Møkkakjerring?

[Gjest hjelpemegnoen?]

Jeg er 28 år, har hatt samboer i over 6 år, har hus og bil og fast jobb. Når jeg leser gamle dagbøker fra ungdomsskole og videregående skole, så ser jeg hvor godt jeg har det. Jeg har fått alt jeg drømte om, fast jobb, sju til tre - god inntekt, fleksibel fritid, snill og god mann, stort hus og "fin" bil. Jeg har alt...og likevel så er jeg ikke fornøyd.

Føler meg utakknemlig og at jeg ikke ser hvor heldig jeg er. Jeg klarer iallefall ikke snu det til noe positivt. Det verste er vel at jeg ikke vet hva jeg ønsker meg heller. Hva skulle vært annerledes? Får meg til å fundere i det uendelige på meningen med livet...er det det å få barn, ja kanskje det? alle andre får jo det...lyssten på barn er ikke noe som jeg lengter etter på nåværende tidspunkt.

Jeg tenker som så, hva om jeg fikk vite at jeg hadde fem eller to år igjen å leve, hva da? Har jeg fått gjort det jeg ville? Hva ville jeg gjort annerledes? Føler at livet glir forbi, med jobb, fest i helgene, ser frem til helg, neste ferie, sove ut, slappe av...de siste årene i livet er som reprise, det samme om og om igjen..

Er det noen flere der ute som har det sånn? Hvordan kan jeg snu tankene til det positive og lære meg å sette pris på det jeg har?

[Gjest Glasselle]

La meg presisere at jeg bare trekker slutninger ut i fra det du skriver. Dette svaret er kanskje ikke det rette for deg, men kanskje det er nettopp det det er.

Da stormen raste som verst, og da du var lengst nede var det trygghet og stabilitet som viste seg i dine drømmer. Det ble dine mål, og du jaget dem da du senere ble voksen og mulighetene lå foran deg. Ett for ett oppnådde du dine mål, og du merket med større og større tilfredshet at du en dag ville stå i det som i dine barndoms svarte år var ditt sterkeste ønske. Hver gang du sanket et nytt mål satte du deg ennå ett, og du perfeksjonerte til sist drømmen. En dag kunne du endelig sette deg ned. Du hadde klart det. Drømmen var din, du sto midt i den, og den fantes rundt deg på alle kanter. Du trodde du hadde funnet selve lykken. Nå var det din tur til å være lykkelig.

Raskt etter fant du ut at du slett ikke var lykkelig. Du kunne ikke forstå hvorfor. Du hadde jo alt som du tidligere hadde ansett som det største i verden. Du begynte å lete etter feil, men fant kun småting, og trodde ikke virkelig det kunne være opphavet til din misnøye. Du så deg tilbake. Kunne den være de svarte årene som hadde farget deg innvendig?

Det som den gang var din drøm var det utelukkende på grunn av din ustabile og pinefulle situasjon. Nå har du ikke lenger stormen rundt deg, og din tilværelse er kanskje trygg, men den er også kjedelig. Den er uten utfordringer for en som har levd i det jagende bruset som du tidligere var en del av. Se deg rundt med kritiske øyne. Dine øyne! Ikke de øynene du tidligere drømte med, da du så alt gjennom et utydelig lag av salte tårer.

Du er voksen nå.

[Gjest hjempemegnoen?]

La meg presisere at jeg bare trekker slutninger ut i fra det du skriver. Dette svaret er kanskje ikke det rette for deg, men kanskje det er nettopp det det er.

Da stormen raste som verst, og da du var lengst nede var det trygghet og stabilitet som viste seg i dine drømmer. Det ble dine mål, og du jaget dem da du senere ble voksen og mulighetene lå foran deg. Ett for ett oppnådde du dine mål, og du merket med større og større tilfredshet at du en dag ville stå i det som i dine barndoms svarte år var ditt sterkeste ønske. Hver gang du sanket et nytt mål satte du deg ennå ett, og du perfeksjonerte til sist drømmen. En dag kunne du endelig sette deg ned. Du hadde klart det. Drømmen var din, du sto midt i den, og den fantes rundt deg på alle kanter. Du trodde du hadde funnet selve lykken. Nå var det din tur til å være lykkelig.

Raskt etter fant du ut at du slett ikke var lykkelig. Du kunne ikke forstå hvorfor. Du hadde jo alt som du tidligere hadde ansett som det største i verden. Du begynte å lete etter feil, men fant kun småting, og trodde ikke virkelig det kunne være opphavet til din misnøye. Du så deg tilbake. Kunne den være de svarte årene som hadde farget deg innvendig?

Det som den gang var din drøm var det utelukkende på grunn av din ustabile og pinefulle situasjon. Nå har du ikke lenger stormen rundt deg, og din tilværelse er kanskje trygg, men den er også kjedelig. Den er uten utfordringer for en som har levd i det jagende bruset som du tidligere var en del av. Se deg rundt med kritiske øyne. Dine øyne! Ikke de øynene du tidligere drømte med, da du så alt gjennom et utydelig lag av salte tårer.

