hva skal jeg gjøre?

[Gjest Lovecriminal]

Hei!

Jeg som skriver dette er en gift gutt på 35. Saken er at jeg er veldig usikker på om jeg er glad i/elsker min kone. Vi har vært gift i 11 år og har 3 barn sammen. All den tid vi har vært sammen har jeg alltid hatt interesse for andre damer. Jeg trives ikke hjemme og vil helst ikke ha noe seksuelt samvær med min kone lenger. Vi prater ikke sammen om viktige ting og har ellers ingen nærhet & varme sammen. Jeg føler at vi eksisterer sammen av gammel vane og kanskje for barnas skyld. De få gangene i en mnd vi har sex er det mest mekanikk og ingen dypere og gode følelser med i spillet.

Jeg føler det eneste vi har felles er ungenes ve og vel og drømmen om en lottogevinst. Er dette forholdet over eller er det måter å redde dette på?

Jeg vet jeg gjør masse feil, men innerst inne er jeg en veldig snill,øm og kjærlig gutt. Hva skal jeg gjøre?

[B-man]

Uten at jeg har vært der så kan det jo virke som om dere er grodd litt fast og glidd inn i en vanetilværelse. Jeg tror de aller fleste par kommer til et slikt punkt der alt virker kjedeligt og grått, forelskelsen er definitivt over, vanene og rutinene tar over - hverdagen med stor H.

Det at du ser på andre damer er ikke noe unormalt, jeg mener det er et sunnhetstegen - når menn slutter å se på damer da er det noe galt da. Det du trenger å gjøre er enten å få en hobby for deg selv der du får overskudd til å se situasjonen i et annet lys og kanskje du da gjenoppdager hvorfor du giftet deg med akkurat denne jenten, alternativ to blir å gjøre noe sammen, noe utenom det vanlige og noe kun dere to gjør - hva med en ferietur til syden uten ungene?

Det høres nesten ut som om du har fått førtiårs-krisen litt på forskudd, mange opplever den, og mange overlever den og finner ny giv i hverdagen. Bryt rutinene! Mal huset, kjøp motorsykkel, hva som helst. Men husk at forholdet ikke er over før en av dere slutter å jobbe med det, og du må gjøre din del. Og for all del, om du er den typen som klarer det - snakk med din kone det kan være at hun også føler noe tilsvarende.

Lykke til videre!

[Tragisk]

Hei !

Har lest innlegget ditt og det er som jeg skulle skrevet det selv. Opplever akkuratt det samme i forhold til min mann.

Min konklusjon er att vi lever bare en gang, og fortjener å være lykkelige og føle oss elsket med den vi lever i sammen med.Når følelsene er borte så har jeg personlig ikke tro på att ett ekteskap kan " berges". Kreves så mye for å få ett skakkjørt ekteskap opp å gå att hvis ikke følelsene/ begjæret er der lengre vil jeg si att det er så godt som håpløst.Har strevd med samme problemene som du beskriver i 1,5 år nå og enden på visa er att en blir helseløs av det. Jeg for min del har mistet selvtillitten,livsgnisten,evnen til å glede meg over ting, er rett å slett gått inn i en depresjon. Tror det har lett for å skje når en lever under sånne forhold i lengre tid. Alle mennesker trenger å føle seg elsket og kunne elske en person, føle att en har det godt og trives i ett ekteskap, hvis ikke så vil det fø eller siden gå utover allt. Har en det ikke godt med seg selv så er det heller ingen rundt deg som kan ha det godt der i blant ungene dine.

Jeg vil av egen erfaring råde deg til å sette deg ned og tenke over " vil jeg ha det sånn som jeg har det resten av livet" " hvor stort er håpet for att ting skal bli bedre"

Hvis du finner ut att du ikke vil ha det sånn og att håpet er lite, vil jeg råde deg til å bryte ut før du blir for "preget" selv.

Ønsker deg lykke til uannsett hva du velger å gjøre!

Klem fra jente 34 år!

[Gjest crawler]

Hei !

Har lest innlegget ditt og det er som jeg skulle skrevet det selv. Opplever akkuratt det samme i forhold til min mann.

