Han tjener så mye mer enn meg

[petter smart]

Siden hun hadde tjent dårlig selv i 100 % stilling, kommer selvfølelsen hennes - slik som din, da du var økonomisk avhengig - til å forbli lav så lenge mannen tjener 1 mill i året, da?

Hva råder du da til - skilsmisse eller håpe på at han mister jobben? Lottogevinst?

Innfinne seg med situasjonen, innse at så lenge han tjener bedre vil hun uansett være avhengig av ham økonomisk, om dette skjer i form av at hun må spørre om penger eller om han setter dem inn på en konto begge disponerer har liten relevans i så måte. Hun vil uansett ikke kunne opprettholde sine levestandard uten penger fra han.

[petter smart]

_Hun_ sponser også _hans_ livsstil og karriere med å ta seg av alt han må ta seg av selv, om hun ikke hadde vært der. Teller ikke det for noe?

Det teller for gratis husvære (som sikkert ikke er et lite billighus), alle regninger betalt og 3000 kontant i måneden. Pluss at han betaler for ting hun ber om penger til.

[snø]

Jammen, hvis man selv tar på seg rollen å bare sitte hjemme kan man da heller ikke regne med å ha så mye penger, det forstår du vel? Man jo som kjent jobbe for penger da.

Du er litt treig, er du ikke??

Hvis et ektepar - i felleskap - blir enige om at det er best for dem som team at den ene prioriterer jobben, mens den andre prioriterer hus og hjem, så sier det seg selv at begge ikke kommer til å tjene like mye, men at pengene likevel er begges?

For å si det med enkle ord - min mann hadde ikke hatt anledning til å ha den jobben han har og tjene de pengene han gjør, om han ikke hadde hatt en kone - altså meg - som henter i barnehage og tar mesteparten av sykt barn dager etc.

Det er et valg vi har tatt i fellesskap. Og på grunn av at han kan prioritere jobben, tjener han mer penger enn meg. Mens jeg har en jobb (100%), hvor jeg går når arbeidsdagen er slutt, kan han jobbe "så lenge han vil".

Hadde jeg valgt en karriere hvor jeg kjørte samme løp, hadde vi fått kjempeproblemer, det sier seg selv. Det hadde blitt evige diskusjoner om hvem sin tur det var til å hente i barnehagen, hvem som skulle være hjemme med sykt barn osv.

Heldigvis har jeg en mann som ikke er like treig som deg, og som ser at det jeg gjør også har en verdi. Og at jeg bidrar inn til felleskapet på en måte som gjør at han kan tjene de pengene han gjør, og fremdeles ha en familie.

Og da sier det seg selv at de pengene som kommer inn er _våre_ penger, ikke hans penger.

Jeg jobber som sagt 100%, iog det kan jeg gjøre fordi jeg har barnehageplass og fordi jeg har en mann som ikke jobber så mye at han ikke kan bidra hjemme også. Han jobber mer enn meg, men ikke ekstremt mye, og ikke like mye hele tiden.

Hadde jeg hatt en mann som knapt var hjemme, kunne vi ikke fått det til å gå opp med meg også i 100% jobb. Men det hadde også vært en prioritering vi gjorde _i felleskap_, og hadde selvfølgelig ikke gått ut over min økonomiske handlekraft.

Alternativt måte vi ansatt Au Pair, vaskehjelp etc. Og det er heller ikke gratis.

Du har et snodig forhold til hva en familie er, om du virkelig mener at den i familien som tjener mest skal styre alle innkjøp. Og hvis du mener at om man tar et felles valg som fører til at den ene parten vil få lav inntekt, mens den andre gis anledning til å tjene mye, så skal den som tjener lite straffes for det.

Du sier at man må jobbe for å tjene penger - selvfølgelig må man det! Men tro det eller ei - det ER faktisk en jobb å ta seg av hus & heim også ;o)

Du om det!

Beste hilsen fra

[petter smart]

Urettferdigheten oppstår når han mangler innsikt til noe som hun føler hun trenger/har behov for.

Når han føler han trenger noe, går han bare å kjøper det.

Når hun føler det samme, må hun argumentere for det, uten en gang å nå frem!

I et samliv skal ikke maktfordelingen være så skjev, og det er trist for selvfølelsen og egenutviklingen hun har til sin jobb.

