Realistisk å beholde adoptivbarns opprinnelige språk?

[fei1365380229]

Er det ikke ganske urealistisk å tro at man skal kunne holde adoptivbarnas opprinnelige språk ved like.

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om barn som blir adoptert hit i høy alder, hadde en venninne som ble adoptert til Sverige når hun var 11 år, og hun snakket flytende spansk.

For det første så må man jo da ha noen som snakker med barnet på opprinnelsesspråket daglig, og det holder jo ikke bare noen år da glemmer de det igjen. Blir ikke det veldig slitsomt for adoptivbarnet da?

Vår lille datter har glemt alt av kinesisk og når noen snakker til henne på kinesisk så ser hun bare dumt på dem og har ikke noe lyst til å snakke med dem.

Hos oss så skal den yngste være helt "lik" de andre så å skulle påpeke ulikheten hele tiden det tror jeg hun ville syns var slitsomt.

[snø]

Vi fikk jo Bella vår da hun var 10 uker, så hennes "opprinnelige språk" er vel strengt tatt norsk. Spansk har hun jo overhode ikke noe forhold til, og det ville blitt både snodig og strevsomt om vi skulle oppdra henne til å bli to-språklig. Noe annet blir det selvfølgelig om hun vår lyst til å lære seg spansk når hun blir større :-)

Ellers må det vel bli en frivillig sak. Om barnet er interessert i å beholde/lære språket, så kan man jo oppmuntre/hjelpe til med dette.

Men nei, jeg synes ikke det virker særlig realistisk å beholde barnets opprinnelige morsmål. Ikke så lenge man ikke snakker det selv, i alle fall.

Beste hilsen fra

[AAA]

Jo det er urealistisk tror jeg, så sant ikke en av adoptivforeldrene snakker barnas opprinnelige språk på fast basis, eller tilsvarende mye eksponering for opprinnelig språk fra annet hold.

Barnet vårt er tospråklig, da faren er engelsk og snakker bare engelsk til henne. Hun er nå 2,5 år, og snakker mer eller mindre flytende norsk, i den grad man gjør det når man er 2,5 år. Hun ligger nok noe over gjennomsnittet tror jeg, både i ordforråd og evnen til å bygge setninger.(og i antall ord som kommer ut av munnen hennes i løpet av dagen må hun ligge laaaangt over gjennomsnittet, hun tyter noe så vanvittig...! :-))

I engelsk ser vi at selv om hun har en forelder som bare snakker det språket, så er det ikke nok til at det kommer like raskt som norsken. Hun forstår alt, jada, og kan ordene, men setningene kommer ikke så lange og fullstendige som de kommer på norsk.

Vi kom hjem med datteren vår da hun var 14 måneder gammel, og da hadde hun, så vidt vi kunne bedømme, allerede et enkelt språk. Det var fremdeles tydelig et halvt år etterpå at hun husket noe og forstod hva som ble sagt til henne på kinesisk. Men ikke nå, det er nok glemt.

Det kan nok være hyggelig og sikkert nyttig til å begynne med (hvis man får et barn som er stort nok til å snakke/forstå språk) å ta et språkkurs, så man kan si enkle ord og vendinger så barnet forstår det, men jeg har ingen tro på at det kan være nok tilå opprettholde noe opprinnelig språk.

MVH

[ahg]

Jeg tenker samme tanker som deg. Mine to kinagull er opptatt av sin norske hverdag, og de er ikke interessert i for mye fokus på Kina. Kinesisk språk har de ikke noe forhold til. Jeg ønsker ikke å gjøre noe for å få dem til å lære det heller. Hvis de blir interessert av seg selv senere, vil jeg selvfølgelig støtte dem, men jeg vil ikke sette igang noe de ikke har bedt om selv. Slik jeg ser det, er det _norsk_ de trenger nå, og de trenger å føle seg hjemme her hvor de er. Blir det for mye påminnelser om at de er 'annerledes', tror jeg ikke de vil oppleve det som positivt.

