Mitt mareritt

[unicorn72]

Sitter i sofaen og føler bare avmakt, Føler jeg sitter på kanten av stupet og har mange ganger i det siste bare ønsket å slippe taket.

Var en glad og optimisk gutt og hadde planene klare for fremtiden. Men det var før. Er litt over 30 idag.

Har vært sammen med ei jente i flere år, Vi hadde så sterke følelser for hverandre at vi så det som skjebnebestemt av nettopp vi skulle møtes..

Etter et år fikk hun en depresjon etter bla å ha slitt med helsen mht jobb pluss at hun slet litt med hverdagen ellers. Problemene ble bare sterkere og sterkere og dette førte til at jeg måtte stille opp veldig mye for henne. Vi var innflyttere så vi hadde ikke familie i nærheten.

Pga gnisninger i forholdet med mye surmuling og irritasjon mistet vi omgangskretsen mer og mer. Få kom på besøk.

I tillegg til plagene hun hadde da, ble det forsterket av at et nært familiemedlem førte oss opp i et økonomisk uføre som enda i problemer både oss imellom og familien innad.

Jeg brukte mye av min tid å passe på henne og "peppe" henne opp. Hun var gått fra å være en livlig og optimistisk jente til å bli helt apatisk og uengasjert. Hun sa hun ikke ønsket å leve lenger, men gjorde ingenting av det de gangene.

En dag gjennomførte hun det og ble lagt inn på sykehus i en uke. Jeg ble sykmeldt fra jobb og hadde store problemer med hverdagen etter dette. Hun hadde noen samtaler med psykolog etter selmordsforsøket men de hjalp bare en kort tid.

Hun kom seg etterhvert på beina, men vi endet opp som kranglete og hadde veldig dårlig kommunikasjon. DA ting begynte å gå bedre med henne kunne jeg slappe av litt trodde jeg.

Mistet jobben i juni ifjor pga it-nedturen og karriera mi stoppa opp. Hadde noen transportjobber for å betale regninger og søkte jobber fortløpende. I desember var transportjobben over og arbeidsledighet som ventet.

Pga ujevn arbeidsperiode i november endte jeg opp med 6500 kr som jeg skulle betale husleie for og mat for hele julen. Da mistet jeg helt motet.

En kveld ble tanken på å avslutte tilværelsen så overveldende at jeg måtte oppsøke legen. gikk på cipramil til utpå våren.

Forholdet vårt gikk opp og ned hele tiden med mye uenighet og problemer. Sikkert litt min feil også siden jeg hadde fått min dose nedturer i disse månedene og var prega av alle styrkeprøvene vi hadde opplevd.

Etter ferien i sommeren klarte vi ikke å prøve flere ganger sammen. Var ikke det at vi ikke elsket hverandre, for det gjør vi fremdeles, men fordi alt som har skjedd og alle problemene med venner ikke lenger ga forholdet noe fremtid.

Hun har få bekjente å støtte seg til og er langt nede nå. Hun er på vei inn i en depresjon igjen...

Vi begge sørger på hver vår kant, men kan ikke gjøre noe med det.

Sitter her nå aleine, og er redd for at hennes situasjon blir for mye for henne og at jeg ender opp med navnet hennes i bakre del av avisen. Det hadde blitt min død, fore sure!

Føler jeg at jeg har blitt plassert på sidelinjen av livet og bare observerer alle andres liv. Er stein blakk fordi jeg går på arbeidsledighetstrygd. Har lyst å jobbe men får ikke jobb - overkvalifisert eller underkvalifisert. Blir mer og mere deprimert når jeg ser venner som nettopp har fått barn og lever lykkelig mens jeg selv har blitt kastet ut i singeltilværelse etter å ha kjempet for bedre tider så lenge.

Får ikke sove for jeg tenker på hvordan fremtiden skal bli.Må røyke meg sanseløs for å få sove eller få tankene av problemene. Kjenner humøret er helt i dass og at jeg begynner å få samme tankene jeg hadde i desember. Hater stillheten i å være aleine i leiligheten, savner hennes kjærlighet og nærhet, skuler bort på ubetalte regninger på bordet, lurer på når en av mine tohundre jobbsøknader skal gi napp.

Kommer det flere nedturer så tror jeg ikke jeg orker mere. Jeg eier ikke håp lenger

[skorpionfisken]

Jeg synes synd i deg, men det hjelper deg nok ikke desverre.

Det er bare du som kan gjøre noe for deg selv.

Først, du har ikke ansvar for at din ex skal klare seg bra. Om hun gjør selvmord så er ikke det din skyld eller fortjeneste.

Du har ansvaret for deg selv, og akkurat nå er det nok for deg.

Det høres banalt ut, men du trenger å gjøre noen små endringer i livet ditt før du tar de store. De små endringene kan være å stå opp tidlig hver dag, som om det var arbeidsdag. Istedet for å røyke deg sanseløs for å få sove, så må du ut, gå en tur eller helst spring. Trim gjør faktisk underverker, og det er så godt å sove etterpå.

Når du har snudd døgnet, så lat som om du har jobb. Jobben din er å skaffe seg jobb. Kjenner du andre arbeidsledige som kan dele denne jobben med deg? Kan dere jobbe for hverandre?

Du må opp og ut, det er ikke noe som er så deprimerende som å sitte foran tv, blakk og lei seg. Gå ut, blakk og lei deg, det hjelper sånn at du blir blakk og gladere. Det hjelper videre, og du er inne i en bedre sirkel.

Men vi kan ikke gjøre det for deg, det er du selv som er ansvarlig for livet ditt.

*trøsteklem* og et bittelite spark bak....

[Gjest Snart i IT-jobb forhåpentligvis]

Jeg synes synd i deg, men det hjelper deg nok ikke desverre.

Det er bare du som kan gjøre noe for deg selv.

Først, du har ikke ansvar for at din ex skal klare seg bra. Om hun gjør selvmord så er ikke det din skyld eller fortjeneste.

Du har ansvaret for deg selv, og akkurat nå er det nok for deg.

Det høres banalt ut, men du trenger å gjøre noen små endringer i livet ditt før du tar de store. De små endringene kan være å stå opp tidlig hver dag, som om det var arbeidsdag. Istedet for å røyke deg sanseløs for å få sove, så må du ut, gå en tur eller helst spring. Trim gjør faktisk underverker, og det er så godt å sove etterpå.

Når du har snudd døgnet, så lat som om du har jobb. Jobben din er å skaffe seg jobb. Kjenner du andre arbeidsledige som kan dele denne jobben med deg? Kan dere jobbe for hverandre?

Du må opp og ut, det er ikke noe som er så deprimerende som å sitte foran tv, blakk og lei seg. Gå ut, blakk og lei deg, det hjelper sånn at du blir blakk og gladere. Det hjelper videre, og du er inne i en bedre sirkel.

Men vi kan ikke gjøre det for deg, det er du selv som er ansvarlig for livet ditt.

*trøsteklem* og et bittelite spark bak....

Må si meg helt enig med skorpionfisken her.

Som arbeidsledig har jeg sørget for å holde meg opptatt med trening, jobbsøking og fylle "tomrom" i kompetansen min. Det er svært viktig å ikke gi opp, men holde fast på tro om at du snart vil lykkes. Arbeidsmarkedet er på vei oppover og snart trenger de oss!! Keep smiling