Hvordan skal jeg fortelle

[Motisaz]

du må bare finne en anledning å få fortalt det.

Hvordan jeg hadde reagert? helt ærlig: jeg hadde trekt meg unna med en gang, kunne gjerne vært venner, men det hadde aldri blitt noe mer.

Men folk er forskjellige, er ikke sikekrt hun syns det gjør noe.

[Åsemor]

Jeg skjønner meg ikke på mannfolk. Hvordan greier du overhodet å få dette til å være et 'problem'??

Det er jo bare å si det:

Jeg har to barn, gutt og jente, de er 7 og 3 år, begge bor hos moren, jeg har dem 40% av tiden, de er fine unger, den eldste går på skolen, den yngste i barnehage, det er så fint å være far, jeg gleder meg til å få dem på fredag, da har jeg tenkt å ta dem med på tivoli, det blir kanskje litt skummelt for den yngste, men en liten karusell kan det vel bli, hva gjør du sånn ellers, når du ikke jobber, jeg vet jo at du liker musikk, går du på konserter, jeg så i avisa at selveste The Beatles skal spille på Kroa neste helg, har du lyst å gå, vil du ha litt mer kaffe?

Jepp, hør på favn.

Bare si det som en naturlig del av en samtale, det er jo en naturlig del av livet, og når man er 30 kan man ikke forvente at alle man treffer er barnløse.

Men jeg syns det er rart at det ikke har kommet opp tidligere..

[Gjest Åh, så vanskelig :-(]

du må bare finne en anledning å få fortalt det.

Hvordan jeg hadde reagert? helt ærlig: jeg hadde trekt meg unna med en gang, kunne gjerne vært venner, men det hadde aldri blitt noe mer.

Men folk er forskjellige, er ikke sikekrt hun syns det gjør noe.

Det er det jeg er litt redd for, at hun skal ha en forutinntatt holdning...

..men en sånn person er kanskje ikke noe å spare på uansett? Livet er jo fult av overraskelser og uforutsette hendelser og hvordan du løser situasjonen vet du ikke før du står midt oppe i den... Det vil antakeligvis være en dårlig langsiktig løsning å satse på en slik person ???

[Babette]

Det er det jeg er litt redd for, at hun skal ha en forutinntatt holdning...

..men en sånn person er kanskje ikke noe å spare på uansett? Livet er jo fult av overraskelser og uforutsette hendelser og hvordan du løser situasjonen vet du ikke før du står midt oppe i den... Det vil antakeligvis være en dårlig langsiktig løsning å satse på en slik person ???

Du har jo ingenting å tape. Hun er vel ikke noe for deg hvis hun kutter ut kontakten på grunn av dette?

Og kutter hun deg ut fordi du ikke sa noe tidligere, synes jeg hun viser lite forståelse. Så hopp i det, og si det som det er: at du har noe å viktig å fortelle henne som du burde ha nevnt sist dere møttes, og så forteller du om ungene dine med stolthet.

Det er vel også en mulighet for at hun allerede vet det, hvis dere har felles kjente?

[trønder-77]

Jeg falt også for en mann. Han har to barn. Jeg var bombesikker på at jeg aldri skulle ha en mann med barn. Det ble for mye med x' er og den slags. Ville jo også ha mannen helt for meg selv.

Nå i dag sitter vi her, venter på vårt felles barn. Han har samværsrett annenhver helg med sine to jenter å det fungerer kjempebra. Jeg innstilte meg på å komme i andre rekke annenhver helg. Dette var mye vi pratet om en periode. Jeg ble jo glad i mannen å var villig til å gi forholdet en sjanse. Det tok ett par måneder før jeg traff barna hans. Jeg lå aldri over hos han den første perioden når barna var der, men til slutt så falt det seg naturlig alt sammen.

Hvis hun er villig til å bli bedre kjent med deg, tar hun nok med seg balasten din også.

