Får ikke lov å ha guttevenner av mannen min

[sourciere]

Hvordan stiller dere mannfolk dere til at kona/kjæresten har flest guttevenner, som hun insisterer på å få omgås sosialt, på tomannshånd?

Jeg er en sånn kone... Og mannen min har hele tida lagt demper på min sosiale omgang med disse vennene. Han sier at de alle bare venter på en anledning til å ha sex med meg. Jeg blir litt såra av det - for sex krever da vitterlig to parter? Jeg har ikke noe ønske om å ha sex med guttevennene mine (og har heller ikke hatt det tidligere), men jeg liker dem som samtalepartnere osv.

Kan jeg få noen synspunkter fra mannfolka i dette forumet på om hva jeg bør gjøre?

[Craven]

Min samboer hadde en slik venn som hun dro på kaffebesøk til i ny og ne. Jeg følte meg ikke trygg på situasjonen av en rekke grunner, men det viktigste var at jeg visste han siklet etter henne etter et par epiosder hun fortalte meg om som skjedde før vi ble sammen (der hun stod i mot framstøt fra fyren).

Men jeg ville ikke være en slik sjalu tuft, og lot henne dra til fyren. Problemet var at han aldri kom hjem til oss - og det gjorde meg jo også urolig.

Vel. Så viste det seg at min samboer var utro, ikke med han, men med et annet krypdyr. Vi har slitt oss gjennom krisen og tragedien etter at jeg oppdaget det, men jeg stoler ikke på henne lenger og det er take it or leave it: Skal hun ha kontakt med sin tidligere venn skal han hjem til oss inntil jeg evnt føler jeg kan stole på henne.

Mitt råd: Du må la din mann bli kjent med disse mannevennene. Dessuten er det viktig at de dras inn i deres hjem for å gjøre han ytterligere trygg - om du altså har trang til å gjøre noe med vennen alene.

Dessuten er det viktig at det er sympati mellom mann/venn. Det har også manglet mellom meg og min samboers kaffevenn.

[Gjest alle sammen]

Jeg har en god del guttevenner, og jeg er sammen med disse alene, men like mye (eller oftere) sammen med disse når også mannen min er tilstede.

Desto oftere han har vært sammen med deg og disse gutta samtidig, vil han jo bli tryggere på at du er sammen med dem alene også, tror du ikke?

[Petrine Eiffel]

Jeg synes det er helt greit jeg at jeg ikke drar på besøk til guttevenner. Jeg hadde aldri latt min mann dra på besøk til jenter, så da gjør heller ikke jeg det. Ville heller ikke ha følt det noe bedre om han ba jenter hjem til oss. Jeg vil rett og slett ikke at han skal være på tomannshånd med sine jentevenner!!!

[Gjest jolanda]

For meg og de jeg har vært sammen med har det ikke vært naturlig å være sammen med venner av det motsatte kjønn på tomannshånd.

Når man blir par, så gjør man gjerne mye sammen med partneren og andre venner, og man får ofte vennepar.

Å skulle dyrke vennskapet til venner av det motsatte kjønn å være med disse på tomannshånd synes jeg blir litt rart. Hvertfall hvis disse ikke engang er introdusert for partneren.

[Goliath]

Jeg synes det er helt greit jeg at jeg ikke drar på besøk til guttevenner. Jeg hadde aldri latt min mann dra på besøk til jenter, så da gjør heller ikke jeg det. Ville heller ikke ha følt det noe bedre om han ba jenter hjem til oss. Jeg vil rett og slett ikke at han skal være på tomannshånd med sine jentevenner!!!

Har du ikke mer tillitt til han, så burde du vel heller vurdere hele forholdet?

[Goliath]

Selvfølgelig skal min samboer kunne beholde sine guttevenner, og møte dem - også etter at hun ble kjæreste med meg.

Men kanskje du vil oppleve det litt "lettere" hvis du også fikk møte hans jentevenner fra tid til annen - slik at også du kunne bli kjent med dem?

[Petrine Eiffel]

Har du ikke mer tillitt til han, så burde du vel heller vurdere hele forholdet?

Det gjør jeg fortløpende, men det fungerer for oss. Han har ingen nære jentevenner fra før så det er ikke noe tap for ham og han skaffer seg da heller ingen nye...Det samme gjelder for meg, så da kan da ikke det være noe problem.

[Gjest engel (har med kake, vin, og litt eddik)]

jeg er ikke mannfolk, men kan uttale meg på vegne av kjærsten min:

Han synes selvsagt ikke jeg skal kutte ut min venner, enten de er guttevenner eller jentevenner. Han har møtt mine beste guttevenner, og vi ses også sammen av og til, vi tre eller fler.

Det er veldig kosleig når han vet hvem de er, så blir det lettere å fortelle at 'Per sa at...' .. og 'nå har Knut truffet en dame som...'.

Men han forstår at jeg må treffe dem alene, for vi har masse å snakke om, og jeg er deres fortrolige venn. Og snakker dessuten masse på telfon også. No problem!

