Han tjener så mye mer enn meg

[serendipity]

Fytti katta for et svar! Her er det snakk om et gift par med felles barn, skal den ene parten da kunne unne seg hva h*n vil mens den andre må snu på hver krone og tigge om penger. Er ikke et ekteskap et fellesskap hvor man deler bolig, seng, bord og økonomi?

Hvordan tror du det ville blitt å bo sammen med en som kunne unne seg alt mens du aldri kunne unne deg noe ekstra? Når alle dine inntekter går til barn og barns klær, mat til hele familien osv.

Selv om du ikke er i nærheten av inntekten til disse to så har du ingen grunn til å kalle henne for bortskjemt fordi hun faktisk forventer at de i et ekteskap skal være likestilt på alle fronter.

Det ville vært noe helt annet hvis de ikke hadde barn og hun ikke gadd å gjøre noe for å tjene penger selv. Men denne kvinnen har bært fram to barn for han, hun arbeider 50% pga barna, og hun stiller sikkert en hel masse opp og lar han slippe unna fordi han har en ansvarsfull stilling.

Er det fordi hun er kvinne du mener at hun må finne seg i å leve av smuler av det mannen hennes tjener?

ENIG!!!! Med unntat av" hun har bært frem to barn for han" (den var litt drøy ;-)

[petter smart]

Hun kunne ikke levd det livet hun lever uten hans bidrag.

Og han kunne ikke levd det livet han lever uten hennes bidrag.

Da er det viktig at begge gjør det de kan for at den andre føler seg like mye verdt, og at ikke den ene føler seg mer underdanig den andre.

Hvis de hadde hatt en felles konto, som begge hadde hatt kort til, og betalt alle utgifter fra, og han hadde uttrykt takknemlighet og forståelse for den jobben hun gjorde, og hun hadde uttrykt takknemlighet og forståelse for den jobben han gjorde, så ville jo ikke hun beskrevet situasjonen på den måten hun gjør nå?

Problemet er ikke kroner og øre, hun kunne forsørget en familie på mye mindre og på veldig mye mer. Poenget er at hun synes det er galt at når hun bruker mesteparten av sin tid til å sørge for familien, og han bruker mesteparten av sin tid til å tjene penger til familien, så burde de være et team og ikke en som stakk til henne litt husholdningspenger som om de levde for 80 år siden..

Enig i mye av det du sier. Men jeg mener f.eks. at så lenge han betaler mest bør han eie mest. Da trekker jeg fra hans ekstra bidrag til felleskassen grunnet at hun kun jobber 50%.

Hun har vært ufornuftig med penger. Kanskje det er fornuftig at han har kontrollen med pengene og at hun må spørre. Jeg kjenner ikke situasjonen, men har opplved noe lignende selv. Kjenner mange personer som ikke kan holde styr på pengene.

Så lenge hun har valgt å leve hjemme må det jo bli slik at han stikker til henne litt "husholdningspenger", enten i form av felles konto eller slik de har det i dag.

[Gjest]

Dere deler på utgiftene, du betaler noe, mannen din noe annet. Men i "fruens" tilfelle er det han som betaler det aller meste, alt hun betaler er mat og klær til seg selv og barna.

Ditt eksempel er noe helt annet. Trist at du ikke ser det.

Du er tydeligvis ikke gift.

Hvis du er det - har dere sikkert et dårlig forhold.

Man regner ikke et ekteskap i kroner og øre.

DET er trist, at du ikke skjønner det.

[petter smart]

"...om dette skjer i form av at hun må spørre om penger eller om han setter dem inn på en konto begge disponerer har liten relevans i så måte."

Det er jo nettopp det som HAR relevans! Hun må spørre om penger, begrunne "søknaden", og han kan avslå den. Det er noe helt annet enn å disponere en konto sammen, og faktisk nesten hele poenget med denne tråden.

Ingen påstår noe annet enn at hun er avhengig av ham økonomisk, hun er fullstendig klar over det.

Hun er fullstendig klar over det, og jeg tror problemet ligger der, mer enn om hun må spørre om penger eller har tilgang til felleskontoen.

Hun var vistnok ikke så flink med penger (historisk sett) og kanskje han føler han må ha litt kontroll på hva pengene går til.

[petter smart]

Med den logikken du har, så tror jeg jammen hun bør gå til mannen sin og si at i stedet for å kjøpe mat, så vil hun være med på å kjøpe ting eller betale på huset!

For slik som du resonerer så bruker hun jo alle pengene sine (hun tjener jo noen selv også!) på ting hun aldri vil få noe igjen for siden.

