Utroskap

[fmj]

Jeg er en kvinne på 30år,gift og har 2 barn. Jeg har vært ilag med min mann siden jeg var 15år. Han er for meg min beste venn,elsker, kjæreste og far til våre barn. Litt opp og ned har det vært, men det siste året har vært tøft! I korte trekk alt skjedde i nov/des kjøpte hus,problemer med å selge det gamle! Vår datter fikk diabetes. Etter en tøff periode, hvor jeg føler at jeg har bært alt selv. Kommer det som lyn fra klar himmel, han har hatt ett forhold til en på jobben siden des. Jeg fikk vite dette for 3 uker siden, da han fortalte meg det viste han ikke hva han villle! Jeg snakket med han og så henne. Var ikke ufin mot henne, men ville ha svar på hva som hadde skjedd. Hun hadde møtt drømmemannen, var villig til å ofre alt for han! Han valgte selv å fortelle meg det, om det var at han ikke kom seg ut av det eller plagdes av det vet jeg ikke! Vi snakker om det 24 timer i døgne, han sier han ser på meg på en ny måte. Mer respekt mer kjærlighet. Det forstår jeg ikke? Min tilstand er at jeg har lyst å hold ham, men sekund etterpå blir jeg kvalm av han! Problemer med å spise, sove og jobbe! Svinger fra å være verdens sterkeste til å bli svak! Han har tatt et valg ut ifra hjerte, ikke hus,hjem og barn! Han vil satse 110% på oss! Jeg føler at han har stjålet livet mitt, delt noe som er mitt med en annen. Både sex og følelser!Jeg har såret stolthet, selvtillit, hjerte, men det verste av alt er at jeg elsker han! Hvis ikke har jeg gått på dagen. Vi har bestilt time til familievern, men 6 ukers venting er en pine. Barna er ikke berørt av denne situasjonen, vi kan å snakke sammen. Om noen har vært igjennom det samme, gi meg råd! Jeg er helt ødelagt.

[Gjest stoiker]

Jeg får helt vondt når jeg ser at ingen andre har svart deg, her! Jeg selv føler vel at jeg har vanskelig for å si så mye, også.

Opplevde selv at bunnen falt ut av min verden da min mann var utro. Man kan tåle mye så lenge man tror at partnere er der, selv om man føler man må bære alt alene, slik du har gjort da din datter ble syk.

Mange menn føler seg veldig hjelpeløse når de ikke synes de klarer å ordne opp for oss. De føler at de svikter og sviker oss. Mens vi kvinner jo viser at vi tåler litt av hvert og klarer oss, også. Slik du har gjort.

Det er i slike kritiske perioder de kan velge andre - falle for kvinner som ser beundrende opp til dem, i situasjoner de mestrer. Han følte seg kanskje ikke som mye til mann eller verd å beundre da det sto på som verst?

Jeg unnskylder ikke på noen måte at han gjorde det han har gjort. Han burde ha stolt på deg, kjent deg bedre, dere har jo kjent hverandre i 15 år!

Du har all mulig grunn til å være sint og du er sveket. Du ga alt, mens han "stakk av". Jeg forstår godt at da han oppdaget at du verken stakk av da han ikke klarte stille opp og ikke nå, da han tilsto utroskap, må vekke en veldig beundring for deg. Og stor respekt. Han visste rett og slett ikke hva for en perle han levde sammen med!

Dersom dere klarer dere gjennom denne store krisen, vil dere komme ut på andre siden med stor styrke og dyp respekt for hverandre.

Men det er veldig viktig at du - og han - kjenner ærlig på de følelsene dere har. Tillat deg å være ambivalent - å både ha lyst på ham og bli kvalm - begge er ærlige uttrykk for det du føler nå.

Du og han er meget heldig som kan snakke og snakke med hverandre om dette vanskelige! Da har dere gode sjanser til å vokse på dette. Han har handlet galt - men man kan lære av sine feil dersom man kan se på dem, snakke om dem, bearbeide det som skjedde og komme styrket og klokere ut på andre siden!

Min mann ville ikke snakke om det som skjedde i det hele tatt. Jeg måtte til slutt gå fra ham. Men hadde han snakket, hadde vi klart å vokse og lære av det som skjedde, hadde han vært _ærlig_ - ville ikke utroskapet skilt oss. Det var at han ikke ville snakke som fikk meg til å gå.

Lykke til!

[Gjest Måne, sol, stjerne]

Jeg føler med deg. Har nettopp opplevd det samme. Sliter som deg med hvilke følelser jeg "skal ha lov til å ha". Vi har bestemt oss for å prøve å få orden på forholdet, med bl.a terapi. Inntil vi får time har vi begge sykemeldt oss, kun brukt tiden på hverandre. Vi har vært sammen døgnet rundt (ingen barn) og latt alle følelser få komme ut i dagen.