Men så er jeg av den trofaste typen. og kjæresten min stoler på meg, og vil ikke lage vansker for meg. Skulle bare mangle. Kanskej annerledes hvis du er 20, men er du 40 tar du vare på de vennene du har som du er glad i!!!

[Goliath]

Det gjør jeg fortløpende, men det fungerer for oss. Han har ingen nære jentevenner fra før så det er ikke noe tap for ham og han skaffer seg da heller ingen nye...Det samme gjelder for meg, så da kan da ikke det være noe problem.

Så lenge det fungerer dere i mellom, så skal jeg selvfølgelig være forsiktig med å si hva dere bør gjøre.

Men personlig ville jeg funnet det svært vanskelig å være i et forhold med så liten tillitt til hverandre.

Ikke minst fordi jeg mener at et forhold også må kunne innebære at den enkelte skal kunne drive med sine egne interesser/hobbyer på egen hånd, i tillegg til felles interesser og aktiviteter.

Og det må nødvendigvis i visse tilfeller kunne innebære at partneren er på "tomannshånd" med andre av motsatt kjønn.

Uten tillitt til hverandre ser jeg ikke hvordan det ville kunne la seg gjennomføre - og fungere.

[Gjest engel (har med kake, vin, og litt eddik)]

Så lenge det fungerer dere i mellom, så skal jeg selvfølgelig være forsiktig med å si hva dere bør gjøre.

Men personlig ville jeg funnet det svært vanskelig å være i et forhold med så liten tillitt til hverandre.

Ikke minst fordi jeg mener at et forhold også må kunne innebære at den enkelte skal kunne drive med sine egne interesser/hobbyer på egen hånd, i tillegg til felles interesser og aktiviteter.

Og det må nødvendigvis i visse tilfeller kunne innebære at partneren er på "tomannshånd" med andre av motsatt kjønn.

Uten tillitt til hverandre ser jeg ikke hvordan det ville kunne la seg gjennomføre - og fungere.

enig med goliath ... hva med jobb-seminarer osv.? Man må ha en partner man stoler på.

[Gjest jolanda]

enig med goliath ... hva med jobb-seminarer osv.? Man må ha en partner man stoler på.

For meg er ikke all tomannskontakt med det andre kjønn utelukket, i jobb sammenheng osv. Jeg bare føler det ikke er naturlig å ha bestevenninner liksom. Gutter har gjerne kompiser da, ikke venninner.. synes det blir litt snålt jeg.. og hadde følt meg litt truet på en måte om han måtte være veldig mye sammen med andre jenter.

[Goliath]

For meg er ikke all tomannskontakt med det andre kjønn utelukket, i jobb sammenheng osv. Jeg bare føler det ikke er naturlig å ha bestevenninner liksom. Gutter har gjerne kompiser da, ikke venninner.. synes det blir litt snålt jeg.. og hadde følt meg litt truet på en måte om han måtte være veldig mye sammen med andre jenter.

Jeg har alltid hatt gode venner av begge kjønn, og jeg ville synes det var svært "rart" (for å si det mildt) å måtte "frasi" meg årelange vennskap fordi min kjæreste "krevde" det.

Da hadde hun ikke vært min kjæreste særlig lenge.....for jeg setter høyere krav til en kjæreste og et forhold enn så.

Ikke minst når det nettopp gjelder tillitt og respekt for den andre - og dennes eget liv som selvfølgelig innebærer tidligere og kommende venner.

[Gjest jolanda]

Jeg har alltid hatt gode venner av begge kjønn, og jeg ville synes det var svært "rart" (for å si det mildt) å måtte "frasi" meg årelange vennskap fordi min kjæreste "krevde" det.

Da hadde hun ikke vært min kjæreste særlig lenge.....for jeg setter høyere krav til en kjæreste og et forhold enn så.

Ikke minst når det nettopp gjelder tillitt og respekt for den andre - og dennes eget liv som selvfølgelig innebærer tidligere og kommende venner.

Er sikkert fordi jeg aldri(!) har vært borti gutter som har hatt venninner de har møtt alene. De har jo venninner, men det er gjerne dama til kompisen eller no, og folk de da ikke treffer alene.

Derfor blir det likson at kjæresten min må få seg NYE venninner nå, og det hadde jeg seriøst syntews var rart. Akkurat som han hadde behov for andre damer fordi jeg ikke var bra nok liksom, og da snakker jeg ikke seksuelt altså, bare sånn vennskapelig. Ønsker jo å være hans bestejentevenn også, ikke bare elsker liksom.. om du forstår..

[mil1365380270]

Jeg har alltid hatt gode venner av begge kjønn, og jeg ville synes det var svært "rart" (for å si det mildt) å måtte "frasi" meg årelange vennskap fordi min kjæreste "krevde" det.

Da hadde hun ikke vært min kjæreste særlig lenge.....for jeg setter høyere krav til en kjæreste og et forhold enn så.