Men aller helst bør hun si til mannen sin at hun skal begynne å jobbe 100%, få seg en karriere. Så får han begynne å ta sin del av hus & heim, han også. Så ser han kanskje at det hun gjør har en verdi, og at han er avhengig av henne for å kunne ha både karriere _og_ familie....

Beste hilsen fra

Han bruker masse penger på diverse regninger, klær til seg selv og andre ting han heller ikke vil få noe igjen for senere.

Det siste avsnittet var ingen dum ide. For jeg tviler sterkt på at han innser verdien av den jobben hun gjør.

[laban]

Er du gift? Jeg bare lurer, for min erfaring er at voksne mennesker snakker sammen når de er gift, og jeg tror det skjer veldig sjelden at feks bare den ene parten slutter i jobben, uten å snakke om det med den andre parten ;o)

Selvfølgelig blir man enige!

Beste hilsen fra

Han er samboer uten barn.

[Gjest]

Så du mener det er rettferdig at når han tjener 1 mill og hun 200 000 så skal de bruke begges penger fritt begge to?

Skal han ikke ha noe igjen for sin gode lønn?

Gullgravere som deg holder jeg meg langt unna.

"Så du mener det er rettferdig at når han tjener 1 mill og hun 200 000 så skal de bruke begges penger fritt begge to?"

Ja, når man er gift - er man et felleskap.

"Skal han ikke ha noe igjen for sin gode lønn?"

Det får han da.

"Gullgravere som deg holder jeg meg langt unna."

Økonomiske kjipinger som deg er heller ikke så interessante.

[Gjest Petter Umoralsk]

Å være mer hjemme er et valg man gjør. Da må man bli enig på forhånd (gjerne skrive kontrakt) om hvordan det økonomiske skal ordnes. Er hun 100% hjemme og tar alt arbeidet der er det naturlig at hans inntekt regnes som felles inntekt. Men dette må en bli enig om på forhånd.

Selvsagt burde man ha en kontrakt, men i utgangspunktet er ekteskapskontrakten en slik kontrakt, hvor det står at man har felles underholdningsplikt. Men man kan jo tolke den både på din måte og på min måte..

Praksis for mange er at hun blir gravid, er hjemme mesteparten av permisjonen, og kvier seg mest for å levere fra seg barna i fulltids barnehage, han synes også det er behagelig med en kone som ordener det meste hjemme, og så blir hun hjemme litt til, får et barn til, og plutselig så har det gått fem år hvor han har avansert og har kunnet jobbe mye og har en god lederlønn, mens hun er veldig akterutseilt økonomisk/karrieremessig, kanskje helt hjemmeværende, kanskje med en liten deltidsjobb.

Omtrent der er vel (u)holden frue i dag.

Forskjellen da er vel om mannen er moralsk oppegående, og ser at hans inntekt er familiens inntekt, at hennes bidrag og hans bidrag tilsammen gjør at de har et ok familieliv og en god økonomi, selv om den ene bidrar med penger og den andre med tid og omsorg.

Er han ikke moralsk oppegående, så vil han se at fordi han tjener så mye mer enn henne, så må han kunne disponere en god del av pengene på egen hobby / fritid, og hun må spørre ham om eventuelle slike ekstra-ting.

Og blir hun grinete og sur fordi det er slik, så kan han si "jeg har ikke bedt om at du har nedprioritert karrieren din, du kan bare gå ut og ta deg en hvilken som helst jobb, for min del kan barna gjerne være i barnahgen fra halv åtte til kvart over fem hver dag, og en vaskehjelp tre timer i uken vil vel gjøre omtrent det samme som du har gjort hjemme.

Og hvis hun synes dette er urimelig og utakknemlig, så kan hun jo flytte ut, så får han hele millioninntekten (minus barnabidrag) for seg selv, og så kan hun skaffe seg den drømmejobben hun sier hun ville hatt hvis hun ikke hadde ofret seg for barna.

[laban]

Hun er fullstendig klar over det, og jeg tror problemet ligger der, mer enn om hun må spørre om penger eller har tilgang til felleskontoen.

Hun var vistnok ikke så flink med penger (historisk sett) og kanskje han føler han må ha litt kontroll på hva pengene går til.

Med den ordningen de har, får hun jo aldri anledning til å bevise at hun ikke sløser dersom han ikke kontrollerer og godkjenner.

Det er skjevheten i retten til å bestemme over hva de skal bruke penger på, begrunnet med at det i utgangspunktet er hans penger, som plager henne.

[petter smart]

Du er tydeligvis ikke gift.

Hvis du er det - har dere sikkert et dårlig forhold.

Man regner ikke et ekteskap i kroner og øre.

DET er trist, at du ikke skjønner det.

