Hvordan går det med ADHD-barna?

[Gjest Whopper]

Hei!

Jeg er ny her, men har lest og lært litt av dere. Prøver meg med et spørsmål om framtidsutsiktene til et "bokstavbarn".

Jeg har en 5 år gammel gutt som skal utredes av BUP. Han er svært aktiv, ukonsentrert og klarer ikke å leke rolige leker - bare løper rundt. Han henger etter de andre barna både språklig og sosialt. Sliter med vanlige sosiale koder. Til nå har alle unnskyldt han med at han er "liten" (man tåler jo mer av små barn), men tror hans måte å være på blir mer tydelig etterhvert, og merker at noen av de han har lekt med tidligere vokser fra han.

Lurer derfor på hvordan framtiden skal bli for han - om han kommer til å klare å få venner og å holde på vennene sine? Vil han klare å delta i organiserte aktiviteter som idrett, musikk, speidern eller lignende? Jeg føler at venner er noe av det viktigste i livet men er redd han vil falle utenfor i ungeflokken.

Hvordan er det med deres aktive unger? Har de venner, eller går de mye for seg selv? Endres dette etterhvert som de blir eldre, og blir det i såfall lettere eller vanskeligere for dem å få/holde på vennene sine?

Hilsen en bekymret mor.

[Lady 2004]

Jeg er 30 år har adhd og har en datter med samme diagnose samt at min sønn skal utredes for det samme.

Om barnet ditt vil få venner? Vil være mye opptil dere som foreldre. For at han skal få et bra utgangspunkt så er han avhengig av å få hjelp og trenger sterke foreldre.

Hvordan dere takler din sønn har også mye å si for hvordan han oppfører seg, som igjen har mye å si for om han kan klare å få seg venner.

Til en viss grad vel og merke. Mangen Adhd barn ahr tendeser til enten å trekke seg unna vist det blir for mye å forholde seg til, eller at han ikke vet hvordan han skal få venner, og kan reagere med å slå.

Dette gir han han oppmerksomhet, men feil oppmerksomhet.

Min datter er i dag 10 år og har etter å fått mye hjelp klart seg veldig bra sosialt. Hun har mangen venner, men hun må "tvinges" til å være med dem, ellers så trekker hun seg unna.

Det at hun også går på medisiner er et nødvendig middel for at hun på sikt skal fungere bra også.

Hun er blitt en roligere jente, lettere for å ta imot beskjeder, større interesse for det som skjer rundt henne, og har ikke samme vegringen når hun skal prøve noe nytt.

Syntes ikke du nå burde bruke mye tid på å bekymre deg, for du kan også forebygge noe ved å f.eks. snakke med skole og foreldre til barn som omgås gutten.

Du vil nok bli møtt med forståelse de fleste steder om man velger å være åpen om diagnosen.

[chanti]

Hei .

Min sønn er nå snart 15 år . Han er en av de heldige som har beholdt venner opp gjennom årene . Han har vært veldig aktiv og til tider hatt store raseriutbrudd , hadde ikke sosiale antenner osv.

På skolen laget han og spesped. et system på at i friminuttene sto spesped i synsvidde for min sønn og gav hint i form av avtalte signal . Det var da i forhold til lek og opppførsel i samspill med andre . Dette ble gjort så snedig at det var kun min snn og spesped som skjønte at han faktisk ble korrigert på adferd.

Et annet ,men for oss en viktig regel , var at jeg tillot ikke min sønn å besøke samma venen mere enn max to dager på rad , dette for at han ikke skulle "slite " ut vennskapet , da min sønn kan bli veldig intens til tider. Likedan vet ale hans vener om adhd , kort hva det går ut på og hvordan de skal forholde seg til ulike situasjoner .

Innsats til foreldrene var og nevnt , og dette er kjempeviktig . Dere må vere tilgjengelig og "styre" litt til tider . Ha ett stort øye til det som skjer irundt leken . Viktig å avlede før det skjer ting.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg er også fersk adhd-mamma, det vil si at vi omsider og nettopp har fått navn på hva det var som var problemet.

