Skolegutten vår

[peetmor]

har blitt en hissig, sur og forferdelig tverr gutt etter han ble skolegutt i år.

Mye av dette kan jeg forstå med ny hverdag og masse nytt å forholde seg til.

Også vår hverdag som foreldre har forandret seg betraktelig med "innestraff", leker som får pause, restriksjoner av tv/film, belønninger som fungerer helt til goden er oppnådd (c: osv.

Han gir uttrykk for at han har det bra og trives på skolen , ikke blir han mobbet, deltar i aktivt i klassen og i lek i friminuttene (ref lærere) men når han kommer hjem er det full "krig".

Vi prøver å fokuserer på det positive og det gode i hverdagen og at det er greit å være sint men ikke å hyle,tramper i gulvet, slår i vegger og oppstanasigheter. Avtaler og regler har vi men det brytes og vi spør hvorfor så er svaret"vet ikke"....og mye voksentid har han.

Dette er slitsomt og bekymringsfullt syns jeg. Noen jeg har delt dette med sier det er aldersrelatert og helt normalt. Men ingen har noen gode råd å formidle så har noen av dere vært igjen en slik periode og har gode erfaringer så lytter jeg gjerne til det (c:

Jeg sliter veldig med å takle dette og det skjer en del ganger at jeg "sprekker" som igjen fører til dårlig samvittighet. Jeg innrømmer at jeg ikke er av den typen som har for mye tålmodighet etter å ha gjentatt meg selv både tre og fire ganger............Huff,dette syns jeg ikke er greit!

Vennlig hilsen

[nanchang]

Dette opplegget med straff og belønning passer kanskje ikke for gutten din? Jeg tror at på noen unger så forsterker en sånn "oppdragelsesmetode" allerede eksisterende trass og sinne. Hvis dere har holdt på slik en periode, og du syns det ikke virker etter planen, så bør en kanskje prøve noe annet? Straff er jo ikke morsomt å drive med for de voksne heller. Ser på lillebrors reaksjonsmønster, at når vi har (i sinne, og følt oss tvunget til) å praktisere sinne og straff, så bare gjør det han enda mere trassig og sint...Syns jeg da.

Faste regler har jeg tro på, slik at en bestemmer at leksene skal gjøres rett etter middag,slik er det bare, punktum.- etterpå leiking, ut, venner. Fravikes kun unntaksvis. Vi voksne fikk "straffen" når dette ikke var fast, med en trøtt og grinete unge som stønnet og bar seg og var helt håpløs når leksene ble utsatt til i 7-tia, et fryktelig spetakkel.

Hvis hun er motvillig med å finne fram leksesakene etter middag, så blir vi litt strenge og bestemte og tar fram leksesakene og gir ordre om å sette i gang. Så blir i hvertfall leksene gjort mens hun er opplagt.

Hvis hun ikke kommer hjem til avtalt tid, men en halvtime seinere, så sier jeg at jeg lurte fælt på hvor hun var, og at jeg ble faktisk litt redd for henne, dette forstår hun og jeg ser at det gir henne litt dårlig samvittighet. Sint blir jeg ikke. Det ble jeg derimot i morges da jeg oppdaget at hun hadde tatt nattdrakten utapå klærne og sovet med det i natt, snakker om.

Men altså, jeg tror ikke på straff/belønning, og mener det må finnes andre måter å håndtere barna på.

[Gjest Speedo]

Heisan

Jeg har ingen gode råd til hvordan løse opp i de problemene dere har, men jeg vil bare minne deg på at 6-årsalderen for mange er en slags "mini-pubertetsperiode", hvor mange unger blir tverre og vanskelige og det som verre er.......

Lykke til!!!!

[fei1365380229]

Skjønner at dette er slitsomt, men det er nok som du har hørt ganske så vanlig. Han reagerer sikkert på at ting ikke er som de pleide, barn kan være utrolige "vanedyr".

Når det gjelder råd så er det utrolig vanskelig å komme med råd til andre syns jeg, men jeg er nok ikke så negativ til straff/belønning som nanchang. Det spørs jo hvordan man ser på hva som er straff. Selvfølgelig vil det å måtte gjøre lekser før man gjør noe annet kanskje føles som en straff for en liten kar som vil gjøre noe annet, men jeg syns ikke det er en ille straff.

En annen ting som har fungert litt for oss er belønningsmerker, vi måtte ty til det fordi ungene overhodet ikke ville legge seg om kvelden. De dagene de la seg uten bråk fikk de ett merke hver dag. Når de hadde fått 15 merker fikk de 50 kroner som vi skulle kjøpe noe fint for, evt. gå på kino e.l, noen har gitt et klistremerke, et pokemonkort.

En annen ting er selvfølgelig at man må snakke mye med barnet, få han til å fortelle hva han mener, hvis det går ann å få noe svar fra han :-)

Kanskje han kan få bestemme noe mot at han gjør noe av det du mener han skal gjøre?

Hvordan er det med søvnen, er han kanskje sliten? Det kreves jo mye mer av ungene på skolen enn i barnehagen. Jeg har selv hatt en gutt som var kjempeumoden og som hadde mest lyst til å leke på skolen, han klarte jo ikke å sitte rolig på skolen i det hele tatt. Kanskje du ikke skulle kreve så mye av han, kanskje han bare blir frustrert over det? Min gutt var kjempeumoden helt fram til 4 kl., han er egentlig umoden ennå (går nå i 7.kl) er overhodet ikke noe tilbake for de andre i klassen selvom vi fikk masse negativt på hver eneste foreldresamtale i fire år. Jeg tok det egentlig ikke så hardt, har en mann som sa han også var kjempeumoden på skolen og han er rimelig smart nå:-), men din sønn er jo selvfølgelig adoptert så hvordan genene er på dette kan du jo ikke vite, men gutter burde vel kanskje genelt begynt ett år senere på skolen enn jenter.

