sykelig besettelse?

[Gjest redd hele tiden]

Jeg håper legen kan svare på denne,det betyr veldig mye for meg.

Jeg gikk inn i en depresjon for noen år siden,mens jeg var gift.Jeg trodde selv at det var pga min mistrivsel i ekteskapet.På samme tid ble jeg kurtisert av en meget sterk person.Jeg falt desverre for ham.depresjonen ble større og større.Han tryglet meg om å følge hjertet mitt og gå fra mannen min.Dette varte i nesten ett år.Jeg var helt ærlig med mannen min og sa alt fra starten.Han tryglet meg om å bli.Begge tryglet på hver sin kant.Jeg skilte meg.Jeg ble gravid med han nye,og tok en abort.Et valg som fikk meg enda lenger ned.Sammen med skillsmissen.Så brøt han nye med meg brått og brutalt.Da ble alt for mye for meg.Det endte med selvmordsforsøk.Ikke pga av bruddet i seg selv,men den totale summen av alt som var hendt.Etter en liten stund tok han nye kontakt igjen,og begynte å trygle på ny.Overøste meg med kjærlighet og innrømmelser om hvor dårlig han hadde behandlet meg.Jeg ville prøve på nytt med mannen min.I hele det året som gikk,tryglet han nye meg.På nytt.Det gikk fullstendig galt med hele ekteskapet.Siden har meg og han nye holdt på.I fire år.Innimellom dropper han meg,for så å komme tilbake.Av på,av på.Han blir varm,for så å bli kald.Problemet hans er at når han møter motgang i livet,så er det meg som ryker til.Når tingene hans roer seg,så prøver han på nytt å få meg tilbake.Jeg er helt i knestående.Og når han går inn for noe,så gir han seg ikke før det er oppnådd.Jeg knekker av,klarer ikke stå imot i lengden.Dette har vart så lenge nå,at jeg ser et mønster.Problemet mitt er at jeg kommer meg ikke ifra.Det føles som jeg holdes ved like i følelsene mine.Nå er vi på nytt inne i en slik periode hvor han er kald.Og dette sliter på meg kraftig.Hele min hverdag dreier seg om han.Han har gjort så ufattelig mye stygt,og jeg har bare tilgitt.det er enormt mange episoder.Og enormt med følelser.Han er kald nå,men slipper meg ikke helt liksom.Han holder meg ved like liksom.Han har kostet så enormt masse,og jeg føler det er mye av grunnen til at jeg ikke klarer å gå videre i hodet mitt.Jeg tenker på hele opplegget absolutt hele tiden.Det styrer hverdagen og følelsene mine fullstendig.Er jeg helt besatt?eller er det naturligt å ha det slik med tanke på sakens art?eller har det blitt en sykelig besettelse?Jeg er kjemperedd.

Er det noe galt med meg?

[soleil]

Vet ikke om en kan si om du lider av noen besettelse eller ikke, men jeg får inntrykk av at du lett lar deg styre av han nye.

Virker også som du er redd for å være alene og ikke helt stoler på at du kan greie deg sjøl.

Det beste hadde kanskje vært om du kunne prøvd deg på egenhånd nå og at du ikke lar deg trekke ned av ustabile mannfolk. Elsker du han nye eller er du innerst inne bare redd for å være alene?

[Gjest redd hele tiden]

Vet ikke om en kan si om du lider av noen besettelse eller ikke, men jeg får inntrykk av at du lett lar deg styre av han nye.

Virker også som du er redd for å være alene og ikke helt stoler på at du kan greie deg sjøl.

Det beste hadde kanskje vært om du kunne prøvd deg på egenhånd nå og at du ikke lar deg trekke ned av ustabile mannfolk. Elsker du han nye eller er du innerst inne bare redd for å være alene?

Ja,du har nok rett i at jeg burde vært alene,og dannet meg en sikkerhet hos meg selv.

Elsker?Ja,det mener jeg virkelig at jeg gjør.

Men endel ganger når jeg ser på ham,så forstår jeg ikke hvorfor jeg elsker ham.

Jeg er ikke redd for å være alene,men jeg styres av følelsene mine.Jeg er alene,men tankene mine er ikke her med meg til å kunne nyte denne friheten.

Derfor har jeg vært så redd for om dette har blitt en sykelig besettelse.Håper virkelig ikke det.

[Gjest enda et nick]

Finner du noe av nytte her?

http://www2.scescape.com/support/lovingtoomuch.html

[Gjest redd hele tiden]

Finner du noe av nytte her?

http://www2.scescape.com/support/lovingtoomuch.html

Takk for linken.

Den hadde noen bra punkter.