Du er voksen nå.

Takk for svar. Du er ikke helt på jordet i din tolkning.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg har hatt "harde" tider, men mer vanlige tenåringsdrømmer som det å finne mannen i sitt liv, ha fast inntekt og friheten det fører med seg, egen bolig og bil...Det er vel kanskje mer det med at jeg aldri blir fornøyd...

Det jeg er enig med deg i er at tilværelsen har blitt for trygg, alt er så forutsigbart, så og si til det kjedsommelige. Ikke vil jeg bytte ut mann, hus eller bil , men jeg vil ha noe mer ut av livet kanskje, enn det vi har gjort til nå.

En dag foreslo jeg at vi skulle selge alt vi eide, si opp jobbenen våres og dra på opplevelsesreise rundt i verden..tror han fikk sjokk, samtidig som at hvis vi skal gjøre noe "sprøtt" i livet, så må det skje nå, før vi blir enda mer fastgrodde liksom..men det var nok kanskje litt drastisk.. Jeg ønsker meg så inderlig en forandring i tilværelsen, men vet ikke hva, og ikke om det er noe som hjelper på sikt heller..

[Gjest Glasselle]

Takk for svar. Du er ikke helt på jordet i din tolkning.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg har hatt "harde" tider, men mer vanlige tenåringsdrømmer som det å finne mannen i sitt liv, ha fast inntekt og friheten det fører med seg, egen bolig og bil...Det er vel kanskje mer det med at jeg aldri blir fornøyd...

Det jeg er enig med deg i er at tilværelsen har blitt for trygg, alt er så forutsigbart, så og si til det kjedsommelige. Ikke vil jeg bytte ut mann, hus eller bil , men jeg vil ha noe mer ut av livet kanskje, enn det vi har gjort til nå.

En dag foreslo jeg at vi skulle selge alt vi eide, si opp jobbenen våres og dra på opplevelsesreise rundt i verden..tror han fikk sjokk, samtidig som at hvis vi skal gjøre noe "sprøtt" i livet, så må det skje nå, før vi blir enda mer fastgrodde liksom..men det var nok kanskje litt drastisk.. Jeg ønsker meg så inderlig en forandring i tilværelsen, men vet ikke hva, og ikke om det er noe som hjelper på sikt heller..

Men da er det så mange kreative ting du kan finne på for å få livsgnisten tilbake. Jeg synes det virker som om du har kommet langt allerede. Du vet hva du ikke vil bytte, og da er det jo bare å se hva som gjenstår.

Du nevner for eksempel ikke jobb. Kunne du tenke deg å finne på noe helt nytt og spennende når det kommer til arbeidet ditt? Kanskje ta en utdannelse du synes høres utviklende ut? På siden, eller på fulltid.

Du kunne lære deg et språk og samtidig spare slik at du kan reise og bo i landet en måned om et år for eksempel, for å praktisere språket.

Du og din mann kan spare slik at dere får råd til en to måneders tur til serengeti med løvetitting og mulighet til å fly i ballong.

Du kan ta en kurs i keramikk eller maling, eller lære deg å spille på en instrument?

Du kan bestemme deg for å lage en helt ny, eksotisk rett hver helg så lenge du har moro av det.

Du kan begynne på rideskole? Du kan kjøpe deg hund. Du kan begynne å fotografere og ta sikte på å hold en liten utstilling i hovedstaden. Dere kan kjøpe dere hytte eller låne båt et halvt år.

Lykke til, og gled deg.

[Gjest hjelpemegnoen?]

Men da er det så mange kreative ting du kan finne på for å få livsgnisten tilbake. Jeg synes det virker som om du har kommet langt allerede. Du vet hva du ikke vil bytte, og da er det jo bare å se hva som gjenstår.

Du nevner for eksempel ikke jobb. Kunne du tenke deg å finne på noe helt nytt og spennende når det kommer til arbeidet ditt? Kanskje ta en utdannelse du synes høres utviklende ut? På siden, eller på fulltid.

Du kunne lære deg et språk og samtidig spare slik at du kan reise og bo i landet en måned om et år for eksempel, for å praktisere språket.

Du og din mann kan spare slik at dere får råd til en to måneders tur til serengeti med løvetitting og mulighet til å fly i ballong.

Du kan ta en kurs i keramikk eller maling, eller lære deg å spille på en instrument?

Du kan bestemme deg for å lage en helt ny, eksotisk rett hver helg så lenge du har moro av det.

Du kan begynne på rideskole? Du kan kjøpe deg hund. Du kan begynne å fotografere og ta sikte på å hold en liten utstilling i hovedstaden. Dere kan kjøpe dere hytte eller låne båt et halvt år.

Lykke til, og gled deg.

alle kortene på bordet:

Da jeg leste det siste svaret ditt, tenkte jeg;jaja det ser du så heldig du er, og likevel så utakknemlig.

