Jeg lurer både meg sjøl, mannen min og ikke minst: 3 unger!

[Gjest bedrageren]

Jeg og mannen min ble sammen for 8 år siden. Da var jeg hodestups forelsket, og syntes han var det kjekkeste og mest sexy i verden! Han var snill, pen, intelligent, - ja alt!

Vi forlovet oss 1,5 år senere, og har nå fått 3 nydelige unger sammen. De er 5, 2,5 og 7 uker gamle.

I starten av forholdet møttes vi bare i helgene (1,5 år), fordi han studerte og jeg jobbet i hjembygda hans.

Problemet mitt er at jeg ikke lenger tenner på mannen. Dette skyldes _ikke_ at jeg ikke er i form etter fødselen. Jeg har hatt det slik i mange år. Resultatet er selvfølgelig at jeg "faker" orgasme når vi nå en sjelden gang ligger sammen.

Han har astma, og nå har hann vært "ute av drift" siden mai måned. Dette har ikke gjort meg noen ting! Jeg har ikke savnet kjærtegnene hans, engang!

Jeg har følelser for ham, men vet ikke om jeg elsker ham! Han er vel mer som en bror for meg. Og jeg vet at et samboerskap ikke kan fortsette slik i evighet.

I går kveld inviterte han meg med i senga, - men jeg avsto. Jeg orker ikke "fake" lenger! JEg får orgasme på egen hånd, så jeg er ikke helt frigid, helelr...

Dette fikk ham til å stusse. Jeg har jo spilt kåt og opplagt i så mange år, og til og med vært pådriveren for sex.

Hva gjør jeg nå? Kontakter jeg familierådgivningskontoret? Snakker ut med ham først?

Vi har, underlig nok, fått 3 nydelige unger, somv i begge elsker over alt på jord. Han er en suveren pappa, og samboer og!

Men jeg lurer jo oss alle 3! Føler noen ganger at jeg utnytter ham på det groveste. Han har støttet meg 150% i de tre vanskelige svangerskapene, oghjulpet til, både med ungene og hjemmet.

Hjelp meg, vær så s nill!

[Gjest ikke sannhet for enhver pris]

Jeg ville ikke fortalt at jeg hadde faket i lang tid. Oppsøk gjerne hjelp, men går dere til samtaler sammen, så si at du ikke tenner nå, men ikke si at du har faket i årevis. Det er for slemt.

[damedame]

Er han kanskje for snill?

Man bevarer bare spenningen i forholdet, dersom begge to bevarer sin individualitet og selvstendighet. Det er som en magnet med to poler. Dersom den ene hele tiden vil tilfredsstille (nærme seg) den andre, forsvinner spenningen mellom polene.

Dersom parterapi, gi ham litt tid på å forberede seg?

[damedame]

Jeg ville ikke fortalt at jeg hadde faket i lang tid. Oppsøk gjerne hjelp, men går dere til samtaler sammen, så si at du ikke tenner nå, men ikke si at du har faket i årevis. Det er for slemt.

signerer

[Gjest tjohooo]

Du har et utgangspunkt mange drømmer om.... faktisk.

Elsker/elsker ikke- spørsmålet vet du vel egentlig svaret på. Å elske kjennes jo ikke nødvendigvis ut som å være forelsket. Og "å elske" er noe man kan gi næring til.

Parterapi, parterapi, parterapi

Den beste gaven dere kan gi til barna deres, OG dere selv.

[Gjest Wita]

Hvor mange tror du ikke kunne ha skrevet et slikt innlegg,etter 3 tette barn.

Ikke gi opp en slik mann,bare fordi du er i den mest slitsomme fasen av ditt liv.

Det bedrer seg etter hvert,selv om det kanskje ikke er noen trøst akkurat nå.

Fortell mannen din hvordan du har det,men kanskje utelat det med fakingen

[Gjest Sniff]

Hvor mange tror du ikke kunne ha skrevet et slikt innlegg,etter 3 tette barn.

Ikke gi opp en slik mann,bare fordi du er i den mest slitsomme fasen av ditt liv.

Det bedrer seg etter hvert,selv om det kanskje ikke er noen trøst akkurat nå.

Fortell mannen din hvordan du har det,men kanskje utelat det med fakingen

Enig!

[Gjest bedrageren]

signerer

Innser at dere har rett, alle sammen!

