HJELP! Vi skal separeres! Hva nå???

[Gjest Hva gjør jeg nå?]

Jeg har ikke fått sovet i natt. Jeg har en voldsomt stor knute i magen. Det gjør fryktelig vondt i hjertet, og jeg er uvel og kvalm... I går fortalte jeg mannen min at ekteskapet vårt ikke går mer.

Det er flere grunner til at vi ikke kan fortsette. Men foreløpig, er det bare jeg som ser det slik. Han ønsker ikke å separeres, men samtidig vil han ikke stå i veien da jeg ønsker det.

Vi har tre barn, to av dem sammen. Det som er mest vondt, er at de får oppleve en situasjon som kan gjøre det vanskelig og smertefullt for dem.

Han ønsker å ha delt foreldrerett, ha dem like mye som meg. To faste bosteder. Jeg ønsker at de skal bo fast hos meg, men treffe faren så mye som mulig utover dette. Jeg har vært hjemme med dem siden de to yngste ble født, og føler at jeg er deres faste holdepunkt i livet. Jeg tror at de har best av å ha ett fast bosted, fremfor å "flytte" hver uke. Faren jobber ganske mye. Når han har hatt ungene alene, finner han stort sett aldri på noe med dem. Han er snar til å kjefte, og gjør egentlig bare det han absolutt må. Jeg ville tro at de ville føle seg tryggere hos meg. Men blir vi ikke enige, går det rettens vei. Hvor store er sjansene mine til å få hovedomsorgen, tror dere?

En annen ting er at han ønsker meg ut snarest mulig. Vi leier bare, og det står på han. Problemet er bare at jeg bare har trygd og kontantstøtte som inntekt, og har ikke penger til å finne meg noe før jeg får noe støtte. Og har jeg forstått det riktig, får jeg ingen støtte før separasjon er innvilget. Og vi får ikke innvilget separasjon, dersom jeg ikke er flyttet ut?

Jeg er helt rådvill her nå. Alt er så vondt og merkelig, og jeg har mange ting å ordne. Jeg trenger sårt råd om hva jeg bør gjøre i denne situasjonen. Jeg håper noen kan hjelpe meg litt på vei.

Ønsker ikke å lage trøbbel for noen, jeg ønsker å kunne samarbeide med mannen min, at vi kan ha like stor del i barnas liv.

Hva mener dere der ute?

[Gjest Feminista]

Hehehe...dette burde du ha tenkt på før!

Sossen hjelper deg vel sikkert!

Lykke til!

[Gjest Hva gjør jeg nå?]

Hehehe...dette burde du ha tenkt på før!

Sossen hjelper deg vel sikkert!

Lykke til!

TUSEN TAKK, for oppmuntrende ord! Jeg synes faktisk du kunne latt være å si noe, om du ikke hadde noe fornuftig å si!

[mil1365380270]

Han er i sjokk. Redd og sint. Han vil ha deg ut så fort som mulig, samtidig vil han fortsette ekteskapet. Sett deg i hans situasjon. Du har forberedt deg, han har nettopp fått beskjeden.

Du har overtaket akkurat nå, og du må han tid, tid til å la det synke. Hvordan dere oppfører dere mot hverandre nå, kan ha mye å si for hvor godt dere klarer å samarbeide i fremtiden.

Kan ikke svare deg på pengespørsmålet ditt, men separasjonen gjelder fra den dagen en av dere flytter ut. Kan du ikke ringe trygdekontoret?

Du har allerede gjort deg opp en mening om hvordan han blir som alenepappa, burde du ikke gi fyren en sjanse til å samle seg, før du forteller han hvordan han kommer til å bli?

[mrxx]

Hehehe...dette burde du ha tenkt på før!

Sossen hjelper deg vel sikkert!

Lykke til!

Dette var meget stygt sagt. Du kan ikke ha rare sosial intelligens og forståelse for andres problemer.