Håper ikke du syns jeg skrev mye dumt nå. Lykke til med sønnen.

Mvh

[peetmor]

Dette opplegget med straff og belønning passer kanskje ikke for gutten din? Jeg tror at på noen unger så forsterker en sånn "oppdragelsesmetode" allerede eksisterende trass og sinne. Hvis dere har holdt på slik en periode, og du syns det ikke virker etter planen, så bør en kanskje prøve noe annet? Straff er jo ikke morsomt å drive med for de voksne heller. Ser på lillebrors reaksjonsmønster, at når vi har (i sinne, og følt oss tvunget til) å praktisere sinne og straff, så bare gjør det han enda mere trassig og sint...Syns jeg da.

Faste regler har jeg tro på, slik at en bestemmer at leksene skal gjøres rett etter middag,slik er det bare, punktum.- etterpå leiking, ut, venner. Fravikes kun unntaksvis. Vi voksne fikk "straffen" når dette ikke var fast, med en trøtt og grinete unge som stønnet og bar seg og var helt håpløs når leksene ble utsatt til i 7-tia, et fryktelig spetakkel.

Hvis hun er motvillig med å finne fram leksesakene etter middag, så blir vi litt strenge og bestemte og tar fram leksesakene og gir ordre om å sette i gang. Så blir i hvertfall leksene gjort mens hun er opplagt.

Hvis hun ikke kommer hjem til avtalt tid, men en halvtime seinere, så sier jeg at jeg lurte fælt på hvor hun var, og at jeg ble faktisk litt redd for henne, dette forstår hun og jeg ser at det gir henne litt dårlig samvittighet. Sint blir jeg ikke. Det ble jeg derimot i morges da jeg oppdaget at hun hadde tatt nattdrakten utapå klærne og sovet med det i natt, snakker om.

Men altså, jeg tror ikke på straff/belønning, og mener det må finnes andre måter å håndtere barna på.

Hei og takk for svaret (c:

Her i huset er det også regler på når vi gjør "diverse" men det er akkurat dette som blir strekt til det maksimale nå om dagen i tillegg til en helt annen adferd enn tidligere.

Når det gjelder "innestraff" har dette blitt innført og pratistert først nå i helgen etter en runde i butikken hvor vi alle hadde en klar og tydelig avtale som ble brutt og som endte med med å bære en hylende guttungen ut av butikken.

Det er mulig at disse tiltakene våre med "straff/belønning" ikke er tingen for han men da lurer jeg virkelig på hva jeg/vi kan gjøre for å møte han og å få han til å forstå at denne oppførselen ikke er aksepert. Han blir rost opp i skyene når han snakker/oppfører seg "normalt".

Tenke, tenke!

Vennlig hilsen

[muangthai]

Skjønner at dette er slitsomt, men det er nok som du har hørt ganske så vanlig. Han reagerer sikkert på at ting ikke er som de pleide, barn kan være utrolige "vanedyr".

Når det gjelder råd så er det utrolig vanskelig å komme med råd til andre syns jeg, men jeg er nok ikke så negativ til straff/belønning som nanchang. Det spørs jo hvordan man ser på hva som er straff. Selvfølgelig vil det å måtte gjøre lekser før man gjør noe annet kanskje føles som en straff for en liten kar som vil gjøre noe annet, men jeg syns ikke det er en ille straff.

En annen ting som har fungert litt for oss er belønningsmerker, vi måtte ty til det fordi ungene overhodet ikke ville legge seg om kvelden. De dagene de la seg uten bråk fikk de ett merke hver dag. Når de hadde fått 15 merker fikk de 50 kroner som vi skulle kjøpe noe fint for, evt. gå på kino e.l, noen har gitt et klistremerke, et pokemonkort.

En annen ting er selvfølgelig at man må snakke mye med barnet, få han til å fortelle hva han mener, hvis det går ann å få noe svar fra han :-)

Kanskje han kan få bestemme noe mot at han gjør noe av det du mener han skal gjøre?

Hvordan er det med søvnen, er han kanskje sliten? Det kreves jo mye mer av ungene på skolen enn i barnehagen. Jeg har selv hatt en gutt som var kjempeumoden og som hadde mest lyst til å leke på skolen, han klarte jo ikke å sitte rolig på skolen i det hele tatt. Kanskje du ikke skulle kreve så mye av han, kanskje han bare blir frustrert over det? Min gutt var kjempeumoden helt fram til 4 kl., han er egentlig umoden ennå (går nå i 7.kl) er overhodet ikke noe tilbake for de andre i klassen selvom vi fikk masse negativt på hver eneste foreldresamtale i fire år. Jeg tok det egentlig ikke så hardt, har en mann som sa han også var kjempeumoden på skolen og han er rimelig smart nå:-), men din sønn er jo selvfølgelig adoptert så hvordan genene er på dette kan du jo ikke vite, men gutter burde vel kanskje genelt begynt ett år senere på skolen enn jenter.

Håper ikke du syns jeg skrev mye dumt nå. Lykke til med sønnen.

Mvh

Dette kunne vært oss for ett år siden.

Junior trives på skola, men ifra januar og helt til i sommer har han til tider vært direkte ufyselig. Slamrer dører, river ned ting, svarer og er frekk. "Dere er ubrukelige som foreldre" sa han engang det stormet som værst, vi måtte anstrenge oss for ikke å begynne å le.