Er samboer, og er meget lykkelig. Tjener en del mer enn min samboer og betaler mer enn henne (også av de regninger og ting som ikke har noen verdi senere). Men jeg har også mer penger til mine hobbyer, uten at hun lider noen nød.

[petter smart]

Er du gift? Jeg bare lurer, for min erfaring er at voksne mennesker snakker sammen når de er gift, og jeg tror det skjer veldig sjelden at feks bare den ene parten slutter i jobben, uten å snakke om det med den andre parten ;o)

Selvfølgelig blir man enige!

Beste hilsen fra

Det er tydeligvis ikke så selvfølgelig. Da hadde jo "fruen" vært enig med mannen om fordeling av inntekter og utgifter. Men hun er tydeligvis ikke fornøyd med situasjonen.

[Dorthe]

DE har valgt at hun skal jobbe 50 %.

Ja og for å være vanskelig så svarer jeg at han betaler henne akkurat det samme som hun tjener på sin 50% jobb nemlig 3000 kr. Hun får altså 6000 kr for 50% jobb og 50% hjemmeværende. 3000 kr for hver jobb og så bor hun gratis og har alle andre utgifter betalt + at hun disponerer barnetrygden.

Synes du hun har grunn til å klage? 8000 kr etterat regningene er betalt, det er mye...

[Gjest og jeg sløser ikke]

Jo, hun gjør det. Mannen betalte alt av regninger og mat såvdit jeg forsto. Hun hadde 8000,- til eget forbruk. Bensin til bilen sin, klær til seg og barna og gaver til venner og kjente.

De 8000,- skulle dekke mat til _hele_ familien. Og klær til henne selv og barna, og alle gavene.

Da hadde jeg vært på minus allerede og vi er 2 voksne en ungdom og et barn.

[morsan]

JEg er jo klar over at det at han betaler alle faste utgifter gjør at jeg ikke behøver det. Men det er jo nettopp fordi han tjener så mye mer enn meg og fordi vi begge ønsker at jeg skal være hjemme med barna.

At jeg i tillegg har valgt et yrke som ikke er særlig lukerativt er jo min "feil".

Men skal man ikke se på en familie som en enhet?

Jeg er enig i det. Men når man skal gjøre opp regnestykket over hvor mye han bidrar må man også ta med at han betaler disse regningene.

Men selv om man tar med det kan det jo godt hende at du burde fått MER enn de 3000 eller hva det var i "lommepenger"

[snø]

"Du er litt treig, er du ikke??"

Utrolig bra, seriøst og voksent svar fra deg. Nå fikk jeg jo store forhåpninger til svaret...

"Hvis et ektepar - i felleskap - blir enige om at det er best for dem som team at den ene prioriterer jobben, mens den andre prioriterer hus og hjem, så sier det seg selv at begge ikke kommer til å tjene like mye, men at pengene likevel er begges?"

Hvorfor sier det seg selv? Hun velger jo da selv bort det å jobbe å tjene penger. Hun kan jo velge å fortsette OG tjene penger da. Skjønner ikke at hun automatisk skal ha rett på alle pengene hans jeg da bare fordi hun ikke orker jobbe. Han hadde jo tjent på om hun jobbet og heller ansatte vaskehjelp. Er tross alt ikke mulig å bruke 50 % tid på å ordne med huset.

"For å si det med enkle ord - min mann hadde ikke hatt anledning til å ha den jobben han har og tjene de pengene han gjør, om han ikke hadde hatt en kone - altså meg - som henter i barnehage og tar mesteparten av sykt barn dager etc."

Han kunne hatt hushjelp til å ta seg av huset, og folk som tjenr penger har faktisk også lov til å være hjemme med sykt barn, uten å tape penger, så den unnskyldningen var vel forholdsvis tynn? Men du vil vel kanskje tro inne i deg at han ikke kunne klart NOE uten deg?

"Det er et valg vi har tatt i fellesskap. Og på grunn av at han kan prioritere jobben, tjener han mer penger enn meg. Mens jeg har en jobb (100%), hvor jeg går når arbeidsdagen er slutt, kan han jobbe "så lenge han vil"."

Ergo sliter han mer for pengene, og da er de da virkelig hans? Du kunne jo også valgt å tjene mer penger hvis du ville?

"Hadde jeg valgt en karriere hvor jeg kjørte samme løp, hadde vi fått kjempeproblemer, det sier seg selv. Det hadde blitt evige diskusjoner om hvem sin tur det var til å hente i barnehagen, hvem som skulle være hjemme med sykt barn osv."

Dette er faktisk ting som de aller fleste familier greier helt fint, og dreier seg kun om god kommunikasjon. Ikke NOE som hindrer både mor og far å tjene bra.