Hvis jentene spør selv om Kina eller vil se på bilder eller video fra hentereisene våre, er jeg mer enn gjerne med på det. Da forsøker jeg å snakke om Kina og jentenes bakgrunn på en måte som kan gi dem et positivt selvbilde og et naturlig og godt forhold til deres opprinnelsesland og bakgrunn. Jentenes interesse for dette er ganske sporadisk og varer gjerne i kortere perioder. Det kan være lenge mellom hver slik periode. Det som går igjen oftest, er at de gjerne vil høre om hvor fælt vi ventet på dem, og hvor glad vi var for å få akkurat dem :-)

Det er altså vår helt vanlige norske hverdag som opptar jentene, med familieliv, venner, lek, kos, barnehage og skole (nå som det er varmt har bading og iskrem et helt spesielt fokus!). For meg føles dette naturlig og riktig.

Etter hvert som puberteten melder sin ankomst, kan sikkert det med biologisk opprinnelse komme mer i fokus. Det blir spennende å se. Vi får ta det som det kommer.

[Gjest Voksen adoptert som selv har fått barn]

Jeg tenker samme tanker som deg. Mine to kinagull er opptatt av sin norske hverdag, og de er ikke interessert i for mye fokus på Kina. Kinesisk språk har de ikke noe forhold til. Jeg ønsker ikke å gjøre noe for å få dem til å lære det heller. Hvis de blir interessert av seg selv senere, vil jeg selvfølgelig støtte dem, men jeg vil ikke sette igang noe de ikke har bedt om selv. Slik jeg ser det, er det _norsk_ de trenger nå, og de trenger å føle seg hjemme her hvor de er. Blir det for mye påminnelser om at de er 'annerledes', tror jeg ikke de vil oppleve det som positivt.

Hvis jentene spør selv om Kina eller vil se på bilder eller video fra hentereisene våre, er jeg mer enn gjerne med på det. Da forsøker jeg å snakke om Kina og jentenes bakgrunn på en måte som kan gi dem et positivt selvbilde og et naturlig og godt forhold til deres opprinnelsesland og bakgrunn. Jentenes interesse for dette er ganske sporadisk og varer gjerne i kortere perioder. Det kan være lenge mellom hver slik periode. Det som går igjen oftest, er at de gjerne vil høre om hvor fælt vi ventet på dem, og hvor glad vi var for å få akkurat dem :-)

Det er altså vår helt vanlige norske hverdag som opptar jentene, med familieliv, venner, lek, kos, barnehage og skole (nå som det er varmt har bading og iskrem et helt spesielt fokus!). For meg føles dette naturlig og riktig.

Etter hvert som puberteten melder sin ankomst, kan sikkert det med biologisk opprinnelse komme mer i fokus. Det blir spennende å se. Vi får ta det som det kommer.

Så enig med deg

[cacatina]

Dette må jo jeg mene noe om, da....! )

Jeg tror også som dere andre at det er urealistisk for barnet å beholde sitt opprinnelige språk. Men, det jeg tenker ift oss som ønsker å adoptere et barn som er litt eldre - er at vi skal lære oss noe grunnleggende; for å vise barnet respekt ift det han/hun kommer fra, for å kommunisere med noen enkle ord/uttrykk til å begynne med, og for å sette oss inn i kulturen til landet barnet kommer fra.

Jeg tenker at det handler om at vi må skaffe oss kjennskap til og kunnskap om - for at vi skal kunne møte barnet med den tryggheten det trenger når det kommer "hjem". Jeg tenker rett og slett at jeg kanskje vil ha mere "ro" i meg hvis jeg har noe kjennskap med meg i "ryggsekken".... (Kan hende dette er noe jeg tenker nå - utifra det ståstedet vi er i prosessen, og at når det har gått litt tid så vil jeg mene anderledes...c",)

