Mitt vekslende humør ødelegger forholdet

[Gjest Fortvila-69]

Min samboer og jeg har vært sammen i 14 år. Vi ble kjærester/samboere under studietiden. Som sikkert i de fleste forhold har det gått opp og ned, men stort sett har vi hatt det fint sammen.

For fire år siden fikk vi en datter og for min del ble dette et markant skille i forholdet vårt. Jeg vet ikke hva det kommer av men jeg er nå mer enn noen gang forferdelig ustabil i humøret. Jeg tåler simpelten ingen "feil" fra samboeren min. Det er selvsagt i mitt hode defineringen av hva som er feil eller ikke foregår. Han har forsåvidt den senere tid skjerpet seg masse, men når jeg setter i gang å kritisere (selvsagt lite konstruktivt!) er han stort sett aldri enig med meg. Han har en fantastisk avslappet holdning til mye, rot feks. For han gjør det ingenting om klær ligger å slenger, han mener han tar ansvar for vår felles datter om morgenen feks, jeg mener at hans innstats nesten altid er et resultat av at jeg stadig vekk må be han om å gjøre det ene eller det andre. Hans oppfatning er at jeg må slutte å mase. Han har helt rett, men jeg føler at jeg må mase ellers tar han ikke tak i noe som helst. Hadde jeg hatt den samme roen over meg hadde mange krangler vært spart.

I den siste tiden syns jeg alt har vært fryktelig vanskelig. Han har vært ute og reist mye og hver gang han skal komme hjem tenker jeg at NÅ skal jeg skjerpe meg, finne roen, ikke være sur og tverr osv, men nei. Jeg er kjapt inne i det ufyselige sporet igjen og resultatet er at hverdagen blir utrivelig. Jeg syns det er et under at han holder ut med meg. Det er nesten sånn at krefter i meg simpelten ikke vil endre på dette, til tross for at jeg ser at det ødelegger for oss. Jeg har ikke følelser eller engasjement overfor andre menn og føler meg ganske sikker på at heller han ikke er utro. For inntil bare noen få år siden var jeg egentlig ganske sjalu av meg, men tanken på at han skal være utro nå har jeg et langt mer avslappet forhold til. Jeg lurer rett og slett på om jeg har mistet grunnleggende følelser for ham eller hva er det som er i ferd med å skje? Jeg vil ikke at dette skal ende med ett brudd, virkelig ikke. Hvorfor klarer jeg ikke å endre meg da? Ønsker tips og råd fra dere, er det feks noen som kan anbefale psykolog el.l (oslo), jeg tror fakstisk ikke at jeg er i stand til å endre meg på egen hånd.

[Gjest ikke signatur]

Kunne skrevet noe av dette selv... Kan det være prevensjonen du bruker som påvirker humøret ditt? Det er nok heller det.

[Gjest Fortvila-69]

Kunne skrevet noe av dette selv... Kan det være prevensjonen du bruker som påvirker humøret ditt? Det er nok heller det.

Jeg bruker ikke prevensjon. Det siste året har vi forsøkt å bli gravide igjen. Han vil gjerne ha flere og jeg har mer enn en gang sagt at han må skjerpe seg ift trivielle gjøremål før jeg får ordentlig lyst på fler barn. Føler oppriktig talt en enorm lettelse over at vi har bare ett barn.

[fuji1365380447]

Kjære deg.

Her må det nok alvorlig arbeid til for at dere skal kunne fortsette å være sammen uten å ødelegge hverandre.

Samlivsterapi kan nok være løsningen, men jeg har et annet forslag også:

Jeg syntes at du skulle ta en utskrift av innlegget ditt, og gi det til ham, og ha det som utgangspunkt for en samtale. Fortell ham at du er klar over at dere og du spesielt har problemer, og at du ønsker å gjøre noe med det.

Bare gjennom samtale og faktiske handling kan du vise ham at du mener alvor.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det virker som om du forstår godt selv at du er sur og vanskelig av og til. Men jeg er i tvil om du egentlig vil gjøre noe med det. For hva er vitsen med å være mer blid og positiv mot mannen din, hvis det er han du har sluttet å like. Har du mistet gnisten og kjærlighetslysten til mannen din?

Ellers har dere et konfliktområde som er veldig vanlig, nemlig at kvinnen maser om arbeidsoppgaver hjemme. Det liker menn dårlig. De vil ikke ha råd og hjelp de selv ikke har bedt om. Forsøk å kutt ut å mase og irettesette ham. Overlat de oppgavne han skal gjøre til ham. Og la være å sjekke om når og hvordan han gjør det. Du må øve deg i slippe kontrollen hjemme.

Hvis du er motivert for å snakke gjennom situasjonen med en 3.person som ikke er følelsesmessig involvert, kan du kontakte en samlivsrådgiver. Bruk tlf.katalogen eller internet. Familiekontorene er gratis.

[Gjest en_som_har_opplevd]

Kjenner meg igjen (på den andre siden). For oss gikk det så langt at forholdet ikke lot seg gjenoppbygge fra hennes part.Hun var i samme situasjon som deg og sa tilslutt rett ut at hun ikke lenger hadde følelser igjen. Det var ikke noe å bygge på.