Min konklusjon er att vi lever bare en gang, og fortjener å være lykkelige og føle oss elsket med den vi lever i sammen med.Når følelsene er borte så har jeg personlig ikke tro på att ett ekteskap kan " berges". Kreves så mye for å få ett skakkjørt ekteskap opp å gå att hvis ikke følelsene/ begjæret er der lengre vil jeg si att det er så godt som håpløst.Har strevd med samme problemene som du beskriver i 1,5 år nå og enden på visa er att en blir helseløs av det. Jeg for min del har mistet selvtillitten,livsgnisten,evnen til å glede meg over ting, er rett å slett gått inn i en depresjon. Tror det har lett for å skje når en lever under sånne forhold i lengre tid. Alle mennesker trenger å føle seg elsket og kunne elske en person, føle att en har det godt og trives i ett ekteskap, hvis ikke så vil det fø eller siden gå utover allt. Har en det ikke godt med seg selv så er det heller ingen rundt deg som kan ha det godt der i blant ungene dine.

Jeg vil av egen erfaring råde deg til å sette deg ned og tenke over " vil jeg ha det sånn som jeg har det resten av livet" " hvor stort er håpet for att ting skal bli bedre"

Hvis du finner ut att du ikke vil ha det sånn og att håpet er lite, vil jeg råde deg til å bryte ut før du blir for "preget" selv.

Ønsker deg lykke til uannsett hva du velger å gjøre!

Klem fra jente 34 år!

Det er veldig trist at folk ikke evner å avslutte slike forhold.

[jacob]

Du får nok pakke kofferten! Om foreldrene ellers er vettuge klarer ungene seg bra.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ut i fra brevet ditt høres det ikke ut til å være nok vitaminer i samlivet deres til å fortsette som før.

Jeg merker meg at du sier du hele tiden som gift ( i 11 år) har hatt interesse utad, mot andre damer.

Et pliktekteskap som jeg vil kalle det du har nå, Kan bli slitsomt og etter hvert noe du mer og mer ønsker å flykte fra.

Slik jeg ser det ville jeg begynne med å ta saken opp med din ektefelle, klart og ærlig.

Du har alt å vinne på å spille med åpne kort i en så viktig relasjon som til din kone.

Jeg håper det kan utløse en kommunikasjon mellom dere, og at det vil klargjøre det enda bedre for deg hva du skal velge, å gå eller reparere parforholdet.

[fskee]

Uten at jeg har vært der så kan det jo virke som om dere er grodd litt fast og glidd inn i en vanetilværelse. Jeg tror de aller fleste par kommer til et slikt punkt der alt virker kjedeligt og grått, forelskelsen er definitivt over, vanene og rutinene tar over - hverdagen med stor H.

Det at du ser på andre damer er ikke noe unormalt, jeg mener det er et sunnhetstegen - når menn slutter å se på damer da er det noe galt da. Det du trenger å gjøre er enten å få en hobby for deg selv der du får overskudd til å se situasjonen i et annet lys og kanskje du da gjenoppdager hvorfor du giftet deg med akkurat denne jenten, alternativ to blir å gjøre noe sammen, noe utenom det vanlige og noe kun dere to gjør - hva med en ferietur til syden uten ungene?

Det høres nesten ut som om du har fått førtiårs-krisen litt på forskudd, mange opplever den, og mange overlever den og finner ny giv i hverdagen. Bryt rutinene! Mal huset, kjøp motorsykkel, hva som helst. Men husk at forholdet ikke er over før en av dere slutter å jobbe med det, og du må gjøre din del. Og for all del, om du er den typen som klarer det - snakk med din kone det kan være at hun også føler noe tilsvarende.

Lykke til videre!

Syns det var mange alt for lettvinte svar om å bare pakke kofferten og stikke av. Gjør du det uten å prøve å gjøre noe for å redde ekteskapet vil du nok snart finne ut at gresset slett ikke var så mye grønnere på den andre siden som det virket. Det er mange som har oppdaget det når det var for seint å redde noe. Syns B-man kom med mange gode råd. Prøv å ta dere tid sammen alene. Prøv å tenke tilbake på tiden før dere giftet dere. Hva likte dere å gjøre da? Hva var det som gjorde at dere falt for hverandre? Og enten du "klarer" det eller ikke, så slipper du ikke unna å prate skikkelig ut med kona di. Prøv å se på hverandre som noe annet enn "mann og kone", men isteden som vanlige mennesker, for det er det dere jo egentlig er begge to, to selvstendige individer, med egne tanker og følelser selv om dere er gift med hverandre! Lykke til, håper dere tør å ta sjansen på å få et "nytt" ekteskap!