Hver dag starter med en fæl drøm om ham og en annen enn meg. Hodet har gjennom natten fått prossesere tankene jeg sliter med om dagen, og hver morgen blir vi liggende å snakke om alt som har skjedd før vi står opp. Dette er verdifull tid for oss.

Dagen bruker vi på å gjøre hyggelige, avslappende ting uten tanke for andre enn oss selv. Bare være nær hverandre. Selvfølgelig snakker vi mye. Vi har utrolig mye sex, noe som er både fint og rart...Alt vi gjør har to sider, føler jeg.

Aner ikke om dette er noen løsning for dere, men jeg merker at det har gjort oss godt. Jeg har gjennom alle samtalene våre fått tid til å "modne" tankene om han og den andre. Samtidig som jeg har fått skrike, slå (!!) og vært svak sammen med den eneste jeg VIL være sammen med.

Har dere mulighet til f.eks å dra på hytta en langhelg, dra på en liten ferie der det kun er dere to? For meg blir det for mange rundt som skal mene noe. Jeg har nok stygge tanker i hodet som det er. Jeg blir gal av alle velmenende råd fra venner om å droppe han uten å skulle ta hensyn til mine egne følelser. (Bortsett fra "hat-følelsen"..)

Man har såret stolthet pga det som har skjedd, men jeg føler vennene mine drar stoltheten min enda lenger ned når jeg velger å "godta" det som har skjedd. Jeg godtar jo ikke, jeg vil bare få det bort.

[Gjest Måne, sol, stjerne]

Du sier han har valgt med hjertet, og 110% går inn for dere to. Så mye er opp til deg, om du velger å stole på ham. Hva skal til for at du klarer det? Kanskje det er en begynnelse? Sette krav. Finne ut om du tror på det han sier. Finne tilbake til tryggheten, slik at du klarer å roe ned hodet og tenke realistisk på hvordan det blir fremover OM du vil fortsette inn i fremtiden med ham. Hverdagen vil garantert bli annerledes. Sjalusi, utrygghet, osv...vil dere takle det?

[Gjest Du har det bekreftet du......]

Jeg føler med deg. Har nettopp opplevd det samme. Sliter som deg med hvilke følelser jeg "skal ha lov til å ha". Vi har bestemt oss for å prøve å få orden på forholdet, med bl.a terapi. Inntil vi får time har vi begge sykemeldt oss, kun brukt tiden på hverandre. Vi har vært sammen døgnet rundt (ingen barn) og latt alle følelser få komme ut i dagen.

Hver dag starter med en fæl drøm om ham og en annen enn meg. Hodet har gjennom natten fått prossesere tankene jeg sliter med om dagen, og hver morgen blir vi liggende å snakke om alt som har skjedd før vi står opp. Dette er verdifull tid for oss.

Dagen bruker vi på å gjøre hyggelige, avslappende ting uten tanke for andre enn oss selv. Bare være nær hverandre. Selvfølgelig snakker vi mye. Vi har utrolig mye sex, noe som er både fint og rart...Alt vi gjør har to sider, føler jeg.

Aner ikke om dette er noen løsning for dere, men jeg merker at det har gjort oss godt. Jeg har gjennom alle samtalene våre fått tid til å "modne" tankene om han og den andre. Samtidig som jeg har fått skrike, slå (!!) og vært svak sammen med den eneste jeg VIL være sammen med.

Har dere mulighet til f.eks å dra på hytta en langhelg, dra på en liten ferie der det kun er dere to? For meg blir det for mange rundt som skal mene noe. Jeg har nok stygge tanker i hodet som det er. Jeg blir gal av alle velmenende råd fra venner om å droppe han uten å skulle ta hensyn til mine egne følelser. (Bortsett fra "hat-følelsen"..)

Man har såret stolthet pga det som har skjedd, men jeg føler vennene mine drar stoltheten min enda lenger ned når jeg velger å "godta" det som har skjedd. Jeg godtar jo ikke, jeg vil bare få det bort.

