er det noe jeg kan gjøre?

[Gjest Wita]

faren ønsket ikke delt omsorg for snart et år siden. han fortalte meg at han ønsket å være alene. siden den gang har han vel levd singellivet, men nå er han vel lei det.

jeg ønsker bare å gjøre det som er til det beste for barna, men jeg er veldig usikker på om det er å la dem bo hos faren sin annenhver uke.

Vi bor ikke så langt i fra hverandre, men det er for langt for barna å gå.

Jeg snakket med faren i går, han sa at han nå aktivt skulle gå inn for å gjøre noe med barna. Men han har aldri gjort noe med dette før. Aner ikke om han kommer til å stå for det han sier nå. Barna har heller ingen venner hos faren sin.

Venner kan de lett få i den alderen.

Hvis dere bor så nær hverandre,høres det jo ut til å være en god ide med delt omsorg,selv om ungene ikke kan gå til og fra enda. Om noen år kan de kanskje det.

Det må jo være den perfekte måte å gjøre det på.Tenk så fint om barna etterhvert kan føle at de kan gå imellom som de ønsker.

Du kan risikere at barna blir bitre på deg senere,hvis du prøver å hindre mer samvær.

[Gjest lille rosinen]

Hvorfor har han truet med å gå rettens vei tror du? For morro skyld?

Ingen har sagt at det er farens ve og vel som skal stå i sentrum.

Ingen ting i hovedinnlegget sier noe om at faren ikke er skikket til å ta seg av barna,sa da må det vel være bra for barna å få mer kontakt med sin far. Synes du ikke?

Vel og merke hvis de bor i nærheten av hverandre,ellers kan det vel bli vanskelig å få til sånn praktisk sett.

Men det regner jeg med at de gjør eller har tenkt å gjøre,siden faren nå ytrer ønske om delt omsorg.

Bare en liten ting... Mor har også nevnt at dattera her har blomstret opp siden far flyttet. Dette har både mor og andre utenom lagt merke til. Dette KAN være en subjektiv observasjon, men det KAN også være veldig viktig informasjon i forhold til hva som er best for barna...

[Gjest lille rosinen]

jeg ønsker ikke å nekte faren å treffe barna sine. har faktisk kjempe dårlig samvittighet ang dette. Grunnen til at jeg ønsker at de skal fortsette å bo hos meg er fordi jeg tror begge to har godt av å ha et fast hjem, en holdeplass eller et sted de hører til om du skjønner. Det er her de har vokst opp, her hun eldste går på skole, her alle vennene er. Jeg tror heller ikke at dattera mi har lyst til å flytte til faren sin, uten at jeg kan si det med sikkerhet. hun er 6,5 år gammel. og flere helger faren skulle hatt henne har hun valgt å være hos meg.

Yngstemann på 3 år ble veldig frustrert da faren brått en dag flyttet. han informert faren om dette mange ganger, men han valgte å ikke gjøre noe med det. Jeg tror at han trenger "et hjem", om du skjønner.

Men jeg ønsker å sette meg ned med faren å snakke om dette. Ønsker ikke at vi skal være uvenner og ikke klarer å samarbeide. Jeg har helt siden bruddet verdt veldig opptatt av dette.

Jeg er skilsmissebarn selv og jobber med barn. Jeg tror det er veldig viktig at barn, særlig små, har en fast base.

Det er veldig viktig å huske på, i disse likestillingstider, at mor i de fleste tilfeller i vår kultur ER den første tilknytningspersonen, og DET er viktig å tenke på når man velger hvor barn skal bo. Regner med å få mange protester på dette. Selvfølgelig kan far være en god omsorgsperson, men barna er ofte mer knyttet til mor allerede fra fødselen.

FØR samværsordningen endres ville jeg, som det høres ut som du gjør, gitt far friere tøyler til å treffe barna utover den tiden som allerede er fastsatt. Han kan komme på besøk, de kan besøke han oftere osv HVIS også barna ønsker det. Gi han muligheten til å vise hvor interessert han egentlig er.

