Burde jeg gå fra henne?

[friends-joey76]

Nå har jeg fått SMS fra henne der hun ba om unnskyldning og sier hun skal skjerpe seg...det er sjeldent jeg har sett henne ta selvkritikk, men dette ga meg håp...Jeg kan tilføye at vi har sett hverandre lite de siste månedene pga jobb og reising, så begge har fått en slags "tenkepause", det er kanskje derfor slike ting blir klarere og mer synlig for begge nå. Jeg har bestilt boken som Solveig V anbefalte, og bedt henne lese innleggene her. Det er ikke aktuelt for meg å bare gå fra henne. Men jeg vet hun sliter med selvbildet også og har sine ting å bearbeide, og jeg tror det ligger en del der, som Solveig sa - jeg tror ikke hun bare "er" sånn. Uansett tusen takk for mange tankevekkende innslag!!! Nå er jeg litt mer optimistisk... håper bare hun vil ta tak i dette, fordi dette MÅ ordnes opp i for at forholdet skal vare.

[friends-joey76]

Da kjøpte du boka blås i bagatellene i parforholdet? Jeg ville ha blås i bagatellene hjemme, har funnet den på ord.no

Hvem av de er best tro?

Kjøpte parforhold boka ja, den var litt nyere og vi har ikke barn - den som heter blås i bagatellene hjemme handler også om hvordan håndtere barn, så den er nok litt mer familieorientert...

[unicorn72]

Takk for et utrolig godt svar... jeg føler at jeg får mange nyttige impulser her... takk!

Takker for god respons Mange likhetstrekk mellom oss to tror jeg. Jeg har fått så mye ny livserfaring bare på dette forholdet (4 år) at jeg føler jeg vil dele mine erfaringer og lærdommer med andre:) Dessuten hjelper det på smerten å hjelpe andre på bedre tanker.

Et forhold mellom to mennesker er bygd på respekt og evnen til å tilpasse hverandre. Av og til blir det skjevfordeling allerede fra starten av. Som man ser seg i speilet hver dag og ikke ser om man legger på vekt eller ei, er det likedan med hvor mye man tilpasser seg partneren for husfred og trivsel. Bare en 3.person kan åpne øynene når man går rundt i en kombinert dvaletilstand og usikkerhet for om man selv er den som utløser kranglene.

Vet ikke om jeg og ex'en noen gang kommer til å få løse problemene våre og komme sammen igjen, men det er verdt å ta en pause uansett. Hvis ikke hun endrer seg da, er det bare en bekreftelse på at det aldri ville skjedd uansett. Og du har fått et pust i bakken og kan bygge opp perspektivene igjen:)

Kanskje finner du ut at det ikke er henne du savner i ensomheten men noe. Da vil du stå sterkere rustet til å gå videre med livet ditt, fordi du vet at det ikke var slik i tidligere forhold og ikke trenger å bli det med en annen jente:)

mvh

[Gjest eks-sura]

Kjøpte parforhold boka ja, den var litt nyere og vi har ikke barn - den som heter blås i bagatellene hjemme handler også om hvordan håndtere barn, så den er nok litt mer familieorientert...

Tør du gi den til henne da?

Hun skjønner nok selv at hun ikke behandler deg riktig. Jeg er litt hakkete mot kjæresten min selv. Skjønner ikke hvorfor jeg er det. Vil jo ikke. Men jeg er iallefall klar over problemet, og når jeg hørte at han ikke orker ha det slik lenger har jeg skjerpet meg masse. Det gjør nok kjæresten din også hvis hun er glad i deg.

Lykke til:)

[Gjest ducky she]

Jeg kan anbefale en annen bok som heter dans med livet, søk på nettbokhandelen. Den får en til å tenke på hva som er viktig og ikke. Tror nok dama er misfornøyd med seg selv, tror også den boka passer spesielt bra da.

Må også si at jeg i perioder selv kan påpeke en del ting overfor samboer. Og dårligere perioden er jo mer klaging blir det. Da føler jeg ofte at han overhodet ikke ser mine behov, og bare skyndter seg å gå unna ting for å kan få sitte med pc etc.

[Gjest Kualalumpur]

Jeg føler faktisk jeg kjenner meg litt igjen i denne situasjonen. Jeg har hatt en tendens til å "glefse" til mannen min rett som det er - uten å egentlig ha noen god grunn for det.

Jeg har ikke tenkt så mye over det, for jeg blir blid igjen med en gang. Men jeg skjønner at min mann har følt det omtrent som deg - for plutselig ville han ikke mer.

Jeg følte at det kom som lyn fra klar himmel - siden jeg ikke syntes det var noe galt, og jeg bønnfalte ham om å gi meg enda en sjangse.

Det tok 2 uker før han var villig til å prøve igjen, og da fremdeles skeptisk.