Jeg har hund, og er et aktivt friluftsmenneske. Hytte har vi og båt, noe som blir flittig brukt både i helger og i ferier.

Jobb, ja jeg bytta jobb i januar jeg. Og hvis jeg ikke skulle ha denne jobben her, så måtte det bli en helt annen bransje, og det er nok uaktuelt.

Så til kjernen, tror jeg... Jeg har ALT, selvsagt kunne man alltid ønske mer fritid, større båt, mer penger osv. men materielt sett så er jeg mer enn fornøyd. Mannen min elsker jeg og vil ikke bytte ut. Hunden min gir meg ekstra livsgnist og glede samtidig som det er mye jobb. Jeg er ganske mye alene da min mann har en jobb som medfører mange reisedøgn i året. Jeg føler meg altså gammel og sliten. Hver dag er det tidlig opp, jobbe i 8 timer, hjemme sent, lufte hund, klippe plen, vedlikeholde hus, handle inn mat og betale regninger. Men kjære vene, kan du si, dette er hverdagen til MANGE...og jeg burde være glad som har penger å betale regningene mine med.

Som sagt så undres jeg, om meningen med livet er å få barn, om det er først når de kommer at man ser livet i et annet perspektiv.

Dersom jeg opplever å gå av med pensjon, så tviler jeg på at det jeg kommer til å se tilbake på i livet, som det store, var jobb..Likevel vier vi nesten 1/3del av vår våkne tilstand på jobben..

Hva gir mening i livet, hva gir en de store opplevelsene som setter spor for resten av livet, som en husker for alltid?

Alle prater om travel hverdag, karriere, og tidsklemme..men er det nødvendig eller er det sånn det skal være? Jeg trives bare ikke lenger, mindre og mindre gir meg gleder som jeg kan leve på. Ja jeg er glad for at jeg har god helse, og alt det andre, men jeg klarer ikke å være den glade og positive jenta jeg engang var.

Jeg har en tendens til å se frem i tid, alt skal bli bedre når...hvis...jeg skulle ønske jeg klarte leve i nuet, glede meg over nåtid.

[Gjest Glasselle]

alle kortene på bordet:

Da jeg leste det siste svaret ditt, tenkte jeg;jaja det ser du så heldig du er, og likevel så utakknemlig.

Jeg har hund, og er et aktivt friluftsmenneske. Hytte har vi og båt, noe som blir flittig brukt både i helger og i ferier.

Jobb, ja jeg bytta jobb i januar jeg. Og hvis jeg ikke skulle ha denne jobben her, så måtte det bli en helt annen bransje, og det er nok uaktuelt.

Så til kjernen, tror jeg... Jeg har ALT, selvsagt kunne man alltid ønske mer fritid, større båt, mer penger osv. men materielt sett så er jeg mer enn fornøyd. Mannen min elsker jeg og vil ikke bytte ut. Hunden min gir meg ekstra livsgnist og glede samtidig som det er mye jobb. Jeg er ganske mye alene da min mann har en jobb som medfører mange reisedøgn i året. Jeg føler meg altså gammel og sliten. Hver dag er det tidlig opp, jobbe i 8 timer, hjemme sent, lufte hund, klippe plen, vedlikeholde hus, handle inn mat og betale regninger. Men kjære vene, kan du si, dette er hverdagen til MANGE...og jeg burde være glad som har penger å betale regningene mine med.

Som sagt så undres jeg, om meningen med livet er å få barn, om det er først når de kommer at man ser livet i et annet perspektiv.

Dersom jeg opplever å gå av med pensjon, så tviler jeg på at det jeg kommer til å se tilbake på i livet, som det store, var jobb..Likevel vier vi nesten 1/3del av vår våkne tilstand på jobben..

Hva gir mening i livet, hva gir en de store opplevelsene som setter spor for resten av livet, som en husker for alltid?

Alle prater om travel hverdag, karriere, og tidsklemme..men er det nødvendig eller er det sånn det skal være? Jeg trives bare ikke lenger, mindre og mindre gir meg gleder som jeg kan leve på. Ja jeg er glad for at jeg har god helse, og alt det andre, men jeg klarer ikke å være den glade og positive jenta jeg engang var.

Jeg har en tendens til å se frem i tid, alt skal bli bedre når...hvis...jeg skulle ønske jeg klarte leve i nuet, glede meg over nåtid.

”Da jeg leste det siste svaret ditt, tenkte jeg;jaja det ser du så heldig du er, og likevel så utakknemlig.”

Du må slutte å se på deg selv som utakknemlig. Du er ikke utakknemlig. Du er tro mot dine følelser. Det er modig. Du har ditt liv slik det er nå, men du er ikke fornøyd. Skal du late som om du er fornøyd med et slikt liv bare fordi mange andre ville ønske nettopp det du har nå? Ta deg selv på alvor.