Ring henne for å snakke med henne om generelle ting. Prent deg inn på temaet om familie, hus, jobb o.l. Da forteller du det rett ut at du har to barn. Hvis hun reagerer negativt på dette, er hun ikke noe å samle på allikevel!!

Jeg snakker av erfaring...

[Gjest mener jeg]

Hun kommer i hvert fall ikke til å bli fornøyd hvis du ikke forteller det med engang, og ikke kan du endre på at du er far til to barn. Fortell henne det, og ta konsekvensen. Du har ikke noe valg, det er det hun som har.

[Gjest Åh, så vanskelig :-(]

Jeg falt også for en mann. Han har to barn. Jeg var bombesikker på at jeg aldri skulle ha en mann med barn. Det ble for mye med x' er og den slags. Ville jo også ha mannen helt for meg selv.

Nå i dag sitter vi her, venter på vårt felles barn. Han har samværsrett annenhver helg med sine to jenter å det fungerer kjempebra. Jeg innstilte meg på å komme i andre rekke annenhver helg. Dette var mye vi pratet om en periode. Jeg ble jo glad i mannen å var villig til å gi forholdet en sjanse. Det tok ett par måneder før jeg traff barna hans. Jeg lå aldri over hos han den første perioden når barna var der, men til slutt så falt det seg naturlig alt sammen.

Hvis hun er villig til å bli bedre kjent med deg, tar hun nok med seg balasten din også.

Ring henne for å snakke med henne om generelle ting. Prent deg inn på temaet om familie, hus, jobb o.l. Da forteller du det rett ut at du har to barn. Hvis hun reagerer negativt på dette, er hun ikke noe å samle på allikevel!!

Jeg snakker av erfaring...

Du sier at du falt for ham. Hvor lenge etter du ble sammen med ham fikk du vite at han hadde barn ?

Var dere intime før du fikk vite det?

[mil1365380270]

Orket ikke lese hele tråden :-)

Litt rart at det ikke kom opp med en gang, men som du sier, "passet" det ikke.

Nå burde du fortelle det med en gang, men uten å lage noe nummer av at du ikke har sagt det før.

Fortell det med stolthet, siden du ikke sa det forrige gang, er det viktig at hun skjønner at barna dine er VIKTIGE for deg.

Å være stolt av, og å ta vare på barna sine er, sykt nok, egenskaper kvinner ser etter hos menn. (skulle vært en selvfølge, ikke sant?).

Var jeg forelsket hadde jeg ærlig talt blitt skuffet først. Ikke på deg, men fordi det ideelt sett skulle være oss som laget alle barna, og ingen ekser inne i bildet.

Men hadde det vist seg at du hadde et avklart og ryddig forhold til moren, og stilte opp for barna dine, hadde det selvfølgelig ikke hindret meg i å innlede et forhold.

Alt kommer an på hvor voksen, og hvor forelsket hun er :-)

[org]

Så vidt jeg forstår, har dere ikke hatt sex enda.

Fortell det iallefall før dere blir intime, ellers hadde nok jeg følt meg lurt...

[Motisaz]

Det er det jeg er litt redd for, at hun skal ha en forutinntatt holdning...

..men en sånn person er kanskje ikke noe å spare på uansett? Livet er jo fult av overraskelser og uforutsette hendelser og hvordan du løser situasjonen vet du ikke før du står midt oppe i den... Det vil antakeligvis være en dårlig langsiktig løsning å satse på en slik person ???

Nei, hvis hun reagerer sånn som jeg sier jeg ville gjort, så er det ingen vits i å prøve.

Jeg ville ikke vært interessert i å bli sammen med en mann som allerede hadde barn, hvis jeg hadde hatt barn selv så hadde jeg sikkert sett annerledes på det.

Men man ser jo masse menn som har barn, og som finner seg en ny kjæreste, så det tyder jo på at det er veldig mange kvinner som ikke synes det gjør noe.

