Eierskap til ting i samboerskap - ønsker synspunkter!

[Gjest p.t. anonymous]

A og B er samboere, og har vært det noen år.

A tjener ca 3 ganger så mye som B.

A og B utfører omtrent like mye i hjemmet (omsorg for barn og andre praktiske oppgaver).

A og B deler også driftsutgiftene ca likt (forsikring, strøm, tlf, mat, klær, bensin, osv).

A mener at den som kjøper/betaler for større gjenstander (bil, båt, TV...), herunder betaler låneavdrag på hus, er den som har eierskap til tingene (i praksis brukes/disponeres tingene i fellesskap). Betaler begge litt av tingen, eier begge litt (tilsvarende betalingsforholdet mellom dem).

B mener at et forhold hvor begge bidrar etter evne (utfra inntektsnivåene i sine yrker) og hvor begge har ambisjon om et livslangt forhold, bør ting være felles-/sameie, uavhengig av hvem som betaler.

Jeg er ute etter synspunkter på hva du oppfatter som "rimelig".

Glem jussen, hva synes _du_ er "riktig" og "rett og rimelig"?

[skorpionfisken]

Jeg synes at så lenge det er et livslangt samboerskap så er alt til felles bruk og det er likegyldig hvem som betaler. Evt krangel om hvem som eier hva er opp til arvingene å ta.

Men skulle det likevel bli brudd, mener jeg at den som har kjøpt en ting eier den. Den som tar opp lån og betaler på dette for store formuesgoder skal også ta den formuesgoden med seg når den går.

Dersom de ellers deler på faste utgifter og matutgifter skal den som kjøper ting ekstra eie dette ekstra.

En annen sak er om den ene gjør mye innsats for fellesskapet som sparer den andre for utgifter, da kan man argumentere for at den som gjør innsatsen skal kompenseres for dette.

Et eks. Den ene har pengene, og de vil bygge hytte sammen. Den andre er fagarbeider og gjør det praktiske, sparer kanskje den som betaler hytta for utgifter til snekker/rørlegger eller elektriker, da skal den som gjør innsatsen ha eierandel i hytta tilsvarende verdien av innsatsen.

[morsan]

Jeg synes at så lenge det er et livslangt samboerskap så er alt til felles bruk og det er likegyldig hvem som betaler. Evt krangel om hvem som eier hva er opp til arvingene å ta.

Men skulle det likevel bli brudd, mener jeg at den som har kjøpt en ting eier den. Den som tar opp lån og betaler på dette for store formuesgoder skal også ta den formuesgoden med seg når den går.

Dersom de ellers deler på faste utgifter og matutgifter skal den som kjøper ting ekstra eie dette ekstra.

En annen sak er om den ene gjør mye innsats for fellesskapet som sparer den andre for utgifter, da kan man argumentere for at den som gjør innsatsen skal kompenseres for dette.

Et eks. Den ene har pengene, og de vil bygge hytte sammen. Den andre er fagarbeider og gjør det praktiske, sparer kanskje den som betaler hytta for utgifter til snekker/rørlegger eller elektriker, da skal den som gjør innsatsen ha eierandel i hytta tilsvarende verdien av innsatsen.

Det du skriver illustrerer hvordan regelen er i ekteskap: Også annen innsats enn penger teller med ved avgjørelsen av hvem som eier dette.

Men i samboerforhold kan dette fort bli annerledes, man tror at alt er OK, og så skjærer det seg og man sitter der med skjegget i postkassa.

de fleste av oss tror vel at man skal holde sammen livet ut, enten man er gift eller ikke, men halvparten av oss blir skilt likevel.....

[Bård]

Spørsmålet har selvsagt ingen betydning så lenge man lever sammen og alt er fryd og gammen. Da deler man selvsagt likt på å bruke tingene, og det spiller ingen rolle hvem av de to som "egentlig" eier dem.

Det er når bruddet en dag kommer, eller kanskje når arv skal fordeles på barna som delvis er felles og delvis er særkullsbarn, at tingene blir mer firkantet og formelle.

A har rett i at han/hun har eierskap til de tingene hun/han kjøper og betaler avdrag på.

Innsats i hjemmet gir uttelling, men dersom det er slik at begge egentlig deler likt på det meste, bortsett fra at A altså tjener mye mer penger og bidrar mye mer økonomisk i helheten, så vil det være slik at det er A som også tar med seg brorparten av de materielle godene som de har BRUKT sammen, fordi A til tross for felles bruk rent teknisk har EID gjenstandene i større grad.

Med utgangspunkt i dette hovedprinsippet kan det så gjøres mange ulike skjønnsvurderinger, både mhp. faktisk innsats i hjemmet og kanskje også f.eks. ved å peke på at innsatsen i hjemmet ike bare har verdi i seg selv, men at dene også representerer en reell forsakelse av egen karriere og følgelig et bortfall av inntekt (jurister får evt. korrigere meg her).

Min personlige mening er at alt dette er en riktig og rettferdig ordning. Jeg synes ikke man skal kunne "gifte seg til rikdom" på en måte som betyr at man tar med seg store deler av den andres verdiskapnig ved et brudd.

Når det gjelder skjønn: Ikke minst vil det være slik at selv om A f.eks. eier boligen så vil B likevel kunne tilkjennes retten til å bli boende hvis det er B som får hovedomsorgen for eventuelle barn.

Men: Selv om B får rett til å bli boende vil A enten fortsatt stå som eier av boligen (og vil kunne kreve leie av , eller B må finne seg i å ta opp lån og kjøpe ut A dersom B har økonomi til dette. B vil jo få bidrag fra A i en slik situasjon (hvis de har felles barn), noe som blant annet nettopp skal gi B (og barna) muligheten til å bli boende i boligen, ved enten å betale leie til A eller ved å overta boligen.