[Gjest lille rosinen]

Venner kan de lett få i den alderen.

Hvis dere bor så nær hverandre,høres det jo ut til å være en god ide med delt omsorg,selv om ungene ikke kan gå til og fra enda. Om noen år kan de kanskje det.

Det må jo være den perfekte måte å gjøre det på.Tenk så fint om barna etterhvert kan føle at de kan gå imellom som de ønsker.

Du kan risikere at barna blir bitre på deg senere,hvis du prøver å hindre mer samvær.

Det at barna har bodd der hele livet og har et nettverk der, mener jeg skal veie ganske tungt når ikke andre sterke grunner for en annen ordning foreligger.

[Gjest Wita]

Det at barna har bodd der hele livet og har et nettverk der, mener jeg skal veie ganske tungt når ikke andre sterke grunner for en annen ordning foreligger.

Selvfølgelig,men nå forsto jeg det slik at faren bor i nærheten.

[Gjest Wita]

Bare en liten ting... Mor har også nevnt at dattera her har blomstret opp siden far flyttet. Dette har både mor og andre utenom lagt merke til. Dette KAN være en subjektiv observasjon, men det KAN også være veldig viktig informasjon i forhold til hva som er best for barna...

Det kan det.

Det kan også være så enkelt at det var mye krangling mellom foreldrene før far flyttet ut.

[sommergjesten]

Ja, jeg var ikke helt klar der. Det de ikke kan idømme, er delt omsorg, men samværet kan blir nærmere 50% som du sier.

halloen

dette er noe dere to bestemmer selv og ingen andre...jeg for min del da barnet ble født avgjorde vi at vi skulle ha delt men i etter tid har jeg ANGRET på det...Men dette er jo det beste for barnet at han/hun får se pappaen annen hver helg og 1 gang i uken..og feriene var delt i to..(reiseutgiftene skulle deles mellom mor og far)Men husker ikke hvor jeg leste at så lenge dere ikke er gifte så skulle moren ha omsorgen for eventuelle barn...

Vel jeg håper du finner ut av dette og ønsker deg lykke til videre med saken din

*GodHelg*

klem fra meg

[tusseline]

Nå har det vært mange svar her, med forskjellige meninger. Min oppfatning er at det kan virke som om pappan har fått god tid til å tenke seg om, og at han nå ønsker å være mer sammen med barna sine. Ser noen foreslo at han kunne begynne dette med å være mer sammen med barna en stund framover for å se hvordan det går. En god idè! Det kan jo være en fin tilnærming til delt omsorg/samvær. Selv om dere ble enig om at det var du som skulle ha hovedomsorgen, kan jo ting forandre seg underveis? Det er jo sånn livet er, er det ikke? Du bør selvfølgelig være obs på at hvis ordningen blir endret, så bør i allefall intensjonen være at endringen skal være varig. Uansett, så fortjener far en sjanse, gjør han ikke?

[Gjest Wita]

Jeg vil bare minne deg om at du ikke er barnas foreldre, men MOR, og han er faktisk barnas FAR - og de trenger han like mye som deg.

Så få huet opp av sanda, slutt å tenk egoistisk og la faren være sammen med barna sine. Dere har like mye rett til samvær med barna. Du er sikkert livredd for å se dem for sjelden, være alene, ikke ha barna å styre med, hva skal du da gjøre? Redd for å bli sittende alene? Bli ensom? Redd for å slippe taket?

Du må bare ta deg sammen, tenke på ungene og eksmannen din. Dette gjelder ikke bare deg. Mange mødre har vansklig med å sende fra seg barna etter brudd, og det er forståelig, men det var ikke barna som valgte brudd, men dere - så nå må dere gjøre det som er aller best for dem! Heller bo i nærheten av hverandre så de kan gå fra mor til far, og skole er i nærheten.

Hilsen en som ikke kom til faren sin før fylte 7 år, og ikke kjenner han som en far ennå...