Vi fikk samme svar som dere at det er aldersrelatert (han blir 7 år nå i november og går i 2. klasse).

Vi har prøvd å være konsekvent på at slik oppførsel ikke aksepters. Andre bl.a. besteforeldrene synes vi er urimelig strenge, men jeg tror vi har igjen for dette senere.

Og gjett; det har blitt bedre nå på høsten. "Anfallene" er sjeldnere og han tar seg fortere inn.

Jeg har ingen gode råd, det må i såfall være "hold ut og ikke gi deg mht til hva som er akseptabel oppførsel".

Lykke til !

[Querita]

Hei!

Du og du som jeg kjenner meg igjen. Fra å ha hatt en gutt som har vært snill og lettvint å ha med å gjøre har vi nå fått en skolegutt som fikk seg lillesøster i sommer og krangler, bråker og hører ikke etter.

Det er som du sier ganske fortvilende etter hvert.

Jeg utstår ikke disse kranglene med han og det river meg i hjertet hver gang. Jeg forsøker å snakke med han og han sier at han bare blir så sint og greier ikke å stoppe det.

Han hadde problemer med å komme igang på skolen var mye redd, er fortsatt noe redd men takler det fint og sier at han trives og har det gøy. Det er hjemme her det skjer. Noe skyldes også at han er redd og forsiktig ute og må ha en arena hvor han kan ta ut ting på. Det føles bare av og til så tungt at det alltid må skje hjemme.

Når vi prøver å snakke til han så hører han ikke etter, men sitter å surrer med sine egne tanker. Frustrerende.

Jager vi han på rommet så er ikke det noen straff, da sitter han bare å leker og koser seg. Vi har begynt med å si at hvis ikke han tar seg sammen så blir det ikke noe lørdagsgodt eller han får ikke gå i bursdag som han gleder seg til, eller ta fra han noe han har lyst til og gleder seg til.

Legging er ikke noe problem, da er han trøtt og sliten og er glad og kan si på tur opp til senga at "i dag har vi ikke kranglet så mye". Dette sier han med en glad og lys stemme og er så fornøyd.

Nei det er ikke lett denne alderen her, og da med ei lita søster med mye vilje og temperament og på full fart inn i trassalderen så hender det at det går noen kuler her.

Men du verden så godt det er når de sover søtt i sengene sine om kvelden. Da er det utrolig lett å være glad i de.

Med andre ord, noen gode råd har jeg ikke da jeg leter med lykt og lupe etter dem selv. Kan bare si Lykke til. Det går nok over en dag.

[Gjest esperando]

Dette kunne vært oss for ett år siden.

Junior trives på skola, men ifra januar og helt til i sommer har han til tider vært direkte ufyselig. Slamrer dører, river ned ting, svarer og er frekk. "Dere er ubrukelige som foreldre" sa han engang det stormet som værst, vi måtte anstrenge oss for ikke å begynne å le.

Vi fikk samme svar som dere at det er aldersrelatert (han blir 7 år nå i november og går i 2. klasse).

Vi har prøvd å være konsekvent på at slik oppførsel ikke aksepters. Andre bl.a. besteforeldrene synes vi er urimelig strenge, men jeg tror vi har igjen for dette senere.

Og gjett; det har blitt bedre nå på høsten. "Anfallene" er sjeldnere og han tar seg fortere inn.

Jeg har ingen gode råd, det må i såfall være "hold ut og ikke gi deg mht til hva som er akseptabel oppførsel".

Lykke til !

Hei!

Du skriver at dere har vært konsekvent på at slik oppførsel ikke aksepteres. Men hva har "ikke-aksepten" deres gått ut på? Straff og belønning? Eller har dere funnet en annen lur måte å takle dette på?

Vi aksepterer heller ikke "uakseptabel" oppførsel. Men synes det er vanskelig å vite hva en skal gjøre videre derfra. Et trassig barn forandrer ikke nødvendigvis oppførselen fordi foreldrene sier at "dette aksepterer vi ikke"! har du noen gode råd??

[peetmor]

Skjønner at dette er slitsomt, men det er nok som du har hørt ganske så vanlig. Han reagerer sikkert på at ting ikke er som de pleide, barn kan være utrolige "vanedyr".

Når det gjelder råd så er det utrolig vanskelig å komme med råd til andre syns jeg, men jeg er nok ikke så negativ til straff/belønning som nanchang. Det spørs jo hvordan man ser på hva som er straff. Selvfølgelig vil det å måtte gjøre lekser før man gjør noe annet kanskje føles som en straff for en liten kar som vil gjøre noe annet, men jeg syns ikke det er en ille straff.

En annen ting som har fungert litt for oss er belønningsmerker, vi måtte ty til det fordi ungene overhodet ikke ville legge seg om kvelden. De dagene de la seg uten bråk fikk de ett merke hver dag. Når de hadde fått 15 merker fikk de 50 kroner som vi skulle kjøpe noe fint for, evt. gå på kino e.l, noen har gitt et klistremerke, et pokemonkort.

En annen ting er selvfølgelig at man må snakke mye med barnet, få han til å fortelle hva han mener, hvis det går ann å få noe svar fra han :-)

Kanskje han kan få bestemme noe mot at han gjør noe av det du mener han skal gjøre?

