Mine og dine barn.. Hvordan få dette til å fungere.(langt)

[Gjest ei som beg. å bli fortvilet..]

For ei tid tilbake traff jeg en mann som jeg innledet et forhold til.. Vi hadde og har det helt utmerket når det bare er oss to. Jeg har aldri elsket noen som jeg elsker ham, derfor gjør dette jeg skal frem til nå, meg helt matt og hjelpeløs. Vi er godt voksne, og har begge barn fra tidligere forhold.

Vi ventet mange måneder før vi involverte barna våre. I mellomtiden fortalte vi jo hverandre om barna og hvordan de var.

Jeg fortalte ham at sønnen min er ganske vill av seg. Ja til tider så har jeg faktisk lurt på om han er hyper av noe slag. Fortalte også om tiden han gikk i barnehagen. At det ikke gikk så bra, fordi de fokuserte på alt det negative han gjorde og sa. Det ble hentet inn en spesialpedagog som observerte ham og de ansatte.. Det endte med at de ansatte fikk beskjed om å slutte å fokusere på det negative, men heller snu på flisa og rose ham for det positive. Dette gjorde underverker. Han takler ikke ”nei, nei, nei”. Da blir han bare verre. Begynte på skolen for noen år siden, og der har jeg ikke fått en eneste negativ tilbakemelding. Men, han er en aktiv gutt som elsker oppmerksomhet..

Han viste stor forståelse og sympati for dette, og sa at de også hadde hatt problemer med deres eldste sønn fordi han hadde vært en skikkelig røver. Men at han hadde roet seg noe nå.

Nå har vi for noen mnd siden også involvert våre barn i forholdet. I begynnelsen gikk dette kjempefint. Jeg synes ungene hans er greie barn, og barna våre går godt sammen. Den yngste hans som er året eldre enn min er en rolig ”tv-slave”. Bare han får se tv sitter han passiv hele dagen.. Men slik er ikke min gutt. Han kan godt se på tv han også. Men etter en film eller to er han lei og vil finne på noe annet.

Pga situasjonen har jeg min gutt hos meg hele tiden i 4 mnd, da faren hans er borte på jobb, de neste 4 mnd er han en uke hos meg og en uke hos faren. Hans barn er annenhver helg hos ham.

Har helt fra starten av reagert på at han er veldig streng med barna sine. Og problemet jeg føler nå er at han synes min gutt bråker, er frekk mot meg, hører ikke etter (fordi han ikke spretter opp og løper og legger seg når jeg knipser i fingrene) OK, men jeg hadde jo fortalt ham det, og da viste han stor forståelse for problemet. Samtidig som det nok ikke gjør saken bedre at han er enebarn, og blir sint og sur når de andre ungene er og tar seg til rette med hans saker og ting. Men nå blir kjæresten min sur og sint både på gutten min fordi han er som han er, og sint og sur på meg fordi han synes jeg ikke kjefter nok på ham. Men jeg har jo fortalt ham at kjefting og smelling bare gjør vondt verre. Har også snakket med han om at min "lunte" er mye lenger enn hans, når det gjelder alle barna. Men han mener det har ingenting med lunte å gjøre, dette har med oppdragelse og vanlig folkeskikk og gjøre. OK. Men vi har kansje ikke lagt vekt på de samme tingene i oppdragelsen. Men jeg har sagt at da får vi møtes på halvveien da. Jeg kan ikke plutselig nekte min alt det han har fått lov til tidligere, fordi hans barn ikke får lov til dette. Bl.a. se litt tv etter leggetid. Forbudt hos ham, mens min har fått lov. Prate ved matbordet er lov hos meg, men ikke hos ham. Alle måltider skal skje ved spisebordet i stillhet, mens jeg og sønnen min ofte har tatt maten med på stua, og ser tv mens vi spiser.. Jeg er ikke tilhenger av å være så pokkers formell hele tiden. Samtidig er det ting hans barn gjør som min ikke får lov til.. Men det er liksom helt i orden..

Blir helt fortvilet og sliten over situasjonen. Stort sett har vi det helt flott når vi er sammen alle, eller bare vi og min gutt. Mens andre ganger, som denne helgen, så er han sur og sint på både meg og gutten min. Så nå sitter jeg her og skulle jobbet, men i stedet sitter jeg her og skriver på kvinneguiden..