[pOOntanG]

Her er åpningslinja du må benytte:

"hei jeg heter xxxxx og har x barn så jeg skjønner det hvis du ikke vil ha noe med meg å gjøre for jeg er jo stemplet for livet og hvem jeg er og hvilke egenskaper jeg er i besittelse av betyr ingenting"

Tror "vi" som har gjort en "feil" å få barn med noen som vui allikevel ikke kunne leve med må få et eget merke (kanskje et armbind med davidsstjerne?)

Jeg er generelt enig i at man ikke skal drive med lureri rundt sin status og person, men heller være ærlig og fortelle alt om seg selv hvis man treffer en person man ønsker relasjoner med.

Det jeg skriver over her er bare litt ironi fordi etter å ha sett flere innlegg her sitter igjen med en følelse at jeg er "oppbrukt og spyttet ut", "dateverdenens søppel" og "annenrangs" når det kommer til det å finne noen å være glad i..

Skjønn det dere som bare vil "plukke" på øverste hylle, jeg repsekterer at dere har den meningen, men vær så snill å parfymer måten dere sier det på.

[Gjest åh, så vanskelig :-(]

Nei, hvis hun reagerer sånn som jeg sier jeg ville gjort, så er det ingen vits i å prøve.

Jeg ville ikke vært interessert i å bli sammen med en mann som allerede hadde barn, hvis jeg hadde hatt barn selv så hadde jeg sikkert sett annerledes på det.

Men man ser jo masse menn som har barn, og som finner seg en ny kjæreste, så det tyder jo på at det er veldig mange kvinner som ikke synes det gjør noe.

så smålig...

nesten så jeg får lyst til å få henne forelsket for deretter å fortelle henne det... hadde hun vært deg, vel og merke...

[Gjest åh, så vanskelig :-(]

Orket ikke lese hele tråden :-)

Litt rart at det ikke kom opp med en gang, men som du sier, "passet" det ikke.

Nå burde du fortelle det med en gang, men uten å lage noe nummer av at du ikke har sagt det før.

Fortell det med stolthet, siden du ikke sa det forrige gang, er det viktig at hun skjønner at barna dine er VIKTIGE for deg.

Å være stolt av, og å ta vare på barna sine er, sykt nok, egenskaper kvinner ser etter hos menn. (skulle vært en selvfølge, ikke sant?).

Var jeg forelsket hadde jeg ærlig talt blitt skuffet først. Ikke på deg, men fordi det ideelt sett skulle være oss som laget alle barna, og ingen ekser inne i bildet.

Men hadde det vist seg at du hadde et avklart og ryddig forhold til moren, og stilte opp for barna dine, hadde det selvfølgelig ikke hindret meg i å innlede et forhold.

Alt kommer an på hvor voksen, og hvor forelsket hun er :-)

orket ikke å lese hele tråden jeg heller... vi er på vennestadiet så det er ikke snakk om noen forelskelse ennå, men jeg skjønner at det er dit jeg må få henne først - og så fortelle det

[Gjest åh, så vanskelig :-(]

Så vidt jeg forstår, har dere ikke hatt sex enda.

Fortell det iallefall før dere blir intime, ellers hadde nok jeg følt meg lurt...

ok, da skal jeg få henne forelsket... kysse henne, gi henne en skikkelig "filmopplevelse" (uten sex) og så fortelle henne...

[mil1365380270]

orket ikke å lese hele tråden jeg heller... vi er på vennestadiet så det er ikke snakk om noen forelskelse ennå, men jeg skjønner at det er dit jeg må få henne først - og så fortelle det

Synes det er naturlig å fortelle det med en gang, jeg. Ikke for å advare henne, men fordi de er en viktig del av deg. Så viktig at det blir unaturlig å ikke nevne det :-)

Du grubler for mye. Ikke bekymre deg for problemer før de har dukket opp ;-)

[Gjest en-to-tre-4]

så smålig...

nesten så jeg får lyst til å få henne forelsket for deretter å fortelle henne det... hadde hun vært deg, vel og merke...

Smålig?

[Gjest Åh, så vanskelig :-(]

Smålig?