Hvordan er det med søvnen, er han kanskje sliten? Det kreves jo mye mer av ungene på skolen enn i barnehagen. Jeg har selv hatt en gutt som var kjempeumoden og som hadde mest lyst til å leke på skolen, han klarte jo ikke å sitte rolig på skolen i det hele tatt. Kanskje du ikke skulle kreve så mye av han, kanskje han bare blir frustrert over det? Min gutt var kjempeumoden helt fram til 4 kl., han er egentlig umoden ennå (går nå i 7.kl) er overhodet ikke noe tilbake for de andre i klassen selvom vi fikk masse negativt på hver eneste foreldresamtale i fire år. Jeg tok det egentlig ikke så hardt, har en mann som sa han også var kjempeumoden på skolen og han er rimelig smart nå:-), men din sønn er jo selvfølgelig adoptert så hvordan genene er på dette kan du jo ikke vite, men gutter burde vel kanskje genelt begynt ett år senere på skolen enn jenter.

Håper ikke du syns jeg skrev mye dumt nå. Lykke til med sønnen.

Mvh

Hei og takk for svaret.

Joda mye av dette som vår sønn er inne i nå skjønner jeg men jeg syns faktisk ikke jeg kan akseptere alt av dette som skjer for det. Og hvordan skal jeg få han til å forstå/slutte for dette er en negativ oppførsel både her hjemme og ute. Vi snakker, snakker og snakker! Min oppfatting er at han ganske så klart vet det også (c: men likevel skjer det. Og han er også klar over hva som skjer når grensene strekes. Vi belønner han for "god oppførsel" som består av x antall kryss for en gode som han valgte ut selv. Det kunne være leke, opplevelser mens vi har hold unna "voksentid" i denne belønningen da det er noe vi har hver dag enten sammen med oss begge eller en av oss foreldre.

Han sover rolig hele natten men jeg ser han er sliten noe jeg skjønner veldig godt. Masse nytt å forholde seg. Derfor er det restruksjonener på minutter å se på tv og hvilke filmer han får se. (kun filmer uten slåssing og stress osv).

Det er mulig jeg er for streng eller uviten i denne sammenhengen at det derfor er det vanskelig og slitsomt. Jeg ønsker allefall ikke at gutten vår skal få ut sitt sinne og frustasjon ved å hyle, slå, trampe og trasse igjenom for å få det akkurat som han vil....

Han er en oppegående og god gutt som er verdens herligste kosegutt bare han vil det sjøl (c:

Vennlig hilsen

[peetmor]

Heisan

Jeg har ingen gode råd til hvordan løse opp i de problemene dere har, men jeg vil bare minne deg på at 6-årsalderen for mange er en slags "mini-pubertetsperiode", hvor mange unger blir tverre og vanskelige og det som verre er.......

Lykke til!!!!

Takk for lykkehilsen og jo takk jeg er påminnet dette også (c: fra erfarne mødre i gata (c:

Vennlig hilsen

[peetmor]

Hei!

Du og du som jeg kjenner meg igjen. Fra å ha hatt en gutt som har vært snill og lettvint å ha med å gjøre har vi nå fått en skolegutt som fikk seg lillesøster i sommer og krangler, bråker og hører ikke etter.

Det er som du sier ganske fortvilende etter hvert.

Jeg utstår ikke disse kranglene med han og det river meg i hjertet hver gang. Jeg forsøker å snakke med han og han sier at han bare blir så sint og greier ikke å stoppe det.

Han hadde problemer med å komme igang på skolen var mye redd, er fortsatt noe redd men takler det fint og sier at han trives og har det gøy. Det er hjemme her det skjer. Noe skyldes også at han er redd og forsiktig ute og må ha en arena hvor han kan ta ut ting på. Det føles bare av og til så tungt at det alltid må skje hjemme.

Når vi prøver å snakke til han så hører han ikke etter, men sitter å surrer med sine egne tanker. Frustrerende.

Jager vi han på rommet så er ikke det noen straff, da sitter han bare å leker og koser seg. Vi har begynt med å si at hvis ikke han tar seg sammen så blir det ikke noe lørdagsgodt eller han får ikke gå i bursdag som han gleder seg til, eller ta fra han noe han har lyst til og gleder seg til.

Legging er ikke noe problem, da er han trøtt og sliten og er glad og kan si på tur opp til senga at "i dag har vi ikke kranglet så mye". Dette sier han med en glad og lys stemme og er så fornøyd.

Nei det er ikke lett denne alderen her, og da med ei lita søster med mye vilje og temperament og på full fart inn i trassalderen så hender det at det går noen kuler her.

Men du verden så godt det er når de sover søtt i sengene sine om kvelden. Da er det utrolig lett å være glad i de.

Med andre ord, noen gode råd har jeg ikke da jeg leter med lykt og lupe etter dem selv. Kan bare si Lykke til. Det går nok over en dag.

Hei, skulle nesten tro du har stått utenfor vinduene mine å sett inn (c:

Jeg kommer allefall ikke på noe som skal gjøre hverdagen lettere akkurat nå. Ser jeg har fått mange fine tips så nå skal jeg sette meg ned sammen med gubben......

Lykke til, vi er allefall to som sliter med våre lille/store barn for tiden(c: om det skulle være noe trøst (c:

Vennlig hilsen

[peetmor]

Dette kunne vært oss for ett år siden.

Junior trives på skola, men ifra januar og helt til i sommer har han til tider vært direkte ufyselig. Slamrer dører, river ned ting, svarer og er frekk. "Dere er ubrukelige som foreldre" sa han engang det stormet som værst, vi måtte anstrenge oss for ikke å begynne å le.

Vi fikk samme svar som dere at det er aldersrelatert (han blir 7 år nå i november og går i 2. klasse).