Hvis hun er i ferd med å bygge seg opp (eget firma), vet de fleste at dette kan ta tid.

Så han bør jo bare oppmuntre og styrke hennes selvfølelse overfor egen jobb og selvsagt at hun får muligheten til å utvikle seg selv som menneske og føle råderett over seg selv.

Forstår veldig godt hun føler dette med pengene er urettferdig til de grader.

Vi setter av 6000 kr mnd på mat, og det er nesten alltid for lite (ja, ja, så unner vi oss noen turer på restaurant i blant også da..)

Synes i alle fall hun får utrolig mye ut av sine 8000,- og hun har jo så og si ingen lommepenger i den forstand. Dvs. da må hun la bilen stå hjemme eller spare inn på andre måter.. (droppe å kjøpe fritidsklær og annet til han hadde vært en god start)

Slik er det jo med alle folk, noen kan kjøpe det de vil, andre kun det mest nødvendige. Det blir selvfølgelige noe annerledes når en lever sammen.

[petter smart]

Hun har da aldri krevd at mannen skal betale henne en masse penger.

Han betaler allerede huset (som koster ca 10 000 pr måned med 2 000 000 i lån), alle regninger (som kommer på 10 000 - 20 000) og 3000 kontant til henne. Hun får barnetrygden. Alt hun trenger å kjøpe er mat og klær til seg og barna. Hun får allerede mye penger.

[snø]

Han betaler huset, strøm, telefon, forsikring og alle andre regninger. Hun betaler kun mat og klær til seg og barna. Hun jobber 50%, får barnetrygden og 3000 av han. Bor hun ikke da gratis?

Hvis hun betaler mat for de pengene _hun_tjener, spiser han da gratis???

Herregud for et syn du har på ting!

Er man gift, er man et fellesskap! Og er man blitt enig om at den ene skal jobbe masse, mens den andre skal ta seg av hus og heim, så kan man selvfølgelig ikke si at den som tjener pengene, eier tingene!

Eier hun ungene, hun da??? Klærene han går i? Gavene hun har gitt bort??

Hvis det var sånn det var, så tror jeg jammen jeg hadde sagt at _jeg_ ville betale på huset, så kunne han betalt maten!

Forresten, hos oss trekkes huslånet fra min konto. Lurer på om det betyr at det er mitt hus? ;o)

Jeg tror jammen jeg skal gå hjem og si at min mann bor gratis, hihihi. Og tror det eller ei, men jeg betaler mesteparten av maten også! Mens han overfører penger til sparekontoen.

Skitt, jeg må ha gjort en dårlig deal!

Du ser vel at det du sier er HELT ulogisk????

Beste hilsen fra

[Gjest]

Vi har også ganske forskjellig inntekt - han tjener størsteparten, og jeg har en liten biinntekt.

Vi har felles kontoer - og bruker alle pengene sammen. Vi har ikke "mine og dine" penger.

Dette fungerer utmerket hos oss - og jeg synes deres ordning er urettferdig. Du gjør vel en jobb du også? Husarbeid og kanskje barn?

Det er min mening.

[petter smart]

Har de felles økonomi, blir det skjevt at han skal kunne spare og ikke hun. Han skal kunne spandere dyre fritidssysler til seg selv - men ikke hun. Osv.

Han sparer ikke kun for seg selv, de skulle bl.a. kjøpe en ny bil, noe begge vil ha nytte av. Så lenge de bor sammen nyter hun godt av denne sparingen.

Vi vet at svært mange forhold/ekteskap ryker. Så lenge hun ikke har noen planer om å forlate han har det mindre relevans om han sparer pengene i sitt navn. Det er først ved et brudd dette er viktig og da blir det feil at hun skal stikke av med halvparten av pengene han har spart opp.

Hun fikk penger til mye/det meste av det hun ønsket penger til. I tilleg burde hun hatt en del penger til overs hver måned til "sine" ting. Hun hadde ikke alltid vært flink med penger og da er det ikke rart at han ikke gir henne full tilgang til sparepengene.

[Gjest]

Fytti katta for et svar! Her er det snakk om et gift par med felles barn, skal den ene parten da kunne unne seg hva h*n vil mens den andre må snu på hver krone og tigge om penger. Er ikke et ekteskap et fellesskap hvor man deler bolig, seng, bord og økonomi?

