Savner barn, venner og familie...

[Gjest Hjertesukk fra meg]

Føler meg ensom. Mangler så mye i livet mitt. Først og fremst så mangler vi barn. Pga arvelig sykdom i familien så tør jeg ikke få mine egne barn. Så vi skal adoptere. Vi er tilfreds med det å ikke få egne barn, men adopsjonsprosessen er tøff, det kreves mye av oss. Venting i det uvisse er verst. Vi har ventet veldig lenge nå. Begynner å miste håp og tro når det gjelder fremtiden vår med barn. Det er store sjanser for å få et skadet barn, som krever mye ekstra. Vi ønsker oss veldig et friskt barn. Det spøker for oss.

Venner ser vi ikke så mye til lenger. Noen har flyttet til andre deler av landet. Får sjelden invitasjoner, til tross for at vi tar iniativ. Kanskje synes mange det tar så lang tid før vi får barn at de ikke regner med oss lenger? De velger kanskje heller dem med barn i samme alder?

Vi har kun vennepar med barn. Jeg har ikke noen nær veninne, eller venninner utenom dette. Min mann er min beste venn, vi har det fint sammen og er veldig like. Men jeg savner en nær venninne iblandt. Tar jo tid å bygge opp et slikt vennskap, og hvor finner man en slik venninne? Min søster var min gode, nære venninne før, men ting har forandret seg, og så har de flyttet til en annen del av landet. Hun er veldig opptatt med alle sine andre venner, hun har et enormt nettverk.

Min eneste "venninne" nå er min mor. Vi har et veldig godt og nært forhold. Vi snakker om alt mulig. Hun betyr mye for meg. Men hun begynner å dra på årene nå, så jeg vet jo ikke hvor lenge jeg har henne.

Resten av familien, som feks søsken av min mann har vi lite kontakt med. Det er kun til jul og bursdager, dessuten er vi veldig forskjellige, og det er veldig stor aldersforskjell mellom oss.

Har egentlig aldri hatt noen skikkelig venninne, en sånn som alltid er der, som er raus og fantastisk å være sammen med. Kanskje de ikke finnes? Kanskje jeg ikke vet eller har lært hvordan man får en slik venninne.

Jeg har alltid vært til stede for min søster og min mor. Jeg har hjulpet min søster veldig mye med mange ting og aller mest med barna hennes i alle år. Jeg synes det var veldig leit at de flyttet, ikke minst nå når vi skal ha barn selv...

Foreldrene våre på begge sider er gamle nå og vi vet ikke hvor lenge vi kan få beholde dem.

Kanskje det bare er jeg som er kravstor, eller depper jeg med god grunn?

[nhd]

For meg er det slik at vennskap må ha et innhold og noe en har til felles.

Dvs at en må ha aktiviteter og interesser en kan dele. En kan ikke bare omgås og ha som innhold at en er venner.

Du nevner ingenting om hva du bruker dagene til. Hva jobber du med, hvilke fritidsaktiviteter har du? Hva kan du og hva er det interessant å snakke med deg om? Hva har du å tilføre til et vennskap?

De fleste finner sine venner på jobben eller i felles fritidsaktiviteter.

[Gjest igitur]

Du føler deg ensom akkurat nå,og det er lov. Du sier likevel mye om hvor mye du har. Du har mannen din og din mor, og dere har det fint sammen. Du savner en venninne og det forstår jeg, men ikke fest deg for mye ved de tankene. Du ønsker deg et velskapt barn, og det gjør alle foreldre. Men du kan også huske på at de syke barna gir ikke foreldrene sine mindre glede tvertimot, og at de virkelig trenger noen som tar vare på dem. Det går an å snu ting slik at en tenker på alt det en har istedenfor alt det en mangler. Det er ikke noe lett.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

At du er nedstemt og lei deg, tror jeg ikke har noe å gjøre med at du er kravstor. Det er reelt å være sliten og lei når en går gjennom store krevende prosesser i livet. Det tror jeg du og mannen din holder på med nå.

For det første er det vanskelig å ikke kunne få egne barn. Og for det andre er det tungt og utfordrende å vente på å få adoptere et barn. Og dere sitter altså midt i denne prosessen.

Jeg antar at det du holder på med er så slitsomt, fordi du ikke kan forholde deg til noe tidspunkt når dere kan få barnet. Å vente i tålmodighet på noe som attpå til er så fullt av følelser, er ikke lett.

Klarer du å fylle ventetiden din med noe annet meningsfylt enn bare å vente? Jeg forstår at du savner familie og venner, som har flyttet langt vekk. Men kan du klare å tenke deg å bli kjent med nye folk?

Hvor må du gå for å få det til?

Kanskje mannen din ikke er så nedtrykt som du selv føler deg. Kan han gi deg råd og hjelpe deg til å komme mer ovepå? Spør ham!

Forøvrig oppfordrer jeg alle som sliter og er lei, til å mosjonere og være utendørs. Det angrer man aldri på.

Du kan også kontakte familiekontoret. Kanskje det vil være nyttig for å deg å få en samtalepartner til å snakke om disse vanskelige spørsmålene med.