Kjempebra innlegg Pricilla.

[Gjest mamma'n hans]

faren ønsket ikke delt omsorg for snart et år siden. han fortalte meg at han ønsket å være alene. siden den gang har han vel levd singellivet, men nå er han vel lei det.

jeg ønsker bare å gjøre det som er til det beste for barna, men jeg er veldig usikker på om det er å la dem bo hos faren sin annenhver uke.

Vi bor ikke så langt i fra hverandre, men det er for langt for barna å gå.

Jeg snakket med faren i går, han sa at han nå aktivt skulle gå inn for å gjøre noe med barna. Men han har aldri gjort noe med dette før. Aner ikke om han kommer til å stå for det han sier nå. Barna har heller ingen venner hos faren sin.

Dette er en vanskelig situasjon. Mine barns far ønsket hele tida 50/50 etter at vi flyttet fra hverandre. Men jeg har jo bodd sammen med ham, kjenner ham jo godt - så hvorfor skulle han nå plutselig ønske barna 50 % når det var mest beleilig å ha meg som barnevakt mens vi var gift?

Er det skjedd noe som har fått din eks til å ombestemme seg? Du er selv inne på at han er lei singellivet. Kan også dreie seg om økonomi, dette her? Eller at han synes han "gir seg" eller "gir opp" for lett? Har han fått venner som har andre løsninger enn den dere har valgt, som han syns han bør etterligne?

En grunn til at min mann og jeg til slutt gikk fra hverandre, var at vi har forskjellig syn på barns behov. Han har et helt annet syn på hva barn trenger enn jeg, og mange andre, har. For oss vil en 50/50-avtale derfor innebære at han slipper bidrag - mens jeg vil få alle utgifter til fritidssysler, gaver til kameraters bursdager, fotballsko og diverse klær, slikt han ser på som unødvendige utgifter.

For i det hele tatt å ha noen mulighet til å ha styring på økonomien _vår_ - dvs. barnas og min - kan jeg derfor ikke gå med på 50/50 av den grunn, heller.

Jeg skulle gjerne hatt 50/50 og dermed avlastning, jeg. Men det må jeg avstå fra fordi faren er så uforutsigbar. Han vil ha dem 50/50 - men kan f.eks. sende dem hjem i sine helger fordi han har lagt planer som ikke passer for barna. Hva kommer til å skje om jeg gir ham 50/50 og det ikke går bra? Vil jeg da kunne gå tilbake på avtalen med ham? Og hva vil barna selv, forresten? Mine barn ønsker _ikke_ å flytte fram og tilbake. Dessuten er far mye strengere enn jeg.

Jeg tenker på barnas beste når jeg motsetter meg fars ønske i denne saken. Tror jeg. Jeg nages også av sterk tvil - men jeg har jo ingen å diskutere dette med. For med faren til barna går det jo ikke an å diskutere med - om han ikke får det som han vil.

Så basert på min egen erfaring, ville jeg sett dette an. Jeg synes for eksempel det må være tungtveiende grunner til for at han, som er enslig, ikke flytter nærmere til barnas nabolag dersom han _virkelig_ vil ha barna fordi han tenker på _dem_.

Din datter har blomstret opp - mens din sønn er blitt mer innesluttet. Da er det vanskelig å vite hva som er best, når man skal ta hensyn til begge to. Kanskje bør du søke profesjonell hjelp når du skal avgjøre denne saken. Men noe riktig eller galt svar finnes egentlig ikke. Noen ting vet vi bare svaret på - etterpå. Men lytt til magefølelsen din og ikke la deg presse inn i noe før du er rede til det, i hvert fall. Lykke til!

[Gjest mamma'n hans]

Venner kan de lett få i den alderen.

Hvis dere bor så nær hverandre,høres det jo ut til å være en god ide med delt omsorg,selv om ungene ikke kan gå til og fra enda. Om noen år kan de kanskje det.