Vi har prøvd å være konsekvent på at slik oppførsel ikke aksepters. Andre bl.a. besteforeldrene synes vi er urimelig strenge, men jeg tror vi har igjen for dette senere.

Og gjett; det har blitt bedre nå på høsten. "Anfallene" er sjeldnere og han tar seg fortere inn.

Jeg har ingen gode råd, det må i såfall være "hold ut og ikke gi deg mht til hva som er akseptabel oppførsel".

Lykke til !

Hei og takk for svaret

Finner trøst i at det blir bedre men skrekk og gru så lenge til (c:

Vennlig hilsen

[muangthai]

Hei!

Du skriver at dere har vært konsekvent på at slik oppførsel ikke aksepteres. Men hva har "ikke-aksepten" deres gått ut på? Straff og belønning? Eller har dere funnet en annen lur måte å takle dette på?

Vi aksepterer heller ikke "uakseptabel" oppførsel. Men synes det er vanskelig å vite hva en skal gjøre videre derfra. Et trassig barn forandrer ikke nødvendigvis oppførselen fordi foreldrene sier at "dette aksepterer vi ikke"! har du noen gode råd??

Fasit har ikke jeg, og vi har vel vært gjennom alle "metoder" avhengig av dagsform og situasjon :-)

Junior har hatt en egen evne til å ligge "rett oppunder lista" mht hva som er akseptert adferd. Han har vært veldig flink til ikke å krysse grensa, men ligget å testet ut slik at iritasjonen vår har vokst.

Noen ganger eksploderer vi, og resultatet er stort sett eskalering av konflikten.

Dører smelles, stoler veltes, kær kastes.

Når vi klarer å beholde roen får vi best resultat.

Vi ber han plukke opp/ komme inn/ vente med å si noe inntill han har noe hyggelig å si etc. med en svært rolig og alvorlig stemme.

Springer vi etter, kjefter og smeller blir det bare kaos.

Han er god til å "furte/ surke, dvs sukk og stønn, handlingene utføres med et kropsspråk som klart og tydelig forteller hva han mener. Vi gir beskjed om at han kan spare seg slik oppførsel.

Til tider med påfølgende eksplosjon og sending på rommet. Rommet oppfattet han først ikke som straff, men som sitt område der han kunne sende oss utigjen. Vi nekter nå å gå før han har roet seg/ vi har pratet.

Belønning funker ikke hos oss. Det er prøvd og endte med at han skulle ha belønning for alt han ble bedt om.

Nå ser vi tendens til at det holder med en advarsel når surking og furtinga kommer. Så tar han seg inn og legger om stilen.

Mange eksplosjoner og tårer har det vært(og fler blir det).

Mange ganger har vi kunnet slippe billigere med å overse/ bagatellisere, men jeg tror at siden vi konsekvent (nesten.. ingen er perfekt) ikke har godtatt slik oppførsel så vet han etterhvert at det ikke er noe lurt å prøve seg.

D.v.s. det skjer ikke så offte. Barn er barn og skal teste ut. Nå føler jeg ihvertfall at ikke alle dager består av kjefting, furting og smelling (Rolig før neste trassalder.... :-).

Og alt i alt er han en kjekk gutt, bare for å ha sagt det :-)

lykke til!!

[cacatina]

Vi har ei jente som starta på skolen i fjor høst - og det var ikke kjekt.... Jeg tror mye av "problemene" lå i spranget mellom frøknas forventnnger og de faktiske realitetene. Barna blir møtt med "Å, gleder du deg til å begynne på skolen?!" "Det blir vel fint å gå på skolen!" osv osv Når barna starter opp, tror jeg de får hverdagen trøkt rett i "trynet" - og at adferden hjemme kanskje er en måte å få ut opplevelsen:"Hva er egentlig så bra med det her?"

Når barna er 6-7år tror jeg de fortsatt er nokså mye "her-og-nå" - noe som er med på å lage en OK skolehverdag. De er i full fart med kompiser, bruker kjempemasse energi på å tilpasse seg og finne sin plass i "systemet". Vi vet jo litt om hvordan det er å begynne på ny jobb sjøl....

Det er vanskelig å gi noen konkrete råd. Jeg har innsett at det å være forelder til et skolebarn krever mye av oss ift oppfølging. Nå i høst har vi laget vår egen leksebok, der jeg sitter sammen med henne hver gang hun gjør lekser - og prøver å motivere henne til å komme igjennom oppgavene. I lekseboka får hun et klistremerke når hun har utført lekse, og så skriver jeg en kort setning om hva som var bra. Hvis hun gjør noe "ekstralekse" får hun et annet type merke. Synes det er litt å "kjøpe" motivasjon (i den grad det går an), men det har gjort at vi har fått en positiv atmosfære rundt lekselesingen - jeg slipper å mase og mase for at det skal bli gjort...

Jeg tror på utsagnet om at "adferd om får oppmerksomhet forsterker seg" - og prøver å møte hennes frustrasjons-utblåsninger utifra det utsagnet. Ikke lett, nei!!! Ofte så tror jeg at vi voksne prater "for mye" - og at barnas utaggering er en kommunikasjonstegn på frustrasjon ift all pratingen. Og så tror jeg det er viktig at handlingene må få en praktisk konsekvens, og at konsekvensen må ha sammenheng med det som har skjedd. Har ingen gode eksempler i skrivende stund...

Ønsker deg lykke til - jeg tror dere er inne i en fase hvor dere som foreldre blir testa litt på "standhaftigheten", for å si det sånn. Stå på! Barn trenger voksne som "orker" å sette rammer for seg - på den måten får de rydda litt opp i frustrasjonene sine, tror jeg...