Jeg tenker som så, jeg - at slektningene hans med adhd har klart seg sånn noenlunde opp igjennom livet, og de fleste har fremdeles ikke fått noen diagnose! (Men da gutten min fikk diagnosen, falt brikkene på plass for flere onkler og hans far.) Det "verste" som kan skje, er at de blir som dem!

Med det mener jeg at slektningene ikke har fått noen diagnose mens de vokste opp, men de har klart seg brukbart, likevel. En del av dem har store problemer med å samarbeide og samhandle med andre, verre jo eldre de er - men likevel klarer de seg, jo, på et vis.

Så i "verste" fall blir han slik som dem - men siden vi nå vet hva som er problemet, kan vi kanskje klare å hjelpe gutten til å unngå de verste fellene og problemene fordi vi kan begynne jobbingen med dem mens han er forholdsvis ung (13).

Så slik tenker jeg - jeg ser på de voksne og får en ide om hvordan problemene vil fortone seg "ubehandlet" - og finner dermed motivasjon og gode grunner for å ta et ekstra tak for ham nå for om mulig å hjelpe ham unna det verste, i hvert fall?

Lykke til! Møtes vi i september på konferansen til adhd-foreningen, da?

http://www.adhd-foreningen.no

[chanti]

Jeg er også fersk adhd-mamma, det vil si at vi omsider og nettopp har fått navn på hva det var som var problemet.

Jeg tenker som så, jeg - at slektningene hans med adhd har klart seg sånn noenlunde opp igjennom livet, og de fleste har fremdeles ikke fått noen diagnose! (Men da gutten min fikk diagnosen, falt brikkene på plass for flere onkler og hans far.) Det "verste" som kan skje, er at de blir som dem!

Med det mener jeg at slektningene ikke har fått noen diagnose mens de vokste opp, men de har klart seg brukbart, likevel. En del av dem har store problemer med å samarbeide og samhandle med andre, verre jo eldre de er - men likevel klarer de seg, jo, på et vis.

Så i "verste" fall blir han slik som dem - men siden vi nå vet hva som er problemet, kan vi kanskje klare å hjelpe gutten til å unngå de verste fellene og problemene fordi vi kan begynne jobbingen med dem mens han er forholdsvis ung (13).

Så slik tenker jeg - jeg ser på de voksne og får en ide om hvordan problemene vil fortone seg "ubehandlet" - og finner dermed motivasjon og gode grunner for å ta et ekstra tak for ham nå for om mulig å hjelpe ham unna det verste, i hvert fall?

Lykke til! Møtes vi i september på konferansen til adhd-foreningen, da?

http://www.adhd-foreningen.no

Dit skal jeg også . Kanskje ett lite dol treff i lobbyen ? Det hadde vært gøy.

[Gjest mamma'n hans]

Dit skal jeg også . Kanskje ett lite dol treff i lobbyen ? Det hadde vært gøy.

Det kunne ha vært moro, ja! Så det kan vi tenke på.

[Gjest Whopper]

Hei .

Min sønn er nå snart 15 år . Han er en av de heldige som har beholdt venner opp gjennom årene . Han har vært veldig aktiv og til tider hatt store raseriutbrudd , hadde ikke sosiale antenner osv.

På skolen laget han og spesped. et system på at i friminuttene sto spesped i synsvidde for min sønn og gav hint i form av avtalte signal . Det var da i forhold til lek og opppførsel i samspill med andre . Dette ble gjort så snedig at det var kun min snn og spesped som skjønte at han faktisk ble korrigert på adferd.

Et annet ,men for oss en viktig regel , var at jeg tillot ikke min sønn å besøke samma venen mere enn max to dager på rad , dette for at han ikke skulle "slite " ut vennskapet , da min sønn kan bli veldig intens til tider. Likedan vet ale hans vener om adhd , kort hva det går ut på og hvordan de skal forholde seg til ulike situasjoner .

Innsats til foreldrene var og nevnt , og dette er kjempeviktig . Dere må vere tilgjengelig og "styre" litt til tider . Ha ett stort øye til det som skjer irundt leken . Viktig å avlede før det skjer ting.

