Diagnose.....aaaanggst.... :)

[Gjest greit å være anonym i dag]

Så har det altså skjedd: Jeg har fått en angstdiagnose, og en psykiater jeg nå går til anbefaler meg et halvt års tid med angstdempende medisiner i tillegg til samtaleterapi.

Vi er i prosessen med å adoptere, for lengst godkjent i Norge, og er inne i "the long wait",,,,

Veldig usikker på hva som er rett å gjøre i denne situasjonen. Jeg fungerer fullstendig i jobb og hjemme, men har trøbbel i noen andre situasjoner. Vi har et barn allerede.

Jeg nevnte ikke angsten under utredningen, for det første fordi jeg bare trodde jeg var "litt ekstra bekymret" av type, og for det andre fordi det akkurat da ikke opplevdes som noe problem. Nå stiller saken seg noe annerledes, siden angsten har økt noe, at jeg altså går til behandling, og at psykiateren anbefaler medikamenter. Han mener riktignok at jeg er så sterk at jeg kan klare å jobbe meg ut av dette kun med samtaleterapi, men tror behandlingen vil gå raskere og være mer effektiv ved å kombinere samtaleterapi og medisiner.

Litt usikker på om vi skal legge adopsjonen på is en stund. Psykiateren synes ikke det er noen grunn til å gjøre det pga min angstdiagnose. For det første trekker jeg ikke barnet vi allerede har inn i mine problemer - det er lykkelig og trygt og blir skjermet, uten at vi hemmeligholder. Når jeg takler det med ett barn vil jeg også takle det med ett til, mener psykiateren. Han mener at det ikke er foreldres angst som skader barn, men måten den takles på, og vi gjør det altså "etter boken".

For det andre, sidestiller psykiateren en angstsykdom med andre kroniske sykdommer, som feks diabetes. Det er biologiske/kjemiske forstyrrelser i hjernen, som kan reguleres med medisiner og terapi - enkelt og greit.

Vi kommer nok til å ta vår beslutning uavhengig av kommentarene her. Synes likevel det kunne være interessant å høre andres meninger om dette, og ikke minst om noen som kanskje har vært i en liknende situasjon.

For orden skyld: Jeg finnes ikke deprimert, og er ikke i nærheten av å få en alvorlig psykisk knekk, i alle fall er det både min og psykiateren sin vurdering. Situasjonen er heller ikke knyttet til det å være i en adopsjonsprosess. Men innimellom kan jeg bli litt sliten av å ha angst.

[Gjest hemmeligheten]

Jeg ville ikke sakt noe.

[trk1365380645]

Vet alt for lite om både diagnosen og deg til å si noe annet enn: Lykke til med valg og vurderinger, uansett hva dere velger håper jeg det blir bra for deg og familien. Det må være kjempetøft!

Støtte- klem,

[fillolin]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener eller hvilke råd jeg ville gitt, jeg, for jeg forstår ikke helt hva det er du er usikker på. Er du usikker på hva som er rett for deg? Eller er du usikker på hva som er rett i forhold til myndighetene? Eller i forhold til barnet/barna? For hvis du egentlig tror at det kan bli litt mye med 2 barn, vil det jo være problematisk å ikke ta en pause i prosessen eller iallefall diskutere det med organisasjonen eller myndighetene. Men hvis du mener at psykiateren har rett, så er vel avgjørelsen egentlig tatt? Osv. Tror kanskje jeg ville utforsket de ulike spørsmålene mer, jeg, før jeg konkluderte med svaret. Håper dette var til å forstå...

[Gjest greit å være anonym i dag]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener eller hvilke råd jeg ville gitt, jeg, for jeg forstår ikke helt hva det er du er usikker på. Er du usikker på hva som er rett for deg? Eller er du usikker på hva som er rett i forhold til myndighetene? Eller i forhold til barnet/barna? For hvis du egentlig tror at det kan bli litt mye med 2 barn, vil det jo være problematisk å ikke ta en pause i prosessen eller iallefall diskutere det med organisasjonen eller myndighetene. Men hvis du mener at psykiateren har rett, så er vel avgjørelsen egentlig tatt? Osv. Tror kanskje jeg ville utforsket de ulike spørsmålene mer, jeg, før jeg konkluderte med svaret. Håper dette var til å forstå...