[Gjest Lovecriminal]

Syns det var mange alt for lettvinte svar om å bare pakke kofferten og stikke av. Gjør du det uten å prøve å gjøre noe for å redde ekteskapet vil du nok snart finne ut at gresset slett ikke var så mye grønnere på den andre siden som det virket. Det er mange som har oppdaget det når det var for seint å redde noe. Syns B-man kom med mange gode råd. Prøv å ta dere tid sammen alene. Prøv å tenke tilbake på tiden før dere giftet dere. Hva likte dere å gjøre da? Hva var det som gjorde at dere falt for hverandre? Og enten du "klarer" det eller ikke, så slipper du ikke unna å prate skikkelig ut med kona di. Prøv å se på hverandre som noe annet enn "mann og kone", men isteden som vanlige mennesker, for det er det dere jo egentlig er begge to, to selvstendige individer, med egne tanker og følelser selv om dere er gift med hverandre! Lykke til, håper dere tør å ta sjansen på å få et "nytt" ekteskap!

Hei alle sammen.

Tusen takk for engasjerte og velmente svar. dersom dere ønsker å diskutere dette mer og nærmere er jeg glad for en mail til:

[email protected]

Igjen, tusen takk!

[Gjest sina]

Ja du beskriver det omtrent slik jeg har det, etter 5 års samboerskap og to unger.

Jeg kjenner meg igjen i alt.

har tenkt og tenkt så mange ganger at nå må jeg bare ut av det.jeg vil rett og slett ikke ha det slik resten av livet.Som en nevnte, en blir deprimert av å ikke ha disse følelsene som en har opplevd før og som man savner.likevel ser det ut til at jeg ikke klarer det,b.l.annet av hensyn til min samboer, som motarbeider det på det sterkeste.

Det er ikke så enkelt å bare dra avgårde, selv om jeg innerst inne vet et jeg bør det.

Det er vel dette at en har så mye felles, da utenom den store kjærligheten.Barn hus hjem og unger.Det er jo også en viktig del av livet, men det er noe som mangler.....Noe vesentlig.. en har opplevd det tidligere og vil ha det sånn igjen.

Hvordan komme ut av det?

[Gjest (Anonymous)]

Jeg hadde det akkurat slik.En dag måtte min mann begynne å jobbe i en annen by , og vi så hverandre bare i helgene.

Jeg oppdaget til min store overraskelse at følelsene ikke var helt borte likevel, når han kom hjem til helgene.

Det hjelper med litt avstand, se da etter å ha prøvd å være borte en stund om det er like dødt....

[Gjest sina]

Det er veldig trist at folk ikke evner å avslutte slike forhold.

Er det så veldig lett å bryte ut av et forhold da?

gi meg råd om hvordan jeg skal gå frem, og ikke si at det bare er å flytte...

[Gjest crawler]

Er det så veldig lett å bryte ut av et forhold da?

gi meg råd om hvordan jeg skal gå frem, og ikke si at det bare er å flytte...

Syns han at han har det bra da?

Han har vel krav/forventninger til livet han også?

Du må ikke la gammel vane og økonomi stoppe deg, det vil du komme til å angre bittert på. Har dere en dialog om framtida og det dårlige forholdet? Har dere sex? Vær ikke redd for hvordan barna får det, små barn er de som takler slik aller best! Du må bare starte en prosess som du målrettet kjører videre til dere har avsluttet forholdet. Dere må få en dialog på hvordan det praktisk skal foregå, ikke OM det skal skje, vær klar i dine standpunkter! Lykke til!

[Gjest sina ble langt]

Syns han at han har det bra da?

Han har vel krav/forventninger til livet han også?