Det hørtes ut som en smart løsning det med at spesped ga hint til sønnen din. Håper vi også får hjelp på skolen og at gutten klarer å ta slike hint. I dag tar han ingen hint, men har heller en tendens til å se på oss voksne når han vet han gjør noe galt og fortsette med hvis vi/barnehagepersonalet ser han...(andre ganger skjer ting i affekt uavhengig av voksnes oppmerksomhet) Men vil jo anta at han blir mer klar over adferden sin når han blir eldre og får lyst til å endre denne. Hvor tidlig fikk dere help, og hvor mye hjelp får han i dag? (Er spesped der hele skoledagen?)

Hørtes også fornuftig ut med begrensning på hvor ofte han får besøke samme kamerat - det skal jeg huske på.

Takk for kommentar

Vennlig hilsen

[Gjest Whopper]

Jeg er 30 år har adhd og har en datter med samme diagnose samt at min sønn skal utredes for det samme.

Om barnet ditt vil få venner? Vil være mye opptil dere som foreldre. For at han skal få et bra utgangspunkt så er han avhengig av å få hjelp og trenger sterke foreldre.

Hvordan dere takler din sønn har også mye å si for hvordan han oppfører seg, som igjen har mye å si for om han kan klare å få seg venner.

Til en viss grad vel og merke. Mangen Adhd barn ahr tendeser til enten å trekke seg unna vist det blir for mye å forholde seg til, eller at han ikke vet hvordan han skal få venner, og kan reagere med å slå.

Dette gir han han oppmerksomhet, men feil oppmerksomhet.

Min datter er i dag 10 år og har etter å fått mye hjelp klart seg veldig bra sosialt. Hun har mangen venner, men hun må "tvinges" til å være med dem, ellers så trekker hun seg unna.

Det at hun også går på medisiner er et nødvendig middel for at hun på sikt skal fungere bra også.

Hun er blitt en roligere jente, lettere for å ta imot beskjeder, større interesse for det som skjer rundt henne, og har ikke samme vegringen når hun skal prøve noe nytt.

Syntes ikke du nå burde bruke mye tid på å bekymre deg, for du kan også forebygge noe ved å f.eks. snakke med skole og foreldre til barn som omgås gutten.

Du vil nok bli møtt med forståelse de fleste steder om man velger å være åpen om diagnosen.

Hei!

Du skirver at det er opp til oss foreldre om sønnen vår får venner eller ikke, og at hvordan vi takler han har mye å si for hvordan han igjen oppfører seg. Kunne du utdype dette litt?

Jeg har vel begynt å legge merke til at hans oppførsel blir bedre hvis jeg er overbærende (til en viss grad) og klarer å holde meg rolig til hans påfunn/masing/raserianfall m.m., men av og til (eller ofte?) mister jeg tålmodigheten og blir sinna jeg også, og da blir han værre å hanskes med. Er det dette du tenker på? At vi må være gode rollemodeller? Eller er det andre ting (flere forhold) du tenker på?

[chanti]

Det hørtes ut som en smart løsning det med at spesped ga hint til sønnen din. Håper vi også får hjelp på skolen og at gutten klarer å ta slike hint. I dag tar han ingen hint, men har heller en tendens til å se på oss voksne når han vet han gjør noe galt og fortsette med hvis vi/barnehagepersonalet ser han...(andre ganger skjer ting i affekt uavhengig av voksnes oppmerksomhet) Men vil jo anta at han blir mer klar over adferden sin når han blir eldre og får lyst til å endre denne. Hvor tidlig fikk dere help, og hvor mye hjelp får han i dag? (Er spesped der hele skoledagen?)

Hørtes også fornuftig ut med begrensning på hvor ofte han får besøke samme kamerat - det skal jeg huske på.

Takk for kommentar

Vennlig hilsen

Hei

Han fikk ikke diagnose før i starten på 5 kl (gammel 5 . kl.) Men har hatt assistenter og spesped siden 6-årsgruppen.Nå er han straks 15 og ting fungerer bra. Her har ung.skolen ett bra oppplegg : Det er en fagperson som har ordnet med ett gammelt småbruk , der har ung.sk. leid seg inn 3 dager i uken , da med spes.lærere (2-3 stk) hvor da en del elever får alternativ skole 1 , 2 eller 3 dager i uken ) Lærdommen der går på elevbedrifter , drift av småbruket , det å vise hva en meter er og ikke bare si det . Elevene blir stilt strenge krav til , både ang adferd og innsats . dette er ett tilbud til mange grupper , det seg være adhd , potensielle skulkere , lære /skrivevansker , vanskelig famsit . hvor barnet har bruk for litt annen setting mm. Min sønn er der 2 dager i uken , har også ressurser på hovedskolen , men er da i grupperinger alt etter ønske og behov .