Det er nok hva som er rett å gjøre i forhold til myndighetene, min bekymring først og fremst gjelder. Jeg tror det stemmer at diagnosen min ikke går utover det barnet vi har, og neppe vil gå ut over det neste barnet heller. Dessuten er prognosen for min diagnose veldig god, når man får slik behandling som er planlagt for meg.

I tillegg tenker jeg litt på at vi ikke kan vite hvordan ting vil utvikle seg når barna blir eldre, hva om de får trøbbel med egen identitet - kanskje det å ha en "angst - mamma" kan forsterke dette, selv om min sykdom ikke direkte har påvirket barna ? Bare en strøtanke jeg har - vet ikke om det er noe som helst hold i den.

Til slutt tenker jeg litt på at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.. Tenk om jeg mot formodning blir verre, i stedet for bedre, kanskje best å se an litt før vi tar i mot andremann ?

[Blacky1365380153]

Ikke fortell dette tilde som har med adopsjonen å gjøre, kan ødelegge masse for dere. Har nok liten innvirkning på barna deres og evnt nye barn men de i systemet har masse fordommer mot de med psykiske lidelser. Så ikke si noe, anbefaler jeg....Klem Blacky (har kjent dette på kroppen selv)

[Gjest Ikkenoproblem]

Hva slags angst er det du har? I hva slags situasjoner er det du sliter?

Jeg har en søster som har adoptert 3 barn. Hun har hatt angst, hun gått til terapi for det i sin tid. Sosialkontoret reagerte positivt på at hun var åpen om dette og at hun var såpass oppegående nå. De mente det var et tegn på at hun klarte å jobbe seg gjennom problemene.

De mente hun ville takle eventuelle problemer som skulle oppstå med barna greit.

Og jada hun ble godkjent. Vi er da bare mennesker alle sammen. Sant? Vi er ikke plettfrie roboter.

[Gjest been-there]

Du høres ut som en reflekternede oppegående person, og det høres ut som om du har barnets perspektiv langt fremme. Myndighetene både i Norge og giverlandet har som sin rettesnor å tenke at adopsjon skal være til gagn for barnet, og at barnet kommer til mennesker som er robuste og som kan takle de utfordringene som kan komme. Det høres ut som om dere vil bli gode adoptivforeldre, men det du lurer på er om dette er det riktige tidspunktet å gjøre det på.

Det jeg vil si er at det er slitsomt å gå i samtaleterapi!! Jeg har prøvd det selv, og det satte i gang masse prosesser i meg som krevde mye energi og som gjorde at jeg hadde mindre overskudd igjen til de rundt meg. Da jeg holdt på med dette tror jeg ikke at jeg hadde maktet å ta imot et nytt familiemedlem som trengte meg døgnet rundt!!! Men jeg ble utrolig mye bedre etter samtaleterapien, og nå har jeg to barn som jeg aldri ville vært foruten. Men dersom du skal har skikkelig utbytte av samtaleterapien tror jeg du må vie den din fulle oppmerksomhet, og så må du vie det nye barnet din fulle oppmerksomhet når det kommer.

Lykke til med beslutningen!!

[Gjest noen tanker fra en annen]

Jeg tror det viktigste hos dere er at du og din mann snakker ut sammen og blir enige..Med dette mener jeg at hvis du har en mann som "gir"alt for barna sine og er inneforstått med at han i perioder må trå til for fullt med oppfølgingen av barna, ja så er det vel ikke så stort problem alikevel.En pappaperson er like viktig som vi mammaer er selv om vi ofte tror at barna trenger oss mest?!