Det jeg tenker når jeg leser svaret ditt er at du likevel ikke vil oppnå harmoni ved kun små forandringer. Du trenger store forandringer. Tror jeg. For å se at du lever, og at det faktisk ikke er slik at dagen i dag skal leves på samme måte til du dør. Er det det du er redd for? Tro meg, livet farer av sted, og forandringer vil komme.

To spørsmål:

Har du venner du er glad i og stoler på, og som gir deg det samme tilbake?

Hvorfor ser du på det som uaktuelt å bytte bransje? (Føler du at det blir for mye jobb? Eller at du ikke vil være i stand til å finne noe bedre?)

Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet.

Du har økonomiske midler. Du har muligheten til å velge. Dersom du ikke kommer til å se tilbake på jobben som det store, hvorfor stagnerer du i den jobben da? Som du sier er det der vi tilbringer mest tid.

De store opplevelsene finner du i de situasjonene som får deg til å le og boble av en følelse, som spenning, glede eller fascinasjon. Er det på tide for deg å rette blikket innover?

Nei, A4 er ikke slik det ”skal være,” men for mange er det nødvendig. Mange vil slite med en følelse av ubetydelighet dersom de ikke gjennomføre sitt arbeid hver dag og er en del av den store hverdagen. Hvis du tør, så kan du fri deg fra det. Innse at det i seg selv er ubetydelig, og at du kan utvikle deg på det indre planet hvis du går inn for det. Slutt i jobben. Ta deg fri en lengre periode. Kunne du tenke deg å finne på noe alene? Å reise alene? Hva er ditt forhold til kunst? Spør deg selv hva du savner, og ikke tenk penger.

Har du noen gang gjortnoe virkelig spørtt? Tenk deg godt om.

Kunne du tenke deg å begynne nå?

[Gjest hjelpemegnoen.]

”Da jeg leste det siste svaret ditt, tenkte jeg;jaja det ser du så heldig du er, og likevel så utakknemlig.”

Du må slutte å se på deg selv som utakknemlig. Du er ikke utakknemlig. Du er tro mot dine følelser. Det er modig. Du har ditt liv slik det er nå, men du er ikke fornøyd. Skal du late som om du er fornøyd med et slikt liv bare fordi mange andre ville ønske nettopp det du har nå? Ta deg selv på alvor.

Det jeg tenker når jeg leser svaret ditt er at du likevel ikke vil oppnå harmoni ved kun små forandringer. Du trenger store forandringer. Tror jeg. For å se at du lever, og at det faktisk ikke er slik at dagen i dag skal leves på samme måte til du dør. Er det det du er redd for? Tro meg, livet farer av sted, og forandringer vil komme.

To spørsmål:

Har du venner du er glad i og stoler på, og som gir deg det samme tilbake?

Hvorfor ser du på det som uaktuelt å bytte bransje? (Føler du at det blir for mye jobb? Eller at du ikke vil være i stand til å finne noe bedre?)

Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet.

Du har økonomiske midler. Du har muligheten til å velge. Dersom du ikke kommer til å se tilbake på jobben som det store, hvorfor stagnerer du i den jobben da? Som du sier er det der vi tilbringer mest tid.

De store opplevelsene finner du i de situasjonene som får deg til å le og boble av en følelse, som spenning, glede eller fascinasjon. Er det på tide for deg å rette blikket innover?

Nei, A4 er ikke slik det ”skal være,” men for mange er det nødvendig. Mange vil slite med en følelse av ubetydelighet dersom de ikke gjennomføre sitt arbeid hver dag og er en del av den store hverdagen. Hvis du tør, så kan du fri deg fra det. Innse at det i seg selv er ubetydelig, og at du kan utvikle deg på det indre planet hvis du går inn for det. Slutt i jobben. Ta deg fri en lengre periode. Kunne du tenke deg å finne på noe alene? Å reise alene? Hva er ditt forhold til kunst? Spør deg selv hva du savner, og ikke tenk penger.

Har du noen gang gjortnoe virkelig spørtt? Tenk deg godt om.

Kunne du tenke deg å begynne nå?

To spørsmål: Har du venner du er glad i og stoler på, og som gir deg det samme tilbake?

Ja jeg har venner som jeg stoler på. Om de gir det samme tilbake? Vanskelig å svare på..for alle vennene mine har kommet et steg lenger enn meg, mtp. barn. Så jeg er på en måte ikke på deres nivå lenger, om du forstår hva jeg mener. Vi er vel ikke opptatt av de samme tingene til daglig lenger, forutenom plikter og gjøremål. Så sånn sett så er jeg kanskje litt ensom også i den forstand.

Hvorfor ser du på det som uaktuelt å bytte bransje? (Føler du at det blir for mye jobb? Eller at du ikke vil være i stand til å finne noe bedre?)

Det er vel dette jeg kan. Pluss at jeg har kommet "lett" til en godt jobb, med kjekke mennesker, nok av utfordringer og godt betalt.

Hmm dine svar vitner om livserfaring og klokskap som er til ettertanke.

Jeg har virkelig lysst til å gjøre noe sprøtt, men er vel redd for at jeg skal miste alt det trygge rundt meg også.