Hvordan tror du det ville blitt å bo sammen med en som kunne unne seg alt mens du aldri kunne unne deg noe ekstra? Når alle dine inntekter går til barn og barns klær, mat til hele familien osv.

Selv om du ikke er i nærheten av inntekten til disse to så har du ingen grunn til å kalle henne for bortskjemt fordi hun faktisk forventer at de i et ekteskap skal være likestilt på alle fronter.

Det ville vært noe helt annet hvis de ikke hadde barn og hun ikke gadd å gjøre noe for å tjene penger selv. Men denne kvinnen har bært fram to barn for han, hun arbeider 50% pga barna, og hun stiller sikkert en hel masse opp og lar han slippe unna fordi han har en ansvarsfull stilling.

Er det fordi hun er kvinne du mener at hun må finne seg i å leve av smuler av det mannen hennes tjener?

Enig med deg!

[petter smart]

Og hva med familier hvor man begynte likt, men der man har inngått en avtale hvor den ene får rom til å utvikle sin karriere (les: tjene mest penger), mens den andre får hovedansvar for hus & heim.

Det er ikke alle som gifter seg til penger, vet du, i noen familier utvikles det etter hvert.

Jeg er i alle fall glad for at jeg er gift med en mann med et litt annet syn på hva en familie er. Her har vi ikke mine penger og dine penger, men våre penger. Vi er et team med felles konto som diponerer pengene i fellesskap, uavhengig av hvem som tjener hva. Og ja, jeg har en inntekt, men den er (dessverre) en god del lavere enn min manns inntekt.

Beste hilsen fra

Å være mer hjemme er et valg man gjør. Da må man bli enig på forhånd (gjerne skrive kontrakt) om hvordan det økonomiske skal ordnes. Er hun 100% hjemme og tar alt arbeidet der er det naturlig at hans inntekt regnes som felles inntekt. Men dette må en bli enig om på forhånd.

[Gjest likeverd]

Innfinne seg med situasjonen, innse at så lenge han tjener bedre vil hun uansett være avhengig av ham økonomisk, om dette skjer i form av at hun må spørre om penger eller om han setter dem inn på en konto begge disponerer har liten relevans i så måte. Hun vil uansett ikke kunne opprettholde sine levestandard uten penger fra han.

Hun kunne ikke levd det livet hun lever uten hans bidrag.

Og han kunne ikke levd det livet han lever uten hennes bidrag.

Da er det viktig at begge gjør det de kan for at den andre føler seg like mye verdt, og at ikke den ene føler seg mer underdanig den andre.

Hvis de hadde hatt en felles konto, som begge hadde hatt kort til, og betalt alle utgifter fra, og han hadde uttrykt takknemlighet og forståelse for den jobben hun gjorde, og hun hadde uttrykt takknemlighet og forståelse for den jobben han gjorde, så ville jo ikke hun beskrevet situasjonen på den måten hun gjør nå?

Problemet er ikke kroner og øre, hun kunne forsørget en familie på mye mindre og på veldig mye mer. Poenget er at hun synes det er galt at når hun bruker mesteparten av sin tid til å sørge for familien, og han bruker mesteparten av sin tid til å tjene penger til familien, så burde de være et team og ikke en som stakk til henne litt husholdningspenger som om de levde for 80 år siden..

[snø]

Han betaler allerede huset (som koster ca 10 000 pr måned med 2 000 000 i lån), alle regninger (som kommer på 10 000 - 20 000) og 3000 kontant til henne. Hun får barnetrygden. Alt hun trenger å kjøpe er mat og klær til seg og barna. Hun får allerede mye penger.

Med den logikken du har, så tror jeg jammen hun bør gå til mannen sin og si at i stedet for å kjøpe mat, så vil hun være med på å kjøpe ting eller betale på huset!

For slik som du resonerer så bruker hun jo alle pengene sine (hun tjener jo noen selv også!) på ting hun aldri vil få noe igjen for siden.

Men aller helst bør hun si til mannen sin at hun skal begynne å jobbe 100%, få seg en karriere. Så får han begynne å ta sin del av hus & heim, han også. Så ser han kanskje at det hun gjør har en verdi, og at han er avhengig av henne for å kunne ha både karriere _og_ familie....