For å si det litt rart kanskje, er du på en måte heldig.... Ikke misforstå nå. Jeg har IKKE fått bekreftelse på utroskap til min samboer, men har en gnagende følelse av at noe er galt. Han nekter plent, men jeg har masse spørsmål om merkelig oppførsel, mailer, sms, firmafester o.l. Han nekter plent, men jeg godtar ikke svaret hans. Kvinnelig intuisjon kanskje? Ikke vet jeg. Uansett, du er i en kjempevanskelig situasjon. Jeg vet hvor grusomt det er når en elsker noen så høyt som du også sikkert gjør. Hus og barn gjør vel kanskje ikke saken så veldig enklere. En må jo ha en viss form for kontakt når en har barn sammen. Det er grusomt lang tid å vente på terapi, bruk tiden godt til å forberede deg på hva som skal skje der. Hva som kommer opp i dagen. Er han helt sikker på at han ikke ønsker noe mer kontakt med dette kvinnemennesket? Han er tydligvis drømmemannen hennes, hun vil ofre alt for han. Får dere være i fred for henne? Blir han ikke neddynget med mail, sms, tlf. el.? Forteller han deg alt åpent og ærligt? Å holde et forhold skjult siden des. er lang tid synes jeg, men det er jo alltid tredjeparten som er den siste som får vite det! Jeg har ikke satt krav til min samboer, men har sagt klart ifra hvor skapet skal stå. Det er ingen tvang å bo sammen med meg, jeg er så absolutt ikke avhengig av han! Vi venter barn sammen, noe som vi var enig i. Jeg har vel hatt mine mistanker en periode, men de har blusset skikkelig opp den siste halvannen måneden. Uansett hva som skjer og hva du bestemmer deg for, ønsker jeg deg lykke til! Du fortjener iallefall en mann som vet å sette pris på deg for den du er, som ikke er avhengig av andre i sengehalmen - selv om det er for spenningens skyld. Synes ikke slike karer er voksne for fem flate øre. Snakker av erfaring ja!

Det er iallefall bra at dere klarer å holde barna utenfor dette. Det har lett for å bli endel skittkasting og tårer når slike ting tas opp.

HUSK AT DU ER UNIK!!

Lykke til videre i livet.

[Gjest ikke signatur]

Har vel ingen råd å gi deg, men noen tanker. Huff, du må ha det så vondt! Vanskelig situasjon. Kan du stole på ham igjen? Jeg tror ikke jeg hadde gjort det om mannen min hadde vært utro. Vil egentlig råde deg til å gjøre det slutt; du fortjener en ærlig mann. Men: jeg tror kanskje det er viktig å holde sammen, og jobbe med forholdet. Dere giftet dere jo for en grunn. Men tenk alikevel at han hadde et forhold! Ikke bare et one night stand i fylla. Godt dere skal i terapi! Viktig. Hadde min mann vært utro hadde jeg vært SÅ såret.. for han er jo MIN mann! Hvordan kunne han ha gjort dette mot meg? (Hadde jeg tenkt.) Hvorfor?? Ikke din skyld, i alle fall. Han søkte spenning, men trygghet er viktig. Det man har. Skriv her hvordan det går. Klem.

[fmj]

Har vel ingen råd å gi deg, men noen tanker. Huff, du må ha det så vondt! Vanskelig situasjon. Kan du stole på ham igjen? Jeg tror ikke jeg hadde gjort det om mannen min hadde vært utro. Vil egentlig råde deg til å gjøre det slutt; du fortjener en ærlig mann. Men: jeg tror kanskje det er viktig å holde sammen, og jobbe med forholdet. Dere giftet dere jo for en grunn. Men tenk alikevel at han hadde et forhold! Ikke bare et one night stand i fylla. Godt dere skal i terapi! Viktig. Hadde min mann vært utro hadde jeg vært SÅ såret.. for han er jo MIN mann! Hvordan kunne han ha gjort dette mot meg? (Hadde jeg tenkt.) Hvorfor?? Ikke din skyld, i alle fall. Han søkte spenning, men trygghet er viktig. Det man har. Skriv her hvordan det går. Klem.

Ja hva skal man si, det går noen minutt imellom at jeg tenker på det. Han står fortsatt 110% ved valge sitt.Jeg er redd,sint og sviktet, hva er det rette? Hode mitt koker over av tanker, 1000 spørsmål! Jeg føler større hat til henne, ettersom hun viste det vi gikk i igjennom. Hun fortalte ikke at hun var forelsket i han, før den siste tiden. Hun har vært forelsket hele tiden! Det som er mest vondt er at de jobber sammen, hun har fortsatt sterke følelser. Min mann er ærlig han svarer på alle spørsmålene, selv om det gjør han kvalm. Jeg har prob. med mat,kroppen min og søvn. Men jeg er veldig takknemlig til alle dere som har gitt meg råd, tatt dere tid til å svare! Det varmer så utrolig mye! Jeg tar en dag av gangen, savner å gråte. Men prøver så godt jeg kan. Finnes det noen fasit.

[Gjest ikke signatur]

Ja hva skal man si, det går noen minutt imellom at jeg tenker på det. Han står fortsatt 110% ved valge sitt.Jeg er redd,sint og sviktet, hva er det rette? Hode mitt koker over av tanker, 1000 spørsmål! Jeg føler større hat til henne, ettersom hun viste det vi gikk i igjennom. Hun fortalte ikke at hun var forelsket i han, før den siste tiden. Hun har vært forelsket hele tiden! Det som er mest vondt er at de jobber sammen, hun har fortsatt sterke følelser. Min mann er ærlig han svarer på alle spørsmålene, selv om det gjør han kvalm. Jeg har prob. med mat,kroppen min og søvn. Men jeg er veldig takknemlig til alle dere som har gitt meg råd, tatt dere tid til å svare! Det varmer så utrolig mye! Jeg tar en dag av gangen, savner å gråte. Men prøver så godt jeg kan. Finnes det noen fasit.