"Heldigvis har jeg en mann som ikke er like treig som deg, og som ser at det jeg gjør også har en verdi. Og at jeg bidrar inn til felleskapet på en måte som gjør at han kan tjene de pengene han gjør, og fremdeles ha en familie."

Så bare fordi jeg er en kvinne som ikke ofrer karriere og lønn for at mannen skal kunne gjøre som han vil så er jeg treig? Eh.. ja.. logisk...

Du mener vel seriøst at bidraget ditt som da er å vaske litt i huset og hente barn i barnehage er en jobb som du fortjener å få betalt en halv mill i året av mannen din? Han er nok ganske naiv han da som ikke skjønner at hushjelp/barnepike ville vært MYE billigere, og samtidig kunne du også tjent penger!

"Og da sier det seg selv at de pengene som kommer inn er _våre_ penger, ikke hans penger. "

For DEG sier det vel seg selv, siden du helst vil dasse hjemme OG bruke masse penger. Har ingen respekt for kvinner som MÅ leve av mannen på en slik måte. Kvinner greier faktisk også å tjene penger.

Skulle aldri latt en mann fø meg, la stakaren jobbe masse for å bruke opp pengene hans på dill.

"Alternativt måte vi ansatt Au Pair, vaskehjelp etc. Og det er heller ikke gratis."

Men tydeligvis MYE billigere enn hva kravstore koner krever.

"Du har et snodig forhold til hva en familie er, om du virkelig mener at den i familien som tjener mest skal styre alle innkjøp. Og hvis du mener at om man tar et felles valg som fører til at den ene parten vil få lav inntekt, mens den andre gis anledning til å tjene mye, så skal den som tjener lite straffes for det."

Jeg mener ikke at den som tjener minst skal straffes, men slik du vil ha det er det jo den som tjener MEST som straffes, ved at kona skal kunne sløse bort alle pengene hans mens han jobber rævva av seg! Den som tjener mest, i tilfellet det her er snakk om betalte jo alt, untatt hennes lommepenger, og det er da ikke riktig at hun skal frotse med HANS penger??

Selv om man er en familie betyr da ikke det at en part skal få lov til å gjøre lite, men likevel sitte igjen med like mye??

"Du sier at man må jobbe for å tjene penger - selvfølgelig må man det! Men tro det eller ei - det ER faktisk en jobb å ta seg av hus & heim også ;o)"

Men slettes ingen fulltidsjobb kjøre deg, det er noe bullshit kjærringer som deg prlver å si, bare for at de skal få masse penger for det av gubben. Utrolig patetisk.

Jeg og samboer tjener like mye ca. Han har mulighet for å jobbe ekstra, og da krever da ikke JEG de pengene? Er du gal!

Den som har tid gjør husarbeid, og det sier seg jo selv at når han jobber ekstra blir det litt mer jobb på meg hjemme, men hvor mye tid tar det da? Nesten ikke noe.. Dessuten er det jo DA JEG som er hjemme mest og sådan roter og skitner til..

Nå jobber jeg da altså 100% og er ikke det du karakteriserer som "en patetisk kjerring som bare vil dasse hjemme og bruke masse penger" ;o)

Men vi har altså en fillosofi om at mine penger er dine penger og omvendt. Og det har vi hatt siden dag en av forholdet. Fungerer veldig bra her, og begge er lykkelige.

For tro det eller ei, men vi tror faktisk at vi skal leve resten av livet sammen, og da er det ikke så viktig hvem som eier hva. Det viktigste for oss er at vi er lykkelige sammen.

Selvfølgelig fungerer dette fordi vi har et ganske sammenfallende syn på økonomiske forhold. Det hadde _ikke_ gått om den ene var sinnsykt gnien eller sløsete.

Og nei, vi har ikke satt oss ned og regnet på om det hadde lønnet seg å ha en Au pair som hentet i barnehagen og tok sykt barn-dager. Slik at jeg kunne valgt en jobb med tilsvarende hans inntekt.

Årsaken til det er selvfølgelig at vi tenker på _ungen_ vår, hva som er best for henne.

Så nei, jeg har ikke forsøkt å omgjøre min innsats i kroner og øre. Og du har nok helt rett i at det neppe tilsvarer det han tjener ekstra.

Men det er heller ikke poenget!!

Selvfølgelig kunne vi hatt au pair, vaskehjelp, innkjøpshjelp, vaktmester, etc, og jobbet ræva av oss begge to. Hvis det var sånn at penger var alt. Vi kunne valgt bort barn, vi kunne bodd alene og brukt alle pengene på oss selv, helt uten å tenke på andre.

Men nå har vi altså valgt å gifte oss, bli et fellesskap. Og hos oss betyr det at vi har valgt å ha alt felles. Innkludert penger.

