Burde jeg gå fra henne?

[friends-joey76]

Jeg føler at jeg hele tiden må gjøre en innsats for å gjøre henne fornøyd, men mislykkes alltid. Uansett hva jeg gjør, er det alltid noe galt. Et eksempel er sist morges. Vi stod opp, hun dusjet og stelte seg på badet. Jeg laget kakao og kokte egg og gjorde i stand frokost til oss. Det er sjeldent vi har anledning til dette. Da hun kom ut, så hun på kjøkkenet at en paprika hadde stått ute hele natten. Hun pekte på den og snudde seg mot meg for å si noe. Jeg tenkte bare;faen, nå får jeg skylda for dette, og ble spontant i forsvarsstilling og sa;Jeg spiste ikke paprika i går. Hun ble irritert, og sa at det var jeg som skulle rydde i går kveld. Jeg holdt oppe hendene og følte meg presset opp i et hjørne. Så sa hun at den var ødelagt, og at det ikke er som hjemme hos mine foreldre, hvor de bare slengte grønnsaker inn uten å pakke inn osv. Jeg ble lei meg igjen, følte at selv om jeg prøvde å lage i stand noe, så fant hun likevel noe å kritisere meg på. Følte at hun ble ekstra irritert fordi jeg kom henne i forkjøpet og forsvarte meg før kritikken kom. Men den var på vei... Da vi skulle spise, begynte hun å klage på at de kokte eggene ikke hadde ligget i kaldt vann, fordi skallet ikke løsnet. Jeg fortalte at de hadde gjort det helt til akkurat da vi satte oss ned, da satte jeg de fram på bordet. Er det ikke idiotisk at hun skal gjøre meg utilpass for ting som er så bagatellmessige? Føler meg som en idiot som klager på slikt her...og enda mer fordi jeg finner meg i det.

Jeg føler at det er veldig stor forskjell på oss der, dersom HUN hadde gjort slike små bagateller, hadde jeg ikke brydd meg med det. Jeg bryr meg ikke om det, og vi er like der- hun lar dorullkjerner bli igjen på golvet på badet, glemmer ofte å sette melka inn i kjøleskapet igjen osv. men jeg synes ikke det er noe å bry seg om, jeg bare fikser det. Men hun *tar* meg alltid på slike ting. Og jeg merker at jeg får mer og mer nok av det. Hun sier alltid til meg; "Det er så typisk deg" på småting. Jeg føler etter hvert at jeg må tenke på massevis av smådetaljer, og tenke meg om om jeg har ryggen fri. Hver gang hun er bortreist rydder og vasker jeg, delvis fordi jeg vil at hun skal bli glad når hun kommer hjem, men også delvis fordi jeg prøver å unngå å bli hakket på.

Dagen før var vi ute og handlet, og jeg la handleposen i baksetet på bilen. Da vi hadde kjørt et stykke, bremset jeg og den veltet i baksetet slik at maten falt ut av posen og ned på golvet. Ingenting ble ødelagt, men hun dunket til meg i armen og glefset til meg. Jeg stoppet bilen og satte posen mellom setene. Da vi kjørte opp sa jeg at jeg reagerer ikke slik mot henne, og at jeg ikke liker at hun oppfører seg slik. Da sier hun bare at slik er hun og så er hun like blid igjen. Men hva med meg, jeg orker bare ikke slik oppførsel. Jeg oppfører meg langt ifra slik, og jeg vet at ikke alle er slik. Jeg har hatt en annen samboer før, og aldri opplevd noen være så ille på bagateller og den følelsen av at jeg er i en konstant "perfekt-husfar-eksamen" der hun er sensor.

Nå sitter jeg og vurderer om dette forholdet er bra for meg. Det sliter på meg, hver gang hun blir irritert for noe, rakker hun ned på meg. Jeg er en idiot, "psykisk" og sprø i hodet mitt. Selvkritikk tar hun så å si aldri. Men jeg er absolutt ikke en person som er hakkekylling eller mobbeoffer, tvert imot gjør jeg det bra i jobben, har venner som aldri behandler meg dårlig, og jeg har hatt tidligere forhold der det ikke har vært slike problemer. Men når hun er sint, er jeg ikke verdt noe som helst osv., er hun blid er jeg fantastisk, snill osv. Verdens snilleste gutt, sier hun. Men det blir meningsløst. Det verste er at hun får meg til å bli sint også, jeg kan klikke og brøle tilbake når begeret renner over. Når jeg svarer henne når vi krangler, så ignorerer hun meg ofte og later som om hun ikke hører, og da klikker jeg, fordi jeg har måttet høre på alt hun har sagt til meg. Dermed kan jeg bli gående og brøle og komme med lange forsvarstaler, og deretter hever hun seg over det og sier "Ser du, du bare fortsetter!"