Bastante holdninger er smålig. Det er smålig fordi en da ikke er åpen for at lykken kanskje ikke kommer i et a4 format. Man må jo gå glipp av veldig mye hvis man ikke tar noen sjanser...

[Gjest Åh, så vanskelig :-(]

Her er åpningslinja du må benytte:

"hei jeg heter xxxxx og har x barn så jeg skjønner det hvis du ikke vil ha noe med meg å gjøre for jeg er jo stemplet for livet og hvem jeg er og hvilke egenskaper jeg er i besittelse av betyr ingenting"

Tror "vi" som har gjort en "feil" å få barn med noen som vui allikevel ikke kunne leve med må få et eget merke (kanskje et armbind med davidsstjerne?)

Jeg er generelt enig i at man ikke skal drive med lureri rundt sin status og person, men heller være ærlig og fortelle alt om seg selv hvis man treffer en person man ønsker relasjoner med.

Det jeg skriver over her er bare litt ironi fordi etter å ha sett flere innlegg her sitter igjen med en følelse at jeg er "oppbrukt og spyttet ut", "dateverdenens søppel" og "annenrangs" når det kommer til det å finne noen å være glad i..

Skjønn det dere som bare vil "plukke" på øverste hylle, jeg repsekterer at dere har den meningen, men vær så snill å parfymer måten dere sier det på.

He, he… :-) Godt det finnes noen mennesker med åpent sinn her inne :-|... – og ja, jeg kjenner meg igjen i stigmatiseringen. Like før jeg bestiller t-skjorte med påskriften: ”Flykt jenter, enslig mann med to barn!”

Rart hvordan ”vi” faller helt i bunn av stigen fordi vi har barn fra tidligere forhold…? Tidligere gikk jeg for å være en ”bra fangst” blant jentene og blir nok fremdeles regnet som det, frem til de hører at jeg har barn selvsagt. Da blir jeg dumpet tvert før jeg i det hele tatt får vist hvem jeg er? Det forstår jeg ikke..? Er det fordi jenter er sjalu, at de ikke takler å ikke være ”den eneste ene” som har levd/lever i mitt liv? Jeg kan forstå en slik holdning i gamle dager hvor sex før ekteskapet var ”synd” og barn født utenfor ekteskap var ”lausunger” o.l., men i år 2000. Nei, det kan jeg ikke begripe…?

Jeg tror også at jenter med en slik bastant holdning er ensporede på alle andre områder og lite spennende å leve sammen med, men så tenker jeg samtidig; ”handler det om mangel på kunnskap”? Jeg har selv aldri vært fremmed for å møte en jente med barn (ja, før jeg fikk barn selv), men nå er jeg riktignok en tolerant person og ingen prinsipprytter – altså jeg er åpen for at mine meninger og holdninger som synes riktig her og nå, kan endres på et blunk dersom jeg opplever/erfarer noe som viser meg at; ”det er jo ikke sånn det er”…

Jeg kommer til å være ærlig med jenta jeg møtt nå fordi hun er så vakker, sjarmerende og godhjertet, men hvis det viser seg at hun dumper meg uten å nøle fordi jeg har barn fra før, tviler jeg på at jeg gidder å være ærlig igjen… men det mener jeg selvfølgelig ikke. Jeg får heller åpne enhver samtale med å si ”Hei! Jeg er en enslig mann med to barn. Interessert i å bli kjent med meg?”. Det blir nok litt av en sjekkereplikk tenker jeg

[shandy]

Mulig hun ikke har tenkt tanken, siden du ikke nevnte at du har barn. Det ville etter mitt syn vært en naturlig ting å snakke om, selv om du ikke hadde falt for henne, men bare kommet i snakk med henne som en slags ny venn.

Er det ikke naturlig å fortelle/snakke om barna sine? Ja, ikke overøse fremmede med detaljerte beskrivelser og hendelser, men nevne dem.

Vel, dette har du altså ikke gjort, men det har da ikke gått mer enn to uker siden dere ble kjent:-) så det er da på ingen måte for sent.