Jeg leste mange "parforhold-bøker" i denne perioden, og skjønte mer og mer hvorfor det hadde gått som det gjorde - og begynte å forandre meg.

Jeg sluttet bla.a. å bry meg om bagateller, og prøvde å behandle ham med mer respekt. Jeg fokuserte hva _jeg_ kunne forandre på - ikke hva som var galt med _ham_.

Nå er vi som nyforelskede - og har det kjempefint sammen.

Det er slike dumme uvaner som kan gjøre hele forholdet forferdelig å være i - slik det høres ut i ditt tilfelle også.

Kanskje hun trenger en tankevekker slik jeg gjorde?

Uansett, lykke til - det er alltid håp

[Gjest]

Den boken høres interessant ut, men det fins flere "Blås i bagatellene"-bøker av samme forfattere. Er den riktige for oss "Blås i bagatellene i parforholdet

enkle knep som styrker kjærlighetsforholdet ditt" av Carlson, utgitt 2001?

Ellers er det interessant å se svarene - jeg føler at jeg får en bekreftelse på at jeg faktisk er oppegående og ikke helt idiot. Takk!

Den boka anbefaler jeg også på det sterkeste!

Den driver jeg å leser for tiden, og den er virkelig tankevekkende!

Lykke til

[Gjest Er i samme situasjon nå]

Jeg føler faktisk jeg kjenner meg litt igjen i denne situasjonen. Jeg har hatt en tendens til å "glefse" til mannen min rett som det er - uten å egentlig ha noen god grunn for det.

Jeg har ikke tenkt så mye over det, for jeg blir blid igjen med en gang. Men jeg skjønner at min mann har følt det omtrent som deg - for plutselig ville han ikke mer.

Jeg følte at det kom som lyn fra klar himmel - siden jeg ikke syntes det var noe galt, og jeg bønnfalte ham om å gi meg enda en sjangse.

Det tok 2 uker før han var villig til å prøve igjen, og da fremdeles skeptisk.

Jeg leste mange "parforhold-bøker" i denne perioden, og skjønte mer og mer hvorfor det hadde gått som det gjorde - og begynte å forandre meg.

Jeg sluttet bla.a. å bry meg om bagateller, og prøvde å behandle ham med mer respekt. Jeg fokuserte hva _jeg_ kunne forandre på - ikke hva som var galt med _ham_.

Nå er vi som nyforelskede - og har det kjempefint sammen.

Det er slike dumme uvaner som kan gjøre hele forholdet forferdelig å være i - slik det høres ut i ditt tilfelle også.

Kanskje hun trenger en tankevekker slik jeg gjorde?

Uansett, lykke til - det er alltid håp

Kan du fortelle om mannen din ble noe forandret etter dette?

[Gjest tjohooo]

Ja, jeg mener du bør gå fra henne.

Helt ærlig, så høres det ut som om hun har noen "små-psykopatiske" tendenser.

Hun vil aldri bli fornøyd med deg, og du vil fortsette å forsøke å gjøre henne til lags, men du vil aldri lykkes.

Så derfor bør du gå fra henne.

Er det der småpsykopatiske tendenser i dine ører? Hehehehe, ja så men sann... det fårn si....seriøst???

[Gjest Kualalumpur]

Kan du fortelle om mannen din ble noe forandret etter dette?

Først var han som sagt skeptisk - men da han så at jeg virkelig mente det, og at jeg forandret meg, da forandret han seg også.

Han ble mye koseligere mot meg, og mye mer oppmerksom. Før har jeg ofte klagd: "åå, du gidder aldri å være hjemme, bla bla", men jeg fant ut at det er mye hyggeligere om han er hjemme når han vil selv. Da følte han at han fikk mer frihet, og han prioriterer i større grad å være hjemme nå.

Alt dette har gjort til at vi har det mye bedre sammen nå, og selv om det var ille når det stod på - tror jeg det var det som måtte til for å redde forholdet vårt.

Lykke til

[Gjest Er i samme situasjon nå]

Først var han som sagt skeptisk - men da han så at jeg virkelig mente det, og at jeg forandret meg, da forandret han seg også.

Han ble mye koseligere mot meg, og mye mer oppmerksom. Før har jeg ofte klagd: "åå, du gidder aldri å være hjemme, bla bla", men jeg fant ut at det er mye hyggeligere om han er hjemme når han vil selv. Da følte han at han fikk mer frihet, og han prioriterer i større grad å være hjemme nå.

Alt dette har gjort til at vi har det mye bedre sammen nå, og selv om det var ille når det stod på - tror jeg det var det som måtte til for å redde forholdet vårt.

Lykke til

Men har hørt noen si at om man slutter med å mase om at mannen ikke gjør nok hjemme eller at det ikke blir gjort bra nok, så blir det til at han virkelig _gjør_ mer og gjør det bra nok. Stemte dette i deres tilfelle?