Uff, detta ble langt, og veldig lite konkret.... vel vel... kan evt prøve å skrive et mer konkret svar seinere... Er visst i tenkeboksen, jeg også!

Lykke til!

[ark2]

Hei peetmor

Vil bare anbefale en flott håndbok om barn som har gitt meg mange tips og aha-opplevelser.

Boken heter TRASS BOKEN og handler om barns trass, utvikling og modningsprosess helt fra første leveår og ut i tenårene. Boken er utgitt av Bokklubbens Barn.

[peetmor]

Hei peetmor

Vil bare anbefale en flott håndbok om barn som har gitt meg mange tips og aha-opplevelser.

Boken heter TRASS BOKEN og handler om barns trass, utvikling og modningsprosess helt fra første leveår og ut i tenårene. Boken er utgitt av Bokklubbens Barn.

Takk for svaret og boktipset. Skal bestille den allerede i kveld.

Vennlig hilsen

[peetmor]

Vi har ei jente som starta på skolen i fjor høst - og det var ikke kjekt.... Jeg tror mye av "problemene" lå i spranget mellom frøknas forventnnger og de faktiske realitetene. Barna blir møtt med "Å, gleder du deg til å begynne på skolen?!" "Det blir vel fint å gå på skolen!" osv osv Når barna starter opp, tror jeg de får hverdagen trøkt rett i "trynet" - og at adferden hjemme kanskje er en måte å få ut opplevelsen:"Hva er egentlig så bra med det her?"

Når barna er 6-7år tror jeg de fortsatt er nokså mye "her-og-nå" - noe som er med på å lage en OK skolehverdag. De er i full fart med kompiser, bruker kjempemasse energi på å tilpasse seg og finne sin plass i "systemet". Vi vet jo litt om hvordan det er å begynne på ny jobb sjøl....

Det er vanskelig å gi noen konkrete råd. Jeg har innsett at det å være forelder til et skolebarn krever mye av oss ift oppfølging. Nå i høst har vi laget vår egen leksebok, der jeg sitter sammen med henne hver gang hun gjør lekser - og prøver å motivere henne til å komme igjennom oppgavene. I lekseboka får hun et klistremerke når hun har utført lekse, og så skriver jeg en kort setning om hva som var bra. Hvis hun gjør noe "ekstralekse" får hun et annet type merke. Synes det er litt å "kjøpe" motivasjon (i den grad det går an), men det har gjort at vi har fått en positiv atmosfære rundt lekselesingen - jeg slipper å mase og mase for at det skal bli gjort...

Jeg tror på utsagnet om at "adferd om får oppmerksomhet forsterker seg" - og prøver å møte hennes frustrasjons-utblåsninger utifra det utsagnet. Ikke lett, nei!!! Ofte så tror jeg at vi voksne prater "for mye" - og at barnas utaggering er en kommunikasjonstegn på frustrasjon ift all pratingen. Og så tror jeg det er viktig at handlingene må få en praktisk konsekvens, og at konsekvensen må ha sammenheng med det som har skjedd. Har ingen gode eksempler i skrivende stund...

Ønsker deg lykke til - jeg tror dere er inne i en fase hvor dere som foreldre blir testa litt på "standhaftigheten", for å si det sånn. Stå på! Barn trenger voksne som "orker" å sette rammer for seg - på den måten får de rydda litt opp i frustrasjonene sine, tror jeg...

Uff, detta ble langt, og veldig lite konkret.... vel vel... kan evt prøve å skrive et mer konkret svar seinere... Er visst i tenkeboksen, jeg også!

Lykke til!

Takk for svaret.

Jeg syns det er godt å høre om andres erfaring og tips når det røyner på i heimen.

Jeg har fått mange forskjellige vinklinger på denne utfordringen som vi står ovenfor nå og dette tar jeg med meg i tenkeboksen.

Igjen takk for at du deler dette med meg (c:

Vennlig hilsen

[ahg]

Du har min fulle medfølelse, peetmor! Dette er det neimen ikke lett å finne en 'fiks' løsning på.

Vi har en sjuåring som titt og ofte gir uttrykk for frustrasjon med tårevåte raserianfall. Hvis ting ikke blir akkurat som hun har tenkt seg, braker det løs. Frustrasjonsterskelen er _mye_ lavere når hun er sliten og trøtt. Tilstrekkelig søvn er derfor en viktig nøkkel.

Siden gullets raserianfall ofte handler om forventninger som ikke oppfylles, hjelper det veldig å avklare på forhånd hva som skal skje dersom det er mulig, feks «i dag skal vi være sammen bare vi fire, og ikke ha besøk av noen venninner. I morgen kan vi ha besøk».

(Lillesøster kan være rampete fordi hun er sjalu på storesøster, og da er det ekstra mye ros, kos og eksklusiv alenetid med mamma/pappa som fungerer best i hennes tilfelle.)

Det som stort sett fungerer best hos oss når storesøster raser, er at vi voksne forholder oss rolig og bestemt (og som best vi kan rimelige og rettferdige), og lar henne få rase ferdig i fred. Jeg tror det virker mot sin hensikt å bruke for mye ord – enig med cacatina i at vi voksne ofte bruker altfor mye ord. Bedre med korte, tydelige beskjeder om hva vi mener, feks: «vi skal ikke spille mer vri-åtter nå, for nå er det leggetid».

