Hvordan takle samboers eks....

[Gjest Trenger gode råd]

Min samboer har nå endelig fått kontakt med barnet sitt etter 4 år med slit og jævelskap fra hans eks. Vi har også barn sammen. Kjempefint at han omsider får treffe barnet sitt. Det skjedde liksopm over natta da det ble slutt mellom henne og hennes samboer som barnet har hatt som pappa hele tiden. Problemet mitt er at jeg klarer ikke helt glemme alt hun har gjort mot oss disse årene. Ingenting blir nevnt og ikke så mye som en forklaring eller et unnskyld har hun kommet med. Bare later som om ingenting har hendt. Hun har alltid mislikt meg sterkt og gjør det enda, men sier aldri noe rettt ut til meg, men går og baksnakker og lyver om meg til andre og prøver å få alle vennene og familien hennes mot meg. Hun har også skremt barnet om meg. Så barnet er veldig reservert overfor meg.

Hun har tydeligvis bestemt seg for å hate meg uten å ha blitt kjent med meg først.

Men problemet mitt her er å takle at min samboer også later som om ingenting har hendt, og er så hyggelig og blid mot henne til tross for det hun har gjort mot han og meg. Han har ikke spurt henne engang om hvorfor...Og gjør alt det hun ber han om og er enig i alt hun sier.

I hente å bringe situasjoner går han alltid inn for en kopp kaffe, og blir sittende å prate en stund. Hvordan gjør dere det i hente bringe situasjoner? Å drar dere alltid alene eller har dere med samboeren deres av og til?

Må ærlig innrømme at dette har gjort meg kjempesjalu og føler meg skikkelig utenfor! Er egentlig ikke så redd for at de skulle finne sammen igjen, men at han liksom bare kan glemme alt som har skjedd og det hun fortsatt gjør mot meg. Er jeg urimelig når jeg tenker slik? Det er tross alt ikke bare han som blir involvert, hele vår familie blir berørt av å få et "nytt medlem" i familien. Men jeg og barna må holde oss hjemme i hente/bringe situasjonene. Og i starten da besøkene kun foregikk hos eksen var det bare han som dro.

Jeg har det veldig vondt inni meg nå for jeg er så usikker. Gråter mye og føler alt dette som en stor påkjenning på meg, oss og forholdet vårt. Får skikkelig vondt i magen hver gang han drar dit for jeg føler meg helt satt utenfor.

Har pratet litt med han om dette, men han er ikke intr. i å ta noe som helst opp med henne, ikke engang baksnakkingen om meg.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, prøver å tenke på noe annet men tankene går bestandig tilbake til dette. Blir liksom aldri kvitt det selv om jeg så veldig gjerne vil.

4 år der de ikke har vært på talefot i det hele tatt så plutselig over natta er de blitt "venner" der jeg blir holdt helt utenfor. Jeg takler dette ikke, synes kanskje min samboer kunne tatt litt mere hensyn til meg i dette styret.

Men,men..blir vel vant til situasjonen etterhvert, men akkurat nå er det veldig vondt.

Håper noen kan fortelle hvordan dere gjør det med samboers eks? Har dere kontakt? hva med hente/bringe situasjoner?

[Dorthe]

Nå har jeg aldri vært i din situasjon men jeg kan forstå hans. Han er livredd for at han skal gjøre noe "galt" i hennes øyne så han mister kontakten med ungen igjen. Han ønsker ikke mer bråk.

Jeg kan ikke fordra exen min, faren til minstemann, men jeg later som ingen ting. De gangene han har vært her, får han komme inn og drikker gjerne kaffe og snakker med meg en stund. Han får låne bilen min og jeg tøyer meg mye lenger enn jeg har lyst til. Men prøver alt jeg kan å holde maska for minstemann sin skyld.

[Speak]

Vis han dette innlegget. Det virket veldig åpent og ærlig. Kanskje det er litt enklere for han å forstå.

Jeg var tidlig med i hente/bringe situasjoner. Ikke hver gang, men dersom det var naturlig.

Det letter mye. Ho sier også at det har vært bra. Vi kan nå stoppe opp å slå av en liten prat dersom vi treffes i butikken e.l. Ho er jo selvsakt opptatt av at hennes barn også skal ha det bra da han er ho oss.

MEN det er ikke alltid artig. Må jo sluke noe kameler innimellom...

[Gjest vær voksen]

Her får du vise deg voksen, det er tross alt barnet det dreier seg om. Det viktigste for din samboer er å få beholde kontakten med barnet, og ingen barn har godt av å se at mor og far er bitre fiender.

Det hun har gjort mot deg har vel egentlig ikke noe med barnet å gjøre?

[Gjest Trenger gode råd]

Her får du vise deg voksen, det er tross alt barnet det dreier seg om. Det viktigste for din samboer er å få beholde kontakten med barnet, og ingen barn har godt av å se at mor og far er bitre fiender.

Det hun har gjort mot deg har vel egentlig ikke noe med barnet å gjøre?

Joda voksen prøver man alltids å være, men ikke like lett bestandig når følelsene tar overhånd.

Men for å være ærlig vet jeg ikke hvem som er mest voksen, jeg, eller hun som bruker barna som våpen i enhver situasjon. Og barnet er selfølgelig velkommen hit, og forsåvidt ser ut til å trives godt her, men det er omstendighetene rundt dette som har såret meg.