Synes også han gjør forskjell på om det er bare vi, eller om det er andre tilstede. Er det andre tilstede opptrer han som den mest elskelige stefar i verden. Prater og ler med sønnen min, gir klapp på skulderen og klem, men når vi er alene så er han noen ganger ikke lenger sånn.

Som jeg nevnte lenger opp reagerer sønnen min med å bare bli verre om vi kjefter og kjefter på ham, og jeg ser han tøyer grensene når stemningen blir amper. Dette kan jo også skyldes sjalusi, dette er første forholdet jeg har etter hans far.

Hvordan skal jeg takle dette?? Har dere noen gode råd?? Vil så gjerne få dette til å fungere, men selvfølgelig ikke på bekostning av sønnen min.. Men tror egentlig ikke sønnen min reagerer like mye som meg på dette. Men jeg får helt vondt i magen. Finner vi ikke ut av dette ser jeg ingen annen utvei enn å kutte dette, men samtidig så vil jeg prøve det som prøves kan for å få det til.. Jeg elsker ham jo, og vet at han kan være den mest elskelige person i verden om han bare vil, men dette sliter på oss alle sammen..

Har prøvd å snakke med ham om det, men det er vanskelig.. Har prøvd å si at vi må ikke glemme at min er over året yngre enn hans yngste.. Men jeg tror han bare oppfatter dette som at jeg forsvarer min sønn.. Han snakker om sin gutt som snill, som sitter stille i sofaen forran tv hele tiden..

[Gjest DaddyO]

Jeg har lest igjennom innleget ditt, og har vel ikke så veldig mye konkrete løsninger å komme med, men jeg kjenner meg igjen i situasjonen din, Har selv en sønn som er hos meg/oss hver 14 dag, og jeg ventet også lenge før jeg involverte han i mitt nye forhold. Min "nye" samboer er litt yngre enn meg, og har vært veldig flink med gutten, men hun hater at han er hos oss, uten å gi uttrykk for dette overfor han.

Dete gir seg noen ganger utslag i rene "militærregimet" mht oppdragelse. Jeg har som deg kjørt litt løse former, og har vel også innsett at dette var dumt, men etter en stund å ha observert hvor det bar, med krangling og skriking for hver eneste beskjed som ikke ble utført umiddelbart, opphold på rommet sitt i timer for å lære, satte jeg med ned og pratet med min samboer. Hun har hatt som et krav at hun vil være med å bestemme hvordan ting skal foregå i vårt hjem, og jeg har vært- og er, enig i dette. Dog så valgte jeg å si ifra at man kan ikke gå "syvmilssteg" med små barn.

Et annet problem er at man kan ikke i en situasjon forherlige barnet og gi det oppmerksomhet (bare fordi man har besøk) og minutter eterpå bli superstreng. Dette forvirrer barnet. Det hele endte i en lang natts diskusjon og tildels krangling, men alle med egne barn vil nok forstå at du velger å sette barnet ditt foran eller helt likestilt med en ny partner, uansett!

Som jeg sa til min samboer, kjærester, koner og venner kommer og går, barna dine er der for resten av livet, uansett.

Vi har kommet frem til den "gyldne middelvei" og ting går bra. Nå har vi også fått vårt eget barn, og det er da viktig å huske på at man må være utrolig oppemrksomme på lik behandling.

Ønsker deg lykke til, men samtidig så må du aldri gå i fella og gjøre noe du får dårlig samvittighet for.

Er man enig i teorien, må man følge dette opp i praksis også, selv om du må stramme inn litt og hjan må slakke litt for å finne en "middelvei".

[Gjest akk jasann]

Du verden - vurderer du i det hele tatt å bli hos denne mannen?

Det er en så utrolig gammeldag sog lite respektfull måte å oppdra barn på ved å kjefte. Mange tror at bare man kjefter er alt i orden, da er man en god forelder.