Derimot hvis mannen din ikke har lyst/vil følge opp barna deres 100% i disse kanskje vanskelige periodene som kan komme, bør dere legge saken på is en stund.

Jeg for min del tror at hvis barna får nok kjærlighet og oppmerksomhet så blir det bare "naturlig" for dem at mamma av og til er "syk".Og jeg tror ikke at det er skadelig for dem i det hele tatt.Tvert imot så lærer man dem empati og at man skal sette pris på at helsen er god.

Ønsker dere all mulig lykke til videre.

[ahg]

Du høres ut som en reflekternede oppegående person, og det høres ut som om du har barnets perspektiv langt fremme. Myndighetene både i Norge og giverlandet har som sin rettesnor å tenke at adopsjon skal være til gagn for barnet, og at barnet kommer til mennesker som er robuste og som kan takle de utfordringene som kan komme. Det høres ut som om dere vil bli gode adoptivforeldre, men det du lurer på er om dette er det riktige tidspunktet å gjøre det på.

Det jeg vil si er at det er slitsomt å gå i samtaleterapi!! Jeg har prøvd det selv, og det satte i gang masse prosesser i meg som krevde mye energi og som gjorde at jeg hadde mindre overskudd igjen til de rundt meg. Da jeg holdt på med dette tror jeg ikke at jeg hadde maktet å ta imot et nytt familiemedlem som trengte meg døgnet rundt!!! Men jeg ble utrolig mye bedre etter samtaleterapien, og nå har jeg to barn som jeg aldri ville vært foruten. Men dersom du skal har skikkelig utbytte av samtaleterapien tror jeg du må vie den din fulle oppmerksomhet, og så må du vie det nye barnet din fulle oppmerksomhet når det kommer.

Lykke til med beslutningen!!

Dette synes jeg høres fornuftig ut - støtter ditt syn på saken, 'been-there'.

[agape]

Det er nok hva som er rett å gjøre i forhold til myndighetene, min bekymring først og fremst gjelder. Jeg tror det stemmer at diagnosen min ikke går utover det barnet vi har, og neppe vil gå ut over det neste barnet heller. Dessuten er prognosen for min diagnose veldig god, når man får slik behandling som er planlagt for meg.

I tillegg tenker jeg litt på at vi ikke kan vite hvordan ting vil utvikle seg når barna blir eldre, hva om de får trøbbel med egen identitet - kanskje det å ha en "angst - mamma" kan forsterke dette, selv om min sykdom ikke direkte har påvirket barna ? Bare en strøtanke jeg har - vet ikke om det er noe som helst hold i den.

Til slutt tenker jeg litt på at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.. Tenk om jeg mot formodning blir verre, i stedet for bedre, kanskje best å se an litt før vi tar i mot andremann ?

Jeg har 2 barn - ei jente på 4 og en gutt på 1 1/2 år. Og jeg har fra tid til annen hatt perioder med angst, mest merkbart har det vært i periodene mens barna er nyfødte/små. (Dette er ikke post-partum-depresjoner, det er en form for generalisert angstlidelse som har dukket opp fra tid til annen, men den har helt tydelig blitt utløst blant annet av fødslene)

Jeg har også gått til samtaleterapi for å håndtere angsten, og jeg fikk i en periode på ca 4 mnd medikamentell behandling i kombinasjon med samtaleterapi. Min angst har vært slik at den har tappet meg for krefter fysisk og psykisk, men den har i svært liten grad gått ut over omsorgen for barna mine. Det har heller vært sånn at barna og omsorgen for dem har vært noe å hente krefter og styrke fra.

Men det er selvfølgelig også sånn at både jeg, min mann og barna har det lettere når angsten min slipper - nettopp fordi jeg normalt har større krefter og mer energi!

Jeg har etter hvert forsonet meg med tanken på at dette er en del av meg, og at selv om jeg ikke er plaget nå, så kan det dukke opp igjen. Men nå vet jeg hva dette dreier seg om, hvordan jeg kan håndtere det, og ikke minst - at det er forbigående.