Jeg føler at det er noe alvorlig galt her. Det kan gå dager mellom hver gang slikt skjer, ofte så bare overser jeg kritiske kommentarer "det er så typisk deg" på småting. Det er nok dersom jeg ikke tar et vannglass bort fra stuebordet før hun kan kritisere det. Jeg fatter ikke poenget, når hun roter og ikke rydder så bryr jeg meg ikke om det. Jeg tar mer enn min del av husarbeidet, jeg er IKKE en mann som lar dama ta husarbeid, tvert imot. Det vet hun også, men likevel føles det som om hun leter etter feil å kritisere. Jeg kunne ha gjort det samme, men da hadde det blitt bråk av det. Av og til prøver jeg å snakke om det, men det blir alltid feil.

Et spørsmål vil naturligvis være: Er jeg glad i henne? Ja, det er jeg. På mange måter passer hun perfekt sammen med meg. Men det er et kjempeproblem at den daglige kjemien ikke stemmer. Jeg orker ikke glefsende og kritiske personer. Jeg føler etter hvert at det jeg får av forholdet kommer ut med minus i netto. I det siste når hun har vært bortreist, har jeg følt fred og ro og at jeg blir i bedre humør og trives med meg selv. Når hun kommer, tar det som regel bare noen timer før det dukker opp noe negativt, og da er det alltid min feil.

Jeg drømmer om å være sammen med ei jente som er overbærende, som har evne til å ikke henge seg opp i bagateller - som kanskje kunne le av at posen veltet, og si "nå vet du hvordan du ikke skal sette den!" - da ville det bare vært en koselig situasjon. Istedenfor å glefse, dunke i armen min og få meg til å føle meg skikkelig liten. Men jeg begynner å innse at min samboer aldri kommer til å skjerpe seg på dette området.

Føles som en grunnleggende mangel på respekt for hva jeg reagerer på...jeg mener at folk må kunne oppføre seg, hvis noen VET at en blir lei seg av en type atferd, er det fullt mulig å la være! Jeg tar mer hensyn til noen enn andre, det må da gå an i forhold også hvis den ene er mer følsom?

Bør jeg ut av forholdet?

[Gjest hva skal en med sånne?]

JA!

[mrxx]

Skjønner frustrasjonen din. Det er nok mange kvinner som vil ha en mann som gjør såpass hjemme. Dessverre så er det ikke alltid slik .

For å si det kort, jeg skjønner ikke at du orker å ha det slik. Jeg hadde bedt henne om å flytte, enkelt og greit. Går jeg for mye akkord med meg selv, så gjør jeg noe med situasjonen, det bør du også gjøre, så du ikke ødelegger deg selv.

Ta det opp med henne i kveld og si at dette ikke går lenger og at du ønsker å bryte.

Lykke til.

[Gjest Xsos]

Ja, jeg mener du bør gå fra henne.

Helt ærlig, så høres det ut som om hun har noen "små-psykopatiske" tendenser.

Hun vil aldri bli fornøyd med deg, og du vil fortsette å forsøke å gjøre henne til lags, men du vil aldri lykkes.

Så derfor bør du gå fra henne.

[Gjest Bare et tips]

Syns ikke du trenger å gå fra dama di hvis du er gla` i henne.

Sett deg ned å prat med henne,-si at det er et stort problem for deg.La henne få en tjans til å rette på seg.

Kanskje hun egenlig blir gla` for å komme på "rett spor".

Du må regne med at hun setter ut piggene,men de glir inn igjen hvis du forholder deg rolig.

Bare et tips...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Kjøp boka "Blås i bagatellene", og legg den på frokostbordet til henne i morgen.

Jeg synes ikke det du beskriver er bagateller. Når småting utløser kjefting, klage og kritikk, er det negativt for hele samspillet, og føler til nedvurdering. Det bygger ikke parforholdet opp, men bryter ned.

Det kan skyldes to forhold. Enten har kjæresen din en forskrekkelig uvane med å kristisere og klage på alt hun ikke liker. Eller så ligger det mer misnøye og frustrasjoner like under huden og klemmer.

For eksempel at hun har behov og lengsler som du ikke ser, eller hun sliter på andre måter.