Det må jo være den perfekte måte å gjøre det på.Tenk så fint om barna etterhvert kan føle at de kan gå imellom som de ønsker.

Du kan risikere at barna blir bitre på deg senere,hvis du prøver å hindre mer samvær.

Når man har 50/50, så har man 50/50 - er du sikker på at far synes det er ok at barna kommer og går som de vil, etterhvert?

Min eks sier det er ok at de gjør det - men nøler ikke med å sende dem hjem til meg igjen når det ikke passer _ham_ at de kommer. De er velkommen for noen minutter - men som oftest ikke mer. Joda, de er "alltid" velkommen - men jeg må være hjemme når det passer ham eller dem å komme tilbake.

En god mor skal alltid være der, vet du, når det passer barna og faren - da er det mye mer spennende med far, som er mer uoppnåelig. Og jeg er ikke den eneste i vennekretsen som har det slik!

[Gjest mamma'n hans]

Jeg synes du bare skal stå på ditt og ikke gi deg. Hvis din eks-mann skulle gjøre alvor av trusselen om å gå til retten får du ta det som det kommer da. Han har ikke krav på delt omsorg, hva gjør at han plutselig ombestemmer seg nå?

Vær obs på ting av betydning som blir sagt og gjort.

Nevner han f.eks. økonomi som et argument for å ha delt omsorg, skriv ned dato og hva som ble sagt. Og du må aldri begrunne ditt ønske om å ha omsorgen med økonomi.

Ønsker han å ha barna mer enn det avtalte nå allerede, eller vil han vente til du eventuelt sier ja til delt omsorg. Det er viktig at du på en eller annen måte finner ut hva som gjør at han plutselig vil ha delt omsorg.

Annet som har skjedd som gjør at han har ombestemt seg? Har han fått seg kjæreste eller er det slutt med kjæresten, alle slike små hverdagslige ting teller.

En rett som ser at dere ikke kan samarbeide om barna vil aldri i verden finne på å dømme til delt omsorg. Delt omsorg forutsetter at foreldrene kan samarbede, og en rettsak viser jo at foreldrene ikke kan samarbeide.

Ha is i magen.

Flott og ryddig innlegg om hva hun bør se etter og tenke etter!

Merker at jeg selv blir sarkastisk og nesten bitter når jeg må begrunne mitt avslag på ønsket om 50/50 - mens du er mye mer saklig. Bravo!

[Gjest mamma'n hans]

Herregud... Kjemp med nebb og klør for at ungene ikke skal ha kontakt med faren sin? For en idiotisk holdning! Hva med å ikke tenke på seg selv, og å knuse eksmannen. Hva med barna??? SElvfølgelig trenger barna begge foreldrene sine, ikke prøv å si noe annet.

Vi snakker ikke her om "Kjemp med nebb og klør for at ungene ikke skal ha kontakt med faren sin?"

En mor, som tenker på sine barns beste, blir usikker på hva barnas beste er når faren nå - etter 8 måneder - plutselig vil ha delt omsorg, såvidt jeg forstår vil det si 50/50.

Når faren plutselig nå vil ha dette, er det all mulig grunn til å lure på hvorfor. Det er meget naivt å tro at dette utelukkende er fordi han - plutselig, igjen - oppdager at han savner barna og vil gi dem en enda bedre oppvekst enn den de nå har.

Det er litt for mange "plutselig" i denne saken til at man skal tro det beste om far. Undersøke om det finnes andre motiver for å forandre barnas tilværelse ytterligere - ja!

[Gjest mamma'n hans]

Hva er grunnen til at du vil nekte barna å ha like mye kontakt med faren sin som med deg?

Er det fordi du er en bedre mor enn han er far eller er det fordi det er mest praktisk at de er hos deg (skole, venner osv...)?

Eller er det det økonomiske som spiller inn? Du vil ha dem mesteparten av tiden fordi du ikke har råd til at far skal ha dem 50%. Da blir jo inntektene dine av barna mindre. Kanskje det er derfor han vil ha dem 50%?

