Komme seg videre eller?

[Lille_2]

Jeg er 27 år og har vært samboer i over de siste 6 årene. Vi har et stabilt forhold, faste jobber og har det bra sammen.

Det som har begynt å "plage" meg, er at alle vennepar rundt oss gifter seg, har fått barn, mens vi står på stedet hvil.

Ikke vet jeg hva jeg ønsker heller. Det er vel ikke riktig å ta steget videre med tanke på barn heller fordi "alle andre" gjør det? På den annen side nærmer jeg meg jo 30 år, og har ikke lysst til å være så mye eldre når eventuelle barn skulle komme.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg vil oppnå i livet. Skal jeg satse på karriere? Skal jeg satse på et A-4 liv som mor til to kombinert med en halvtidsjobb?

Føler at jeg har kommet i overgangsalder, at jeg står ved et veiskille der jeg må ta valg for fremtiden som jeg ikke er helt klar for.

Synspunkter?

[serendipity]

Tror nok det er mange som føler det sånn som du. Og det er ofte tilfeldigheter som bestemmer hva det blir til. Men det er jo helelr ikke sånn at man må velge mellom familie og karriere. Nå vet jeg ikke helt hva du legger i ordet karriere. Vil det si en Ok jobb i 100% stilling, eller snakker vi om en leder stilling med mye ansvar og god lønn?

Jeg og samboeren hadde vært sammen i ca. 4 år da vi begynte å snakke om å få barn. Vil var begge enige om at vi ønsket oss det, og var vel også nesten ført ut i venneflokken. (jeg var 24 år, og han 7 år eldere).

For meg har karriere aldri vært noe å "trakte" etter (med det jeg legger i karriere). Jeg ønsket meg en spennende jobb som jeg trives i, og det har jeg. Syntes heller ikke den sår særlig på bekostning av familien.

Men man må ta et valg, det går jo ikke an å utsette det å få barn i all evighet (selv om du har noen år på deg. Og for å si det sånn så tror jeg svært få har angret på at de fikk barn ;-)...

[Lille_2]

Tror nok det er mange som føler det sånn som du. Og det er ofte tilfeldigheter som bestemmer hva det blir til. Men det er jo helelr ikke sånn at man må velge mellom familie og karriere. Nå vet jeg ikke helt hva du legger i ordet karriere. Vil det si en Ok jobb i 100% stilling, eller snakker vi om en leder stilling med mye ansvar og god lønn?

Jeg og samboeren hadde vært sammen i ca. 4 år da vi begynte å snakke om å få barn. Vil var begge enige om at vi ønsket oss det, og var vel også nesten ført ut i venneflokken. (jeg var 24 år, og han 7 år eldere).

For meg har karriere aldri vært noe å "trakte" etter (med det jeg legger i karriere). Jeg ønsket meg en spennende jobb som jeg trives i, og det har jeg. Syntes heller ikke den sår særlig på bekostning av familien.

Men man må ta et valg, det går jo ikke an å utsette det å få barn i all evighet (selv om du har noen år på deg. Og for å si det sånn så tror jeg svært få har angret på at de fikk barn ;-)...

Jeg har vel også tenkt det samme som deg, at det er få som har angret på at de får barn. Jeg går bare rundt og lurer på når jeg skal få sånn kjempelysst på barn selv. For man skal vel ha skikkelig lysst på barn, det er ikke noe man setter igang med for andre gjør det eller fordi man bør det på grunn av alderen sin.

Samboeren min er heller ikke særlig ivrig når det gjelder barn, ikke riktig ennå sier han. Kanskje det er med på å legge en demper på meg også. Hvis han hadde hatt et brennende ønske om å bli far akkurat nå, så ville det smittet over på meg?

Når det gjelder karriere så har jeg mulighet til å gjøre det ganske bra, stige i gradene for å si det sånn og med tid å stunder gå inn i et eierforhold. Dette er noe som jeg også er usikker på med tanke på videre fremtid. Man hører og leser om studenter som tar mastergrad for å være med i kampen om de "beste" stillingene. Her har jeg fått nesten alt tilrettelagt, også tviler jeg...

Når jeg en gang i fremtiden skal se tilbake på livet mitt, mine valg, og livet jeg har levd, så vet jeg at jeg ikke kommer til å se tilbake på jobben som det STORE.

For meg så er jobben noe man må ha for å nyte andre goder i livet. Jeg er ikke tilhenger av lange og sene kvelder med overtid..

Uff, dette er vanskelig. Man føler seg ikke bare ekskludert (vennlig ment) av omgangskretsen, men man blir også veldig ensom så lenge det blir mindre og mindre av likesinnede rundt meg.

[serendipity]

Jeg har vel også tenkt det samme som deg, at det er få som har angret på at de får barn. Jeg går bare rundt og lurer på når jeg skal få sånn kjempelysst på barn selv. For man skal vel ha skikkelig lysst på barn, det er ikke noe man setter igang med for andre gjør det eller fordi man bør det på grunn av alderen sin.

Samboeren min er heller ikke særlig ivrig når det gjelder barn, ikke riktig ennå sier han. Kanskje det er med på å legge en demper på meg også. Hvis han hadde hatt et brennende ønske om å bli far akkurat nå, så ville det smittet over på meg?

Når det gjelder karriere så har jeg mulighet til å gjøre det ganske bra, stige i gradene for å si det sånn og med tid å stunder gå inn i et eierforhold. Dette er noe som jeg også er usikker på med tanke på videre fremtid. Man hører og leser om studenter som tar mastergrad for å være med i kampen om de "beste" stillingene. Her har jeg fått nesten alt tilrettelagt, også tviler jeg...

Når jeg en gang i fremtiden skal se tilbake på livet mitt, mine valg, og livet jeg har levd, så vet jeg at jeg ikke kommer til å se tilbake på jobben som det STORE.

For meg så er jobben noe man må ha for å nyte andre goder i livet. Jeg er ikke tilhenger av lange og sene kvelder med overtid..

Uff, dette er vanskelig. Man føler seg ikke bare ekskludert (vennlig ment) av omgangskretsen, men man blir også veldig ensom så lenge det blir mindre og mindre av likesinnede rundt meg.

DA tenker vi nogenlunde likt. Er det noe jeg ikke vil bli husket for så er det hvor god jeg var i jobben min. Bevares det er hyggelig det også, men det er ikke viktig for meg i livet.

Jeg var faktisk heller ikke svært "verpesyk" da vil bestemte oss for å slutte med prevensjon og "la det stå til". Ikke snakket vi veldig mye om det heller. Det bare "lå i luften". Men det er klart; vi hadde jo vært innom temaet. Jeg har venninner som har vært nærmest desperate etter å få barn, og de som ikke har hatt et like sterkt ønske (eller iallefall ikke uttykt det like klart). Jeg vet ikke om du vil ønske det så mye mer omm tre år enn du gjør nå, (hvis det er følelsen du går og venter på).

Virker som du har litt "sperrer" ettersom du ikke har "de rette" følelsene. Noen får de faktisk ikke før barnet er kommet. Vel.. det er ikke lett å finne et svar eller løsning på når det passer best. Og ens egen samvittighet for at man føler man må være svært klar for det. Det MÅ faktisk ikke være sånn ;-)