Livskrise

[Plinia]

Jeg har alltid levd så "fornuftig". Er 32 år, i et harmonisk ekteskap og har en datter på 5 år. Har hatt samme partner siden jeg var 21 og det er ikke noe lidenskapelig forhold fra min side, men vi har alltid hatt det hyggelig. Krangler ikke, økonomien er grei etc. Men de siste to årene har jeg begynt å "sprelle". Jeg har en elsker og har hatt en tidligere. Den nåværende er veldig engasjert i meg, han vil jeg skal skille meg for å være sammen med ham. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg faktisk kanskje gjort det. Vi er forelsket i hverandre og har det fantastisk seksuelt. Men jeg synes skilsmisse er forferdelig, spesielt for barn. Og hvordan skal jeg klare å gjennomføre et brudd? Hva blir det av mannen min? Jeg vet han ville bli knust. Jeg tror ikke han aner noe som helst om min utroskap. Likevel -- hva er dette ekteskapet nå?? Jeg er fortvilet og føler meg "fanget", selv om det bare er meg selv som har ført meg inn i dette. Det er jo også viktig å tenke over hva jeg vil framover, uavhengig av den nye mannen i mitt liv... Hjelp?

[modesty]

Nå har du valget mellom å følge "fornuften" (jeg setter fornuft i gåsetegn for enkelte vil kanskje hevde at det ikke er fornuftig å bli i et lidenskapsløst ekteskap kun for å skåne barna) - det vil si å bli hos din mann og datter, eller å følge hjertet - nemlig bryte ut fra ekteskapet. Det går egentlig ikke an for andre å gi råd i en slik situasjon. Du må tenke gjennom hva du vil, og så handle deretter.

Vil du være tilfreds med en mann du nok er veldig glad i, men kanskje mest som en venn? Eller vil du være sammen med en du elsker og har et lidenskapelig forhold til?

Det må du finne ut selv.

Lykke til!

[nolte]

Barn klarer ofte skilsmisser mye bedre enn voksne. Det er bare tull "at de skades".

Barn er ikke dumme, de skjønner at ting ikke er som de skal mellom foreldrene, og de "skades" nok mer av at foreldrene lever videre sammen, på en løgn.

[Gjest kjærevene]

Barn klarer ofte skilsmisser mye bedre enn voksne. Det er bare tull "at de skades".

Barn er ikke dumme, de skjønner at ting ikke er som de skal mellom foreldrene, og de "skades" nok mer av at foreldrene lever videre sammen, på en løgn.

Dt er bare tull "at de skades".

Dummeste jeg har hørt!

[Plinia]

Nå har du valget mellom å følge "fornuften" (jeg setter fornuft i gåsetegn for enkelte vil kanskje hevde at det ikke er fornuftig å bli i et lidenskapsløst ekteskap kun for å skåne barna) - det vil si å bli hos din mann og datter, eller å følge hjertet - nemlig bryte ut fra ekteskapet. Det går egentlig ikke an for andre å gi råd i en slik situasjon. Du må tenke gjennom hva du vil, og så handle deretter.

Vil du være tilfreds med en mann du nok er veldig glad i, men kanskje mest som en venn? Eller vil du være sammen med en du elsker og har et lidenskapelig forhold til?

Det må du finne ut selv.

Lykke til!

Det som bekymrer meg mest er likevel barnet vårt. Er det ikke utrolig egoistisk å "splitte" et barn hjem på den måten? De vil jo helst være med mor og far.

[nolte]

Dt er bare tull "at de skades".

Dummeste jeg har hørt!

Har du veldig dårlige erfaringer med at barn "tar skade" av en skilsmisse? Jeg spør, fordi det nok forekommer i svært liten grad.

Jeg har iallfall sett flere eksempler på barn som ikke har hatt godt av å leve med foreldre som ikke har det bra, men som fortsetter ekteskapet, enn jeg har sett "skadde" barn av skilte foreldre.