Hos oss er det viktigste å få ting til å gå rundt på en best mulig måte for hele familien.

Og det hadde IKKE fungert hvis vi skulle hatt ulik levestandard på grunn av ulik inntekt.

Da vi var studenter delte vi leilighet med et par som hadde hver sin melk, hver sin ost osv. Han spiste nemlig mer enn henne, og hun ville ikke være med på å betale for det! Kjekt samliv...

Du sier at _hun_ har valgt å ikke jobbe. Men det kan like gjerne være at _de i fellesksap_ har valgt at hun ikke skal jobbe. Det virker som om du er veldig opptatt av kroner og øre og pengeverdier. Men alt kan ikke måles i penger. Heldigvis!

Og en liten ting - ja, jeg får betalt for å være hjemme. Min mann får også betalt, men risikerer likevel å tape masse penger på det, på grunn av jobbens art. Har man en jobbhvor man skaper sin egen arbeidsplass er det faktisk ikke bare-bare å ta fri en dag. Så nei, den unnskyldningen er ikke så veldig tynn, men veldig reel. Og joda, jeg tror at min mann klarer seg utmerket uten meg. Men jeg _vet_ at han ikke ønsker å gjøre det. Hele forskjellen det, vet du ;o)

"Ergo sliter han mer for pengene, og da er de da virkelig hans? Du kunne jo også valgt å tjene mer penger hvis du ville? "

Ja, jeg kunne ha vlagt å tjene mer penger hvis _vi_ ville det. Men det hadde gått ut over noe. Hatt en kostnad. Det kunne sikkert ha svart seg økonomisk. Men som sagt, livet har andre verdier enn det som kan måles i kroner og øre....

Og jada, vi har venner hvor begge gjør karriere. Og jeg har hørt deres krangler og diskusjoner om hvem sin tur det er til å hente og levere. Og hvem som skal få jobbe på søndagen denne uka. Og hvem som skal få reise bort den uka. Osv. Man kan helt sikkert få det til å gå. Men som sagt, det finnes andre verdier i livet enn det som kan omgjøres i kroner og øre...

"Så bare fordi jeg er en kvinne som ikke ofrer karriere og lønn for at mannen skal kunne gjøre som han vil så er jeg treig? Eh.. ja.. logisk..."

Nå synes da altså ikke jeg at det er et offer at jeg ikke gjør "karriere", jeg har en jobb jeg trives i, og jeg tjener faktisk nok til å klare meg :-) Han gjør det han vil, jeg gjør det jeg vil. Og vi er begge lykkelige. Ganske greit, i grunnen.....

"Du mener vel seriøst at bidraget ditt som da er å vaske litt i huset og hente barn i barnehage er en jobb som du fortjener å få betalt en halv mill i året av mannen din? Han er nok ganske naiv han da som ikke skjønner at hushjelp/barnepike ville vært MYE billigere, og samtidig kunne du også tjent penger!"

Nei, som sagt så tjener jeg penger. Nok til å betjene huslånet og betale maten som står på bordet. Og som sagt, du har helt rett i at vi kunne hatt hushjelp, barnepike og vaksehjelp, slik at jeg kunne hatt en bedre betalt jobb. Vi kunne ansatt vaktmester, så kunne han også jobbet enda mer! Men som sagt, vi måler ikke alt i kroner og øre. Og er litt opptatt av at datteren vår skal ha foreldre også...

"Selv om man er en familie betyr da ikke det at en part skal få lov til å gjøre lite, men likevel sitte igjen med like mye??"

Jo, hvis du definerer det å "gjøre lite" som å "tjene lite penger", så mener jeg faktisk at man skal sitte igjen med like mye. Så lenge det er en arbeidsdeling man er blitt enige om.

Jeg hadde ALDRI gått med på den ordningen vi har hjemme, om det hadde betydd at han eide mer av huset, bilen, innbo, oppsparte midler, selvfølgelig hadde jeg ikke det! Da hadde jeg bedt min kjære ta seg en pære, og ALDRI fått unger med ham. For da ville jeg jobbet like mye som ham, for å sikre meg selv. Og i et slikt liv er det ikke plass til barn.

Er man i et seriøst forhold, så tror man det skal vare livet ut. Og planlegger ikke for hvis og om og men (bortsett fra sykdom og død).

Og hos oss er det ei lita ei som roter mer enn en kasse kaniner, så om han ikke er hjemme, så er det ikke bare meg som roter ;o)

Men nå har jeg forøvrig en mann som er flink til å ta sin bit av hus og hjem. Som stiller opp for datteren sin, og elsker sin kone. Og som ikke krangler om penger, selv om han drar inn de fleste kronene.