[Craven]

TUSEN TAKK, for oppmuntrende ord! Jeg synes faktisk du kunne latt være å si noe, om du ikke hadde noe fornuftig å si!

Jeg skal svare deg ang ungene, som er et spørsmål jeg kjenner godt til.

Dere skal gjennom en megling om barna, som kreves for å få innvilget seprasjon. Det kan være dere der kan bli enige om omsorgen.

Selv praktiserer jeg delt omsorg for mine to barn. Jeg anbefaler ordningen varmt av en rekke grunner. Ordningen framstår rettferdig for særlig barn og far (ofte stritter nemlig moren mot en slik ordning). Dette er en ikke uvensentlig faktor for at alle skal ha det bra. Ordningen demper som regel konflikter på sikt fordi foreldrene tvinges til samarbeid og dette skjer på like fot.

Jeg kjenner ikke din mann, og det kan jo være i dette tilfellet at det kanskje er best han reduseres til helgepappa. Men ofte mener mor at hun er best som omsorgsperson kun i kraft av sitt kjønn. Hun makter ikke sette barna før sine egne behov. Kanskje er det slik med deg og - verdt å fundere over.

Hva angår begrepet "fast base" for ungene, er det med respekt å melde et tullete argument. For hva skjer med såkalt vanlig samvær? Jo, da flyttes barna fram og tilbake 12 ganger i måneden mellom foreldrene - mot fire ganger ved delt omsorg. Ikke mye stabilitet i det.

Når dere begge har roet dere litt ned, bør du tenke deg bedre om. For dersom din snart ex går til rettssak, er det et mareritt også barna trekkes inn i. Og dere vandrer inne i en årelang konflikt for "du som mor jo vet best".

[Gjest han kan vel få prøve seg]

Hei

Jeg er ikke separert, fortsatt gift. Men fikk lyst til å svare deg allikevel.

Jeg forstår at mennene våre vil kjempe for å få ha barna sine mer enn annenhver helg. Syns at de bør få en sjanse til å prøve ...... at han ikke finner på så mye med dem nå, trenger ikke bety at han fortsetter med det når han blir alene .... at han kjefter mye, endrer seg også helt sikkert når han får det "stabilt" rundt seg. Jeg får også kortere lunte mot barna når ikke alt er som det skal med gemalen. Så det endrer seg sikkert når han kommer seg for seg selv.

Hvis du vil samarbeide med han, så syns jeg at han kan få prøve med delt foreldrerett. Står han på sitt, så må du sikkert ha en veldig sterk sak mot han for å bli "hørt". Han er garantert like glad i sine barn som du er.

[skorpionfisken]

Gå på trygdekontoret. Du får god hjelp og støtte der, samtidig som du får en grei oversikt over din framtidige økonomi.

Når det gjelder barna støtter jeg mannen din. Det er ikke automatikk i at de skal være hos deg og han skal være samværsforeldre. Jeg har erfaring med at min ex som alltid jobbet og aldri var hjemme for å ta seg av barna, slo fullstendig om og prioriterte barna helt når han hadde dem. Vi går nå fra at jeg har dem fast til at vi skal ha dem annenhver uke. Det tror jeg vil fungere best for barna.

Men det er jo ikke sikkert det fungerer best for dere. Jeg synes likevel du er bombastisk med å tenke rettsak med en gang. Du vil få barna og retten på din side om du går til sak. Domstolene i dag er greie sånn, om det ikke er noe galt med mor så får hun "retten".

MEN det kan snu seg mot deg etterpå. Når barna blir store og får vite at du hindret dem i å ha like god kontakt med far som med deg kan de snu seg mot deg.

[Gjest helt vanlige meg]

Hei

Jeg er ikke separert, fortsatt gift. Men fikk lyst til å svare deg allikevel.