Det jeg er smertelig klar over er at man må jobbe og tjene penger for å betale livets opphold og alle andre goder man ønsker seg, for selv ikke brunosten er gratis..

Hadde jeg hatt mer guts, så hadde jeg nok sagt opp jobben, tatt noen ekstravakter på et sykehjem, kost meg på fritiden, kjøpt mindre bolig, hatt mindre faste plikter og vedlikehold, reist og opplevd..Men så var det det med barn igjen..da nytter det ikke å sitte i en 40 kvadratmeters leilighet og tro man kan leve av barnetrygden.. Føler også at tiden er knapp til å "revolusjonere" livet før tiden med barn kommer. Den der berømte biologiske klokka tikker og går, og omstendighetene rundt (omgangskrets og venner) påvirker mer enn man tror når det gjelder det med "valg" av barn.

[Gjest nye mål]

Dette er den negative siden ved å være heldig og oppnå "alt" man ønsker relativt lett og i løpet av kort tid. Man har ikke noe å jobbe mot.

Jeg sier ikke at det du har har kommet lett, men generelt blir det slik at det er kjedelig når "toppen" er nådd. Du må finne deg nye mål i livet. Forfremmelse på jobben? Pusse opp hjemme? Barn (som du sier)? Reise? Ny hobby?

Vanskelig å gi mer konkrete råd.. Men jeg hadde nøyaktig samme tanker som deg for noen år siden. Derfor bestemte vi oss for å få barn, og det har hjulpet oss "videre" i livet.

[serendipity]

”Da jeg leste det siste svaret ditt, tenkte jeg;jaja det ser du så heldig du er, og likevel så utakknemlig.”

Du må slutte å se på deg selv som utakknemlig. Du er ikke utakknemlig. Du er tro mot dine følelser. Det er modig. Du har ditt liv slik det er nå, men du er ikke fornøyd. Skal du late som om du er fornøyd med et slikt liv bare fordi mange andre ville ønske nettopp det du har nå? Ta deg selv på alvor.

Det jeg tenker når jeg leser svaret ditt er at du likevel ikke vil oppnå harmoni ved kun små forandringer. Du trenger store forandringer. Tror jeg. For å se at du lever, og at det faktisk ikke er slik at dagen i dag skal leves på samme måte til du dør. Er det det du er redd for? Tro meg, livet farer av sted, og forandringer vil komme.

To spørsmål:

Har du venner du er glad i og stoler på, og som gir deg det samme tilbake?

Hvorfor ser du på det som uaktuelt å bytte bransje? (Føler du at det blir for mye jobb? Eller at du ikke vil være i stand til å finne noe bedre?)

Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet.

Du har økonomiske midler. Du har muligheten til å velge. Dersom du ikke kommer til å se tilbake på jobben som det store, hvorfor stagnerer du i den jobben da? Som du sier er det der vi tilbringer mest tid.

De store opplevelsene finner du i de situasjonene som får deg til å le og boble av en følelse, som spenning, glede eller fascinasjon. Er det på tide for deg å rette blikket innover?

Nei, A4 er ikke slik det ”skal være,” men for mange er det nødvendig. Mange vil slite med en følelse av ubetydelighet dersom de ikke gjennomføre sitt arbeid hver dag og er en del av den store hverdagen. Hvis du tør, så kan du fri deg fra det. Innse at det i seg selv er ubetydelig, og at du kan utvikle deg på det indre planet hvis du går inn for det. Slutt i jobben. Ta deg fri en lengre periode. Kunne du tenke deg å finne på noe alene? Å reise alene? Hva er ditt forhold til kunst? Spør deg selv hva du savner, og ikke tenk penger.

Har du noen gang gjortnoe virkelig spørtt? Tenk deg godt om.

Kunne du tenke deg å begynne nå?

"Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet."

Akkurat DET er jeg svært uening i. Det å få barn var en svært viktig milepæl i mitt liv. Plutselig var det ikke meg alt dreide seg om lenger. Det var ikke min lykke, mine behov osv. som kom foran. Det var faktisk et lite menneske som var totalt avhengig av meg.

[Gjest malun]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Inntil for noen måneder siden hadde jeg det litt på samme måte.

God jobb, flott mann, skjønt barn, et hus jeg trives i og gode venner. Men allikevel følte jeg meg merkelig utilfreds - jeg grublet også mye på meningen med livet, hva lykken er, om dette er alt. Likeledes fikk jeg skrekkelig dårlig samvittighet for å tenke slik.

Så mistet jeg jobben pga nedskjæringer. Det gjorde meg først fullstendig skrekkslagen. Men etter hvert brettet jeg opp ermene og benyttet meg av muligheten til å gjøre noe jeg aldri ville tørre å velge selv: Starte for meg selv.