Jeg har selv ADHD-barn som blir verre av kjefting. Den eneste måten å spore framgang hos barna er å rose alt det postive, og rettlede uten å bli sint og kjefte. Bruke tid på å forklare hvorfor og hvordan. Kjefting virker helt mot sin hensikt, de blir bare verre i sin adferd.

Faren til barna mine derimot bruker det militærregimet du skisserer og forlanger full underkastelse og øyeblikkelig respons på sine ordrer. Barna er veldig usikker og hemmet i nærheten av sin far.

Fordi jeg har viltre unger har jeg bestemt meg for at jeg gjerne kan ha kjæreste, men ingen mann får flytte inn hos meg og forsøke å kjefte mine barns personlighet bort, og til og med tro at man kan kjefte bort ADHD`en.

Jeg synes forresten det er mye bedre med viltre barn som rører på seg enn barn som bare vil sitte foran en skjerm og forfalle. Mine barn er i det minste glad. La din gutt også få beholde gleden, og ikke la en voksen mann ødelegge livsgleden hans.

[rgr]

Jeg har lest igjennom innleget ditt, og har vel ikke så veldig mye konkrete løsninger å komme med, men jeg kjenner meg igjen i situasjonen din, Har selv en sønn som er hos meg/oss hver 14 dag, og jeg ventet også lenge før jeg involverte han i mitt nye forhold. Min "nye" samboer er litt yngre enn meg, og har vært veldig flink med gutten, men hun hater at han er hos oss, uten å gi uttrykk for dette overfor han.

Dete gir seg noen ganger utslag i rene "militærregimet" mht oppdragelse. Jeg har som deg kjørt litt løse former, og har vel også innsett at dette var dumt, men etter en stund å ha observert hvor det bar, med krangling og skriking for hver eneste beskjed som ikke ble utført umiddelbart, opphold på rommet sitt i timer for å lære, satte jeg med ned og pratet med min samboer. Hun har hatt som et krav at hun vil være med å bestemme hvordan ting skal foregå i vårt hjem, og jeg har vært- og er, enig i dette. Dog så valgte jeg å si ifra at man kan ikke gå "syvmilssteg" med små barn.

Et annet problem er at man kan ikke i en situasjon forherlige barnet og gi det oppmerksomhet (bare fordi man har besøk) og minutter eterpå bli superstreng. Dette forvirrer barnet. Det hele endte i en lang natts diskusjon og tildels krangling, men alle med egne barn vil nok forstå at du velger å sette barnet ditt foran eller helt likestilt med en ny partner, uansett!

Som jeg sa til min samboer, kjærester, koner og venner kommer og går, barna dine er der for resten av livet, uansett.

Vi har kommet frem til den "gyldne middelvei" og ting går bra. Nå har vi også fått vårt eget barn, og det er da viktig å huske på at man må være utrolig oppemrksomme på lik behandling.

Ønsker deg lykke til, men samtidig så må du aldri gå i fella og gjøre noe du får dårlig samvittighet for.

Er man enig i teorien, må man følge dette opp i praksis også, selv om du må stramme inn litt og hjan må slakke litt for å finne en "middelvei".

Dette er ikke enkelt, så jeg forstår at du har vondt i magen. Jeg har vært i en lignende situsjon i snart 3 år og det kjennes på magen. Det er et fryktelige dillemma å være i, når man skal føle seg dratt mellom sitt eget barn og kjæresten. Som mor ser du ditt eget barn i et helt annet lys enn en forstående. Du ser ham slik han er med innlevelse og forståelse. Og du kjenner hans behov best. Det er vondt å ha en kjæreste som du ellers fungerer godt sammen med, men som ikke har forståelse for dette. Kjæresten min mener at min datter krever for mye oppmerksomhet. Det er liksom at han mener hun skal holde seg i bakgrunnen når vi er sammen. Virker som han synes hun er en bortskjemt unge, men eg er sikker på at hun ikke er mer bortskjemt enn endre barn. Hver gang jeg har tatt dette opp med ham, så har det endt med krangel. Vi klarer ikke å få en felles forståelse av dette. Det er vel ikke realistisk å få et forhold til å fungere når man ikke kan enes om barna, men det er et vanskelig valg å skulle gjøre det slutt med en kjæreste du tross alt er så glad i.