Da han kom hjem fra jobb idag, kjente jeg faktisk litt spenning.. Men han er for snill for meg, egentlig! Samme hva jeg sier eller gjør, så forstår han meg! Hadde jeg tatt meg en blås i svangerskapet, kan du banne på at han hadde sagt noe sånt som: "Det gjør vel ikke noe med en sigarett!"

Enig i det der med å utelate å fortelle om fakingen, også! Han skjønner sikkert at ikke alt er som det burde, og. Seksuelt, mener jeg...

Takker iallefall for at dere minnet meg på at jeg faktisk har det veldig godt.

Jeg kunne likevel ønsket at han hadde fortsatt med hobbyen sin (skyting), slik at vi ikke hadde trakka oppå hverandre hele døgnet! Jeg har en hobby som tar både tid og krefter, og krever meg litt, siden jeg er en forholdsvis habil utøver på instrumentet. Jeg kan ha dårlig samvittighet for at jeg er borte ei hel helg, f.eks, men nei! Det gjør ingenting for mannen min, nei!

Er glad for at han sier og mener det, men det hadde vært lettere å akseptert snillheten hans hvis han også kunne vært borte litt. Det føles noen ganger som om han er ansatt som barnepike...

Men - igjen: Takk for innspill!

[Gjest wallmann]

Det er utrolig mange i din situasjon. Fordelen for deg, er at du er klar til å angripe problemet, dvs prøver å starte en prosess for å avslutte, mens de fleste bare suser bevisstløst videre, til den store smellen en dag kommer.

[favn]

Du / dere har verdens beste plattform for et godt samliv videre.

Spenningen, gløden, kan du finne tilbake til.

Jeg har gitt følgende råd i etpar sammenhenger her når andre har spurt om noenlunde det samme:

Gjør ting sammen som er godt for sansene og intellektet. Det kan handle om mat, reiser, kunst, sosialt liv, kultur, natur, diskusjoner... det som passer for dere.

I slike tilfeller som du beskriver tror jeg kanskje at selve livsgløden må vekkes igjen. Da kommer lidenskapen og lysten som en naturlig følge... og du teller minutter til mannen din kommer hjem og du med et stønn kan la ham presse deg oppetter kjøkkenbenken og bli tatt, der og da. Noe sånt ;-)

[Gjest forslag]

Terapi, vær så snill...

[Angela1365380318]

Innser at dere har rett, alle sammen!

Da han kom hjem fra jobb idag, kjente jeg faktisk litt spenning.. Men han er for snill for meg, egentlig! Samme hva jeg sier eller gjør, så forstår han meg! Hadde jeg tatt meg en blås i svangerskapet, kan du banne på at han hadde sagt noe sånt som: "Det gjør vel ikke noe med en sigarett!"

Enig i det der med å utelate å fortelle om fakingen, også! Han skjønner sikkert at ikke alt er som det burde, og. Seksuelt, mener jeg...

Takker iallefall for at dere minnet meg på at jeg faktisk har det veldig godt.

Jeg kunne likevel ønsket at han hadde fortsatt med hobbyen sin (skyting), slik at vi ikke hadde trakka oppå hverandre hele døgnet! Jeg har en hobby som tar både tid og krefter, og krever meg litt, siden jeg er en forholdsvis habil utøver på instrumentet. Jeg kan ha dårlig samvittighet for at jeg er borte ei hel helg, f.eks, men nei! Det gjør ingenting for mannen min, nei!

Er glad for at han sier og mener det, men det hadde vært lettere å akseptert snillheten hans hvis han også kunne vært borte litt. Det føles noen ganger som om han er ansatt som barnepike...

Men - igjen: Takk for innspill!

Jeg tror du egentlig elsker han, men er redd for å føle på det.

Du skriver bare positibe ting og han, men negative om deg selv. Det må jo være en grunn til at denne flotte mannen holder ut med deg år etter år og svangerskap etter svangerskap..

Du skriver også at du skulle ønske dere var litt mer fra værandre. Sluttet han med hobbyene sine fordi han plutselig ikke liker de lengre eller for å ta hensyn til deg?

Du kan jo oppmuntre han til å ta fatt på noen igjen, eller finne noen nye, fotball trener for ungene eller noe annet.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi han er så snill og du ikke alltid klarer å være detr samme. Det er jo deg han vil ha:-)