Trebarnsmor og kone elsker en annen mann

[Gjest anonym akkurat nå]

Sitter oppi en nervepirrende og kjempevanskelig situasjon. Er fryktelig forvirret, og kjemper nesten imot følelsene inni meg. Aner ikke lenger noe om hva som er rett og hva som er galt. Det eneste jeg vet er at det ikke kan fortsette slik i lengden...

Jeg er gift, har tre barn. Men selv om jeg ikke er så lykkelig med mannen min, så elsker jeg han fortsatt litt, selv om følelsene har kjølnet. Vi har hatt og har fortsatt en del problemer mellom oss, men jeg er ikke sikker på om de lar seg løse.

Samtidig, og til og med før jeg traff mannen min, har jeg hatt sterke følelser for "ungdoms kjæresten" min. Vi var sammen i nesten 2 år, og jeg gjorde slutt av ingen god grunn, annet enn at jeg trodde det var grønnere på den andre siden og jeg ønsket vel kanskje å slippe håret litt løst. Jeg har angret siden, men omstendighetene gjorde at jeg aldri fikk gjort noe med det... ikke før i senere tid.

Nå er det slik at jeg har holdt inne mine følelser for min eks i alle disse årene etter det ble slutt. Ikke mannen min engang vet at jeg fremdeles har dem. Men han vet at jeg prøvde å finne ut av det før jeg og mannen min ble sammen.

Jeg elsker eksen min, og jeg vet nå at han elsker meg like høyt. Vi har ikke gjort noe galt ovenfor våre partnere, men følelsene kan man ikke styre. Og kjærligheten mellom oss vil aldri forsvinne. Det er vi styggelig klar over.

Spørsmålet blir nå hva man skal gjøre... Jeg føler helt ærlig at han er min sjebne. Alle jeg har truffet etter han, har jeg sammenliknet med han, men ingen kunne måle seg, selv ikke mannen min. Nå vet jeg at jeg har sjansen til å bli hans igjen, han ønsker det like mye. Men det er snakk om tid, ingen av oss ønsker å basere eventuelle brudd på våre følelser for hverandre, men at forholdene i seg selv ikke fungerte.

Jeg vet at det jeg føler for eksen er sterkere enn noe annet jeg føler for noen andre. Og det er garantert ikke en imidlertidig følelse, eller noe jeg inbiller meg. Jeg vet også at det er det samme for eksen min.

Han har bare en dame, ingen barn. Men hvordan skal jeg kunne klare å forlate mannen min, som jeg tross alt føler noe for, og ødelegge familien vår? Ville jeg bare vært egoistisk? På den annen side vet jeg jo at det sikkert ville ordnet seg, mannen min er samarbeidsvillig nok når det kommer til barna.

Selv om jeg blir rådet til å slutte å ha kontakt med eksen min, vet jeg at jeg aldri kan glemme han, jeg kan aldri slutte å drømme om han, savne han, tenke på han, eller elske han.

Jeg er i skikkelig knipe, jeg vet det... prøver på den annen side å fikse på ekteskapet mitt, men det er vanskelig når jeg ikke lenger føler det samme for mannen min...

Jeg skriker ut om hjelp i det stille... om noen bare kunne hjelpe meg et skritt i riktig retning...

[Gjest Glasselle]

Du lever bare en gang.

Gå fra din mann. Flytt for deg selv. Gå inn i et forhold til din eks. Hvis det fungerer, så blir det dere. Hvis ikke, så har du fått din fred tilbake. Da må du begynne på nytt. Hvis du er villig til å ta en slik konsekvens, så ikke fortsett i et slitent forhold som aldri vil gi deg noe mer enn tilnærmet lykke....

[petter smart]

Du lever bare en gang.

Gå fra din mann. Flytt for deg selv. Gå inn i et forhold til din eks. Hvis det fungerer, så blir det dere. Hvis ikke, så har du fått din fred tilbake. Da må du begynne på nytt. Hvis du er villig til å ta en slik konsekvens, så ikke fortsett i et slitent forhold som aldri vil gi deg noe mer enn tilnærmet lykke....

Og de 3 barna kan hun drite i, det viktigste er at hun selv får testet ut om det vil fungere med exen.

[Gjest Glasselle]

Og de 3 barna kan hun drite i, det viktigste er at hun selv får testet ut om det vil fungere med exen.

Ville du ønske å dele livet med en kvinne, som - etter hennes egne utsagn - drømmer om, savner, tenker på og elsker en annen mann?

[petter smart]

Ville du ønske å dele livet med en kvinne, som - etter hennes egne utsagn - drømmer om, savner, tenker på og elsker en annen mann?

Hun elsket jo også sin mann. Spørsmålet er om forholdet kan reddes. De har 3 barn, det er verdt å kjempe for. Hun må i alle fall prøve før hun stikker til exen.

Hun har selv satt seg i denne vanskelig situasjonen, og har hovedansvaret for å prøve å løse problemet.

[psst]

Jeg råder deg til å fortelle mannen din alt.Det er mest realt over for han.Så kan jo han velge om han vil ta koferten å gå nå,eller prøve å vinne din kjærlighet tilbake.

Kanskje har han mistanke om dine følelser, en mistanke er verre enn sannheten, det vet jeg alt om. Den suger livskraften ut av kroppen

[Gjest Glasselle]

Hun elsket jo også sin mann. Spørsmålet er om forholdet kan reddes. De har 3 barn, det er verdt å kjempe for. Hun må i alle fall prøve før hun stikker til exen.

Hun har selv satt seg i denne vanskelig situasjonen, og har hovedansvaret for å prøve å løse problemet.

Er det denne kjærligheten du sikter til?

"selv om jeg ikke er så lykkelig med mannen min, så elsker jeg han fortsatt litt"

Jeg foreslo henne en løsning. Bakgrunnen for mitt forslag er disse tankene:

Jeg ville ikke ønske å dele livet med en mann som hadde så sterke følelser for en annen kvinne, og som i tillegg er i den tro at følelelsene aldri vil kjølne.

Når barna har en mor som elsker en annen mann, og mannen ikke håndterer at hun har disse følelsene, så tror jeg mildt sagt det blir en mindre behagelig hverdag for de tre barna å vokse opp i.

Å "kjempe for barna" ved å tvinge seg til å dele hverdagen i et forslitt forhold står i strid med det jeg tror på. Jeg synes heller ikke det er riktig å legge et slikt ansvar over på sine barn. For det er i virkeligheten det man gjør ved å tenke slik. Om 15 år (10?) når barna ikke lenger er tilstede i hjemmet, så vil også grunnlaget for å kjempe ha falt bort. Da står barna tilbake med en oppvekst sammen med to foreldre som ønsket seg et annet liv, og det er sannsynlig at de nå, i voksen alder, må håndtere et brudd mellom foreldrene, samt de tankene som melder seg. Jeg tror de fleste vil være i stand til å forestå hvorfor foreldrene ventet, og det kan resultere i mange vonde tanker.

Og hva står foreldrene igjen med?