Tenker også at om vi lærer oss noe spansk, så kan det være med på å vise barnet respekt... - "Vi har ønsket deg så masse, og ventet så masse på deg - vi ville lære språket ditt for å ta godt i mot deg!"... Skjønner dere hva jeg mener?... eller, er det jeg som er "overidealistisk"/naiv igjen?????? (Skulle ikke vært lov å gå å tenke på så masse hele tida....hi hi)

Så tror jeg at det vil være veldig forskjellig fra barn til barn mht hvor fort og hvordan det vil forholde seg til opprinnelsesspråket når barnet har vært her en stund. Mange vil kanskje "glemme", og oppleve frustrasjon når de hører språket sitt. Noen vil også ha noen gode minner, f.eks fra en bestemt sang som er brukt e.l. Men, dette vet jeg lite om...

Det jeg vet er at jeg ønsker å være forberedt på det meste... Hvis det nå skulle være sånn at barnet vil ønske/ha behov for å holde fast ved deler av språket - ja, så vil jeg/vi gjøre det vi kan for å støtte barnet til det. Vil barnet glemme/la være å bruke - så er jo det greit....

Vil veldig gjerne høre erfaringer fra andre som har adoptert eldre (3-5 år)barn!

[ahg]

Så enig med deg

Takk! Det var betryggende å høre fra en voksen adoptert. Jeg har jo ikke mer enn seks års 'fartstid' som mamma ennå og har fremdeles mye å lære og erfare i årene som kommer!

[trk1365380645]

Dette må jo jeg mene noe om, da....! )

Jeg tror også som dere andre at det er urealistisk for barnet å beholde sitt opprinnelige språk. Men, det jeg tenker ift oss som ønsker å adoptere et barn som er litt eldre - er at vi skal lære oss noe grunnleggende; for å vise barnet respekt ift det han/hun kommer fra, for å kommunisere med noen enkle ord/uttrykk til å begynne med, og for å sette oss inn i kulturen til landet barnet kommer fra.

Jeg tenker at det handler om at vi må skaffe oss kjennskap til og kunnskap om - for at vi skal kunne møte barnet med den tryggheten det trenger når det kommer "hjem". Jeg tenker rett og slett at jeg kanskje vil ha mere "ro" i meg hvis jeg har noe kjennskap med meg i "ryggsekken".... (Kan hende dette er noe jeg tenker nå - utifra det ståstedet vi er i prosessen, og at når det har gått litt tid så vil jeg mene anderledes...c",)

Tenker også at om vi lærer oss noe spansk, så kan det være med på å vise barnet respekt... - "Vi har ønsket deg så masse, og ventet så masse på deg - vi ville lære språket ditt for å ta godt i mot deg!"... Skjønner dere hva jeg mener?... eller, er det jeg som er "overidealistisk"/naiv igjen?????? (Skulle ikke vært lov å gå å tenke på så masse hele tida....hi hi)

Så tror jeg at det vil være veldig forskjellig fra barn til barn mht hvor fort og hvordan det vil forholde seg til opprinnelsesspråket når barnet har vært her en stund. Mange vil kanskje "glemme", og oppleve frustrasjon når de hører språket sitt. Noen vil også ha noen gode minner, f.eks fra en bestemt sang som er brukt e.l. Men, dette vet jeg lite om...

Det jeg vet er at jeg ønsker å være forberedt på det meste... Hvis det nå skulle være sånn at barnet vil ønske/ha behov for å holde fast ved deler av språket - ja, så vil jeg/vi gjøre det vi kan for å støtte barnet til det. Vil barnet glemme/la være å bruke - så er jo det greit....

Vil veldig gjerne høre erfaringer fra andre som har adoptert eldre (3-5 år)barn!

Jeg er stort sett veldig enig med det de fleste skriver her. Siden det er sjelden en av foreldrene har barnets opprinnelige språk som morsmål, vil vi ikke kunne gi det en to- språklig oppvekst. Mange adoptivland har også flere språk, f.eks er vår sønn fra Etiopia opprinnelig somalisk- talende, men det visste vi ikke før vi traff ham.