Jeg forstår at mennene våre vil kjempe for å få ha barna sine mer enn annenhver helg. Syns at de bør få en sjanse til å prøve ...... at han ikke finner på så mye med dem nå, trenger ikke bety at han fortsetter med det når han blir alene .... at han kjefter mye, endrer seg også helt sikkert når han får det "stabilt" rundt seg. Jeg får også kortere lunte mot barna når ikke alt er som det skal med gemalen. Så det endrer seg sikkert når han kommer seg for seg selv.

Hvis du vil samarbeide med han, så syns jeg at han kan få prøve med delt foreldrerett. Står han på sitt, så må du sikkert ha en veldig sterk sak mot han for å bli "hørt". Han er garantert like glad i sine barn som du er.

Det er nå likevel underlig, da - at mannfolka plutselig blir gode fedre med tid for ungene når de flytter fra kona - eller hun flytter fra ham!

Jeg tror mange ekteskap som oppløses skyldes nettopp at faren ikke stilte opp _før_. Det er også grunnen til at så mange mødre ikke har tro på eksen som far.

Hva er det med menn - tar de unger og kone for gitt mens de er gift, og oppdager først hva de har når de mister det?

Kommer og går og har stort sett ikke tid for ungene før bruddet, men etterpå stiller de plutselig opp 50%? Hva sier det om hvordan de har sett på kona si før - er hun barnepike slik at han kan gjøre som han vil - og når hun ikke vil lenger - klarer de likevel å organisere seg slik at det blir tid for barna?

Hvis menn er så forhipne på å ha ungene etter et brudd - hvorfor er de da så opptatt med alt mulig annet før bruddet blir et faktum?

Ja, unnskyld - innlegget er vel et nytt innlegg i en annen tråd - men jeg klarer bare ikke beherske meg!

[Gjest helt vanlige meg]

Jeg skal svare deg ang ungene, som er et spørsmål jeg kjenner godt til.

Dere skal gjennom en megling om barna, som kreves for å få innvilget seprasjon. Det kan være dere der kan bli enige om omsorgen.

Selv praktiserer jeg delt omsorg for mine to barn. Jeg anbefaler ordningen varmt av en rekke grunner. Ordningen framstår rettferdig for særlig barn og far (ofte stritter nemlig moren mot en slik ordning). Dette er en ikke uvensentlig faktor for at alle skal ha det bra. Ordningen demper som regel konflikter på sikt fordi foreldrene tvinges til samarbeid og dette skjer på like fot.

Jeg kjenner ikke din mann, og det kan jo være i dette tilfellet at det kanskje er best han reduseres til helgepappa. Men ofte mener mor at hun er best som omsorgsperson kun i kraft av sitt kjønn. Hun makter ikke sette barna før sine egne behov. Kanskje er det slik med deg og - verdt å fundere over.

Hva angår begrepet "fast base" for ungene, er det med respekt å melde et tullete argument. For hva skjer med såkalt vanlig samvær? Jo, da flyttes barna fram og tilbake 12 ganger i måneden mellom foreldrene - mot fire ganger ved delt omsorg. Ikke mye stabilitet i det.

Når dere begge har roet dere litt ned, bør du tenke deg bedre om. For dersom din snart ex går til rettssak, er det et mareritt også barna trekkes inn i. Og dere vandrer inne i en årelang konflikt for "du som mor jo vet best".

Som jeg har skrevet ovenfor - kvinner mener ikke de er best skikket til å ha daglig omsorg i kraft av sitt kjønn - men i kraft av sin erfaring med akkurat denne mannen som far!

Jeg mener mange ekteskap ryker - og sexliv, også - på grunn av mannfolks selvsentrerte og uinteresserte oppførsel i familien mens man er gift. Det er mange menn som først viser genuin interesse for å tilbringe lenger tid med ungene sine først når separasjonen er et faktum!

Dersom menn virkelig er interessert i egne barn, bør de faktisk være istand til å vise det i tanke, ord og gjerning også mens de bor sammen med dem før en separasjon.

Det ville mange kvinner opplevd som så viktig og positivt at jeg faktisk tror de ville utsatt den separasjonen - kanskje ikke engang vurdert den!

