snart separert

[Gjest mio, min mio]

Er det normalt og være lettet over at vi snart skal separeres? Syns det er fantastisk at jeg og min mann er blitt enige om dette, og ikke krangler om det i det hele tatt. Jeg har det helt herlig nå etter at bomben er sluppet for familie og venner. Vi kan tule og tøyse og le sammen slik som i gamle dager. Vi krangler ikke lenger for vi vet at jeg skal flytte om en måned. Vi har til og med hatt sex og det var herlig. Er dette normalt? Burde vi ikke være triste, og burde det ikke vært en merkelig og taus stemning i huset nå når den endelige avgjørelsen er tatt.

Familiene våre syns at vi tar så lett på dette, og de kan ikke forstå hvorfor vi skal skilles når vi så åpenbart er så gode venner. Men de vet ikke hvordan vi har hatt det tidligere, vi har prøvd å skjule våre problemer for dem. Er det andre som har hatt det på denne måten? Får kanskje en knekk når jeg flytter og plutselig er helt alene med våre to barn i en leilighet?!

Håper bare at vi gjør det rette og at ingen av oss angrer etterpå.

[Gjest Klem til deg]

Separasjonsåret skal jo brukes til å finne ut om det er dette dere egnetlig vil. Hvis dere ikke hopper rett inn i nye forhold, og bruker megling / rådgvningstilbudet godt, så kan dere jo fortsette å være gode venner og samarbeide om barna på en fin måte, og finne ut om dere virkelig har det best hver for dere, eller om dere vil sammen igjen.

Uansett er jo det viktigste for barna at dere er venner og kan samarbeide, uansett om dere bor sammen eller ikke.

Klem og lykke til

[pjusken]

Hei, jeg hadde det på akkurat samme måten!!!

Men når han faktisk flyttet ut fikk jeg en knekk om at dårlig samvittighet for barnet (at vi ikke klarte å holde sammen), ensomhetsfølelse osv. Men jeg var hele tiden helt overbevist om at beslutningen var riktig.

Plutselig etter noen måneder var sorgen over (jeg tillot meg selv å sørge over "tapet"), og nå er jeg lykkelig separert snart skilt......

[skorpionfisken]

Helt normalt, både kosen, vennskapet, samarbeidet og sexen.

Men smellen kommer den, vær forberedt på det. Og den kommer ofte som sterk og uforklarlig reaksjon på de merkeligste småting, i de merkeligste settinger.

[Lillemus]

Neida, jeg tror de fleste reaksjoner er normalt i den fasen der. ) Men at noen orker å ha sex med den de skal skilles fra skjønner jeg ikke - det orket jeg ikke engang tanken på!

[sourciere]

Separasjon kan føles som en utrolig lettelse. Man får friheten tilbake, og sex'en blir frivillig og impulsiv snarere enn påkrevd og vanlig. Jeg skjønner følelsen.

[Rubia]

Det er vel med dette som med andre ting i livet...mange slags reaksjoner kan kalles "normale".

Kanskje er du himla lettet over at den tiden er over, den tiden dere har gått og murret over ting dere har vært misfornøyd over osv.osv.

Det er noe som heter at det kan være tungt å ta en avgjørelse, men at man føler en enormt lettelse når avgjørelsen endelig er tatt...uansett hvordan den falt ut.

Tror det er mye i det.

Å være alene med barna klarer du så fint så...selv om jeg nok må henge meg på om at du kanskje kan få en eller annen slags etterreaksjon på det som nå skjer. Kanskje spesiellt forde dere opprettholder også den intime delen av forholdet før brudd.

Separasjonstiden er dog en tid dere skal ha for å se om forholdet kan reddes igjen, og så lenge dere opptrer så vennskapelig og rolig ovenfor hverandre så er det jo store muligheter for at dere kan prate om dette, kommunisere godt om barna o.l.

Kanskje ender dere sammen igjen også.

Vennskapet og den gode tonen dere imellom er uansett en ubetalelig gode for barna deres.

Ønsker deg/dere lykke til.

Hilsen...

[Gjest ikke separert]

Om dere har det så fint sammen, kan jeg spørre om hva grunnen til seperasjonen er?

[Gjest mio, min mio]

Om dere har det så fint sammen, kan jeg spørre om hva grunnen til seperasjonen er?

Grunnen til at vi skal separeres er mange. Men hovedsaklig at vi ikke elsker hverandre lenger.

Det er nå etter at vi ble enige om å skilles at vi endeligt har blitt venner. Men vi er bare venner, vi har ikke begynt å elske hverandre igjen. Jeg har absolutt ikke noe ønske om at vi skal fortsette å være gifte, for det livet vi har hatt de siste årene ønsker jeg ikke tilbake. Jeg tror vi kommer til å ha det mye bedre som skilt, ihvertfall dersom det fortsetter slik som nå.

Det med at vi kan ha sex nå tror jeg er som en annen skrev i et innlegg, fordi vi ikke har forventninger. Alt er helt frivillig. Det er jo ikke slik at vi har hatt sex mot vår vilje tidligere heller, men jeg får ihvertfall dårlig samvittighet dersom jeg gang på gang avviser min mann når han ønsker sex. Nå forventer han ingen ting fra meg når vi legger oss, og da er det faktisk av og til godt å ha sex, selv om jeg altså ikke lenger elsker han.

Men det er vel kanskje ikke så lett å forstå om en ikke har vært i samme situasjonen selv noen gang.