Men som sagt, jeg kommer vel over dette, og siden vi ikke har samme omgangskrets så når hun vel ikke så langt med sin hets mot meg. Men skulle ønske ting var annerledes siden vi kommer til å ha omgang i årene fremover.

[Gjest stemor nr 1]

Jeg var ikke mye sjalu på barnemoren, før etter at hun prøvde seg på min samboer etter mange års fravær.

Det taklet jeg litt dårlig, må ærlig talt innrømme det.

Er litt glad for at JEG ikke tok det opp med henne. Grunnen til det var at han var veldig åpen mot meg da dette pågikk, men tvilen var jo der. Jeg hadde en viss skepsis mot henne lenge etterpå, selv om kontakten med barna var bra.

Det var litt verre med en annen x som han ikke har barn med.Hun styrte mye og prøvde å kontrollere han lenge etter.

Her var det mye sjalusi!!

Ditt problem er ikke enkelt.

Alt avhenger av hvordan ditt forhold til barnefaren oppsto.

Hvis du var årsak til at forholdet mellom foreldrene røk, så er d mange bitre følelser som er vanskelig å takle.

Jeg holdt en lav profil da jeg nærmet meg barna hans.

Det har hjulpet, og ser de tilfellene hvor det ikke brukes fornuft, der oppstår det mye følelser og bitterhet.

Min samboers eks har jeg pr. dag et godt forhold til. Ingen bitterhet, og nesten som gode venninner. Noe som letter hverdagen for oss alle!

[Gjest Trenger gode råd]

Jeg var ikke mye sjalu på barnemoren, før etter at hun prøvde seg på min samboer etter mange års fravær.

Det taklet jeg litt dårlig, må ærlig talt innrømme det.

Er litt glad for at JEG ikke tok det opp med henne. Grunnen til det var at han var veldig åpen mot meg da dette pågikk, men tvilen var jo der. Jeg hadde en viss skepsis mot henne lenge etterpå, selv om kontakten med barna var bra.

Det var litt verre med en annen x som han ikke har barn med.Hun styrte mye og prøvde å kontrollere han lenge etter.

Her var det mye sjalusi!!

Ditt problem er ikke enkelt.

Alt avhenger av hvordan ditt forhold til barnefaren oppsto.

Hvis du var årsak til at forholdet mellom foreldrene røk, så er d mange bitre følelser som er vanskelig å takle.

Jeg holdt en lav profil da jeg nærmet meg barna hans.

Det har hjulpet, og ser de tilfellene hvor det ikke brukes fornuft, der oppstår det mye følelser og bitterhet.

Min samboers eks har jeg pr. dag et godt forhold til. Ingen bitterhet, og nesten som gode venninner. Noe som letter hverdagen for oss alle!

Da jeg traff min samboer var det allerede over og ut mellom dem. Hun hadde også fått ny samboer da og valgte han som pappa til barnet istedefor min samboer som er pappan. Han fikk lov å komme på besøk, men fikk ikke fortelle at han var den biologiske faren. Så han viste ikke hva han skulle gjøre. Familievernkontoret kunne ikke hjelpe så lenge hun ikke ville møte opp. Jeg prøvde å ringe noen ganger først for å bli kjent og senere for å kanskje finne løsninger til beste for alle, men uten hell for hun fyrte seg sånn opp og la på røret. Det er vel mye derfor hun ikke liker meg. Men jeg sa aldri noe stygt, var rolig og høflig mot henne. Har pratet mye med hennes siste eks samboer som også har barn med henne og han har et forferdelig liv nå med advokat og mye styr.

Så det er rett og slett ingen enkel person å ha med å gjøre.

[Gjest vær voksen]

Joda voksen prøver man alltids å være, men ikke like lett bestandig når følelsene tar overhånd.

Men for å være ærlig vet jeg ikke hvem som er mest voksen, jeg, eller hun som bruker barna som våpen i enhver situasjon. Og barnet er selfølgelig velkommen hit, og forsåvidt ser ut til å trives godt her, men det er omstendighetene rundt dette som har såret meg.

Men som sagt, jeg kommer vel over dette, og siden vi ikke har samme omgangskrets så når hun vel ikke så langt med sin hets mot meg. Men skulle ønske ting var annerledes siden vi kommer til å ha omgang i årene fremover.

Selvfølgelig er det hun som er den minst voksne her, ingen tvil om det. Men det er viktig å ikke la slike vinne. Var jeg deg ville jeg overlatt til faren å ha kontakten den veien, og selv holde en lav profil.

Du skrev til en annen at du forsøkte å ringe henne, det var nok det som fikk henne på hugget. La han ordne opp, det er han som er far og har rettigheter. Det er han som får si ifra, ikke du.

Jeg ville også blitt dritt-irritert hvis min eks eventuelle nye og skiftende kvinnfolk skulle begynne å ringe til meg angående barna og samvær og sånt. Deres forhold er en ting, vårt felles foreldreskap er noe annet.

Kort sagt, skygg banen og la han ordne opp det som er hans område. Ikke umyndiggjør han ovenfor henne, du latterliggjør han også på den måten.

[Elis31]

Det er dere som er et par nå, derfor synes jeg han bør være forståelsesfull for deg og, så lenge du ikke er fullstendig urimelig. Det kan jo absolutt ikke være nødvendig å gå på kaffebesøk hver gang ved henting og bringing. Og jeg synes det måtte kunne være helt naturlig å være med ved henting og bringing. Kan du ikke bare si når han skal dra, jeg blir med!!