[favn]

Det er nå likevel underlig, da - at mannfolka plutselig blir gode fedre med tid for ungene når de flytter fra kona - eller hun flytter fra ham!

Jeg tror mange ekteskap som oppløses skyldes nettopp at faren ikke stilte opp _før_. Det er også grunnen til at så mange mødre ikke har tro på eksen som far.

Hva er det med menn - tar de unger og kone for gitt mens de er gift, og oppdager først hva de har når de mister det?

Kommer og går og har stort sett ikke tid for ungene før bruddet, men etterpå stiller de plutselig opp 50%? Hva sier det om hvordan de har sett på kona si før - er hun barnepike slik at han kan gjøre som han vil - og når hun ikke vil lenger - klarer de likevel å organisere seg slik at det blir tid for barna?

Hvis menn er så forhipne på å ha ungene etter et brudd - hvorfor er de da så opptatt med alt mulig annet før bruddet blir et faktum?

Ja, unnskyld - innlegget er vel et nytt innlegg i en annen tråd - men jeg klarer bare ikke beherske meg!

Her tror jeg pinadø du har et common sense-poeng som så beleilig forsvinner et sted i skilsmissediskusjonen.

[Gjest han må jo få prøve da]

Det er nå likevel underlig, da - at mannfolka plutselig blir gode fedre med tid for ungene når de flytter fra kona - eller hun flytter fra ham!

Jeg tror mange ekteskap som oppløses skyldes nettopp at faren ikke stilte opp _før_. Det er også grunnen til at så mange mødre ikke har tro på eksen som far.

Hva er det med menn - tar de unger og kone for gitt mens de er gift, og oppdager først hva de har når de mister det?

Kommer og går og har stort sett ikke tid for ungene før bruddet, men etterpå stiller de plutselig opp 50%? Hva sier det om hvordan de har sett på kona si før - er hun barnepike slik at han kan gjøre som han vil - og når hun ikke vil lenger - klarer de likevel å organisere seg slik at det blir tid for barna?

Hvis menn er så forhipne på å ha ungene etter et brudd - hvorfor er de da så opptatt med alt mulig annet før bruddet blir et faktum?

Ja, unnskyld - innlegget er vel et nytt innlegg i en annen tråd - men jeg klarer bare ikke beherske meg!

Det er MANGE ganger at mannfolka ikke slipper til ..... !!!! Når de kommer for seg selv da å endelig kan få gjøre akkurat det de vil uten at noen klager på dem, så overrasker mange mye.

Prøver de å gjøre noe så er det somregel ett eller annet som ikke er bra nok i kjerringa sine øyne. Skjønner VELDIG godt at mannfolka da gir opp, da får kvinnfolka heller gjøre ting selv da.

[frosken]

Som jeg har skrevet ovenfor - kvinner mener ikke de er best skikket til å ha daglig omsorg i kraft av sitt kjønn - men i kraft av sin erfaring med akkurat denne mannen som far!

Jeg mener mange ekteskap ryker - og sexliv, også - på grunn av mannfolks selvsentrerte og uinteresserte oppførsel i familien mens man er gift. Det er mange menn som først viser genuin interesse for å tilbringe lenger tid med ungene sine først når separasjonen er et faktum!

Dersom menn virkelig er interessert i egne barn, bør de faktisk være istand til å vise det i tanke, ord og gjerning også mens de bor sammen med dem før en separasjon.

Det ville mange kvinner opplevd som så viktig og positivt at jeg faktisk tror de ville utsatt den separasjonen - kanskje ikke engang vurdert den!

Finnes sikkert mange eksempler på det du beskriver. Men i dette aktuelle tilfellet så sier mor hun har vært hjemmeværende noen år, og i såfall har man jo etablert en arbeidsdeling som gjør det ganske opplagt hvem som skal bruke mest tid på å følge opp barna.