[Gjest lelli]

Jeg synes du skal si i fra hvordan du føler det. Si det igjen og igjen. Sannsynligvis er hun komt inn i en vane som kan være vanskelig å bryte.

Før jeg ble sammen med han jeg bor med nå likte jeg ikke mannfolk som var så flinke til huslige ting, det var liksom så femi. Men nå som jeg er gift setter jeg stor pris på og forventer at mannen min skal gjøre husarbeid. Jeg kan bli irritert om han slurver men prøver å unngå å bli det. Sikkert ikke lett å være mann.

[Gjest Kualalumpur]

Men har hørt noen si at om man slutter med å mase om at mannen ikke gjør nok hjemme eller at det ikke blir gjort bra nok, så blir det til at han virkelig _gjør_ mer og gjør det bra nok. Stemte dette i deres tilfelle?

Ja, det stemmer absolutt!

Vendepunktet mitt ble da jeg fant ut at i stedet for å mase og irritere meg på at _han_ ikke forandret seg - så kunne jeg heller konsentrere meg om meg selv, hva jeg kunne gjøre bedre.

Da kom det andre etter av seg selv. Han så at jeg forandret meg - og viser nå mye større velvilje til å hjelpe meg med ting og er mye snillere med meg generelt.

Tenk at ting kan forandre seg _så_ mye! Jeg klarer nesten ikke å tro det når jeg ser hvor annerledes han er mot meg nå i forhold til tidligere - det er helt fantastisk!

[Gjest Er i samme situasjon nå]

Ja, det stemmer absolutt!

Vendepunktet mitt ble da jeg fant ut at i stedet for å mase og irritere meg på at _han_ ikke forandret seg - så kunne jeg heller konsentrere meg om meg selv, hva jeg kunne gjøre bedre.

Da kom det andre etter av seg selv. Han så at jeg forandret meg - og viser nå mye større velvilje til å hjelpe meg med ting og er mye snillere med meg generelt.

Tenk at ting kan forandre seg _så_ mye! Jeg klarer nesten ikke å tro det når jeg ser hvor annerledes han er mot meg nå i forhold til tidligere - det er helt fantastisk!

Jeg har litt problemer med at min mann heller sitter og ser på tv enn å hjelpe til i huset.

Han tilbyr seg sjelden å gjøre noe selv, jeg må direkte spørre ham om han kan hjelpe meg eller gjøre noe. Han ser ikke det som må gjøres i det hele tatt.

Mener du at han blir flinkere til dette også?

[Gjest Kualalumpur]

Jeg har litt problemer med at min mann heller sitter og ser på tv enn å hjelpe til i huset.

Han tilbyr seg sjelden å gjøre noe selv, jeg må direkte spørre ham om han kan hjelpe meg eller gjøre noe. Han ser ikke det som må gjøres i det hele tatt.

Mener du at han blir flinkere til dette også?

Min mann har egentlig aldri vært noe flink til å hjelpe i huset - men det har ikke jeg heller vært. Huset vårt har ofte sett bomba ut, og jeg har egentlig ikke brydd meg så veldig om det.

Det var vel en av tingene _han_ irriterte seg over, nemlig at jeg ikke gjorde noe i huset. Han følte liksom at det var min jobb.

Det er ikke det at han må ha det perfekt i huset - men det er viktig for han å se at _jeg_ bryr meg.

Jeg har sluttet å mase på han om å hjelpe til med generelt husarbeide. Jeg er hjemmeværende og har god mulighet til å gjøre det selv, og han reiser mye i jobben sin.

Så i vårt tilfelle er det mest logisk at jeg gjør det - men når det er sagt, tilbød han seg nettopp å vaske alle gulvene, hvis jeg ryddet - og det er det lenge siden han har gjort.

Men det viktigste for meg er ikke at han gjør mer husarbeid, men at vi fungerer greit sammen - og det gjør vi nå. Jeg har funnet min egen metode for hvordan takle husarbeidet bedre, og det funker faktisk.

Jeg er glad og fornøyd - og han er glad og fornøyd. Og da er det samme for meg hvem som gjør husarbeidet

[Gjest Er i samme situasjon nå]

Min mann har egentlig aldri vært noe flink til å hjelpe i huset - men det har ikke jeg heller vært. Huset vårt har ofte sett bomba ut, og jeg har egentlig ikke brydd meg så veldig om det.

Det var vel en av tingene _han_ irriterte seg over, nemlig at jeg ikke gjorde noe i huset. Han følte liksom at det var min jobb.

Det er ikke det at han må ha det perfekt i huset - men det er viktig for han å se at _jeg_ bryr meg.