Beste hilsen fra

[laban]

Innfinne seg med situasjonen, innse at så lenge han tjener bedre vil hun uansett være avhengig av ham økonomisk, om dette skjer i form av at hun må spørre om penger eller om han setter dem inn på en konto begge disponerer har liten relevans i så måte. Hun vil uansett ikke kunne opprettholde sine levestandard uten penger fra han.

"...om dette skjer i form av at hun må spørre om penger eller om han setter dem inn på en konto begge disponerer har liten relevans i så måte."

Det er jo nettopp det som HAR relevans! Hun må spørre om penger, begrunne "søknaden", og han kan avslå den. Det er noe helt annet enn å disponere en konto sammen, og faktisk nesten hele poenget med denne tråden.

Ingen påstår noe annet enn at hun er avhengig av ham økonomisk, hun er fullstendig klar over det.

[snø]

Å være mer hjemme er et valg man gjør. Da må man bli enig på forhånd (gjerne skrive kontrakt) om hvordan det økonomiske skal ordnes. Er hun 100% hjemme og tar alt arbeidet der er det naturlig at hans inntekt regnes som felles inntekt. Men dette må en bli enig om på forhånd.

Er du gift? Jeg bare lurer, for min erfaring er at voksne mennesker snakker sammen når de er gift, og jeg tror det skjer veldig sjelden at feks bare den ene parten slutter i jobben, uten å snakke om det med den andre parten ;o)

Selvfølgelig blir man enige!

Beste hilsen fra

[petter smart]

Hvis hun betaler mat for de pengene _hun_tjener, spiser han da gratis???

Herregud for et syn du har på ting!

Er man gift, er man et fellesskap! Og er man blitt enig om at den ene skal jobbe masse, mens den andre skal ta seg av hus og heim, så kan man selvfølgelig ikke si at den som tjener pengene, eier tingene!

Eier hun ungene, hun da??? Klærene han går i? Gavene hun har gitt bort??

Hvis det var sånn det var, så tror jeg jammen jeg hadde sagt at _jeg_ ville betale på huset, så kunne han betalt maten!

Forresten, hos oss trekkes huslånet fra min konto. Lurer på om det betyr at det er mitt hus? ;o)

Jeg tror jammen jeg skal gå hjem og si at min mann bor gratis, hihihi. Og tror det eller ei, men jeg betaler mesteparten av maten også! Mens han overfører penger til sparekontoen.

Skitt, jeg må ha gjort en dårlig deal!

Du ser vel at det du sier er HELT ulogisk????

Beste hilsen fra

Poenget er at han betaler mye mer av fellesutgiftene enn hun gjør. Hun har en mye høyere levestandard enn hun ville hatt om hun bodde alene.

Din mann bor ikke gratis så lenge han er med på å betale fellesutgiftene.

[Gjest]

Hvis hun betaler mat for de pengene _hun_tjener, spiser han da gratis???

Herregud for et syn du har på ting!

Er man gift, er man et fellesskap! Og er man blitt enig om at den ene skal jobbe masse, mens den andre skal ta seg av hus og heim, så kan man selvfølgelig ikke si at den som tjener pengene, eier tingene!

Eier hun ungene, hun da??? Klærene han går i? Gavene hun har gitt bort??

Hvis det var sånn det var, så tror jeg jammen jeg hadde sagt at _jeg_ ville betale på huset, så kunne han betalt maten!

Forresten, hos oss trekkes huslånet fra min konto. Lurer på om det betyr at det er mitt hus? ;o)

Jeg tror jammen jeg skal gå hjem og si at min mann bor gratis, hihihi. Og tror det eller ei, men jeg betaler mesteparten av maten også! Mens han overfører penger til sparekontoen.

Skitt, jeg må ha gjort en dårlig deal!

Du ser vel at det du sier er HELT ulogisk????

Beste hilsen fra

Helt enig!

Man er nødt til å se på ekteskap og familie som et felleskap der økonomisk inntjening og vedlikehold av hus og barn er to sider av samme sak.

[serendipity]

Jeg synes at alle skal forsørge seg selv enten man har barn eller ikke. Når mannen betaler alle utgiftene og han attpåtil betaler henne tre tusen kroner, synes jeg ikke hun har noen grunn til å klage.

Og hun har valgt å jobbe bare 50%.

DE har valgt at hun skal jobbe 50 %.