Er helt enig med cacatina i at det er kjekt å vise respekt på den måten at man kan litt av barnets språk, spesielt når de er litt eldre. Og ikke minst tror jeg det kan gjøre overgang og tilknytning lettere dersom foreldrene bruker barnets språk i starten. Mange barn vil nok kunne føle trygghet ved å høre språket når de er triste, f.eks. Språk- kunnskaper vil også sannsynligvis gjøre at man får mer ut av oppholdet i adopsjonslandet, i tillegg til at man vil ha litt kunnskap om det ved senere anledninger når barnet kanskje spør om det e.l.

[ahg]

Dette må jo jeg mene noe om, da....! )

Jeg tror også som dere andre at det er urealistisk for barnet å beholde sitt opprinnelige språk. Men, det jeg tenker ift oss som ønsker å adoptere et barn som er litt eldre - er at vi skal lære oss noe grunnleggende; for å vise barnet respekt ift det han/hun kommer fra, for å kommunisere med noen enkle ord/uttrykk til å begynne med, og for å sette oss inn i kulturen til landet barnet kommer fra.

Jeg tenker at det handler om at vi må skaffe oss kjennskap til og kunnskap om - for at vi skal kunne møte barnet med den tryggheten det trenger når det kommer "hjem". Jeg tenker rett og slett at jeg kanskje vil ha mere "ro" i meg hvis jeg har noe kjennskap med meg i "ryggsekken".... (Kan hende dette er noe jeg tenker nå - utifra det ståstedet vi er i prosessen, og at når det har gått litt tid så vil jeg mene anderledes...c",)

Tenker også at om vi lærer oss noe spansk, så kan det være med på å vise barnet respekt... - "Vi har ønsket deg så masse, og ventet så masse på deg - vi ville lære språket ditt for å ta godt i mot deg!"... Skjønner dere hva jeg mener?... eller, er det jeg som er "overidealistisk"/naiv igjen?????? (Skulle ikke vært lov å gå å tenke på så masse hele tida....hi hi)

Så tror jeg at det vil være veldig forskjellig fra barn til barn mht hvor fort og hvordan det vil forholde seg til opprinnelsesspråket når barnet har vært her en stund. Mange vil kanskje "glemme", og oppleve frustrasjon når de hører språket sitt. Noen vil også ha noen gode minner, f.eks fra en bestemt sang som er brukt e.l. Men, dette vet jeg lite om...

Det jeg vet er at jeg ønsker å være forberedt på det meste... Hvis det nå skulle være sånn at barnet vil ønske/ha behov for å holde fast ved deler av språket - ja, så vil jeg/vi gjøre det vi kan for å støtte barnet til det. Vil barnet glemme/la være å bruke - så er jo det greit....

Vil veldig gjerne høre erfaringer fra andre som har adoptert eldre (3-5 år)barn!

Har bare lyst til å si at jeg absolutt støtter at dere lærer dere litt spansk, slik at dere lettere kan kommunisere med barnet deres, som antakelig vil ha et språk når dere får det. Hadde våre barn hatt et opprinnelig språk som var lettere for oss å lære (kinesisk virker fryktelig vanskelig for meg) tror jeg at jeg også ville tatt et kurs eller to i ventetiden.

Om barnet så vil snakke spansk etter at dere har fått det, gjenstår jo å se. Men det må være godt for både dere og barnet om dere kan få til en enkel kommunikasjon helt fra starten av. Jeg synes det er en fin måte å vise barnet respekt på :-)

(Spansk er jo dessuten nyttig å kunne uansett også.)

[fei1365380229]

Dette må jo jeg mene noe om, da....! )

Jeg tror også som dere andre at det er urealistisk for barnet å beholde sitt opprinnelige språk. Men, det jeg tenker ift oss som ønsker å adoptere et barn som er litt eldre - er at vi skal lære oss noe grunnleggende; for å vise barnet respekt ift det han/hun kommer fra, for å kommunisere med noen enkle ord/uttrykk til å begynne med, og for å sette oss inn i kulturen til landet barnet kommer fra.