Du må ikke la gammel vane og økonomi stoppe deg, det vil du komme til å angre bittert på. Har dere en dialog om framtida og det dårlige forholdet? Har dere sex? Vær ikke redd for hvordan barna får det, små barn er de som takler slik aller best! Du må bare starte en prosess som du målrettet kjører videre til dere har avsluttet forholdet. Dere må få en dialog på hvordan det praktisk skal foregå, ikke OM det skal skje, vær klar i dine standpunkter! Lykke til!

Takk for råd, crawler.

Du har rett i at han også har krav til livet, og jeg vet at han ikke er nok glad i meg, likevel vil han ikke avslutte forholdet.Vi har snakket om det flere ganger, men han tror vel ikke på meg når jeg sier at jeg kommer til å gå.Og det er jo forståelig i og med at jeg aldri praktiserer disse trusslene mine .

en gang gikk jeg så langt at jeg var i banken for å ordne eget lån til leilighet, og da klarte han å overtale meg til å bli.av mange praktiske og økonomiske grunner.

Det virker som om dette betyr mer for han enn å ha det godt sammen.For vi krangler jo hele tiden og sex er slik Lovecriminal beskrev det, teknisk.Likevel er vi ikke sammen noe mer enn i helgene så da blir jo kranglingen begrenset også...

Følelsene er jo ikke der for noen av oss, men han vil likevel fortsette.

jeg vet at han ikke kommer til å bare akseptere at jeg går.

dessuten føler jeg meg så råtten om jeg bryter.

Egentlig så er det jo perioder at vi har det bra, og vi holder jo sammen tross alt.

jeg tenker jo også litt på det at jeg kanskje får det enda værre om jeg velger å gå.

Det er helt sikkert menn som en har det værre med, og å være alene er ikke noe berde alternativ.Det finnes nok av drittsekker som både er utro, voldelig, og psykopater.jeg overdriver ikke nå men til sammenligning av mange andre menn så er han jo en god partner selv om følelsene mangler.Jeg har erfaringer med noen som er værre.

Når jeg prøver å tenke gjennom de gode egenskapene han har så vet jeg ihverfall at jeg kan stole på han 100 %, og at han ikke har vært eller kommer til å være utro.f.eks.Det er vel noe av det verste jeg vet .

Min mor er tillhenger av å holde ut å holde ut da mye p.g.a barna og hun fikk seg også til å si engang:Ja bare gå men hvem vet kanskje du finner en konemisshandler neste gang.Hun kan få sagt det.

Er vel litt skeptisk til å ta det så lettvindt, med å bare flykte fra problemene.Hun har vel også sett og hørt litt av hvert.

Jeg har lyst til å ha det bedre.men jeg er ikke sikker på om gresset er så mye grønnere heller.Det er så sjelden jeg hører om ekteskap og forhold som er så perfekte.

Og hvorfor da være så kravstor med at den de store følelsene må være der, og at sex skal være noe helt fantastisk.så lenge jeg har det greit, så lurer jeg på om jeg skal nøye meg med det.

Er det virkelig noen som har det like fantastisk i langvarige forhold med barn da?

Det er vel bare i begynneslsen at disse følelsene er så varme og sex er så flott?

Jeg har en følelse av at dette blekner hos de fleste etter hvert og at de likevel har det bra.

I mitt tlifelle er det værre med denne kranglingen og at respekten er borte fra begge sider.

Vi får bare se hvor dette fører hen.

En må vel prøve å finne ut av hva som betyr mest for en her i livet, det med trygghet , at barna har begge foreldrene rundt seg, å ha det bra økonomisk, å slippe å bli utsatt for noe som er værre o.s.v eller at en selv skal ha følelsen av å være elsket og å få elske.

Jeg har ihvertfall mange eksempler på de som har brutt forhodl p.g.a at de ikke hadde de rette følelsene, og så har de blitt forelsket på nytt, og alt har blomstret den første tiden....helt til hverdagen har kommet også der.Noen slår seg derfor aldri til ro.Kan slike følelser virkelig vare livet ut?

[Gjest crawler]

Takk for råd, crawler.

Du har rett i at han også har krav til livet, og jeg vet at han ikke er nok glad i meg, likevel vil han ikke avslutte forholdet.Vi har snakket om det flere ganger, men han tror vel ikke på meg når jeg sier at jeg kommer til å gå.Og det er jo forståelig i og med at jeg aldri praktiserer disse trusslene mine .

en gang gikk jeg så langt at jeg var i banken for å ordne eget lån til leilighet, og da klarte han å overtale meg til å bli.av mange praktiske og økonomiske grunner.