Beste hilsen fra

[Gjest anna72]

Ja og for å være vanskelig så svarer jeg at han betaler henne akkurat det samme som hun tjener på sin 50% jobb nemlig 3000 kr. Hun får altså 6000 kr for 50% jobb og 50% hjemmeværende. 3000 kr for hver jobb og så bor hun gratis og har alle andre utgifter betalt + at hun disponerer barnetrygden.

Synes du hun har grunn til å klage? 8000 kr etterat regningene er betalt, det er mye...

Ikke når det skal dekke mat til alle, klær til henne og barna, gaver til alle.

Vi er 2 voksne, en ungdom og et bleiebarn. Og vi bruker i allefall 6000,- i dagligvarebutikken hver måned. Og vi spiser ikke biff hver dag, nei. Knapt så vi har det i det hele tatt. Men vi spiser det vi vil til middag, og også fiskeboller og den slags. Men det går shampo, gele, oppv.middel, vaskepulver, toalettpapir osv.

[snø]

Jeg bor også gratis, viser det seg. Jeg får gratis mat også. Ref. hva jeg skrev lenger ned.

Vi tjener forøvrig nokså likt. Men de første ca. 15 årene vi var sammen, var det jeg som tjente mest. Men jeg har vært dum nok til å betale nesten alle regningene, mens det antakelig viser seg å være hans hus!

Huff, så dum du har vært, laban! Jeg eier i alle fall huset, for det er det jeg som betaler på. Og så før jeg ham jammen også. Skikkelig forsørger, altså.

Hos oss er det han som er den dumme som betaler strøm og andre regninger. Men han sparer litt også, irriterende nok. Her forleden var jeg også dum nok til å gi ham disposisjonsrett til sparekontoen ;o)

Beste hilsen fra

[tommy's tiger]

Nå jobber jeg da altså 100% og er ikke det du karakteriserer som "en patetisk kjerring som bare vil dasse hjemme og bruke masse penger" ;o)

Men vi har altså en fillosofi om at mine penger er dine penger og omvendt. Og det har vi hatt siden dag en av forholdet. Fungerer veldig bra her, og begge er lykkelige.

For tro det eller ei, men vi tror faktisk at vi skal leve resten av livet sammen, og da er det ikke så viktig hvem som eier hva. Det viktigste for oss er at vi er lykkelige sammen.

Selvfølgelig fungerer dette fordi vi har et ganske sammenfallende syn på økonomiske forhold. Det hadde _ikke_ gått om den ene var sinnsykt gnien eller sløsete.

Og nei, vi har ikke satt oss ned og regnet på om det hadde lønnet seg å ha en Au pair som hentet i barnehagen og tok sykt barn-dager. Slik at jeg kunne valgt en jobb med tilsvarende hans inntekt.

Årsaken til det er selvfølgelig at vi tenker på _ungen_ vår, hva som er best for henne.

Så nei, jeg har ikke forsøkt å omgjøre min innsats i kroner og øre. Og du har nok helt rett i at det neppe tilsvarer det han tjener ekstra.

Men det er heller ikke poenget!!

Selvfølgelig kunne vi hatt au pair, vaskehjelp, innkjøpshjelp, vaktmester, etc, og jobbet ræva av oss begge to. Hvis det var sånn at penger var alt. Vi kunne valgt bort barn, vi kunne bodd alene og brukt alle pengene på oss selv, helt uten å tenke på andre.

Men nå har vi altså valgt å gifte oss, bli et fellesskap. Og hos oss betyr det at vi har valgt å ha alt felles. Innkludert penger.

Hos oss er det viktigste å få ting til å gå rundt på en best mulig måte for hele familien.

Og det hadde IKKE fungert hvis vi skulle hatt ulik levestandard på grunn av ulik inntekt.

Da vi var studenter delte vi leilighet med et par som hadde hver sin melk, hver sin ost osv. Han spiste nemlig mer enn henne, og hun ville ikke være med på å betale for det! Kjekt samliv...

Du sier at _hun_ har valgt å ikke jobbe. Men det kan like gjerne være at _de i fellesksap_ har valgt at hun ikke skal jobbe. Det virker som om du er veldig opptatt av kroner og øre og pengeverdier. Men alt kan ikke måles i penger. Heldigvis!

Og en liten ting - ja, jeg får betalt for å være hjemme. Min mann får også betalt, men risikerer likevel å tape masse penger på det, på grunn av jobbens art. Har man en jobbhvor man skaper sin egen arbeidsplass er det faktisk ikke bare-bare å ta fri en dag. Så nei, den unnskyldningen er ikke så veldig tynn, men veldig reel. Og joda, jeg tror at min mann klarer seg utmerket uten meg. Men jeg _vet_ at han ikke ønsker å gjøre det. Hele forskjellen det, vet du ;o)

"Ergo sliter han mer for pengene, og da er de da virkelig hans? Du kunne jo også valgt å tjene mer penger hvis du ville? "

Ja, jeg kunne ha vlagt å tjene mer penger hvis _vi_ ville det. Men det hadde gått ut over noe. Hatt en kostnad. Det kunne sikkert ha svart seg økonomisk. Men som sagt, livet har andre verdier enn det som kan måles i kroner og øre....