[Gjest kjerringa mot strømmen]

Det er nå likevel underlig, da - at mannfolka plutselig blir gode fedre med tid for ungene når de flytter fra kona - eller hun flytter fra ham!

Jeg tror mange ekteskap som oppløses skyldes nettopp at faren ikke stilte opp _før_. Det er også grunnen til at så mange mødre ikke har tro på eksen som far.

Hva er det med menn - tar de unger og kone for gitt mens de er gift, og oppdager først hva de har når de mister det?

Kommer og går og har stort sett ikke tid for ungene før bruddet, men etterpå stiller de plutselig opp 50%? Hva sier det om hvordan de har sett på kona si før - er hun barnepike slik at han kan gjøre som han vil - og når hun ikke vil lenger - klarer de likevel å organisere seg slik at det blir tid for barna?

Hvis menn er så forhipne på å ha ungene etter et brudd - hvorfor er de da så opptatt med alt mulig annet før bruddet blir et faktum?

Ja, unnskyld - innlegget er vel et nytt innlegg i en annen tråd - men jeg klarer bare ikke beherske meg!

Bra innlegg ! Dette har jeg også lurt på.

[tusseline]

Det er nå likevel underlig, da - at mannfolka plutselig blir gode fedre med tid for ungene når de flytter fra kona - eller hun flytter fra ham!

Jeg tror mange ekteskap som oppløses skyldes nettopp at faren ikke stilte opp _før_. Det er også grunnen til at så mange mødre ikke har tro på eksen som far.

Hva er det med menn - tar de unger og kone for gitt mens de er gift, og oppdager først hva de har når de mister det?

Kommer og går og har stort sett ikke tid for ungene før bruddet, men etterpå stiller de plutselig opp 50%? Hva sier det om hvordan de har sett på kona si før - er hun barnepike slik at han kan gjøre som han vil - og når hun ikke vil lenger - klarer de likevel å organisere seg slik at det blir tid for barna?

Hvis menn er så forhipne på å ha ungene etter et brudd - hvorfor er de da så opptatt med alt mulig annet før bruddet blir et faktum?

Ja, unnskyld - innlegget er vel et nytt innlegg i en annen tråd - men jeg klarer bare ikke beherske meg!

Ofte er det vel sånn at mødrene ikke slipper fedrene til?? ;-)

[Dorthe]

Hei

Jeg er ikke separert, fortsatt gift. Men fikk lyst til å svare deg allikevel.

Jeg forstår at mennene våre vil kjempe for å få ha barna sine mer enn annenhver helg. Syns at de bør få en sjanse til å prøve ...... at han ikke finner på så mye med dem nå, trenger ikke bety at han fortsetter med det når han blir alene .... at han kjefter mye, endrer seg også helt sikkert når han får det "stabilt" rundt seg. Jeg får også kortere lunte mot barna når ikke alt er som det skal med gemalen. Så det endrer seg sikkert når han kommer seg for seg selv.

Hvis du vil samarbeide med han, så syns jeg at han kan få prøve med delt foreldrerett. Står han på sitt, så må du sikkert ha en veldig sterk sak mot han for å bli "hørt". Han er garantert like glad i sine barn som du er.

Joda, jeg har prøvd med delt omsorg. Det gikk i noen år, til han ble lei. Så dro han til Thailand i fire mnd, giftet seg og flyttet 250 mil unna.

Hva er resultatet? At jeg sitter med en utrygg unge som savner faren sin og ikke helt vet hvor han hører til.

[Gjest ikke skjær alle under en kam da]

Joda, jeg har prøvd med delt omsorg. Det gikk i noen år, til han ble lei. Så dro han til Thailand i fire mnd, giftet seg og flyttet 250 mil unna.

Hva er resultatet? At jeg sitter med en utrygg unge som savner faren sin og ikke helt vet hvor han hører til.

Du kan jo ikke skjære alle under en kam fordet, selv om det skjedde deg.

De fleste fedrene er like glad i barna sine som mødrene er.