Post tramatisk stress syndrom??

[Lin-Merete]

For 5 år siden fødte jeg en velskapt, nydelig datter. Selve fødselen var lang, ca 32 timer. I utdrivningsfasen blir det problemer, da det oppstår en akutt blødning under siste pressrie. Blødningen er relativt voldsom, og det blør fra et stort blodkar i cervix. Hemostase oppnås etter ca 15 min, fordi det var vanskelig å lokalisere blødningen.Blødningen var på ca 2000 ml, og påfølgende Hb var på 5.4.

Min opplevelse av dette er spesiell. Jeg husker at jeg satt i fødestol, med en saccosekk i ryggen. Jeg hadde epidural smertelindring, og derfor ctg-overvåkning. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, bare merket at saccosekken ble revet vekk og hodet mitt falt brått bakover. Det jeg husker best var en følelse av likegyldighet, en avslappende følelse, hvor jeg tenkte at nå skulle jeg dø, og det var faktisk helt greit. Det neste jeg husker er høye stemmer, og at det var mange hvit-kledde på fødestuen. Det ble tatt blodprøver og hengt opp intravenøs væske. Etter hvert roet ting seg, og jeg fikk beskjed om å holde meg i sengen til neste dag. Datter'n min var kjørt til barselavdelingen, og jeg måtte overnatte på føden. Dagen etter fikk jeg to poser blod, og hadde ved utreise en hb på 8. Mens jeg lå på barsel, ble jeg fortalt at jeg kunne dødd. At kroppen min gikk i sjokk osv.

Dette har plaget meg i ettertid. 3 mnd etter fødselen hadde jeg en ettersamtale med jordmor, hvor det ble påpekt hvor alvorlig det kunne gått. Etter dette har jeg slitt med tanker om døden, og å pluselig bare bli borte. Tenker mye på hvor skjørt livet er, og hvor liten innflytelse vi har på dette. Jobber nå som sykepleier på en medisink avd på sykehus, hvor jeg møter døden ofte. Jeg takler det profesjonelt, men sliter med mine egne tanker. For ca 2 år siden fikk jeg mitt første panikkangst-anfall, og har hatt dette 7-8 ganger siden det. Jeg har alle symptomene på panikk anfall, og det som slår meg hver gang er at jeg blir så fryktelig redd for å miste kontrollen. Anfallene kan komme når som helst og hvor som helst, og det plager meg i hverdagen. Jeg er et veldig samfunnsengasjert menneske, og er i store forsamlinger ofte. Nå er jeg livredd for å få slike anfall når jeg er i offentligheten. Kan dette være relatert til fødselsopplevelsen? Kan det være post traumatisk stress syndrom? Hva kan jeg gjøre med dette??

[Trine Endsjø, jordmor]

Det er en sterk historie du har å fortelle. Du er reflektert og er helt klart inne på noe vesentlig når du relaterer angsten du nå kan oppleve med traumet du opplevde under fødselen. Det er flere tanker som slår meg med tanke på den tøffe fødselsopplevelsen; Ja, du kunne kanskje dødd under fødselen, men denne risikoen vært langt større hvis du ikke hadde født på et sykehus med såpass god kompetanse som man finner i dagens Norge. Du kan prøve å vri tankene dine over til noe positivt ved å se på det positive som skjedde. Du var i en kritisk situasjon, men du hadde profesjonelle folk ved din side som tok affære og gjorde alt riktig. Du som selv er sykepleier vet jo godt hvor kritisk det iblant kan være på en operasjonsstue hvis noe går litt galt. Strengt tatt utsetter pasienten seg for fare ved å legges i narkose og snittes. Hvis du spør en av operatørene eller anestesipersonalet, så vil de som oftest si at de har full kontroll og vet hva de skal gjøre i de fleste krisesituasjoner. Nok om det!

Problemet ditt i dag er angst er panikkanfall og du skal ikke se bort i fra at det å få hjelp til å bearbeide fødselsopplevelsen, kan være første skritt på vei til å bli kvitt angsten. Der er ikke sikkert man skal kalle plagene dine post traumatisk stressyndrom siden dette vanligvis også medfører andre symptomer, som depresjon, aggresjon, søvnvansker, konsentrasjonsvansker m.m.

Angst og redselen for å miste kontroll blir desverre gjerne forsterket ved at man blir redd for selve anfallene. Psykologer kan mye om dette og har tilgang til metoder for å jobbe med problemet, både på egenhånd, gjennom samtaler og kanskje via selvhjelpsgrupper.

Det første du bør gjøre er å snakke med din fastlege så du får en henvisning til psykolog.

Jeg ønsker deg lykke til videre.

[Gjest noe likt?]

Jeg har også mistanke om post traumatisk stress syndrom, og psykologen min sier at det er mye mulig. Det er en annen grunn til at jeg sliter, da. Voldtekt. Men symptomene mine ligner på dine. Jeg prøvde å fortrenge hendelsen, men så etter 1 1/2 år kom det opp, og jeg "kollapset". Begynte å få panikkangst-anfall når tankene mine skremte meg som verst. Mannen min ble ganske skremt i begynnelsen, men han lærte seg til å få oppmerksomheten min over på noe annet. F.eks å se på TV. Jeg har også vært redd for å få anfall andre steder enn hjemme, og for å begynne å gråte. Men jeg tar meg ekstra sammen når jeg er borte. Dette blir jeg ganske sliten av, men jeg har iallefall aldri fått noe anfall borte. Uansett hva slags traumer man har opplevd, så er det viktig å snakke om det. Jeg går til psykolog 1-2 ganger i uka, og må nok det i 1 år. Men jo mer jeg prater om det vonde, jo "tryggere" blir det å tenke på det siden. Det blir som å skru på lyset i det mørke rommet, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg håper at du får bra hjelp, og at du kan bli kvitt disse anfallene. Buspiron har også hjulpet meg.