Du sier det selvsagt neste gang dere møtes, og forteller henne at du i løpet av disse to ukene har fått litt mer enn vennskapelige følelser for henne, og derfor vil fortelle mer om deg og ditt. Verre er det vel ikke.

Reagerer hun negativt, så sier jeg i likhet med mange andre her (har lest hele tråden) at hun ikke er noe for deg og ungene dine. De kommer først for deg, og klarer hun ikke å akseptere at du har barn fra før, må du bare glemme henne.

Ut fra det du skriver, så virker du som en ok mann som ikke surrer rundt, men vil ha et seriøst og fast forhold - det er bra.

Hvis hun er i tvil, så ikke la henne bli kjent med barna, og håp på at det går seg til. Vær sikker på at hun vet hva hun vil, så du ikke sårer ungene dine og deg selv.

Unger er vare, og de vil fort merke om hun ikke er begeistret for deres nærvær. Du er først og fremst pappa, og ikke gjør den tabben at du forelsker deg så hodestubs, at du glemmer de viktigste to små i ditt liv.

Snille damer er det nok av, men ungene dine er ditt eget kjøtt og blod. Ikke kast bort tid på ei dame som ikke vil ha en med unger fra før.

Men, du får se det an, det er jo stor mulighet for at hun syntes det er helt greit. OG er/blir hun glad nok i deg, så blir hun like glad i ungene også - de er tross alt en del av deg.

Lykke til

[Gjest åh, så vanskelig :-(]

Mulig hun ikke har tenkt tanken, siden du ikke nevnte at du har barn. Det ville etter mitt syn vært en naturlig ting å snakke om, selv om du ikke hadde falt for henne, men bare kommet i snakk med henne som en slags ny venn.

Er det ikke naturlig å fortelle/snakke om barna sine? Ja, ikke overøse fremmede med detaljerte beskrivelser og hendelser, men nevne dem.

Vel, dette har du altså ikke gjort, men det har da ikke gått mer enn to uker siden dere ble kjent:-) så det er da på ingen måte for sent.

Du sier det selvsagt neste gang dere møtes, og forteller henne at du i løpet av disse to ukene har fått litt mer enn vennskapelige følelser for henne, og derfor vil fortelle mer om deg og ditt. Verre er det vel ikke.

Reagerer hun negativt, så sier jeg i likhet med mange andre her (har lest hele tråden) at hun ikke er noe for deg og ungene dine. De kommer først for deg, og klarer hun ikke å akseptere at du har barn fra før, må du bare glemme henne.

Ut fra det du skriver, så virker du som en ok mann som ikke surrer rundt, men vil ha et seriøst og fast forhold - det er bra.

Hvis hun er i tvil, så ikke la henne bli kjent med barna, og håp på at det går seg til. Vær sikker på at hun vet hva hun vil, så du ikke sårer ungene dine og deg selv.

Unger er vare, og de vil fort merke om hun ikke er begeistret for deres nærvær. Du er først og fremst pappa, og ikke gjør den tabben at du forelsker deg så hodestubs, at du glemmer de viktigste to små i ditt liv.

Snille damer er det nok av, men ungene dine er ditt eget kjøtt og blod. Ikke kast bort tid på ei dame som ikke vil ha en med unger fra før.

Men, du får se det an, det er jo stor mulighet for at hun syntes det er helt greit. OG er/blir hun glad nok i deg, så blir hun like glad i ungene også - de er tross alt en del av deg.

Lykke til

problemet er kanskje at vi ikke har kommet til "glad nok i" stadiet ennå... så om hun vil ha meg selv om jeg har barn fra før, står og faller helt på hvilken holdning hun har til "temaet" på et generelt grunnlag...

Det hadde vært annerledes hvis vi hadde truffet hverandre i en eller annen sammenheng hvor vi allerede hadde vært lidenskapelige sammen...

Og, ja... Jeg er en veldig ålreit type :-)