Prøv å gråte.. ikke steng det inne. Klem.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes du beskriver så godt hvor fælt det er å oppdage at ektefellen har vært utro. Det er grusomt vondt. På samme tid som du har lyst til å kverke både mannen din og hans elskerinne, er du fortsatt betatt av ham og elsker ham. Litt av en motsetning. Men slik er det i samliv. Det er jo mange andre bånd til ektefellen enn sex. Barn, hus, slekt, venner, bolig osv.

Det går an å reparere utroskap og komme seg gjennom det, og til og med styrket ut av det. Men for at det skal bli mulig, må begge ville fortsatte sammen. Og dere må jobbe sammen om å løse problemet. Vil dere det, er det mye håp.

Jeg antar at du er full av spørsmål om utroskapen. Og jeg håper du har en ektefelle som vil snakke med deg, og at han ikke avviser deg. Sett av tid når dere ikke forstyrres av barn, til å prate sammen. Ikke hver dag, men av og til. Det bygger ny tillit. Og det trenger dere mest av alt nå. Å gjenreise tilliten til hverandre pånytt. Mister dere tilliten, rakner tryggheten, og da begynner en større nedtur mot oppløsning av hele forholdet.

Det værste med utroskap er løgnen. Den utro lyver alltid om sine forhold på si. Utroskap er ikke beregnet for innsyn. Og tro det eller ei, men alle som er utro sier at de holder utroskapen hemmelig, for de vil ikke såre ektefellen. Men de forstår ikke før etterpå, at det er nettopp det de gjør mot sin ektefelle når de lyver om det.

Dere gjør klokt i å bruke familierådgiver.

Les mer om utroskap er under fakta dol.

[Zizzi]

Føler med deg, kjenner bare hvordan den ubehaglige følelsen kommer fram. Jeg opplevde som deg at min mann hadde et forhold på si i over ett år. Han og kom og fortalte det selv til meg. Vi har to barn i lag. Det var som verden falt i grus. Men dette er lenge siden nå, fire år er gått.

Hvordan det gikk? Jo i dag lever vi fremdeles lykkelig sammen. Ja, vi kom kanskje styrket ut av det, i alle fall jeg. Jeg føler meg mer selvstendig og mer bevisst. Men det har vært hardt å komme igjennom og det er slett ikke glemt, men jeg har prøvd å lagt det bak meg. Vi pratet mye i lag, han og ville satse alt på oss. Vi pratet ofte, ungene holdt vi helt utenfor. Jeg måtte ha svar på alt. Vi gikk ikke til noen terapaut, selv om vi var inne på tanken. Det beste rådet jeg kan komme med er at det er bedre å prate det ihjel enn å tie det ihjel. Jeg har aldri brukt dette mot han noen gang, og jeg prøver å ikke komme med kommentarer angående utroskapen hans, selv om det til tider er vanskelig. Han har lagt seg flat og vi har fått en større åpenhet mellom oss enn før. Det nytter å prøve. Hadde jeg hatt valget en gang til om å bli eller dra, så hadde jeg valgt det samme igjen. Noe er alltid vært å kjempe for og er du skikkelig glad i han så gi ikke opp, gi aldri opp. Tøffe tider i vente, men gi ikke opp og lykke til.

[Tekumseh]

Man må tenke på at man skal fortsette å leve sammen med vedkommende. Å stole på noen etter noe slikt er vanskelig, og tillit er det viktigste i et forhold, enten man er gift, har barn eller bare er kjærester. Jeg hadde ikke klart å fortsette et forhold. Noe blir "ødelagt" når man blir utsatt for utroskap. I tillegg kan det bli vanskelig å stole på en eventuell ny partner etterpå. Tenk på det dere som er utro!!

[Gjest Nicito]

Om dere skal fortsette så sier han vel opp jobben sin og finner en annen jobb et annet sted?

Eller skal du la han jobbe sammen med en han har følelser for? Da kommer de ikke til å gi seg!

Personelig hadde jeg gått på dagen! Selv om jeg hadde elsket han. For da hadde jeg heller kunnet fått en som virkelig elsket meg.

Men det er nå meg..

Og kanskje han også synes dette var så enkelt at han gjør det igjen. Bare at denne gangen sier han ingen ting til deg og lar det kasnkje gå over lang tid.

Og du vil føle ansgt hver eneste gang han går ut døra!

Tenk litt på deg selv..