorg for snart et år siden. han fortalte meg at han ønsket å være alene. siden den gang har han vel levd singellivet, men nå er han vel lei det.

jeg ønsker bare å gjøre det som er til det beste for barna, men jeg er veldig usikker på om det er å la dem bo hos faren sin annenhver uke.

Vi bor ikke så langt i fra hverandre, men det er for langt for barna å gå.

Jeg snakket med faren i går, han sa at han nå aktivt skulle gå inn for å gjøre noe med barna. Men han har aldri gjort noe med dette før. Aner ikke om han kommer til å stå for det han sier nå. Barna har heller ingen venner hos faren sin.

[annki 2 barnsmor]

Du verden. Snakk om å være utspekulert.

Med en slik "jeg skal ta deg" holdning,får barna det bra må jeg si.

Kan det ikke være så enkelt at faren savner barna sine da?

Kankje han trodde i ugangspunktet at hans sjangser til å få delt omsorg ikke var til stede,men at han nå har fått ny informasjon.

joda, faren visste godt at han hadde muligheter for delt omsorg den gangen, men han ønsket det ikke.

[annki 2 barnsmor]

Hva er grunnen til at du vil nekte barna å ha like mye kontakt med faren sin som med deg?

Er det fordi du er en bedre mor enn han er far eller er det fordi det er mest praktisk at de er hos deg (skole, venner osv...)?

Eller er det det økonomiske som spiller inn? Du vil ha dem mesteparten av tiden fordi du ikke har råd til at far skal ha dem 50%. Da blir jo inntektene dine av barna mindre. Kanskje det er derfor han vil ha dem 50%?

jeg ønsker ikke å nekte faren å treffe barna sine. har faktisk kjempe dårlig samvittighet ang dette. Grunnen til at jeg ønsker at de skal fortsette å bo hos meg er fordi jeg tror begge to har godt av å ha et fast hjem, en holdeplass eller et sted de hører til om du skjønner. Det er her de har vokst opp, her hun eldste går på skole, her alle vennene er. Jeg tror heller ikke at dattera mi har lyst til å flytte til faren sin, uten at jeg kan si det med sikkerhet. hun er 6,5 år gammel. og flere helger faren skulle hatt henne har hun valgt å være hos meg.

Yngstemann på 3 år ble veldig frustrert da faren brått en dag flyttet. han informert faren om dette mange ganger, men han valgte å ikke gjøre noe med det. Jeg tror at han trenger "et hjem", om du skjønner.

Men jeg ønsker å sette meg ned med faren å snakke om dette. Ønsker ikke at vi skal være uvenner og ikke klarer å samarbeide. Jeg har helt siden bruddet verdt veldig opptatt av dette.

[Gjest is i magen må du ha]

Du verden. Snakk om å være utspekulert.

Med en slik "jeg skal ta deg" holdning,får barna det bra må jeg si.

Kan det ikke være så enkelt at faren savner barna sine da?

Kankje han trodde i ugangspunktet at hans sjangser til å få delt omsorg ikke var til stede,men at han nå har fått ny informasjon.

Det er ikke farens ve og vel som skal stå i sentrum, det er barna.

Barna har ikke venner hos faren. Barna er vant til å bo der hvor moren bor.

Barna er ikke til for hverken far eller mors behov.

I dette tilfelelt synes jeg det er faren som starter krigen siden han truer med å gå rettens vei for å få delt omsorg. Mor mener at barna har det best med dagens ordning. Da må hun kjempe med nebb og klær og alle midler for at barna skal få slippe nok en stor omveltning i sitt liv. Den siste var for 8 måneder siden da faren flyttet ut.

[Gjest Wita]

Det er ikke farens ve og vel som skal stå i sentrum, det er barna.

Barna har ikke venner hos faren. Barna er vant til å bo der hvor moren bor.

Barna er ikke til for hverken far eller mors behov.

I dette tilfelelt synes jeg det er faren som starter krigen siden han truer med å gå rettens vei for å få delt omsorg. Mor mener at barna har det best med dagens ordning. Da må hun kjempe med nebb og klær og alle midler for at barna skal få slippe nok en stor omveltning i sitt liv. Den siste var for 8 måneder siden da faren flyttet ut.

Hvorfor har han truet med å gå rettens vei tror du? For morro skyld?

Ingen har sagt at det er farens ve og vel som skal stå i sentrum.

Ingen ting i hovedinnlegget sier noe om at faren ikke er skikket til å ta seg av barna,sa da må det vel være bra for barna å få mer kontakt med sin far. Synes du ikke?

Vel og merke hvis de bor i nærheten av hverandre,ellers kan det vel bli vanskelig å få til sånn praktisk sett.

Men det regner jeg med at de gjør eller har tenkt å gjøre,siden faren nå ytrer ønske om delt omsorg.