Få tak i hva dette er. Den enkleste måten å få til det på, og komme til en oversikt, er å sette ord på hva du føler her. Fortell henne like tydelig som du skriver i brevet, at du rett og slett ikke orker mer av hennes klager og surmuleri. Fortelle henne at du vurderer hele forholdet. Det skulle bare mangle at en partner ikke skulle få høre hvor negativt det virker slik hun oppfører seg.

Men du vet det finnes minst to slags mennesker. De som ser muigheter først, og de som ser begrensninger og det negative først. Det er vel der kjemien deres kræsjer.

Råd: Snakk om det fortest mulig. Og kom til en avklaring. En slik serøs samtale vil gi deg mer informasjon, om hun vil lytte og legge om stilen sin og bli mer positiv, eller om hun forsvarer seg og avviser deg. I så fall er det grunn til å vurdere om du vil være hos henne mer.

[Gjest ønsker deg lykke til]

Personen du beskriver høres på meg ut å ha "psykopatiske" trekk, så kom deg bort så fort som mulig.

Du høres ut til å være en mann som fortjener noe mye bedre enn ei som hakker på deg for den minste ting, samtidig som hun er like blid etterpå. Sånnt blir man jo helt forvirret av...

Slik går det ikke ann å leve over tid, du skal ta vare på deg selv og ikke la henne bryte ned selvtilliten din slik hun tydeligvis er i ferd med å gjøre.

[favn]

Vet du, jeg tror faktisk hun er ferdig med deg, men at hun av ulike grunner ikke har brutt opp.

[friends-joey76]

Hei!

Kjøp boka "Blås i bagatellene", og legg den på frokostbordet til henne i morgen.

Jeg synes ikke det du beskriver er bagateller. Når småting utløser kjefting, klage og kritikk, er det negativt for hele samspillet, og føler til nedvurdering. Det bygger ikke parforholdet opp, men bryter ned.

Det kan skyldes to forhold. Enten har kjæresen din en forskrekkelig uvane med å kristisere og klage på alt hun ikke liker. Eller så ligger det mer misnøye og frustrasjoner like under huden og klemmer.

For eksempel at hun har behov og lengsler som du ikke ser, eller hun sliter på andre måter.

Få tak i hva dette er. Den enkleste måten å få til det på, og komme til en oversikt, er å sette ord på hva du føler her. Fortell henne like tydelig som du skriver i brevet, at du rett og slett ikke orker mer av hennes klager og surmuleri. Fortelle henne at du vurderer hele forholdet. Det skulle bare mangle at en partner ikke skulle få høre hvor negativt det virker slik hun oppfører seg.

Men du vet det finnes minst to slags mennesker. De som ser muigheter først, og de som ser begrensninger og det negative først. Det er vel der kjemien deres kræsjer.

Råd: Snakk om det fortest mulig. Og kom til en avklaring. En slik serøs samtale vil gi deg mer informasjon, om hun vil lytte og legge om stilen sin og bli mer positiv, eller om hun forsvarer seg og avviser deg. I så fall er det grunn til å vurdere om du vil være hos henne mer.

Den boken høres interessant ut, men det fins flere "Blås i bagatellene"-bøker av samme forfattere. Er den riktige for oss "Blås i bagatellene i parforholdet

enkle knep som styrker kjærlighetsforholdet ditt" av Carlson, utgitt 2001?

Ellers er det interessant å se svarene - jeg føler at jeg får en bekreftelse på at jeg faktisk er oppegående og ikke helt idiot. Takk!

[Gjest GA]

Vet du, sånn var min far mot min mor i 25 år før hun skilte seg. Hun hadde gått før, hvis hun ikke var så psykisk nedbrutt av all hakkingen, kjeftingen og glefsingen.

Jeg får helt vondt i magen av å lese om hvordan du har det.

Du må ta det opp, og hjelper ikke det, så bør du gå fra henne. Du må ikke la deg bryte ned...

[unicorn72]

Hei, trist å se hva du sliter med. Sliter selv for tiden etter brudd med en på mange måter herlig jente, men på andre områder håpløs jente.

Kjenner meg igjen i en del ting du nevner. Min samboer har ikke vært fysisk men kunne være veldig oppfarende mot meg.

Hun heller var ikke mottakelig for kritikk, men var veldig flink å gi meg det. Hun mente at jeg måtte akseptere at hun var åpen og ærlig, men hun taklet ikke at jeg var det tilbake.