Vi har som sagt 2 barn, og vi venter et tredje til jul. Barna våre er født inn i en kontekst, de har fått utdelt oss som foreldre, og vi gjør så godt vi kan for at de til skal vokse opp i trygghet, kjærliget og omsorg. Verken jeg eller min mann er perfekte, men vi tror selv at vi er gode foreldre. Likevel er det ingen av oss som kan se inn i fremtiden, og derfor kan vi heller ikke vite sikkert at vi for all fremtid vil kunne være tilstede som de trygge, kjærlige og omsorgsfulle foreldrene vi ønsker å være. Kanskje vil jeg aldri få en angstepisode igjen, og kanskje vil min angst på et tidspunkt gi større konsekvenser enn den har gjort til nå. Kanskje lever jeg godt til jeg er 90, og kanskje dør jeg i en ulykke lenge før den tid. Kanskje vil noe hende med min mann. Livet byr stadig på overraskelser - de fleste er gode, men noen er ikke det. Vi velger likevel å ta utgangspunkt i det vi vet nå, og det er at vi er gode omsorgspersoner for våre barn - på tross av våre feil og mangler.

Til deg har jeg lyst til å si følgende:

For det første; slik du beskriver din angst kan jeg ikke forstå at den skulle være noe som helst problem i forhold til din omsorgsevne. Du virker veldig reflektert og oppegående, og psykiateren din har antagelig rett i at du er sterk. For mange er det slik at psykiske (eller biokjemiske, for den del) plager er en kilde til læring og vekst som menneske, og det høres ut som om du kan være en av de som vokser og lærer i den prosessen. For barn er det en fordel å ha foreldre med innsikt og livserfaring. Det er først når angsten tar så stor plass at den fortrenger hensynet til barna, at den er et problem for dem. Det høres ikke ut som om dette er tilfellet hos dere.

For det andre; om du føler at "arbeidsbyrden" ved å arbeide med angsten samtidig med å få omsorgen for et nytt barn blir stor, kan det hende at det er riktig å begrense belastningen, og ta en ting om gangen. Det må du ta stilling til selv. Men jeg tror at dersom dere velger denne løsningen, og ber om å "bli lagt på is" en stund, kan det være greit å oppgi en mer nøytral årsak til utsettelsen. Årsaken til at jeg tror det er lurt, er at holdningene til og aksepten for psykiatriske tilstander fortsatt varierer, og det å bringe temaet på banen i verste fall kan skape problemer. (Det behøver slett ikke gjøre det, men alt som skal til er en fordomsfull og trangsynt saksbehandler - og de finnes desverre.) I og med at din psykiater ikke ser noen konflikt mellom din lidelse og adopsjonsprosessen, bør du ha full tillit til at dette ikke representerer noe saklig eller faktisk problem, og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet overfor myndighetene.

For det tredje: Verken du eller noen andre kan si hvordan livet deres ser ut om 1, 5 og 10 år. Det du kan vite, er hvor dere står nå, og hvilke forutsetninger dere har her og nå. Jeg gjetter på at prognosen er riktig, at du vil håndtere angsten din godt, og at den ikke blir et problem - men det kan jeg selvfølgelig ikke vite. Like lite som jeg kan vite hvilke andre overraskelser livet har for dere. Men jeg ville ikke ha vært redd for utviklingen - det vil helst gå bra. Om barna dine får identitetsproblemer når de vokser opp? Sikkert. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har vokst opp uten å bale med hvem og hva og hvorfor de er, på et eller annet tidspunkt. Men at "angst-mammaen" skulle utløse, eller forsterke dette, det har jeg ikke noen tro på. Jeg tror snarere at du vil ha selvinnsikt og erfaringer som gjør at du bedre enn en del andre foreldre kan hjelpe barna dine gjennom de små og store "livskrisene" som helt sikkert kommer.

Jeg tror dette går bra - og jeg tror at dine barn vil vokse opp til å bli trygge og reflekterte mennesker.

Lykke til!