Det er mange måter å gjøre ting på , er ikke så veldig opptatt av antall timer , men heller hva brukes timene til og fungerer det etter hensikt .

En annen ting som ble gjort for å korrigere adferd på barneskolen da i dagens 4 kl . min sønn fikk noen timer med spes. ped hvor de . fant oppskrift på ett måltid , skrev handleliste , laget budsjett , handlet , laget maten , dekket bord . deretter ble medelevene invitert i tur og orden , 3 pers i gangen , hvor da min sønn var vert . da måtte han servere , gi de andre først , tilby påfyll osv . Dette var et veldig bra opplegg da en fikk lesing , skriving , regning , praktisk trening og tilslutt sosial trening inn i en pakke . Medelevene syntes dette var kjempestas også . etter hvert som ting gikk bedre , ble det samme gjort med 1 elev i tilegg , hvorpå en må lære samarb.Fast dag 1 gang i uken

Det er mange måter å gjøre ting på , viktig å fokusere på interessefeltene til adhd barna.

[Lady 2004]

Hei!

Du skirver at det er opp til oss foreldre om sønnen vår får venner eller ikke, og at hvordan vi takler han har mye å si for hvordan han igjen oppfører seg. Kunne du utdype dette litt?

Jeg har vel begynt å legge merke til at hans oppførsel blir bedre hvis jeg er overbærende (til en viss grad) og klarer å holde meg rolig til hans påfunn/masing/raserianfall m.m., men av og til (eller ofte?) mister jeg tålmodigheten og blir sinna jeg også, og da blir han værre å hanskes med. Er det dette du tenker på? At vi må være gode rollemodeller? Eller er det andre ting (flere forhold) du tenker på?

Det jeg tenker på er at ungen blir slik du oppdrar han. La si dere hadde vært foreldre som hadde benektet problemet, da ville barnet ha blitt mer agresivt fordi det rett og slett ikke hadde klart å utrykke seg på en annen måte.

På den måten ville han nok ikke ha klart å få særlig med venner, fordi hans sinne og frustrasjon ville gått utover dem. Vist du forstår.

Når han får den hjelpen han trenger fra dere, helse vesenet samt medisin, vil det være med på å¨skape en mer harmonisk gutt.

Han vil ha lettere for å forstå andres følelser være roligere og mer behersket.

Men det er selvsagt en lang vei og gå.

Det jeg sa var ingen beskylding om at dere er dårlige foreldre.

[Lady 2004]

Hei!

Du skirver at det er opp til oss foreldre om sønnen vår får venner eller ikke, og at hvordan vi takler han har mye å si for hvordan han igjen oppfører seg. Kunne du utdype dette litt?

Jeg har vel begynt å legge merke til at hans oppførsel blir bedre hvis jeg er overbærende (til en viss grad) og klarer å holde meg rolig til hans påfunn/masing/raserianfall m.m., men av og til (eller ofte?) mister jeg tålmodigheten og blir sinna jeg også, og da blir han værre å hanskes med. Er det dette du tenker på? At vi må være gode rollemodeller? Eller er det andre ting (flere forhold) du tenker på?

Det som jeg tenker på gode rollemodeller er foreldre som lytter til barnet når det har noe å si. Og i dette tilfellet er det hans måte å utrykke seg på når han er sint og at han trenger hjelp. Barn kan ikke si ordrett hva de trenger hjelp til fordi det er ikke alltid er klar over det selv.

Derfor er det viktig at de blir tatt på alvor og at de blir møtt med forståelse.

Vi voksene må selvsagt fortelle hvem barna er, fordi de vet det ikke selv.

Gi mye ros og belønning for noe han har gjort bra, fortell hvor mye han betyr for dere osv. Det vil gi trygghet.