Og jada, vi har venner hvor begge gjør karriere. Og jeg har hørt deres krangler og diskusjoner om hvem sin tur det er til å hente og levere. Og hvem som skal få jobbe på søndagen denne uka. Og hvem som skal få reise bort den uka. Osv. Man kan helt sikkert få det til å gå. Men som sagt, det finnes andre verdier i livet enn det som kan omgjøres i kroner og øre...

"Så bare fordi jeg er en kvinne som ikke ofrer karriere og lønn for at mannen skal kunne gjøre som han vil så er jeg treig? Eh.. ja.. logisk..."

Nå synes da altså ikke jeg at det er et offer at jeg ikke gjør "karriere", jeg har en jobb jeg trives i, og jeg tjener faktisk nok til å klare meg :-) Han gjør det han vil, jeg gjør det jeg vil. Og vi er begge lykkelige. Ganske greit, i grunnen.....

"Du mener vel seriøst at bidraget ditt som da er å vaske litt i huset og hente barn i barnehage er en jobb som du fortjener å få betalt en halv mill i året av mannen din? Han er nok ganske naiv han da som ikke skjønner at hushjelp/barnepike ville vært MYE billigere, og samtidig kunne du også tjent penger!"

Nei, som sagt så tjener jeg penger. Nok til å betjene huslånet og betale maten som står på bordet. Og som sagt, du har helt rett i at vi kunne hatt hushjelp, barnepike og vaksehjelp, slik at jeg kunne hatt en bedre betalt jobb. Vi kunne ansatt vaktmester, så kunne han også jobbet enda mer! Men som sagt, vi måler ikke alt i kroner og øre. Og er litt opptatt av at datteren vår skal ha foreldre også...

"Selv om man er en familie betyr da ikke det at en part skal få lov til å gjøre lite, men likevel sitte igjen med like mye??"

Jo, hvis du definerer det å "gjøre lite" som å "tjene lite penger", så mener jeg faktisk at man skal sitte igjen med like mye. Så lenge det er en arbeidsdeling man er blitt enige om.

Jeg hadde ALDRI gått med på den ordningen vi har hjemme, om det hadde betydd at han eide mer av huset, bilen, innbo, oppsparte midler, selvfølgelig hadde jeg ikke det! Da hadde jeg bedt min kjære ta seg en pære, og ALDRI fått unger med ham. For da ville jeg jobbet like mye som ham, for å sikre meg selv. Og i et slikt liv er det ikke plass til barn.

Er man i et seriøst forhold, så tror man det skal vare livet ut. Og planlegger ikke for hvis og om og men (bortsett fra sykdom og død).

Og hos oss er det ei lita ei som roter mer enn en kasse kaniner, så om han ikke er hjemme, så er det ikke bare meg som roter ;o)

Men nå har jeg forøvrig en mann som er flink til å ta sin bit av hus og hjem. Som stiller opp for datteren sin, og elsker sin kone. Og som ikke krangler om penger, selv om han drar inn de fleste kronene.

Beste hilsen fra

"Du sier at _hun_ har valgt å ikke jobbe. Men det kan like gjerne være at _de i fellesksap_ har valgt at hun ikke skal jobbe. Det virker som om du er veldig opptatt av kroner og øre og pengeverdier. Men alt kan ikke måles i penger. Heldigvis!"

Tross alt må jo uansett HUN ha gått med på det da, med de onsekvenser det innebærer, hvis han ikke har tvingt henne da, og det regner jeg jo ikke med.

Så til tross for at han også må gjøre ting hjemme så forventer DU å få betalt for det du gjør? Logisk..

Ikke det at alt her i verden regnes i kroner og øre, er ikke det jeg mener. Jeg mener heller ikke at man skal ha helt delt økonomi.

MEN når det nå er slik at den ene tjener 10 ganger mer, så mener jeg at så lenge den andre parten ikke lider undøvendig av det, og i dette tilfellet får hun jo MYE mer penger enn hun hadde greid å tjent selv, så har han all rett til å bruke en del mer penger på seg selv og sine hobbyer om han ønsker det.

Jeg synes ikke det er rett at konene (for det er jo ofte den veien) skal kunne shoppe så mye de vil osv, bare fordi mannen tjener penger. De kan ikke automatisk anta at de kan bruke fritt av overskuddet hver mnd, bare fordi de er gift med ham.