Nå har jeg det helt fantastisk. Jeg føler at jeg er et stort skritt nærmere den personen jeg egentlig vil være, og ser at jeg hadde sunket ned i en slags trygghetsnarkomani som gjorde at jeg ikke våget å satse på noe nytt, samtidig som det gjorde meg mistilpass. Jeg var rett og slett grundig satt, selv om jeg nettopp er passert tretti. Jeg kan nok si det så sterkt som at jeg føler meg lykkelig igjen. Kan hende det skjærer seg, men da får jeg heller søke en fast jobb igjen. Akkurat nå nyter jeg fleksibiliteten og hverdagen. ;o)

Jeg mener ikke at det nødvendigvis er et jobbskifte som skal til for deg, men det er vel verdt å sette seg ned og tenke på hva som får det til å kile litt i magen. Er det noe du kunne tenke deg, men som du ikke tør eller har ork til å sette i gang? En reise, en hobby, en drøm...det trenger kanskje ikke være så store ting.

[Gjest Glasselle]

To spørsmål: Har du venner du er glad i og stoler på, og som gir deg det samme tilbake?

Ja jeg har venner som jeg stoler på. Om de gir det samme tilbake? Vanskelig å svare på..for alle vennene mine har kommet et steg lenger enn meg, mtp. barn. Så jeg er på en måte ikke på deres nivå lenger, om du forstår hva jeg mener. Vi er vel ikke opptatt av de samme tingene til daglig lenger, forutenom plikter og gjøremål. Så sånn sett så er jeg kanskje litt ensom også i den forstand.

Hvorfor ser du på det som uaktuelt å bytte bransje? (Føler du at det blir for mye jobb? Eller at du ikke vil være i stand til å finne noe bedre?)

Det er vel dette jeg kan. Pluss at jeg har kommet "lett" til en godt jobb, med kjekke mennesker, nok av utfordringer og godt betalt.

Hmm dine svar vitner om livserfaring og klokskap som er til ettertanke.

Jeg har virkelig lysst til å gjøre noe sprøtt, men er vel redd for at jeg skal miste alt det trygge rundt meg også.

Det jeg er smertelig klar over er at man må jobbe og tjene penger for å betale livets opphold og alle andre goder man ønsker seg, for selv ikke brunosten er gratis..

Hadde jeg hatt mer guts, så hadde jeg nok sagt opp jobben, tatt noen ekstravakter på et sykehjem, kost meg på fritiden, kjøpt mindre bolig, hatt mindre faste plikter og vedlikehold, reist og opplevd..Men så var det det med barn igjen..da nytter det ikke å sitte i en 40 kvadratmeters leilighet og tro man kan leve av barnetrygden.. Føler også at tiden er knapp til å "revolusjonere" livet før tiden med barn kommer. Den der berømte biologiske klokka tikker og går, og omstendighetene rundt (omgangskrets og venner) påvirker mer enn man tror når det gjelder det med "valg" av barn.

Forstår jeg deg rett når jeg sier at det virker som om du bekymrer deg veldig over om du bør få barn nå, eller om du bør vente? Dette er spørsmål som det er viktig at du finner ut av.

Når du skriver om penger og livet, så merker jeg meg at din mann ikke er tilstede i ordene dine. Hva er grunnen til dette? Er det en tilfeldighet? Er du svært opptatt av å være uavhengig?

Du må tenke over om det er så viktig for deg å beholde din trygghet at du er villig til å la den gå på bekostning av gleden. Hvis det er slik at du sitter og visner i gull og grønne, så må du begynne å tenke nytt. Er det umulig at din samboer tar seg av økonomien en stund slik at du får utfoldet deg litt?

Når du skriver, så merker jeg at det ikke virker som om du knytter barn opp mot livsgnist akkurat nå. Er det fordi det er viktig for deg å rase litt først? Du behøver ikke å gi avkall på alt det stabile selv om du lever litt annerledes en tid. Du har ikke hastverk selv om du kjenner deg stresset. Du er bare 28. Husk det.

Du skriver blant annet om den nye tilværelsen du forestiller deg at du ville ”kost deg på fritiden.” Da du skrev dette, så er jeg overbevist om at det for noen bilder gjennom hodet ditt. Tenk deg nøye om. Akkurat hva var det du så for deg at du gjorde da du skrev om å kose deg på fritiden?

[Gjest Glasselle]

"Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet."

Akkurat DET er jeg svært uening i. Det å få barn var en svært viktig milepæl i mitt liv. Plutselig var det ikke meg alt dreide seg om lenger. Det var ikke min lykke, mine behov osv. som kom foran. Det var faktisk et lite menneske som var totalt avhengig av meg.

Interessant at du påpeker det. Takk for tilbakemeldingen. Jeg har ikke barn selv, så det er fint å høre erfaringer fra en som selv har opplevd forskjellen.

Savner du noen gang den friheten barnløshet gir?

[Gjest hjelpemegnoen?]

"Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet."

Akkurat DET er jeg svært uening i. Det å få barn var en svært viktig milepæl i mitt liv. Plutselig var det ikke meg alt dreide seg om lenger. Det var ikke min lykke, mine behov osv. som kom foran. Det var faktisk et lite menneske som var totalt avhengig av meg.

"Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet."

Akkurat DET er jeg svært uening i. Det å få barn var en svært viktig milepæl i mitt liv. Plutselig var det ikke meg alt dreide seg om lenger. Det var ikke min lykke, mine behov osv. som kom foran. Det var faktisk et lite menneske som var totalt avhengig av meg.

- serendipity

Anbefaler du ikke altså at man har "fred" med seg selv før en får barn?

Hvor perfekt bør alt være før man tar steget? Noen andre her nevner at det har gjort et veldig positivt utslag, og jeg undres, selv om jeg skjønner at dette selvsagt er individuelt.

[Gjest hjelpemegnoen?]

Dette er den negative siden ved å være heldig og oppnå "alt" man ønsker relativt lett og i løpet av kort tid. Man har ikke noe å jobbe mot.

Jeg sier ikke at det du har har kommet lett, men generelt blir det slik at det er kjedelig når "toppen" er nådd. Du må finne deg nye mål i livet. Forfremmelse på jobben? Pusse opp hjemme? Barn (som du sier)? Reise? Ny hobby?

Vanskelig å gi mer konkrete råd.. Men jeg hadde nøyaktig samme tanker som deg for noen år siden. Derfor bestemte vi oss for å få barn, og det har hjulpet oss "videre" i livet.

Føler du liksom at bitene falt på plass etter du fikk barn?

At et tomrom var fyllt på en måte og at tilværelsen fikk ny mening som varer..på en sånn måte at det ikke er et mål som er nådd, og til for at nye skal bestiges?

[serendipity]

Interessant at du påpeker det. Takk for tilbakemeldingen. Jeg har ikke barn selv, så det er fint å høre erfaringer fra en som selv har opplevd forskjellen.

Savner du noen gang den friheten barnløshet gir?

Nei, det har jeg faktisk ALDRI savnet. Hender jo jeg ønsker å finne på noe uten barn, men da har barnet en far, og vil han være med så har vi heldigvis besteforeldre som "sloss om" om passe barnet :-) Klart har det blitt litt sent en lørdag og poden begynner å ville ha oppmerksomhet søndag morgen kl. 05.15 så er jeg ikke alltid like stemt for det, men det er bare til jeg får gnidd den værste søvnen ut av øynene.

Det finnes jo ikke noe mer sjarmerende enn to barnearmer rundt seg, og en snørrsmask på munnen... OG det MENER jeg faktisk ;-)

[Gjest Glasselle]

Nei, det har jeg faktisk ALDRI savnet. Hender jo jeg ønsker å finne på noe uten barn, men da har barnet en far, og vil han være med så har vi heldigvis besteforeldre som "sloss om" om passe barnet :-) Klart har det blitt litt sent en lørdag og poden begynner å ville ha oppmerksomhet søndag morgen kl. 05.15 så er jeg ikke alltid like stemt for det, men det er bare til jeg får gnidd den værste søvnen ut av øynene.

Det finnes jo ikke noe mer sjarmerende enn to barnearmer rundt seg, og en snørrsmask på munnen... OG det MENER jeg faktisk ;-)

Det hørtes utrolig koselig ut! Jeg er glad på dine vegne.

[serendipity]

"Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet."

Akkurat DET er jeg svært uening i. Det å få barn var en svært viktig milepæl i mitt liv. Plutselig var det ikke meg alt dreide seg om lenger. Det var ikke min lykke, mine behov osv. som kom foran. Det var faktisk et lite menneske som var totalt avhengig av meg.

- serendipity

Anbefaler du ikke altså at man har "fred" med seg selv før en får barn?

Hvor perfekt bør alt være før man tar steget? Noen andre her nevner at det har gjort et veldig positivt utslag, og jeg undres, selv om jeg skjønner at dette selvsagt er individuelt.

"serendipity Anbefaler du ikke altså at man har "fred" med seg selv før en får barn? Hvor perfekt bør alt være før man tar steget? Noen andre her nevner at det har gjort et veldig positivt utslag, og jeg undres, selv om jeg skjønner at dette selvsagt er individuelt."

Det er jo akkurat DET jeg mener!! Hvor perfekt må alt være før man får barn??? "finne fred" med seg selv???? Det er klart er man i en kritisk fase i livet setter man ikke barn til verden. Men denne damen har jo alt hun trenger og mer til, og så må hun jammen vente til hun finner fred også??

Klart det er en fordel å leve i harmoni med seg selv ogs alt det der... Men skal man gå og vente på alt det der (som skjer de færreste) så er jeg redd befolkningen dør ut ;-)

[Gjest underlivssopp]

Takk for svar. Du er ikke helt på jordet i din tolkning.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg har hatt "harde" tider, men mer vanlige tenåringsdrømmer som det å finne mannen i sitt liv, ha fast inntekt og friheten det fører med seg, egen bolig og bil...Det er vel kanskje mer det med at jeg aldri blir fornøyd...