Hun registrerte ikke det jeg snakket om men snakket mye om sine egne opplevelser og problemer.

En ting du bør se etter når dere snakker/diskuterer sammen er om hun bekrefter at hun hører hva du snakker om og om hun fordøyer det. Typiske tegn er enten nikk eller små svar innimellom når du snakker. Hvis ikke disse finnes er hun mest sannsynlig for selvopptatt eller bare generelt uinteressert.

Etter mine erfaringer kommer slike holdninger enten fordi hun har blitt trakket på enten i oppveksten eller i tidligere forhold og har bestemt seg for at hun ikke skal bli den ofrende parten i dette forholdet? Et alternativ er at hun sliter psykiske problemer hun enten ikke vet om selv eller vil snakke med deg om. Kjenner igjen fra mitt forhold at det ikke er mulig å diskutere fordi alt ender i krangler. Jenta mi slet med angst, som førte til at hun måtte hevde sine syn uansett i en diskusjon, var oppfarende og irritabel, utålmodig, manglende selvinnsikt på egne "synder".

Hun brukte altid uttrykk som "Du må/gjør alltid" eller "Du må/gjør aldri". Dette fører til krangel siden jeg heller ikke er en tøffel og gjør mer enn min del i hjemmet. Sa det flere ganger til henne at jeg ikke fant meg i å bli snakket til på denne måten men det ble aldri annerledes.

Vi har vært svært lykkelig når vi var lykkelige, men også bunnløst langt nede med jevne mellomrom, med vansker for å snakke sammen normalt og leve harmonisk. Alt grunnet bagateller som du sier. Det er ikke bagateller når samspillet, respekten og humoren forsvinner.....

Idag er jeg singel og sliter med savnet etter henne. Vi hadde mange vanvittig gode minner som gnager meg, men samtidig tenker jeg så godt det er at det er rolig og harmonisk rundt meg. Ingen krangling og urimelige påstander. Ingen som suger livsgnisten ut av meg og gjør meg nedfor.

Mitt råd til deg er at du bør gå på med et ultimatum om at hun må slutte oppførselen sin, hvis ikke så vil du i alle fall ha en pause i forholdet for å finne ut hva du vil... kanskje hun trenger å leve litt for seg selv og se hvor mye du faktisk bidrar med. Hun vil kanskje begynne å angre seg og innse at hun faktisk trenger deg og vil forandre holdningen sin.

Står selv i denne situasjonen nå. Elsker henne ennå og savner henne, men vil at hun skal bo for seg selv og kanskje innse at hun må forandre seg hun også.

Vet ikke om dette hjalp, men ønsker deg i alle fall lykke til:)

[mil1365380270]

Hei, trist å se hva du sliter med. Sliter selv for tiden etter brudd med en på mange måter herlig jente, men på andre områder håpløs jente.

Kjenner meg igjen i en del ting du nevner. Min samboer har ikke vært fysisk men kunne være veldig oppfarende mot meg.

Hun heller var ikke mottakelig for kritikk, men var veldig flink å gi meg det. Hun mente at jeg måtte akseptere at hun var åpen og ærlig, men hun taklet ikke at jeg var det tilbake.

Hun registrerte ikke det jeg snakket om men snakket mye om sine egne opplevelser og problemer.

En ting du bør se etter når dere snakker/diskuterer sammen er om hun bekrefter at hun hører hva du snakker om og om hun fordøyer det. Typiske tegn er enten nikk eller små svar innimellom når du snakker. Hvis ikke disse finnes er hun mest sannsynlig for selvopptatt eller bare generelt uinteressert.

Etter mine erfaringer kommer slike holdninger enten fordi hun har blitt trakket på enten i oppveksten eller i tidligere forhold og har bestemt seg for at hun ikke skal bli den ofrende parten i dette forholdet? Et alternativ er at hun sliter psykiske problemer hun enten ikke vet om selv eller vil snakke med deg om. Kjenner igjen fra mitt forhold at det ikke er mulig å diskutere fordi alt ender i krangler. Jenta mi slet med angst, som førte til at hun måtte hevde sine syn uansett i en diskusjon, var oppfarende og irritabel, utålmodig, manglende selvinnsikt på egne "synder".

Hun brukte altid uttrykk som "Du må/gjør alltid" eller "Du må/gjør aldri". Dette fører til krangel siden jeg heller ikke er en tøffel og gjør mer enn min del i hjemmet. Sa det flere ganger til henne at jeg ikke fant meg i å bli snakket til på denne måten men det ble aldri annerledes.