Klart hun må jo nye litt godt av det, hvis han vil det, men ikke disponere fritt. Det er HANS penger, og han kan bestemme at han vil bruke mest av dem.

[snø]

"Du sier at _hun_ har valgt å ikke jobbe. Men det kan like gjerne være at _de i fellesksap_ har valgt at hun ikke skal jobbe. Det virker som om du er veldig opptatt av kroner og øre og pengeverdier. Men alt kan ikke måles i penger. Heldigvis!"

Tross alt må jo uansett HUN ha gått med på det da, med de onsekvenser det innebærer, hvis han ikke har tvingt henne da, og det regner jeg jo ikke med.

Så til tross for at han også må gjøre ting hjemme så forventer DU å få betalt for det du gjør? Logisk..

Ikke det at alt her i verden regnes i kroner og øre, er ikke det jeg mener. Jeg mener heller ikke at man skal ha helt delt økonomi.

MEN når det nå er slik at den ene tjener 10 ganger mer, så mener jeg at så lenge den andre parten ikke lider undøvendig av det, og i dette tilfellet får hun jo MYE mer penger enn hun hadde greid å tjent selv, så har han all rett til å bruke en del mer penger på seg selv og sine hobbyer om han ønsker det.

Jeg synes ikke det er rett at konene (for det er jo ofte den veien) skal kunne shoppe så mye de vil osv, bare fordi mannen tjener penger. De kan ikke automatisk anta at de kan bruke fritt av overskuddet hver mnd, bare fordi de er gift med ham.

Klart hun må jo nye litt godt av det, hvis han vil det, men ikke disponere fritt. Det er HANS penger, og han kan bestemme at han vil bruke mest av dem.

Jeg tror bare vi skal bli enige om at vi er uenige ;o)

Og bare til opplysningen - felles økonomi betyr at man snakker om økonomien og ikke at man går ut og kjøper hva man vil hele tiden.

"Så til tross for at han også må gjøre ting hjemme så forventer DU å få betalt for det du gjør? Logisk.."

Nei, jeg forventer ikke å få betalt for det jeg gjør. Jeg får heller ikke betalt for det jeg gjør. For vi ser det ikke slik hos oss.

Hjemme hos oss har vi et "AS Hjemme". Til AS Hjemme kommer det hver mnd inn x antall kroner. Disse går inn på min og hans lønnskonto. Som går til drift og vedlikehold av AS Hjem. Og har vi lyst på noe, så kjøper vi det. Er det kostbare ting, så snakker vi om det på forhånd. Har jeg lyst til å kjøpe nye klær, så gjør jeg det. Uten å spørre noen om det. Og er det tomt på min konto, så overfører jeg penger til min konto. Fra hans lønnskonto, eller fra sparekontoen. Og er det tomt på hans konto, så overfører han penger til sin konto. Fra min konto eller sparekontoen.

Felles økonomi fungerer kanskje ikke for alle, men det fungerer utmerket for oss.

Og jeg kunne som sagt _aldri_ levd i et ekteskap hvor våre inntekter var så ulike at vi i praksis hadde to forskjellige levestandarder.

Men folk er ulike, heldigvis! Og det er når folk med ulike meninger, som meg og deg, skal bo og leve sammen at det skjærer seg.

Moralen må være at like barn leker best.

Min mann synes han har en snill & grei kone, heldigvis, og jeg er mektig fornøyd med mitt eksemplar av mannerasen, jeg også. Ikke fordi han drar inn mye penger, men fordi han er den han er. Vi traff hverandre lenge før vi begynte å tjene penger, ser du.

Beste hilsen fra

[serendipity]

Ja og for å være vanskelig så svarer jeg at han betaler henne akkurat det samme som hun tjener på sin 50% jobb nemlig 3000 kr. Hun får altså 6000 kr for 50% jobb og 50% hjemmeværende. 3000 kr for hver jobb og så bor hun gratis og har alle andre utgifter betalt + at hun disponerer barnetrygden.

Synes du hun har grunn til å klage? 8000 kr etterat regningene er betalt, det er mye...

8000 kr er ikke lite, men heller ikke mye. Vil tro at de bruker ca. kr 4000,- på mat/husholdning på 4 pers. på en måned. ca. kr 700 i bensin på en måned (om hun ikke kjører svært mye). Da har hun igjen litt over kr 3000,- til å dekke klær til seg og barna, samt gaver, og det holder, men er ikke MYE!!!!

Men for meg er det prinsippet!!!Å bli avlønnet av sin mann med lommepenger syntes jeg er svært snodig ettersom hun selv tydeligvis ønsker en annen løsning.