Å forstå mannen min

[Gjest Ensomspør]

Jeg har vært gift med mannen min i mange år, og for ett år siden fikk vi et etterlengtet barn. Vi forguder ham begge to-men vi er utslitte foreldre. Vi har ikke tid eller ork til hverandre, og det blir endel gnissninger. Jeg er litt kontrollfreak og maser nok litt på ham... Han reagerer med å ikke gjøre noe-fordi jeg maser. Så mens jeg vasker huset etc etc- setter hans seg ned foran TV. Og da blir jeg kjempeprovosert... Jeg vil gjerne prøve å møte ham på hans premisser, men vi forstår hverandre rett og slett ikke

Hver gang vi krangler prøver jeg å være konstruktiv- å løse saken som startet krangelen, men han vil heller fortelle meg at jeg aldri tar selvkritikk...

Han er en ålreit fyr, men kan ikke fordra at noen forteller ham hva han skal gjøre. (Han er sjef på jobben sin-kanskje derfor?) Hvordan skal jeg klare å redde dette her? Nå er vi stort sett bare "venner som krangler"...

[Gjest elis31]

Kanksje dere må sette dere ned og bli enig "en gang for alle" bortsett fra at det selvfølgelig må gjentas. Hva med ukentlige møter?

Hvis dere første gangen blir ENIGE om hva som er hver deres arbeidsoppgaver, hvor ofte de skal gjøres, og hvilken standard dere ønsker da er det jo ikke mer å krangle om eller?

På de senere møtene kan dere oppsumere, og justere.

Dessuten å sitte seg ned slik i en rolig periode, er nok langt mer konstruktivt en det man får slengt av seg når man krangler og er sint.

Forklar for ham at det er viktig at dere finner en løsning på dette, fordi du føler at det går ut over forholdet deres.

Lykke til det kan du trenge for han legger seg nok ikke flat med det første - til det har han alt for mye doventid framfor tv-å tape. Men på lang sikt har han en bedre framtid sammen med deg å vinne!

[Gjest Bonny]

Jeg kjenner med igjen i et tidligere samboerforhold, der situasjonen nesten var omvendt. Samboeren min var den som demonstrativt gjorde husarbeid med martyrminen på (han lignet da veldig på sin mor), mens jeg demonstrativt satt på sofaen og så på tv. Eller han satt på balkongen med en bok og røyken sin mens jeg så på tv.

Forskjellen var at han ikke kjeftet på meg og kritisterte meg, men i stedet demonstrerte ved å gjøre ting, i stedet for å snakke med meg. Og det irriterte meg enda mer.

Det var forresten ikke slik at han gjorde alt, jeg gjorde som regel storrengjøringer, mens han var flinkere til å ta de daglige tingene som å vaske på kjøkkenet og sette inn og ta ut av oppvaskmaskinen. Dessuten så var han glad i å lage festmat og tok seg som regel av det når vi hadde gjester, og klarte da også å skape seg denne martyrminen overfor venner og familie. Det var jeg som lagde de fleste hverdangsmiddagene.

Men det var så klart underliggende problemer vi hadde å stri med, og vi jobbet begge to (jeg tjente mer enn ham, og det tror jeg nesten han ikke helt taklet selv om han var moden nok til å innse at det ikke burde være noe problem).

Til slutt så gjorde han det slutt, uten at han kom med noen vettug forklaring. Mulig det var alle småtingene som fikk begeret til å flyte over, og at den underliggende årsaken var at han måtte få realisert seg selv i en alder av 30 år, mens jeg hadde gjort det tidligere. Han angret til slutt og ville ha meg tilbake, men da var jeg kommet over det og var på vei videre.

Heldigvis så hadde vi ikke noen barn sammen, så sånn sett så fikk ikke bruddet store konsekvenser. Hadde vi hatt detså hadde vi kanskje jobbet litt mer for å få det til å fungere.

Jeg har hørt om andre par som har løst slike hverdagslige problemer med arbeidsfordeling hjemme ved rett og slett å få seg en vaskehjelp, og at det har fungert utmerket. Det er jo for dumt at en bagatell som vasking skal ødelegge et forhold. Men jeg tror at dersom det finnes underliggende årsaker til at arbeidsfordelingen blir skeiv, så må man gå dypere inn i materien og få snakket skikkelig sammen. Enten på egen hånd eller ved hjelp av familierådgivning. Eller kanskje ved å reise bort på ferie sammen, uten unger?

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det høres ut som om foreldrerollen har spilt dere ut. Jeg har tro på at dere kan komme på rett spor igjen.

Men dere trenger kanskje å møte hverandre på nye måter?

Det store med å få barn er jo selvsagt barnet. Det neste er at de voksne mer enn før må vike sine egne behov.

Når du blir sjefete og masete hjemme synes jeg nesten (unnskyld) du har fått som fortjent. Nå som dere begge er sjefer , en hjemme og en på jobb, kan dere kanskje planlegge et skikkelig styremøte hjemme, hvor dere drøfter saken. Det er viktig å fortelle hverandre hvordan dere vil ha det og hva dere forventer av den andre.

Hvis dere trenger en nøytral 3.person som ordstyrer, kan dere kontakte en parterapeut, f.eks. på Familiekontoret.

Lykke til!