Vi viser også forståelse for frustrasjonen: «Jeg skjønner at du har lyst til å spille mer, jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men nå er det altså leggetid.» Jeg har en kjepphest når det gjelder følelser, og det er at de avtar mye raskere i styrke hvis de blir møtt med forståelse og aksept. Jeg tilbyr også trøst (dersom jeg klarer å forholde meg rolig, da). Som oftest hyler hun NEI til trøst, og da lar jeg henne være i fred. Når hun får litt tid på seg og skjønner at hun har en konkret og konsekvent grense å forholde seg til, pleier hun å komme tuslende etter en stund, og da er det greit. Eller hun kommer og får den trøsten hun i utgangspunktet ble tilbudt.

Noen ganger ’deler’ mannen min og jeg på ’oppgavene’ også, det faller seg sånn naturlig. En av oss setter grenser, og den andre holder og trøster – UTEN å gi slipp på grensene. Det fungerer ofte veldig bra.

Noen ganger blir tålmodigheten min tøyd for langt så jeg blir skikkelig sint, og da sier jeg rett og slett: «Nå er det nok, nå blir mamma sint! Når du gjør sånn og sånn, blir jeg skikkelig SINT!». (Jeg er ærlig med hva jeg føler, og jeg går på handling – ikke på person som feks «du er umulig» - tror dette er viktig.) Det resulterer som regel i ekstra høye vræl og tårer som regelrett spruter ut. Tramping og slamring med dører har også kommet på menyen det siste året. Jeg må tidvis tåle å høre hvor DUM jeg er, og det er greit. Når både mor og datter har fått tid til å roe følelsene, kan vi nærme oss hverandre igjen. Jeg ber om unnskyldning hvis jeg synes jeg har vært urimelig, og jeg forklarer mer om hvorfor jeg ble så sint. Jeg klarer da å holde kjærlig omkring henne. Jeg inviterer henne også til å fortelle hva hun tenker og føler om saken (er jeg heldig får jeg et kort, men treffende svar). Så er vi venner og vel forlikt igjen - inntil neste runde.

Jeg synes diskusjonen om straff og belønning er veldig viktig og interessant. Leste i en bok at straff ikke fungerer, og det utfordret meg til å tenke nøye igjennom hvordan jeg behandler gullene mine. Jeg har kommet til at det bør være en naturlig sammenheng/konsekvens hvis barnet skal ’straffes’, feks: «Hvis du ruller deg på gresset med penjakka di, får du ikke ha den på». Jeg er atskillig mer skeptisk til straff at typen «hvis du ikke går og legger deg med en gang, får du ikke gå i bursdagen til NN på lørdag.» Leggetid og bursdag flere dager senere henger liksom ikke sammen, og jeg tror barnet vil oppleve det som blodig urettferdig å bli straffet på den måten.

En annen ting mannen min og jeg synes er viktig, er aldri å true med noe vi ikke har tenkt å gjennomføre. Å si feks «hvis du ikke kommer nå, så får du bare bli igjen alene» - samtidig som det er helt uaktuelt å la ungen bli igjen alene - nei det henger ikke på greip. Da lærer ungen at vi sier ting som ikke er til å stole på. Vi sier i stedet: «Skal du gå inn i bilen selv, eller skal jeg bære deg?» Noen ganger stormer da ungen inn i bilen, andre ganger må vi bære ungen sprellende inn.

Oj, dette ble sinnsykt langt. Nå får jeg gi meg. Veldig engasjerende tema :-)

Lykke til med poden din. Det blir nok bedre igjen, selv om det kanskje kan ta litt tid.

[julya]

Hei peetmor!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har selv en

6-åring som har begynt på skolen nå i høst. Og som har mye av det du forteler.

Da han begynte på skolen fikk alle foreldre et skriv som beskrev typiske trekk ved 6-åringen. Gjengir noe av det her, og tror det du beskriver er veldig vanlig.

"6-åringen pendler følelsesmessig mellom to ulike "poler". De står på grensen mellom å ville være stor og å ville være liten. Barnet svinger mellom gråt og latter, mellom kjærlighet og avsky, mellom kjærtegn og "slag". Det er vanskelig å forstå 6-åringens utbrudd. ofte har de vanskelig for å fortelle hva som er galt, de bare reagerer sterkt. Utbrudd gir seg ofte utslag i aggressive uttalelser rettet mot den voksne. Det kan også gi seg

utslag i direkte fysiske utbrudd ved at de kaster seg ned på gulvet mens de hyler og raser. Aggressivt språkbruk, særlig når det er trøtt og irritert. Ofte "det vet jeg best" holdning.

Det er viktig å gi barnet tid og ikke tvinge det til å beherske seg for raskt. Voksne må tolerere disse utbruddene. Hjelp barnet med å ordne opp i "kaoset" sitt, straff fører ikke frem.

6-åringen er svært sårbar for kritikk, men ytterst

svak for ros! Siden de er så usikre på seg selv, trenger de ros for å få styrket selvtilliten.At 6-åringen stadig er seg bevisst at han er godtatt, motvirker følelsen av å være mislykket.Barna trenger masse oppmerksomhet, men også en god del vel anbrakt "uoppmerksomhet".

Ved 6-års alderen er barnet inne i en overgangsperiode som kan sammenlignes med "trassalder"/"tidlig pubertet". De har en sterk selvstendighets-og løsrivelsestrang".

Lykke til!

mvh

[trk1365380645]

Du har min fulle medfølelse, peetmor! Dette er det neimen ikke lett å finne en 'fiks' løsning på.

Vi har en sjuåring som titt og ofte gir uttrykk for frustrasjon med tårevåte raserianfall. Hvis ting ikke blir akkurat som hun har tenkt seg, braker det løs. Frustrasjonsterskelen er _mye_ lavere når hun er sliten og trøtt. Tilstrekkelig søvn er derfor en viktig nøkkel.