Vi har vært svært lykkelig når vi var lykkelige, men også bunnløst langt nede med jevne mellomrom, med vansker for å snakke sammen normalt og leve harmonisk. Alt grunnet bagateller som du sier. Det er ikke bagateller når samspillet, respekten og humoren forsvinner.....

Idag er jeg singel og sliter med savnet etter henne. Vi hadde mange vanvittig gode minner som gnager meg, men samtidig tenker jeg så godt det er at det er rolig og harmonisk rundt meg. Ingen krangling og urimelige påstander. Ingen som suger livsgnisten ut av meg og gjør meg nedfor.

Mitt råd til deg er at du bør gå på med et ultimatum om at hun må slutte oppførselen sin, hvis ikke så vil du i alle fall ha en pause i forholdet for å finne ut hva du vil... kanskje hun trenger å leve litt for seg selv og se hvor mye du faktisk bidrar med. Hun vil kanskje begynne å angre seg og innse at hun faktisk trenger deg og vil forandre holdningen sin.

Står selv i denne situasjonen nå. Elsker henne ennå og savner henne, men vil at hun skal bo for seg selv og kanskje innse at hun må forandre seg hun også.

Vet ikke om dette hjalp, men ønsker deg i alle fall lykke til:)

Meget bra skrevet!

La spesielt merke til dette med at noen legger til alltid og aldri. Lurer på om de bevisst bruker det for å stigmatisere motparten, eller om de faktisk ikke er i stand til å huske at det ikke er sant. Sikkert litt forskjellig fra person til person, uansett veldig uheldig.

[Gjest Fortvila-69]

Jeg syns det er helt utrolig at noen kan anbefale et rungende JA for å bryte ut av forholdet når du 1 er glad i henne og 2 ikke har forsøkt å snakke odentlig med henne først. Jeg er kvinne selv og vet at jeg kan opptre på samme måte som en del av det du beskriver. INGEN hater det mer enn meg, jeg blir fysisk syk hver gang jeg har krittisert og satt på plass min kjære for bagateller. Jeg vet at problemet mye godt kan løses ved at jeg endrer opptreden, men får det ikke til alene. Har skrevet ett innlegg tidligere i dag om mitt problem. Nei kjøp den boka du, det skal jeg gjøre til meg selv. Ta deretter opp probelemtet med kjæresten din og vær tindrende klar på hvor dette bærer dersom det ikke skjer endringer. Min kjære har aldri gjort det med meg, det skulle jeg ønske, han bærer for det meste over med meg, men jeg vet at han hater den siden av meg.

[Gjest Har det sånn som deg]

Jeg har det på samme måten, bare at jeg er dama. Jeg velger nå å gå fra min mann, fordi det er uholdbart i lengden å gå og føle seg som en dårlig person fordi en glemte å sette inn melka....

[Speak]

Tror nok at jeg også gjør slike ting innimellom. Spesielt dersom jeg er sliten og har ryddet/fikset etter alle. Da skal det (dessverre) ikke mye til å gjør slikt.

Jeg synes det var nyttig lesing da jeg leste Menn er fra Mars, kvinner fra Venus. Den boka satt ting i litt perspektiv, og fortalte litt om hvordan vi er forskjellige.

Ellers har jeg dessverre ingen konkrete råd å komme med.

[Gjest sura]

Den boken høres interessant ut, men det fins flere "Blås i bagatellene"-bøker av samme forfattere. Er den riktige for oss "Blås i bagatellene i parforholdet

enkle knep som styrker kjærlighetsforholdet ditt" av Carlson, utgitt 2001?

Ellers er det interessant å se svarene - jeg føler at jeg får en bekreftelse på at jeg faktisk er oppegående og ikke helt idiot. Takk!

Jeg var også interessert i den boken, særlig den blås i bagatellene hjemme. For jeg er ei kjeftesmelle noen ganger, som jeg ikke ønsker å være. Boka var utsolgt hos bokkilden.no

Noen som vet hvor jeg kan få tak i den?

[Babette]

Du beskriver problemet veldig godt. At jeg selv følte meg litt truffet er en annen historie. Du ga meg iallfall en tankevekker, og jeg takker deg for det!

Jeg tror problemet er at hun ikke respekterer deg tilstrekkelig. Hadde hun gjort det, hadde hun ikke kommet med så mange sure oppstøt over bagateller. Samtidig mener hun kanskje ikke så mye med denne glefsingen, kanskje hun også har vanskelig for å kontrollere den? Og at hun kunne ha bitt av seg tunga etterpå, men heller ikke klarer å be om unnskyldning?