Det virker som om dette betyr mer for han enn å ha det godt sammen.For vi krangler jo hele tiden og sex er slik Lovecriminal beskrev det, teknisk.Likevel er vi ikke sammen noe mer enn i helgene så da blir jo kranglingen begrenset også...

Følelsene er jo ikke der for noen av oss, men han vil likevel fortsette.

jeg vet at han ikke kommer til å bare akseptere at jeg går.

dessuten føler jeg meg så råtten om jeg bryter.

Egentlig så er det jo perioder at vi har det bra, og vi holder jo sammen tross alt.

jeg tenker jo også litt på det at jeg kanskje får det enda værre om jeg velger å gå.

Det er helt sikkert menn som en har det værre med, og å være alene er ikke noe berde alternativ.Det finnes nok av drittsekker som både er utro, voldelig, og psykopater.jeg overdriver ikke nå men til sammenligning av mange andre menn så er han jo en god partner selv om følelsene mangler.Jeg har erfaringer med noen som er værre.

Når jeg prøver å tenke gjennom de gode egenskapene han har så vet jeg ihverfall at jeg kan stole på han 100 %, og at han ikke har vært eller kommer til å være utro.f.eks.Det er vel noe av det verste jeg vet .

Min mor er tillhenger av å holde ut å holde ut da mye p.g.a barna og hun fikk seg også til å si engang:Ja bare gå men hvem vet kanskje du finner en konemisshandler neste gang.Hun kan få sagt det.

Er vel litt skeptisk til å ta det så lettvindt, med å bare flykte fra problemene.Hun har vel også sett og hørt litt av hvert.

Jeg har lyst til å ha det bedre.men jeg er ikke sikker på om gresset er så mye grønnere heller.Det er så sjelden jeg hører om ekteskap og forhold som er så perfekte.

Og hvorfor da være så kravstor med at den de store følelsene må være der, og at sex skal være noe helt fantastisk.så lenge jeg har det greit, så lurer jeg på om jeg skal nøye meg med det.

Er det virkelig noen som har det like fantastisk i langvarige forhold med barn da?

Det er vel bare i begynneslsen at disse følelsene er så varme og sex er så flott?

Jeg har en følelse av at dette blekner hos de fleste etter hvert og at de likevel har det bra.

I mitt tlifelle er det værre med denne kranglingen og at respekten er borte fra begge sider.

Vi får bare se hvor dette fører hen.

En må vel prøve å finne ut av hva som betyr mest for en her i livet, det med trygghet , at barna har begge foreldrene rundt seg, å ha det bra økonomisk, å slippe å bli utsatt for noe som er værre o.s.v eller at en selv skal ha følelsen av å være elsket og å få elske.

Jeg har ihvertfall mange eksempler på de som har brutt forhodl p.g.a at de ikke hadde de rette følelsene, og så har de blitt forelsket på nytt, og alt har blomstret den første tiden....helt til hverdagen har kommet også der.Noen slår seg derfor aldri til ro.Kan slike følelser virkelig vare livet ut?

Godt skrevet sina! Jeg har vært i samme situasjon som deg, men er mann. Du må ikke tro at du skal leve dette ene livet, og måtte forsake det å elske og å bli elsket! Ditt "problem" er at han er en ok fyr, men som ikke har samme "nivå" som deg i forhold til viktige ting i livet. Du har det ikke enkelt nå, men HVIS du klarer å bryte ut, så gi deg GOD tid med hensyn til evt nye partnere, etabler deg først, jobb, bolig, og barnas ve og vel i den nye situasjonen. Det kommer til å være flere i dine omgivelser som øver press på deg til å fortsette, enn det er som stimulerer deg, det må du leve med. Og sjøl om du blir "bad girl" på kort sikt, så vil det glemmes fort hvis du opptrer redelig, ærlig og fast i din tro. Enda en gang...lykke til...

Hvis du har lyst til å maile meg så er det

[email protected]

Jeg er forlengst etablert i et nytt lykkelig forhold som har vart i 8 år, så dette er ingen kamuflert sjekking.... ;-)