Ikke minst når det nettopp gjelder tillitt og respekt for den andre - og dennes eget liv som selvfølgelig innebærer tidligere og kommende venner.

Blir ekstra kinkig når bestevennen/venninnen plutselig "kommer ut av skapet". BØ! "Det var synd, nå må du finne deg en ny bestevenn!" ;-)

[Goliath]

Er sikkert fordi jeg aldri(!) har vært borti gutter som har hatt venninner de har møtt alene. De har jo venninner, men det er gjerne dama til kompisen eller no, og folk de da ikke treffer alene.

Derfor blir det likson at kjæresten min må få seg NYE venninner nå, og det hadde jeg seriøst syntews var rart. Akkurat som han hadde behov for andre damer fordi jeg ikke var bra nok liksom, og da snakker jeg ikke seksuelt altså, bare sånn vennskapelig. Ønsker jo å være hans bestejentevenn også, ikke bare elsker liksom.. om du forstår..

Jo jeg forstår at det virker litt merkelig.

Om jeg eller min kjære treffer noen nye mennesker nå, og som blir mer enn bare en "bekjent", så er det ikke minst vanlig at denne personen blir en venn eller bekjent av oss begge - selv om bare en av oss kanskje har mer kontakt med denne personen enn den andre.

Å "måtte ha" en venn som den andre parten aldri får møte er også litt "merkelig".

Hjemme hos oss er både våre felles venner og våre "egne" venner hjertlig velkomne når som helst - uansett om vi begge er hjemme eller ikke.

[mandarin1365380635]

jeg er ikke mannfolk, men kan uttale meg på vegne av kjærsten min:

Han synes selvsagt ikke jeg skal kutte ut min venner, enten de er guttevenner eller jentevenner. Han har møtt mine beste guttevenner, og vi ses også sammen av og til, vi tre eller fler.

Det er veldig kosleig når han vet hvem de er, så blir det lettere å fortelle at 'Per sa at...' .. og 'nå har Knut truffet en dame som...'.

Men han forstår at jeg må treffe dem alene, for vi har masse å snakke om, og jeg er deres fortrolige venn. Og snakker dessuten masse på telfon også. No problem!

Men så er jeg av den trofaste typen. og kjæresten min stoler på meg, og vil ikke lage vansker for meg. Skulle bare mangle. Kanskej annerledes hvis du er 20, men er du 40 tar du vare på de vennene du har som du er glad i!!!

I utgangspunktet har ikke jeg heller noe imot at kjæresten min (38) har jentevenner. Han har tre jenter/damer som jeg vet han har kontakt med, treffer, og det er greit med to av dem..

Vi treffes oftere parvis. Jeg og han og venninne hans med menn, som at de har kontakt og treffes..

Men den tredje venninnen hans ønsker jeg egentlig dit peppern gror..

Hun er hans X'forlovede, og han sammenligner deres vennskap med det vennskapet han og bestekompisen hans har. De to treffes alene.. snakkes på telefonen, mailes og tekstes.. Har truffet henne, men det har vært helt tilfeldig at hun har vært der når jeg har kommet til ham.. (Ei grei, søt jente, ikke noe å si på det, men så har han jo god smak da, he-he..)

Forstår ikke at de må ha så innmari mange fortrolige samtaler de må føre. Er det sine "nye" de diskuterer på tomannshånd.. Eller mimrer de om de gode gamle dager...

Kjenner jeg blir litt forbannet.. De er fullstendig klar over at jeg reagerer på dette og at hennes nye samboer reagerer på dette, men det gir de blanke i.

Grrr....

[Gjest jolanda]

Jo jeg forstår at det virker litt merkelig.

Om jeg eller min kjære treffer noen nye mennesker nå, og som blir mer enn bare en "bekjent", så er det ikke minst vanlig at denne personen blir en venn eller bekjent av oss begge - selv om bare en av oss kanskje har mer kontakt med denne personen enn den andre.

Å "måtte ha" en venn som den andre parten aldri får møte er også litt "merkelig".

Hjemme hos oss er både våre felles venner og våre "egne" venner hjertlig velkomne når som helst - uansett om vi begge er hjemme eller ikke.

Ja, når man er venner med personen(e) begge to virker det ikk så rart. Men ofte virker det som disse venninne eller kameratene ikke skal vises fram for partneren og da synes jeg det hele virker alt for suspekt...

[Gjest Kklara:)]

Forstår mannen din godt.Han er en mann og menn tenker neste altig litt sex med sine kvinnelige venner uansett hvordan du vrir og vender på det. Og om ikke du vil så syntes ikke mannen din at disse gutte vennene dine sikler på deg...

Ikke noe artig tanke for din mann. Kan du ikke finne deg veninner da?

[Gjest papirtiger]

Du får ikke LOV sier du? Hvorfor i alle dager plasserer du deg selv i en slik martyr-rolle?

Du er et voksent menneske, gjør egne valg. Så lenge han ikke truer deg på livet så har du faktisk valget om å ikke godta dette.