I ettertid ser jeg hun har lidd. Kjenner ikke kvinnekroppen noe spes, men har lest meg fram til mye. Det nærmeste jeg kom fram til var fødselsdepresjoner. De kommer. For ALLE kvinner i ulik grad og i ulik forkledning. Det esensielle er at kvinnen konsentrerer seg veldig om (for mannen trivielle) småting og henger seg veldig opp i dette. Alt konsentreres om seg selv og barnet(a) og mannen passer ikke inn i dette bildet. Jeg sier ikke kvinnen har eneskyld i evt. samlivsbrudd. Det kommer før eller senere dersom begge parter ikke er interessert i å se hverandre og se hva den andre strider med. Det skulle egentlig vært et pålagt samlivskurs for alle foreldre som fikk barn etter det første året. (og etter hvert barn for mannens del :-) )

Hadde den kvinnen, som jeg fortsatt elsker høyt, gitt seg selv lov til å la andre passe ungene noen helger og pleid forholdet vårt, bli kjent med hverandre igjen, ville nok ikke det vært noe familiebrudd og mye sorg.

Det er lett å være etterpåklok sies det. Det hjelper ikke stort for barnet(a).

Tenk deg svært nøye om før du tar neste skritt.

[Clue1365380406]

Unnskyld meg, jeg er kanskje naiv, men hvordan kan du behandle en du er glad i på den måten????

Oppfører du deg sånn mot andre også, eller er det bare han som får gjennomgå?

[Bratz]

Jeg bruker ikke prevensjon. Det siste året har vi forsøkt å bli gravide igjen. Han vil gjerne ha flere og jeg har mer enn en gang sagt at han må skjerpe seg ift trivielle gjøremål før jeg får ordentlig lyst på fler barn. Føler oppriktig talt en enorm lettelse over at vi har bare ett barn.

Hei du..ja dette kan ikke være godt for deg,å gå rundt og kjefte og være urettferdig mot mannen din.Synes du skal søke hjelp for dette jeg,ta kontakt med familievernkontoret der du bor,prøv å få med deg mannen din.Kjenner flere som har hatt hjelp av det.Der treffer dere fagfolk som vet å hjelpe dere.

[Bratz]

Hei..ja dette hørtes leit ut.Det er nok hun som har problemer inni seg som hun sliter med,men det skal jo ikke gå utover deg.Hun handler jo som om hun ikke har respekt for deg i det hele tatt.Si til henne at dette finner du deg ikke i mer,og at enten får hun/dere søke hjelp for å finne ut av det,eller så vurderer du å gå fra henne.Vil hun ikke ta imot hjelp for å bedre seg,er hun ikke verdt det.Lykke til!!!Husk at du er MYE verdt!!

[Gjest kjenner meg igjen]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg levde konstant med dårlig samvittighet i tyve år. Det gikk kraftig utover mitt selvbilde og resulterte i alvorlig depresjon. Igjennom bl.a. terapi fant jeg ut hvor vanvittig ekteskapet var. Han hadde ikke respekt for meg i det hele tatt, og jeg heller ikke for han. Han var en mann og krevde meg i sengen når jeg ikke var klar. Jeg ga etter i åresvis for å holde freden. Da jeg forelsket meg i en annen så oppdaget jeg hva et godt sexualliv var. Det var en sjokkopplevelse etter alle de årene. Han var engelen som alltid var flink og snill når venninnene var på besøk. De roste han hele tiden, og jeg irriterte meg over det uten å vite hvorfor. Jeg fikk beskjed om å slippe kontrollen hjemme osv. Jeg fikk vite at jeg ikke kunne bestemme over måten han gjorde husarbeid på. Sannheten er at han var svak, snill og ettergivende. En fantastisk nabo som hjalp til der, selvom jeg eller barna var syke. Klart naboene likte han bedre enn meg. I skilsmisseprosessen sa min mor at hun forsto godt at det ikke var lett å bo sammen med en mann som aldri kunne bestemme seg. Jeg hadde ikke satt ord på det som hadde irritert meg i alle år. Dette hadde min egen familie sett. Etter skilsmissen er jeg fortsatt den sterke som ordner opp i forhold til nesten voksne barn. Jeg er den de kommer til når de er syke, jeg setter grenser for tenåringen, de snakker med meg når de mangler penger eller når de har kjærlighetssorg. De er glade i han, og han er en kjærlig og omsorgsfull far. Han vil dem det beste, men venter på at de tar avgjørelser. Vi har grei kontakt og jeg begynner å forsone meg med hans væremåte. Jeg greier nok aldri å tilgi han helt alt det vonde i ekteskapet. Bl.a. så ga jeg opp etter flere dagers mas om sex engang, ble irritert, kledte meg naken og sa værsågod ta meg da. Han gjorde det og jeg gråt hele tiden. Han gjorde seg ferdig, og sa unnskyld etterpå. Dette sitter som vondt sår, og er et av de verste eksemplene, men ikke det eneste. Han er følelsesmessig veldig overfladisk etter min mening, noe jeg tror at i hvert fall vår elste datter som er voksen ser. Hun er utrolig glad i han som den snille pappaen sin, og har heldigvis den samme fantastiske forståelsen som mormor for hvorfor det ble som det ble.

Dette er min historie, jeg regner ikke med at den er helt lik din. Hvis den kan hjelpe deg bittelite er det nok for meg. Jeg støtter deg i å søke hjelp for deg selv, da finner du ut hvor problemet egentlig ligger.

[kissa]

Unnskyld meg, jeg er kanskje naiv, men hvordan kan du behandle en du er glad i på den måten????

Oppfører du deg sånn mot andre også, eller er det bare han som får gjennomgå?

Jeg håper og tror at det kun er han som får "gjennomgå"....