[Gjest hos oss]

Du er litt treig, er du ikke??

Hvis et ektepar - i felleskap - blir enige om at det er best for dem som team at den ene prioriterer jobben, mens den andre prioriterer hus og hjem, så sier det seg selv at begge ikke kommer til å tjene like mye, men at pengene likevel er begges?

For å si det med enkle ord - min mann hadde ikke hatt anledning til å ha den jobben han har og tjene de pengene han gjør, om han ikke hadde hatt en kone - altså meg - som henter i barnehage og tar mesteparten av sykt barn dager etc.

Det er et valg vi har tatt i fellesskap. Og på grunn av at han kan prioritere jobben, tjener han mer penger enn meg. Mens jeg har en jobb (100%), hvor jeg går når arbeidsdagen er slutt, kan han jobbe "så lenge han vil".

Hadde jeg valgt en karriere hvor jeg kjørte samme løp, hadde vi fått kjempeproblemer, det sier seg selv. Det hadde blitt evige diskusjoner om hvem sin tur det var til å hente i barnehagen, hvem som skulle være hjemme med sykt barn osv.

Heldigvis har jeg en mann som ikke er like treig som deg, og som ser at det jeg gjør også har en verdi. Og at jeg bidrar inn til felleskapet på en måte som gjør at han kan tjene de pengene han gjør, og fremdeles ha en familie.

Og da sier det seg selv at de pengene som kommer inn er _våre_ penger, ikke hans penger.

Jeg jobber som sagt 100%, iog det kan jeg gjøre fordi jeg har barnehageplass og fordi jeg har en mann som ikke jobber så mye at han ikke kan bidra hjemme også. Han jobber mer enn meg, men ikke ekstremt mye, og ikke like mye hele tiden.

Hadde jeg hatt en mann som knapt var hjemme, kunne vi ikke fått det til å gå opp med meg også i 100% jobb. Men det hadde også vært en prioritering vi gjorde _i felleskap_, og hadde selvfølgelig ikke gått ut over min økonomiske handlekraft.

Alternativt måte vi ansatt Au Pair, vaskehjelp etc. Og det er heller ikke gratis.

Du har et snodig forhold til hva en familie er, om du virkelig mener at den i familien som tjener mest skal styre alle innkjøp. Og hvis du mener at om man tar et felles valg som fører til at den ene parten vil få lav inntekt, mens den andre gis anledning til å tjene mye, så skal den som tjener lite straffes for det.

Du sier at man må jobbe for å tjene penger - selvfølgelig må man det! Men tro det eller ei - det ER faktisk en jobb å ta seg av hus & heim også ;o)

Du om det!

Beste hilsen fra

Helt enig med deg.

akkurat slik har vi det også, i tillegg så har vi tidligere hatt det slik at det var jeg som tjente mest, så vi har virkelig sett at det går begge veier.

Vi har selvsagt lik levestandard når vi er en familie, uavnhengig av hva den enkelte tjener.

Og vi har også , de gangene vi har satt oss inn i og bestemt forsikringer og sparing, sørget for at vi kommer nokså likt ut av et samlivsbrudd (enten dødsfall eller skilsmisse), uavhengig av hvem som har prioritert inntekt og hvem som har prioritert omsorg i hvilke perioder.

Selvsagt vil den som har jobbet mest og tjent mest få best pensjon, men vi har ihvertfall prøvd å jevne ut dette ved å betale inn noe ekstra privat.

Og sørget for at det vi eier står på begge to, uavhengig av hvilke penger som har betalt ned på lånet osv.

[tommy's tiger]

Du er litt treig, er du ikke??

Hvis et ektepar - i felleskap - blir enige om at det er best for dem som team at den ene prioriterer jobben, mens den andre prioriterer hus og hjem, så sier det seg selv at begge ikke kommer til å tjene like mye, men at pengene likevel er begges?

For å si det med enkle ord - min mann hadde ikke hatt anledning til å ha den jobben han har og tjene de pengene han gjør, om han ikke hadde hatt en kone - altså meg - som henter i barnehage og tar mesteparten av sykt barn dager etc.

Det er et valg vi har tatt i fellesskap. Og på grunn av at han kan prioritere jobben, tjener han mer penger enn meg. Mens jeg har en jobb (100%), hvor jeg går når arbeidsdagen er slutt, kan han jobbe "så lenge han vil".