Det jeg er enig med deg i er at tilværelsen har blitt for trygg, alt er så forutsigbart, så og si til det kjedsommelige. Ikke vil jeg bytte ut mann, hus eller bil , men jeg vil ha noe mer ut av livet kanskje, enn det vi har gjort til nå.

En dag foreslo jeg at vi skulle selge alt vi eide, si opp jobbenen våres og dra på opplevelsesreise rundt i verden..tror han fikk sjokk, samtidig som at hvis vi skal gjøre noe "sprøtt" i livet, så må det skje nå, før vi blir enda mer fastgrodde liksom..men det var nok kanskje litt drastisk.. Jeg ønsker meg så inderlig en forandring i tilværelsen, men vet ikke hva, og ikke om det er noe som hjelper på sikt heller..

Har det enda ikke falt deg inn at du bør gjøre noe for andre?

Nå har du levd på den store drømmen, alt har dreid seg om deg og din drøm. Hva med alle andre i verden?

[Gjest underlivssopp]

alle kortene på bordet:

Da jeg leste det siste svaret ditt, tenkte jeg;jaja det ser du så heldig du er, og likevel så utakknemlig.

Jeg har hund, og er et aktivt friluftsmenneske. Hytte har vi og båt, noe som blir flittig brukt både i helger og i ferier.

Jobb, ja jeg bytta jobb i januar jeg. Og hvis jeg ikke skulle ha denne jobben her, så måtte det bli en helt annen bransje, og det er nok uaktuelt.

Så til kjernen, tror jeg... Jeg har ALT, selvsagt kunne man alltid ønske mer fritid, større båt, mer penger osv. men materielt sett så er jeg mer enn fornøyd. Mannen min elsker jeg og vil ikke bytte ut. Hunden min gir meg ekstra livsgnist og glede samtidig som det er mye jobb. Jeg er ganske mye alene da min mann har en jobb som medfører mange reisedøgn i året. Jeg føler meg altså gammel og sliten. Hver dag er det tidlig opp, jobbe i 8 timer, hjemme sent, lufte hund, klippe plen, vedlikeholde hus, handle inn mat og betale regninger. Men kjære vene, kan du si, dette er hverdagen til MANGE...og jeg burde være glad som har penger å betale regningene mine med.

Som sagt så undres jeg, om meningen med livet er å få barn, om det er først når de kommer at man ser livet i et annet perspektiv.

Dersom jeg opplever å gå av med pensjon, så tviler jeg på at det jeg kommer til å se tilbake på i livet, som det store, var jobb..Likevel vier vi nesten 1/3del av vår våkne tilstand på jobben..

Hva gir mening i livet, hva gir en de store opplevelsene som setter spor for resten av livet, som en husker for alltid?

Alle prater om travel hverdag, karriere, og tidsklemme..men er det nødvendig eller er det sånn det skal være? Jeg trives bare ikke lenger, mindre og mindre gir meg gleder som jeg kan leve på. Ja jeg er glad for at jeg har god helse, og alt det andre, men jeg klarer ikke å være den glade og positive jenta jeg engang var.

Jeg har en tendens til å se frem i tid, alt skal bli bedre når...hvis...jeg skulle ønske jeg klarte leve i nuet, glede meg over nåtid.

Unnskyld at jeg sier det, men jeg blir kvalm.

Slik navlebeskuelse fører dit du er og ikke lenger. Du har alt, og alt du fokuserer på er hvordan livet ditt bør være og hvordan du skal få et rikere liv og hva som er meningen med livet. Hva med alle andre som sulter og har det vondt på andre måter? Gi noe av deg selv! Makan!!

[Gjest underlivssopp]

"Jeg tror ikke du ser livet i et annet perspektiv ved å få barn. Jeg tror heller man bør ha fred med seg selv da man får barn, for når man får barn, så finnes ingen retrettmulighet."

Akkurat DET er jeg svært uening i. Det å få barn var en svært viktig milepæl i mitt liv. Plutselig var det ikke meg alt dreide seg om lenger. Det var ikke min lykke, mine behov osv. som kom foran. Det var faktisk et lite menneske som var totalt avhengig av meg.

- serendipity

Anbefaler du ikke altså at man har "fred" med seg selv før en får barn?

Hvor perfekt bør alt være før man tar steget? Noen andre her nevner at det har gjort et veldig positivt utslag, og jeg undres, selv om jeg skjønner at dette selvsagt er individuelt.

Barna dine vil utvilsomt dra stor nytte av en mamma som ikke bare ser sin egen navle, men som også er klok og lærer barna om å bry seg om andre ting enn det materielle. Jeg kjenner et par som har tatt med barna til Afrika for å hjelpe lokalbefolkningen som lærer og lege. De barna blir nok ikke standard norske playstation snørrunger med det første. Og takk og pris for det, for slike er det for mange av. Blås i selvrealisering, det er ikke noe verdt i den store sammenhengen. Det som teller er fellesskap. Ikke i Øvre Holmenkollåsen, men på verdensbasis.