Å være en del av en familie som baserer sitt liv på en løgn, er ikke bra for hverken barn eller voksne.

Syns du bør begrunne en slik bastant påstand, om at barn tar skade av en skilsmisse. Fordommer, kanskje?

[Gjest Følg ditt hjerte!]

Hei du!

Dette høres kjent ut...

Jeg var i samme situasjon for noen år siden.

Hadde vært sammen med samme mann siden jeg var 15 år,giftet oss,fikk to barn,kranglet aldri,hadde det veldig bra sammen....

SOM VENNER!

Tilfeldig traff jeg en mann,og fikk plutselig erfare hva ordentlig kjærlighet var.

Hadde inntil da ikke noe erfaring hva ordentlig kjærlighet var.Jeg traff jo han jeg var gift med da jeg bare var 15 år...og jeg trodde livet skulle være sånn.

I en alder av 35,kom jeg oppi "min" krise.Jeg hadde vært sammen men mannen min i ca. 20 år.Jeg var glad i han som venn.Men var egentlig dette nok?

Jeg hadde fått kjent på kjærligheten,og hadde fått kjent på at det var denne kjærligheten jeg hadde savnet alle årene.

Jeg fikk hjelp av mannen min til å bryte.Han skjønte hvordan jeg hadde det i hjertet.Vi "delte" på skylda om hvorfor det gikk som det gikk med oss som ektefolk.

Vi har bestandig hatt en vennskapelig tone.Og det hadde vi også i bruddet.

Denne gode tonen fikk våre to barn en god erfaring med. Det var trist at mamman og pappan ikke skulle bo sammen noe mer.

Men de fikk da erfare en trygg og rolig skillsmisse.

I ettertiden har de fått erfare at foreldrene er kjempegode venner,men at de bare bor hver for seg.

Jeg giftet meg i ettertid med min kjærlighet.Eksen min fant sin kjærlighet som han har giftet seg med.

Og barna våre får oppleve sin kjærlighet hos begge foreldrene.

Barna har det trygt og godt.

Vi voksne har det trygt og godt.

Dette ble litt langt,takk for at du tok deg tid til å lese det!

Lykke til med ditt valg,-det er det bare du som må ta!

Men velg det rette for deg selv!

[Sassy]

Har du veldig dårlige erfaringer med at barn "tar skade" av en skilsmisse? Jeg spør, fordi det nok forekommer i svært liten grad.

Jeg har iallfall sett flere eksempler på barn som ikke har hatt godt av å leve med foreldre som ikke har det bra, men som fortsetter ekteskapet, enn jeg har sett "skadde" barn av skilte foreldre.

Å være en del av en familie som baserer sitt liv på en løgn, er ikke bra for hverken barn eller voksne.

Syns du bør begrunne en slik bastant påstand, om at barn tar skade av en skilsmisse. Fordommer, kanskje?

Det er vel gjort endel forskning på dette området, så det er kanskje noe irrelevant å diskutere hvilke erfaringer hver av dere har gjort? Og hvordan avgjør man egentlig om barn har tatt skade? Vises det utenpå? Kanskje påvirker det deres evne til å fungere i forhold årevis etter skilsmissen. Omfatter dine erfaringer også dette?

[Gjest Werula]

Det er vel gjort endel forskning på dette området, så det er kanskje noe irrelevant å diskutere hvilke erfaringer hver av dere har gjort? Og hvordan avgjør man egentlig om barn har tatt skade? Vises det utenpå? Kanskje påvirker det deres evne til å fungere i forhold årevis etter skilsmissen. Omfatter dine erfaringer også dette?

Som oftest er det vel slik at de voksne bruker barna som en unnskyldning for å fortsette et dårlig forhold, fordi de ikke gidder å bryte opp.