Hadde jeg valgt en karriere hvor jeg kjørte samme løp, hadde vi fått kjempeproblemer, det sier seg selv. Det hadde blitt evige diskusjoner om hvem sin tur det var til å hente i barnehagen, hvem som skulle være hjemme med sykt barn osv.

Heldigvis har jeg en mann som ikke er like treig som deg, og som ser at det jeg gjør også har en verdi. Og at jeg bidrar inn til felleskapet på en måte som gjør at han kan tjene de pengene han gjør, og fremdeles ha en familie.

Og da sier det seg selv at de pengene som kommer inn er _våre_ penger, ikke hans penger.

Jeg jobber som sagt 100%, iog det kan jeg gjøre fordi jeg har barnehageplass og fordi jeg har en mann som ikke jobber så mye at han ikke kan bidra hjemme også. Han jobber mer enn meg, men ikke ekstremt mye, og ikke like mye hele tiden.

Hadde jeg hatt en mann som knapt var hjemme, kunne vi ikke fått det til å gå opp med meg også i 100% jobb. Men det hadde også vært en prioritering vi gjorde _i felleskap_, og hadde selvfølgelig ikke gått ut over min økonomiske handlekraft.

Alternativt måte vi ansatt Au Pair, vaskehjelp etc. Og det er heller ikke gratis.

Du har et snodig forhold til hva en familie er, om du virkelig mener at den i familien som tjener mest skal styre alle innkjøp. Og hvis du mener at om man tar et felles valg som fører til at den ene parten vil få lav inntekt, mens den andre gis anledning til å tjene mye, så skal den som tjener lite straffes for det.

Du sier at man må jobbe for å tjene penger - selvfølgelig må man det! Men tro det eller ei - det ER faktisk en jobb å ta seg av hus & heim også ;o)

Du om det!

Beste hilsen fra

"Du er litt treig, er du ikke??"

Utrolig bra, seriøst og voksent svar fra deg. Nå fikk jeg jo store forhåpninger til svaret...

"Hvis et ektepar - i felleskap - blir enige om at det er best for dem som team at den ene prioriterer jobben, mens den andre prioriterer hus og hjem, så sier det seg selv at begge ikke kommer til å tjene like mye, men at pengene likevel er begges?"

Hvorfor sier det seg selv? Hun velger jo da selv bort det å jobbe å tjene penger. Hun kan jo velge å fortsette OG tjene penger da. Skjønner ikke at hun automatisk skal ha rett på alle pengene hans jeg da bare fordi hun ikke orker jobbe. Han hadde jo tjent på om hun jobbet og heller ansatte vaskehjelp. Er tross alt ikke mulig å bruke 50 % tid på å ordne med huset.

"For å si det med enkle ord - min mann hadde ikke hatt anledning til å ha den jobben han har og tjene de pengene han gjør, om han ikke hadde hatt en kone - altså meg - som henter i barnehage og tar mesteparten av sykt barn dager etc."

Han kunne hatt hushjelp til å ta seg av huset, og folk som tjenr penger har faktisk også lov til å være hjemme med sykt barn, uten å tape penger, så den unnskyldningen var vel forholdsvis tynn? Men du vil vel kanskje tro inne i deg at han ikke kunne klart NOE uten deg?

"Det er et valg vi har tatt i fellesskap. Og på grunn av at han kan prioritere jobben, tjener han mer penger enn meg. Mens jeg har en jobb (100%), hvor jeg går når arbeidsdagen er slutt, kan han jobbe "så lenge han vil"."

Ergo sliter han mer for pengene, og da er de da virkelig hans? Du kunne jo også valgt å tjene mer penger hvis du ville?

"Hadde jeg valgt en karriere hvor jeg kjørte samme løp, hadde vi fått kjempeproblemer, det sier seg selv. Det hadde blitt evige diskusjoner om hvem sin tur det var til å hente i barnehagen, hvem som skulle være hjemme med sykt barn osv."

Dette er faktisk ting som de aller fleste familier greier helt fint, og dreier seg kun om god kommunikasjon. Ikke NOE som hindrer både mor og far å tjene bra.