Jeg tenker at det handler om at vi må skaffe oss kjennskap til og kunnskap om - for at vi skal kunne møte barnet med den tryggheten det trenger når det kommer "hjem". Jeg tenker rett og slett at jeg kanskje vil ha mere "ro" i meg hvis jeg har noe kjennskap med meg i "ryggsekken".... (Kan hende dette er noe jeg tenker nå - utifra det ståstedet vi er i prosessen, og at når det har gått litt tid så vil jeg mene anderledes...c",)

Tenker også at om vi lærer oss noe spansk, så kan det være med på å vise barnet respekt... - "Vi har ønsket deg så masse, og ventet så masse på deg - vi ville lære språket ditt for å ta godt i mot deg!"... Skjønner dere hva jeg mener?... eller, er det jeg som er "overidealistisk"/naiv igjen?????? (Skulle ikke vært lov å gå å tenke på så masse hele tida....hi hi)

Så tror jeg at det vil være veldig forskjellig fra barn til barn mht hvor fort og hvordan det vil forholde seg til opprinnelsesspråket når barnet har vært her en stund. Mange vil kanskje "glemme", og oppleve frustrasjon når de hører språket sitt. Noen vil også ha noen gode minner, f.eks fra en bestemt sang som er brukt e.l. Men, dette vet jeg lite om...

Det jeg vet er at jeg ønsker å være forberedt på det meste... Hvis det nå skulle være sånn at barnet vil ønske/ha behov for å holde fast ved deler av språket - ja, så vil jeg/vi gjøre det vi kan for å støtte barnet til det. Vil barnet glemme/la være å bruke - så er jo det greit....

Vil veldig gjerne høre erfaringer fra andre som har adoptert eldre (3-5 år)barn!

Jeg syns du tenker veldig riktig jeg, og spansk er jo litt lettere enn kinesisk. Kunne faktisk snakke ganske bra spansk for mange år siden. Har bodd ett år i Spania.

Vår datter var 19 måneder når vi adopterte henne og hadde selvfølgelig ikke så stort ordforråd, men noe kunne hun. Vi fikk et ark med kinesiske ord/setninger av VB som vi kunne si til barnet (var bokstavert så vi sa det riktig). Men vår datter var nok ikke så interessert i det, hun begynte å si noen enkle norske ord allerede når vi var i Kina.

Vi kjøpte endel cd'er med kinesiske barnesanger og det syns hun var morsomt å høre på og danse etter. Det var nok ekstra morsomt for storesøsknene syns også sangene var fine.

Ellers litt utenom tema: vi har masse video fra Kina og den er hun fortsatt ikke lei av. Når hun kommer til overleveringen så sier hun: se mamma nå får dere meg i Kina.

Spurte henne for en stund siden om hun visste hvor hun var født og da sa hun Kina, spurte om hvor storesøster var født, og det var selvfølgelig i Kina det også (-:

[trk1365380645]

Har bare lyst til å si at jeg absolutt støtter at dere lærer dere litt spansk, slik at dere lettere kan kommunisere med barnet deres, som antakelig vil ha et språk når dere får det. Hadde våre barn hatt et opprinnelig språk som var lettere for oss å lære (kinesisk virker fryktelig vanskelig for meg) tror jeg at jeg også ville tatt et kurs eller to i ventetiden.

Om barnet så vil snakke spansk etter at dere har fått det, gjenstår jo å se. Men det må være godt for både dere og barnet om dere kan få til en enkel kommunikasjon helt fra starten av. Jeg synes det er en fin måte å vise barnet respekt på :-)

(Spansk er jo dessuten nyttig å kunne uansett også.)

Bare lurte på om jeg har misforstått noe, for jeg trodde at det var mange forskjellige språk i Kina? Og dermed vanskelig å vite hvilket man skal lære før man vet hvilken provins barnet kommer fra? Eller snakker alle på barnehjem ett av språkene?