Uansett er det helt klart uholdbart å ha det slik. Var jeg deg, ville jeg ha slått pikken i bordet en siste gang, og sagt at enten skjerper hun seg kraftig, eller så er det rett ut. Er hun klar over hvor mye dette sliter på deg? Viser du det tydelig?

[friends-joey76]

Jeg var også interessert i den boken, særlig den blås i bagatellene hjemme. For jeg er ei kjeftesmelle noen ganger, som jeg ikke ønsker å være. Boka var utsolgt hos bokkilden.no

Noen som vet hvor jeg kan få tak i den?

har akkurat bestilt den...

www.haugenbok.no

søk på bagateller i tittel, de sender portofritt (vedlegger faktura), veldig greit...

[friends-joey76]

Hei, trist å se hva du sliter med. Sliter selv for tiden etter brudd med en på mange måter herlig jente, men på andre områder håpløs jente.

Kjenner meg igjen i en del ting du nevner. Min samboer har ikke vært fysisk men kunne være veldig oppfarende mot meg.

Hun heller var ikke mottakelig for kritikk, men var veldig flink å gi meg det. Hun mente at jeg måtte akseptere at hun var åpen og ærlig, men hun taklet ikke at jeg var det tilbake.

Hun registrerte ikke det jeg snakket om men snakket mye om sine egne opplevelser og problemer.

En ting du bør se etter når dere snakker/diskuterer sammen er om hun bekrefter at hun hører hva du snakker om og om hun fordøyer det. Typiske tegn er enten nikk eller små svar innimellom når du snakker. Hvis ikke disse finnes er hun mest sannsynlig for selvopptatt eller bare generelt uinteressert.

Etter mine erfaringer kommer slike holdninger enten fordi hun har blitt trakket på enten i oppveksten eller i tidligere forhold og har bestemt seg for at hun ikke skal bli den ofrende parten i dette forholdet? Et alternativ er at hun sliter psykiske problemer hun enten ikke vet om selv eller vil snakke med deg om. Kjenner igjen fra mitt forhold at det ikke er mulig å diskutere fordi alt ender i krangler. Jenta mi slet med angst, som førte til at hun måtte hevde sine syn uansett i en diskusjon, var oppfarende og irritabel, utålmodig, manglende selvinnsikt på egne "synder".

Hun brukte altid uttrykk som "Du må/gjør alltid" eller "Du må/gjør aldri". Dette fører til krangel siden jeg heller ikke er en tøffel og gjør mer enn min del i hjemmet. Sa det flere ganger til henne at jeg ikke fant meg i å bli snakket til på denne måten men det ble aldri annerledes.

Vi har vært svært lykkelig når vi var lykkelige, men også bunnløst langt nede med jevne mellomrom, med vansker for å snakke sammen normalt og leve harmonisk. Alt grunnet bagateller som du sier. Det er ikke bagateller når samspillet, respekten og humoren forsvinner.....

Idag er jeg singel og sliter med savnet etter henne. Vi hadde mange vanvittig gode minner som gnager meg, men samtidig tenker jeg så godt det er at det er rolig og harmonisk rundt meg. Ingen krangling og urimelige påstander. Ingen som suger livsgnisten ut av meg og gjør meg nedfor.

Mitt råd til deg er at du bør gå på med et ultimatum om at hun må slutte oppførselen sin, hvis ikke så vil du i alle fall ha en pause i forholdet for å finne ut hva du vil... kanskje hun trenger å leve litt for seg selv og se hvor mye du faktisk bidrar med. Hun vil kanskje begynne å angre seg og innse at hun faktisk trenger deg og vil forandre holdningen sin.

Står selv i denne situasjonen nå. Elsker henne ennå og savner henne, men vil at hun skal bo for seg selv og kanskje innse at hun må forandre seg hun også.

Vet ikke om dette hjalp, men ønsker deg i alle fall lykke til:)

Takk for et utrolig godt svar... jeg føler at jeg får mange nyttige impulser her... takk!

[Gjest doll]

har akkurat bestilt den...

www.haugenbok.no

søk på bagateller i tittel, de sender portofritt (vedlegger faktura), veldig greit...

Da kjøpte du boka blås i bagatellene i parforholdet? Jeg ville ha blås i bagatellene hjemme, har funnet den på ord.no

Hvem av de er best tro?