"Heldigvis har jeg en mann som ikke er like treig som deg, og som ser at det jeg gjør også har en verdi. Og at jeg bidrar inn til felleskapet på en måte som gjør at han kan tjene de pengene han gjør, og fremdeles ha en familie."

Så bare fordi jeg er en kvinne som ikke ofrer karriere og lønn for at mannen skal kunne gjøre som han vil så er jeg treig? Eh.. ja.. logisk...

Du mener vel seriøst at bidraget ditt som da er å vaske litt i huset og hente barn i barnehage er en jobb som du fortjener å få betalt en halv mill i året av mannen din? Han er nok ganske naiv han da som ikke skjønner at hushjelp/barnepike ville vært MYE billigere, og samtidig kunne du også tjent penger!

"Og da sier det seg selv at de pengene som kommer inn er _våre_ penger, ikke hans penger. "

For DEG sier det vel seg selv, siden du helst vil dasse hjemme OG bruke masse penger. Har ingen respekt for kvinner som MÅ leve av mannen på en slik måte. Kvinner greier faktisk også å tjene penger.

Skulle aldri latt en mann fø meg, la stakaren jobbe masse for å bruke opp pengene hans på dill.

"Alternativt måte vi ansatt Au Pair, vaskehjelp etc. Og det er heller ikke gratis."

Men tydeligvis MYE billigere enn hva kravstore koner krever.

"Du har et snodig forhold til hva en familie er, om du virkelig mener at den i familien som tjener mest skal styre alle innkjøp. Og hvis du mener at om man tar et felles valg som fører til at den ene parten vil få lav inntekt, mens den andre gis anledning til å tjene mye, så skal den som tjener lite straffes for det."

Jeg mener ikke at den som tjener minst skal straffes, men slik du vil ha det er det jo den som tjener MEST som straffes, ved at kona skal kunne sløse bort alle pengene hans mens han jobber rævva av seg! Den som tjener mest, i tilfellet det her er snakk om betalte jo alt, untatt hennes lommepenger, og det er da ikke riktig at hun skal frotse med HANS penger??

Selv om man er en familie betyr da ikke det at en part skal få lov til å gjøre lite, men likevel sitte igjen med like mye??

"Du sier at man må jobbe for å tjene penger - selvfølgelig må man det! Men tro det eller ei - det ER faktisk en jobb å ta seg av hus & heim også ;o)"

Men slettes ingen fulltidsjobb kjøre deg, det er noe bullshit kjærringer som deg prlver å si, bare for at de skal få masse penger for det av gubben. Utrolig patetisk.

Jeg og samboer tjener like mye ca. Han har mulighet for å jobbe ekstra, og da krever da ikke JEG de pengene? Er du gal!

Den som har tid gjør husarbeid, og det sier seg jo selv at når han jobber ekstra blir det litt mer jobb på meg hjemme, men hvor mye tid tar det da? Nesten ikke noe.. Dessuten er det jo DA JEG som er hjemme mest og sådan roter og skitner til..

[laban]

Hvis hun betaler mat for de pengene _hun_tjener, spiser han da gratis???

Herregud for et syn du har på ting!

Er man gift, er man et fellesskap! Og er man blitt enig om at den ene skal jobbe masse, mens den andre skal ta seg av hus og heim, så kan man selvfølgelig ikke si at den som tjener pengene, eier tingene!

Eier hun ungene, hun da??? Klærene han går i? Gavene hun har gitt bort??

Hvis det var sånn det var, så tror jeg jammen jeg hadde sagt at _jeg_ ville betale på huset, så kunne han betalt maten!

Forresten, hos oss trekkes huslånet fra min konto. Lurer på om det betyr at det er mitt hus? ;o)

Jeg tror jammen jeg skal gå hjem og si at min mann bor gratis, hihihi. Og tror det eller ei, men jeg betaler mesteparten av maten også! Mens han overfører penger til sparekontoen.

Skitt, jeg må ha gjort en dårlig deal!

Du ser vel at det du sier er HELT ulogisk????

Beste hilsen fra

Jeg bor også gratis, viser det seg. Jeg får gratis mat også. Ref. hva jeg skrev lenger ned.

Vi tjener forøvrig nokså likt. Men de første ca. 15 årene vi var sammen, var det jeg som tjente mest. Men jeg har vært dum nok til å betale nesten alle regningene, mens det antakelig viser seg å være hans hus!