[Plinia]

Tusen takk for svarene så lang. Nytt siden sist er at det faktisk har kommet til en krise også i hjemmet, faktisk basert på dette innlegget og den prosessen jeg selv er inne i. Kanskje litt overilt, fordi jeg selv ikke var kommet til noen klar konklusjon. Ståa nå er at jeg har to menn som elsker meg og som ikke gir opp lett. Det står altså på meg... på mine følelser, ansvarsfølelse overfor meg selv og andre, og på i hvilken grad jeg takler konsekvensene av et eventuelt brudd.

[Plinia]

Har du veldig dårlige erfaringer med at barn "tar skade" av en skilsmisse? Jeg spør, fordi det nok forekommer i svært liten grad.

Jeg har iallfall sett flere eksempler på barn som ikke har hatt godt av å leve med foreldre som ikke har det bra, men som fortsetter ekteskapet, enn jeg har sett "skadde" barn av skilte foreldre.

Å være en del av en familie som baserer sitt liv på en løgn, er ikke bra for hverken barn eller voksne.

Syns du bør begrunne en slik bastant påstand, om at barn tar skade av en skilsmisse. Fordommer, kanskje?

For å svare litt om min egen situasjon: Jeg er ikke skilsmissebarn (heller ikke min mann), så min frykt for dette skyldes ikke egne traumer. Kanskje vi heller er veldig vant til det konvensjonelle livet?

[nolte]

Har du veldig dårlige erfaringer med at barn "tar skade" av en skilsmisse? Jeg spør, fordi det nok forekommer i svært liten grad.

Jeg har iallfall sett flere eksempler på barn som ikke har hatt godt av å leve med foreldre som ikke har det bra, men som fortsetter ekteskapet, enn jeg har sett "skadde" barn av skilte foreldre.

Å være en del av en familie som baserer sitt liv på en løgn, er ikke bra for hverken barn eller voksne.

Syns du bør begrunne en slik bastant påstand, om at barn tar skade av en skilsmisse. Fordommer, kanskje?

Jeg syns bare at det blir feil, hvis noen uten erfaringer, velger å framføre at "det er forferdelig" for barn å oppleve en skilsmisse.

Slik er det alldeles ikke, når foreldrene oppfører seg som voksne mennesker.

[nolte]

For å svare litt om min egen situasjon: Jeg er ikke skilsmissebarn (heller ikke min mann), så min frykt for dette skyldes ikke egne traumer. Kanskje vi heller er veldig vant til det konvensjonelle livet?

Jeg syns bare at det blir feil, hvis noen uten erfaringer, velger å framføre at "det er forferdelig" for barn å oppleve en skilsmisse.

Slik er det alldeles ikke, når foreldrene oppfører seg som voksne mennesker.

[Plinia]

Hei du!

Dette høres kjent ut...

Jeg var i samme situasjon for noen år siden.

Hadde vært sammen med samme mann siden jeg var 15 år,giftet oss,fikk to barn,kranglet aldri,hadde det veldig bra sammen....

SOM VENNER!

Tilfeldig traff jeg en mann,og fikk plutselig erfare hva ordentlig kjærlighet var.

Hadde inntil da ikke noe erfaring hva ordentlig kjærlighet var.Jeg traff jo han jeg var gift med da jeg bare var 15 år...og jeg trodde livet skulle være sånn.

I en alder av 35,kom jeg oppi "min" krise.Jeg hadde vært sammen men mannen min i ca. 20 år.Jeg var glad i han som venn.Men var egentlig dette nok?

Jeg hadde fått kjent på kjærligheten,og hadde fått kjent på at det var denne kjærligheten jeg hadde savnet alle årene.

Jeg fikk hjelp av mannen min til å bryte.Han skjønte hvordan jeg hadde det i hjertet.Vi "delte" på skylda om hvorfor det gikk som det gikk med oss som ektefolk.

Vi har bestandig hatt en vennskapelig tone.Og det hadde vi også i bruddet.