"Da blir jo inntektene dine av barna mindre" - ja, du kan få sagt det!

Er det mor som vil ha inntekter av barna - eller er det far som vil slippe å betale det barn faktisk koster?

[Gjest Wita]

Når man har 50/50, så har man 50/50 - er du sikker på at far synes det er ok at barna kommer og går som de vil, etterhvert?

Min eks sier det er ok at de gjør det - men nøler ikke med å sende dem hjem til meg igjen når det ikke passer _ham_ at de kommer. De er velkommen for noen minutter - men som oftest ikke mer. Joda, de er "alltid" velkommen - men jeg må være hjemme når det passer ham eller dem å komme tilbake.

En god mor skal alltid være der, vet du, når det passer barna og faren - da er det mye mer spennende med far, som er mer uoppnåelig. Og jeg er ikke den eneste i vennekretsen som har det slik!

Du har sikkert rett i det du sier.Vanskelig for meg å sette meg inn i en slik situasjon,da jeg ikke har erfart det selv.Men som du sier. Mye lettere for en mann og kreve at mor alltid skal være der.

Men hadde man fått det til å fungere,så tror jeg det hadde vært det mest idelle følelsesmessig for barna.

Men så kommer det praktiske mht. til lekser,beskjeder fra skolen,henting til og fra aktiviteter,hvor spise middag? osv.Kanskje det lett kunne blitt mye rot og misforståelser ut av det.

[Gjest mange sider av en sak]

Jeg vil bare minne deg om at du ikke er barnas foreldre, men MOR, og han er faktisk barnas FAR - og de trenger han like mye som deg.

Så få huet opp av sanda, slutt å tenk egoistisk og la faren være sammen med barna sine. Dere har like mye rett til samvær med barna. Du er sikkert livredd for å se dem for sjelden, være alene, ikke ha barna å styre med, hva skal du da gjøre? Redd for å bli sittende alene? Bli ensom? Redd for å slippe taket?

Du må bare ta deg sammen, tenke på ungene og eksmannen din. Dette gjelder ikke bare deg. Mange mødre har vansklig med å sende fra seg barna etter brudd, og det er forståelig, men det var ikke barna som valgte brudd, men dere - så nå må dere gjøre det som er aller best for dem! Heller bo i nærheten av hverandre så de kan gå fra mor til far, og skole er i nærheten.

Hilsen en som ikke kom til faren sin før fylte 7 år, og ikke kjenner han som en far ennå...

Hvorfor mener du at bare kvinner skal tenke på den måten. På et annet innlegg her sier hun som startet tråden at han ikke ville ha barna 50/50 når de skiltes, han ville leve ungkarslivet.

Synes du det er greit at menn skal få lov til å gjøre slike ting, svikte barna når det passer dem og stille opp når det passer dem?

Du får også ta hodet opp av sanda og se at menn ikke er like stabil som kvinner når det gjelder omsorg for barn. Jeg har sett utallige eksempler på mødre som må tigge fedrene om å være sammen med barna sine etter en skilsmisse.

Jeg har sett menn som uten å nøle har flyttet langt unna barna sine.

Jeg har sett menn ønske skilsmisse men ikke ønsker omsog for noen av barna, til tross for at mor tigger og ber fordi hun er redd for å ikke klare alle barna alene.

Og jeg har opplevd med min egen eks-mann at han plutselig fant ut at det ikke var noen vits i å ha samvær med sin datter, *hun var jo så liten og ville glemme han fort* var det han begrunnet det med. Etter 6 måneder hadde han forandret mening fordi det var slutt mellom han og kjæresten... det viste seg at det var hun som krevde at han kuttet all kontakt med sitt lille barn på 3 år.