Jeg har sluttet å mase på han om å hjelpe til med generelt husarbeide. Jeg er hjemmeværende og har god mulighet til å gjøre det selv, og han reiser mye i jobben sin.

Så i vårt tilfelle er det mest logisk at jeg gjør det - men når det er sagt, tilbød han seg nettopp å vaske alle gulvene, hvis jeg ryddet - og det er det lenge siden han har gjort.

Men det viktigste for meg er ikke at han gjør mer husarbeid, men at vi fungerer greit sammen - og det gjør vi nå. Jeg har funnet min egen metode for hvordan takle husarbeidet bedre, og det funker faktisk.

Jeg er glad og fornøyd - og han er glad og fornøyd. Og da er det samme for meg hvem som gjør husarbeidet

Da blir nok situasjonen helt annerledes for oss.

Jeg vil ha det ryddig rundt meg, altså ikke noe ekstremt tilfelle, men normalt ryddig.

Jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke _kan_ ta på meg alle oppgaver, egentlig. Men pga hans dårlige innstilling til dette, så blir det til at jeg må gjøre det meste, eller mase i flere dager på ham.

Synes han kan ta hensyn til at jeg vil ha det ryddig i hjemmet. Det blir helt feil av meg og ta hensyn til at han ikke trenger å ha det ryddig, vi har jo barn også, som lærer av oss.

Tør faktisk ikke tenke på hvordan det hadde sett ut her, om jeg skulle overlatt alt til ham.

[Gjest dufortjenernoebedre]

Jeg ble faktisk skikkelig sint da jeg leste dette! Du høres ut som en super gutt som fortjener mye bedre behandling enn dette!

Hvis kjæresten min hadde velta en pose hadde jeg bare ledd. Hvis han hadde kokt egg og laga kakao mens jeg var i dusjen hadde jeg blitt kjempeglad! Hadde ikke klaget uansett om han hadde glemt sukker i kakaoen eller hva!

Det kommer garantert ikke til å bli bedre, ihvertfall ikke hvis du ikke gir henne et ultimatum, jobb med selg selv eller du stikker. Du fortjener noe bedre!

[Jeane||e]

Hei!

Jeg er så utrolig heldig har jeg har en kjæreste som er ganske lik deg. Overrasker titt og ofte, snill som dagen og lang:) Jeg vet jeg til tider har glefset etter typen min, dager jeg har vært sliten eller hatt mye å tenke på, eller bare vært dum! Han er utrooolig snill og tålmodig, og jeg er en liten hissigpropp (har hatt en litt vanskelig barndom,så jeg har skjermet meg litt.. han tok jo da bare mer hensyn til meg.). Men jeg har lært å ta meg sammen. Jeg ber om unnskyldning. Jeg vil ikke miste han, og jeg skjønte at hvis ikke jeg forandret meg, kom dette til å gå dårlig. Jeg vet ikke helt hvor ventepunktet var, men jeg tror det kom av en sterk depresjon (pga sykdom), hvor lyset virkelig gikk opp for meg. Bagateller er bagateller. Verdensproblemer er det nok av, ingen grunn til å lage fler! Og takk gud for at jeg innså det! Forholdet vårt et unikt! Alle mine venner misunner meg...hihi.. Vi er verdens beste venner, roser hverandre masse! hjelper hveandre og gir kritikk på en akseptabel måte - mottar den også slik.

Det er (for å si det enkelt) det som er greia : man er partnere, man samarbeider, støtter og hjelper, roser og riser, respekterer og elsker.

Hadde det vært en slik morgen hos oss (som det hender det er...jippi!!), med kakao og egg. Hadde jeg vært sliten og den paprika'n hadde fått meg til å : Åhhh...paprika'n har stått ute...faan.." Greit, da hadde jeg vel jamra,mest for meg selv - En paprika er langt i fra krise!! Men gubben hadde fått meg kastende rundt halsen og mange gode ord for ferdig frokost altså!! Det hadde vært herlig! Og egga - det hadde jeg ikke brydd meg et sekund om!!! Posene i bilen hadde han fått en "Døh, rally-kalle"-komentar for, og litt latter. (skjedde faktisk en liknende episode med oss her om dagen. Hvor posen stod i sete og ramet på hodet ned på gulvet. Jeg bare gliste og lo å sa ironisk at 'det var da endelig bra at ikke alt datt ut da'-som det selvfølgelig hadde gjort! også lo vi litt!)

Det virker som hun tar deg for gitt...Jeg er litt redd for å råde deg egentlig.. Men hør på deg selv, hjertet og hjernen. Du fortjener å bli satt pris på! Og er du som kjæresten min, så er det ikke mange av dere der ute! Hun som får deg vil være heldig! (Bare se til at hun fortjener det....) Lykke til!!! Håper alt ordner seg til ditt beste!!