Denne gode tonen fikk våre to barn en god erfaring med. Det var trist at mamman og pappan ikke skulle bo sammen noe mer.

Men de fikk da erfare en trygg og rolig skillsmisse.

I ettertiden har de fått erfare at foreldrene er kjempegode venner,men at de bare bor hver for seg.

Jeg giftet meg i ettertid med min kjærlighet.Eksen min fant sin kjærlighet som han har giftet seg med.

Og barna våre får oppleve sin kjærlighet hos begge foreldrene.

Barna har det trygt og godt.

Vi voksne har det trygt og godt.

Dette ble litt langt,takk for at du tok deg tid til å lese det!

Lykke til med ditt valg,-det er det bare du som må ta!

Men velg det rette for deg selv!

Jeg synes dette var et flott innlegg som jeg ble glad for å lese. Jeg er ikke der at jeg er klar for å ta dette skrittet nå, men det viser at det finnes mange måter å leve på som kan fungere bra og at kjærlighet og fornuft også lar seg kombinere...

[Equilibrium]

Blir så oppgitt over pysete mennesker som ikke klarer å gjøre det slutt før de er utro. Er du klar over hva du gjør mot mannen din? Egoistisk.

[Plinia]

Blir så oppgitt over pysete mennesker som ikke klarer å gjøre det slutt før de er utro. Er du klar over hva du gjør mot mannen din? Egoistisk.

Så det hadde vært bedre å gjøre det slutt for lenge siden for å være "føre var"? Hm... jeg forstår at det selvsagt er egoistisk å være utro. Du har sannsynligvis ikke vært det selv siden du reagerer på denne måten. Bra av deg, det. Men jeg må si at jeg ikke synes innlegget ditt er særlig konstruktivt.

[pOOntanG]

Så det hadde vært bedre å gjøre det slutt for lenge siden for å være "føre var"? Hm... jeg forstår at det selvsagt er egoistisk å være utro. Du har sannsynligvis ikke vært det selv siden du reagerer på denne måten. Bra av deg, det. Men jeg må si at jeg ikke synes innlegget ditt er særlig konstruktivt.

Det er vel heller det at du har ventet med å avslutte forholdet som kan kalles "føre var"...

Du har begått det ultimate svik mot et menneske som har lagt hjertet sitt i dine hender..

Dette har jeg selv opplevet og hvis du kan komme opp med en gjerning som er verre her i verden så pls si ifra...

Bare ment som litt mer "konstruktiv" tilbakemelding..

[Plinia]

Det er vel heller det at du har ventet med å avslutte forholdet som kan kalles "føre var"...

Du har begått det ultimate svik mot et menneske som har lagt hjertet sitt i dine hender..

Dette har jeg selv opplevet og hvis du kan komme opp med en gjerning som er verre her i verden så pls si ifra...

Bare ment som litt mer "konstruktiv" tilbakemelding..

Ja, jeg vet det. Men det hadde vært bedre med innspill om hva som er rett vei å gå videre, framfor å bli utskjelt for det jeg har gjort.

[pOOntanG]

Ja, jeg vet det. Men det hadde vært bedre med innspill om hva som er rett vei å gå videre, framfor å bli utskjelt for det jeg har gjort.

Skjønner at "gjort er gjort" osv..

Hvis du tar hintet nå så mener ihvertfall jeg at du bør legge alle kortene på bordet straks, å hale det ut gjør ting verre..

Barn har det mye verre i et hjem med foreldre som ikke er lykkelige, og DE har antenner de...

Uansett: lykke til og beklager avbrenningen, men etter å ha blitt utsatt for utroskap selv blir jeg desverre litt provosert..

[nikka1365380494]

Hva hadde du følt dersom mannen din hadde hatt et tilsvarende forhold som du har på si? Det man føler ved tanken på det, gir en god indikasjon på hvorvidt man bør holde på hverandre eller ei.