Uansett er jeg enig i at det virker vanskelig å lære! Vi kjøpte forresten en cd-rom med språkkurs på amharisk, det heter "talk now!", og gjorde at vi hadde bittelitt peiling før vi reiste! Og den finnes for mange språk!

[fei1365380229]

Bare lurte på om jeg har misforstått noe, for jeg trodde at det var mange forskjellige språk i Kina? Og dermed vanskelig å vite hvilket man skal lære før man vet hvilken provins barnet kommer fra? Eller snakker alle på barnehjem ett av språkene?

Uansett er jeg enig i at det virker vanskelig å lære! Vi kjøpte forresten en cd-rom med språkkurs på amharisk, det heter "talk now!", og gjorde at vi hadde bittelitt peiling før vi reiste! Og den finnes for mange språk!

Stemmer jo det. Mandarin og kantonesisk.

Kantonesisk tror jeg snakkes hovedsakelig i Guandong og Hong Kong, men det er jo dialektforskjeller på mandarin også tror jeg.

[ahg]

Bare lurte på om jeg har misforstått noe, for jeg trodde at det var mange forskjellige språk i Kina? Og dermed vanskelig å vite hvilket man skal lære før man vet hvilken provins barnet kommer fra? Eller snakker alle på barnehjem ett av språkene?

Uansett er jeg enig i at det virker vanskelig å lære! Vi kjøpte forresten en cd-rom med språkkurs på amharisk, det heter "talk now!", og gjorde at vi hadde bittelitt peiling før vi reiste! Og den finnes for mange språk!

He-he, der kan du se hvor mye jeg er i inngrep med kinesisk :-)

Vet jo at det er flere dialekter som er tildels veldig forskjellige, men så langt har jeg altså glemt å tenke i denne sammenheng. For meg høres det ganske så vanskelig ut enten det er den ene eller den andre dialekten. Mandarin er kanskje det mest offisielle?

[nanchang]

Ut fra lesing om hentereiser og adopsjon av litt større barn, så går det klart fram at det er en veldig fordel i starten om foreldrene kan litt av språket, det dreier seg oftest om spansk. Det letter tilnærmingen til barnet, helt klart.

Å beholde barnets språk er nok ike mulig av flere årsaker. Språk er også miljø, hos familier der mor eller far snakker et annet språk enn norsk, og konsekvent benytter det språket til barnet, må faktisk barnet flere ganger gjennom oppveksten ha lengre opphold i det landet der språket snakkes for å bli fullverdig tospråklig, må oppholde seg over tid i selve språkmiljøet.

[Gjest Muangthai]

Utfra egen erfaring tror jeg ikke det er realistisk med mindre en foreldrene eller andre svært nære barnet er veldig god i språket og konsekvent snakker det.

Jeg snakker endel Thai, det var

en utrolig hjelp den første tiden. Både i Thailand og etter at vi kom hjem. Junior var nesten fire år og hadde ett svært godt utviklet Thaispråk (kommenterte at jeg snakket som et barn! :-)

Vi kunne m.a.o. kommunisere med ham fra dag en.

Min Thai er alikevel ikke god nok til å løfte han opp språkmessig. Vi har en Thai nabo som vi har jamn kontakt med, selvom hun snakker Thai til ham gikk det ikke lenge før han ikke forsto( eller ville forstå) det hun sa.

Det var Thai assistent i barnehagen som snakket Thai med ham, men innen hun kom på plass var mye av språket borte.

Vi har m.a.o. prøvd aktivt å beholde språket hans, men har ikke lyktes. Junior har skiftet morsmål fra Thai til Norsk.

I dag forklarer han tålmodig at det er lenge siden han bodde der ( 3 år) og at han ikke skjønner noe. Det blir svært spennende å se om det dukker opp ord når vi reiser ned for å hente lillesøster.

Det var litt om våre erfaringer.