Livskrise

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du sitter virkelig i klisteret, eller i en livskrise, som du selv uttrykker det. Du må velge mellom dine 2 menn! Jeg kjenner ingen som på sikt klarer å leve godt med to i vår kultur.

Du sier at du er i et harmonisk ekteskap med mann og barn, men uten den store lidenskapen med ham. Det har du til derimot til fulle med din elsker som du har på si. Og som din ektefelle ikke aner noe om.

Det er bare du som må velge mellom dine to menn. Men jeg kan gi deg noen innspill. Kjæresten på si skriver du ikke noe annet om enn at dere har fantastisk sex. Du kjenner ham kanskje ikke på andre områder heller, til at du vet hva du går til dersom du vil bryte med din ektefelle. Men et samliv består av mye mer enn sex.

Hvis du kommer til at du vil separeres, er det viktig at dere fortsetter et godt samarbeid som foreldre. Du sier at mannen din vil bli knust om du går fra ham. Men både utroskap og brudd sårer og gjør vondt. Det kommer du ikke forbi.

Dersom du ikke har noen kjærestefølelser for mannen din, kan det være riktig å vurdere om du skal gå. Du har så mange år foran deg og det er vanskelig å holde ut i et trygt forhold av gammel vane og for barnets skyld. Barn tar ikke skade på sikt, av å ha mor og far på hvert sitt sted, hvis de klarer å samarbeide om barnets oppvekst.

Jeg synes altså at du bør avklare noe mer hva du evt. går til hos din elsker, av hverdagsliv og hva han tenker om det. Hvem er denne mannen? Har han verdier og holdninger til parforhold og familie som du kan leve med? Og jeg synes du skal tenke nøye gjennom hva du mister om du bryter med din ektefelle.

Ikke utsett å ta denne gjennomgangen av voksenlivet ditt.

Hvis du ikke klarer det på egen hånd, kan du bruke en samlivsrådgiver.

[Speak]

Å leve med to blir feil. Du må nok ta ett oppgjør med deg selv for å finne ut hvem du vil ha. Ha også i tankene at livet ofte ikke er grønnere på andre siden av gjerdet.

Vanselig valg dette her - men husk at mannen din ikke fortjener å leve som han gjør i dag. INGEN fortjener det.

Jeg har selv vært utro i mitt forrige forhold. Personen "på si" var i mine øyne bare såååå perfekt, men i ettertid forstår jeg jo at det var feil. Vi hadde heldigvis ingen barn sammen. Det ble brudd, og jeg har ikke angret et sekund. I ettertid forsto jeg at grunnen til at jeg var utro, var at det ikke var noe lidenskap igjen i vårt forhold. Og det var faktisk noe jeg trengte. (+ div. andre forklaringer...)

Jeg har nå et 8 års langt forhold bak meg. Gift m.barn og hele pakka. Det kunne ikke falle meg inn å være utro nå. (Selv om jeg har litt kontakt med verdens skjønneste guttevenn - men så lenge jeg har min mann vil han bare være min venn!!!)

[Equilibrium]

Skjønner at "gjort er gjort" osv..

Hvis du tar hintet nå så mener ihvertfall jeg at du bør legge alle kortene på bordet straks, å hale det ut gjør ting verre..

Barn har det mye verre i et hjem med foreldre som ikke er lykkelige, og DE har antenner de...

Uansett: lykke til og beklager avbrenningen, men etter å ha blitt utsatt for utroskap selv blir jeg desverre litt provosert..

Jeg har også selv vært utsatt for dette, og derfor reagerer jeg ganske sterkt. Jeg synes utroskap er det ultimate svik.

Uansett, konstruktiv tilbakemelding er det du ville ha, så jeg beklager.

[Marquis]

Det som bekymrer meg mest er likevel barnet vårt. Er det ikke utrolig egoistisk å "splitte" et barn hjem på den måten? De vil jo helst være med mor og far.

Fleire andre har skrive at born ikkje tek skade av at foreldre blir skilde. Her er sjølvsagt ingen fasitløysingar, men dei av oss som har opplevd dette veit at det som er viktig er foreldra si haldning til kvarandre. Når du har vore saman med mannen din heile det vaksne livet ditt, må eg tru at de har stor respekt og varme kjensler for kvarandre. Det er nett i ein slik situasjon at desse kjenslene og respekten kan bli testa.

Forelsking er vakkert, kjærleik er vakkert og to menneske som finn kvarandre fortener dette. Om du finn at du vil satsa på denne nye mannen så står de begge to føre ei vanskeleg periode. Klarar de dykk gjennom dette, ja då trur eg du har funne lykka di.

Du er framleis ei ung kvinne med så mange år og så mykje kjærleik og gi. Til lags åt alle kan ingen gjera, sa diktaren. Det kan ikkje du heller. Hugs at på lang sikt er di eiga lukke avgjerande for at du skal kunne gje kjærleik og tryggleig til dottere di. Lat hjartet visa deg vegen, Plinia.

Eg ynskjer deg lukke til på livsvegen.

[Gjest anonym her nå]

Det som bekymrer meg mest er likevel barnet vårt. Er det ikke utrolig egoistisk å "splitte" et barn hjem på den måten? De vil jo helst være med mor og far.

Er det bare barna dine du tenker på, eller er det egentlig et veldig behagelig forhold du har sammen med mannen din? kanskje kunne du gå til familirådgivning alene for å få litt klarhet for deg selv. Kanskje går det til og med ann å gjøre det forhold du er litt mer spennende. Kunne det f.eks være noen nye hobbyer dere kunne dyrke sammen og utvikle dere på, eller hver for dere. Kunne dere reise litt sammen, gjerne en liten tur også uten barn. Kanksje lage et reiseprosjekt som dere kunne se frem til sammen?

Lykke til.