Siden gullets raserianfall ofte handler om forventninger som ikke oppfylles, hjelper det veldig å avklare på forhånd hva som skal skje dersom det er mulig, feks «i dag skal vi være sammen bare vi fire, og ikke ha besøk av noen venninner. I morgen kan vi ha besøk».

(Lillesøster kan være rampete fordi hun er sjalu på storesøster, og da er det ekstra mye ros, kos og eksklusiv alenetid med mamma/pappa som fungerer best i hennes tilfelle.)

Det som stort sett fungerer best hos oss når storesøster raser, er at vi voksne forholder oss rolig og bestemt (og som best vi kan rimelige og rettferdige), og lar henne få rase ferdig i fred. Jeg tror det virker mot sin hensikt å bruke for mye ord – enig med cacatina i at vi voksne ofte bruker altfor mye ord. Bedre med korte, tydelige beskjeder om hva vi mener, feks: «vi skal ikke spille mer vri-åtter nå, for nå er det leggetid».

Vi viser også forståelse for frustrasjonen: «Jeg skjønner at du har lyst til å spille mer, jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men nå er det altså leggetid.» Jeg har en kjepphest når det gjelder følelser, og det er at de avtar mye raskere i styrke hvis de blir møtt med forståelse og aksept. Jeg tilbyr også trøst (dersom jeg klarer å forholde meg rolig, da). Som oftest hyler hun NEI til trøst, og da lar jeg henne være i fred. Når hun får litt tid på seg og skjønner at hun har en konkret og konsekvent grense å forholde seg til, pleier hun å komme tuslende etter en stund, og da er det greit. Eller hun kommer og får den trøsten hun i utgangspunktet ble tilbudt.

Noen ganger ’deler’ mannen min og jeg på ’oppgavene’ også, det faller seg sånn naturlig. En av oss setter grenser, og den andre holder og trøster – UTEN å gi slipp på grensene. Det fungerer ofte veldig bra.

Noen ganger blir tålmodigheten min tøyd for langt så jeg blir skikkelig sint, og da sier jeg rett og slett: «Nå er det nok, nå blir mamma sint! Når du gjør sånn og sånn, blir jeg skikkelig SINT!». (Jeg er ærlig med hva jeg føler, og jeg går på handling – ikke på person som feks «du er umulig» - tror dette er viktig.) Det resulterer som regel i ekstra høye vræl og tårer som regelrett spruter ut. Tramping og slamring med dører har også kommet på menyen det siste året. Jeg må tidvis tåle å høre hvor DUM jeg er, og det er greit. Når både mor og datter har fått tid til å roe følelsene, kan vi nærme oss hverandre igjen. Jeg ber om unnskyldning hvis jeg synes jeg har vært urimelig, og jeg forklarer mer om hvorfor jeg ble så sint. Jeg klarer da å holde kjærlig omkring henne. Jeg inviterer henne også til å fortelle hva hun tenker og føler om saken (er jeg heldig får jeg et kort, men treffende svar). Så er vi venner og vel forlikt igjen - inntil neste runde.

Jeg synes diskusjonen om straff og belønning er veldig viktig og interessant. Leste i en bok at straff ikke fungerer, og det utfordret meg til å tenke nøye igjennom hvordan jeg behandler gullene mine. Jeg har kommet til at det bør være en naturlig sammenheng/konsekvens hvis barnet skal ’straffes’, feks: «Hvis du ruller deg på gresset med penjakka di, får du ikke ha den på». Jeg er atskillig mer skeptisk til straff at typen «hvis du ikke går og legger deg med en gang, får du ikke gå i bursdagen til NN på lørdag.» Leggetid og bursdag flere dager senere henger liksom ikke sammen, og jeg tror barnet vil oppleve det som blodig urettferdig å bli straffet på den måten.

En annen ting mannen min og jeg synes er viktig, er aldri å true med noe vi ikke har tenkt å gjennomføre. Å si feks «hvis du ikke kommer nå, så får du bare bli igjen alene» - samtidig som det er helt uaktuelt å la ungen bli igjen alene - nei det henger ikke på greip. Da lærer ungen at vi sier ting som ikke er til å stole på. Vi sier i stedet: «Skal du gå inn i bilen selv, eller skal jeg bære deg?» Noen ganger stormer da ungen inn i bilen, andre ganger må vi bære ungen sprellende inn.

Oj, dette ble sinnsykt langt. Nå får jeg gi meg. Veldig engasjerende tema :-)

Lykke til med poden din. Det blir nok bedre igjen, selv om det kanskje kan ta litt tid.

Kjempemasse fornuftig her! Vil spesielt understreke betydningen av å anerkjenne barnas følelser, si at man forstår at de føler som de gjør, og sette ord på følelsene for dem. Er også veldig enig i at bursdagsbesøk om tre dager ikke har noen sammenheng med leksene i dag- det er dessuten vanskelig å forholde seg til siden det er mange dager til, og derfor egner det seg lite som straff. Det er også vanskelig for barn å vite om de kan stole på foreldrene hvis det blir truet med straff som ikke blir gjennomført, så bordet fanger...lønner seg ofte å tenke seg om en ekstra gang før man sier noe:-)

Selv øvde jeg opp tålmodighet og "bevare-roen-delen" da jeg jobbet med autist, håper jeg klarer å bevare det til mitt gull kommer i trassalder/førpubertet...

Poenget var i hvertfall: supert innlegg!