Og slik kan jeg fortsette. Noen menn er sikkert gode omsorgspersoner, men jeg synes ikke at menn skal få være så vinglet som denne mannen tydeligvis er. Kan man bare flytte fra barna sine for så etter 8 måneder å finne ut at det kanskje ville vært kjekt med 50% omsorg likevel? Tror du en mor kunne gjort noe sånt uten å bli dømt nord og ned?

Og til syvende og sist, det som vel teller aller mest er hva barna ønsker og vil.

[tusseline]

Hvorfor mener du at bare kvinner skal tenke på den måten. På et annet innlegg her sier hun som startet tråden at han ikke ville ha barna 50/50 når de skiltes, han ville leve ungkarslivet.

Synes du det er greit at menn skal få lov til å gjøre slike ting, svikte barna når det passer dem og stille opp når det passer dem?

Du får også ta hodet opp av sanda og se at menn ikke er like stabil som kvinner når det gjelder omsorg for barn. Jeg har sett utallige eksempler på mødre som må tigge fedrene om å være sammen med barna sine etter en skilsmisse.

Jeg har sett menn som uten å nøle har flyttet langt unna barna sine.

Jeg har sett menn ønske skilsmisse men ikke ønsker omsog for noen av barna, til tross for at mor tigger og ber fordi hun er redd for å ikke klare alle barna alene.

Og jeg har opplevd med min egen eks-mann at han plutselig fant ut at det ikke var noen vits i å ha samvær med sin datter, *hun var jo så liten og ville glemme han fort* var det han begrunnet det med. Etter 6 måneder hadde han forandret mening fordi det var slutt mellom han og kjæresten... det viste seg at det var hun som krevde at han kuttet all kontakt med sitt lille barn på 3 år.

Og slik kan jeg fortsette. Noen menn er sikkert gode omsorgspersoner, men jeg synes ikke at menn skal få være så vinglet som denne mannen tydeligvis er. Kan man bare flytte fra barna sine for så etter 8 måneder å finne ut at det kanskje ville vært kjekt med 50% omsorg likevel? Tror du en mor kunne gjort noe sånt uten å bli dømt nord og ned?

Og til syvende og sist, det som vel teller aller mest er hva barna ønsker og vil.

Dette innlegget er så teit at det nesten ikke fortjener et svar, synes jeg...! Du kan da ikke ramse opp alle "dårlige" menn og fedre som du kjenner eller har hørt om, og tro at dette også gjelder for denne pappan!! Snakk om å skjære alle over en kam.

[Gjest mange sider av en sak]

Dette innlegget er så teit at det nesten ikke fortjener et svar, synes jeg...! Du kan da ikke ramse opp alle "dårlige" menn og fedre som du kjenner eller har hørt om, og tro at dette også gjelder for denne pappan!! Snakk om å skjære alle over en kam.

Okay, men da kan jo DU ramse opp alle mødre som du vet har oppført seg på samme måte. Jeg er helt sikker på at du ikke vet om så mange kvinner som menn som oppfører seg slik.

Det handler om forskjeller mellom kvinner og menn, og forholdet til barna. Uansett om vi fikk likestilling dyttet inn både foran og bak så vil aldri menn kunne få den samme morsfølelsen som kvinner har for barna.

[tusseline]

Okay, men da kan jo DU ramse opp alle mødre som du vet har oppført seg på samme måte. Jeg er helt sikker på at du ikke vet om så mange kvinner som menn som oppfører seg slik.

Det handler om forskjeller mellom kvinner og menn, og forholdet til barna. Uansett om vi fikk likestilling dyttet inn både foran og bak så vil aldri menn kunne få den samme morsfølelsen som kvinner har for barna.

Jeg kan nok ikke ramse opp kvinner som har gjort det samme på den måten som du ramser opp menn - det var heller ikke intensjonen. Det jeg kan, er å nevne kvinner i fleng som setter barna opp mot fedrene sine, som lyver om samvær for å få høyere barnebidrag av pappan, som flytter langt unna med barna uten å ta hensyn til far....

Det er faktisk både gode og dårlige mødre og fedre!! Derfor er hver historie unik.