Sepresjon/Skillsmisse!

[Gjest tips]

Om du ser svar fra samme person lengre oppe i tråden, så tror jeg dette spørsmålet ble stillt for å provosere litt;o)

Du missforstår. Nicket "lurer litt nå" har ett innlegg til, rett under trådstarter.

Når man ser hva vedkommende skriver der, så ser man at h*n nok er ute etter å kverrulere.

[Gjest tips]

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Jeg svarte ut fra min erfaring som skilt. Jeg har ikke vært alene om den daglige omsorgen siden eksmannen bor i nærheten og vi har delt omsorg. Datteren min har adresse hos meg, og jeg får barnetrygden. Den andre som er voksen og bor hjemme i perioder bor hos meg, og derfor er vi enige om å ha det slik. Det er bare en avtale oss imellom, ellers skulle han hatt barnetrygden hvert annet år.

Du missforstår. Nicket "lurer litt nå" har ett innlegg til, rett under trådstarter.

Når man ser hva vedkommende skriver der, så ser man at h*n nok er ute etter å kverrulere.

[Gjest Sofie Angel]

Her var det mange som fokuserte på hva du evt. har krav på fra det offentlige i forbindelse med separasjon og skilsmisse.

Ville en mann fokusert på det, tro?

Grunnen til at vi kvinner fokusere en del på dette, er at vi i de fleste tilfeller har "hoved" ansvaret for barna og at de bli boende mer hos mor enn far. Vi vil jo i best mulig grad trygge deres oppvekstvilkår! De er jo tross alt hoved bekymringen oppe i det hele. Hadde jeg ikke hatt barn, hadde situasjonen nok vært en annen og nok mye lettere. Det viktigste for min del, er jo å passe på at de får det så bra som mulig, når det dessverre først er så galt, at mor og far skal flytte hver for seg! Så da håper jeg at du forstår?

[skorpionfisken]

Forutsatt at man ikke flytter sammen med en annen mann/kvinne;o)

Det er ikke riktig. Man får ekstra barnetrygd selv om man flytter sammen med en annen mann. Den opphører når man har bodd sammen med den mannen i 12 av de 18 siste månedene. Hvis man gifter seg eller hvis man får fellesbarn med samboer.

Skatteklasse II mister man når yngste barn blir 18. Eller hvis man får felles barn med samboer eller hvis man gifter seg.

Økonomisk sett bør man derfor ikke få felles barn med nestemann før yngste barn er 18, man bør heller ikke gifte seg på nytt før yngste barn er 18.

Dusteregler som ikke passer med KRF statsministeren vår sitt parti som vil at folk skal være gifte og ikke samboere.

[Gjest lurer litt nå]

Grunnen til at vi kvinner fokusere en del på dette, er at vi i de fleste tilfeller har "hoved" ansvaret for barna og at de bli boende mer hos mor enn far. Vi vil jo i best mulig grad trygge deres oppvekstvilkår! De er jo tross alt hoved bekymringen oppe i det hele. Hadde jeg ikke hatt barn, hadde situasjonen nok vært en annen og nok mye lettere. Det viktigste for min del, er jo å passe på at de får det så bra som mulig, når det dessverre først er så galt, at mor og far skal flytte hver for seg! Så da håper jeg at du forstår?

Jeg forstår utmerket, men jeg synes likevel det er rart at det fokuseres så mye på rettigheter. Ikke for å kritisere. Jeg har selv vært igjennom skilsmisse, og har barn. Jeg vet om alt det som er rundt, og jeg reagerte på den voldsomme fokusering på min økonomi. Dvs. venner og bekjente ble så opptatt av det. De hadde en annen holdning overfor min eksmann, som kanskje trengte like mye tanker om hans situasjon. Jeg opplevde det i noen tilfeller som stakkarsliggjøring av kvinner.

Jeg har full forståelse for at du tenker på barnas beste, det gjør de fleste om ikke alle foreldre.

[Gjest Sofie Angel]

Jeg forstår utmerket, men jeg synes likevel det er rart at det fokuseres så mye på rettigheter. Ikke for å kritisere. Jeg har selv vært igjennom skilsmisse, og har barn. Jeg vet om alt det som er rundt, og jeg reagerte på den voldsomme fokusering på min økonomi. Dvs. venner og bekjente ble så opptatt av det. De hadde en annen holdning overfor min eksmann, som kanskje trengte like mye tanker om hans situasjon. Jeg opplevde det i noen tilfeller som stakkarsliggjøring av kvinner.

Jeg har full forståelse for at du tenker på barnas beste, det gjør de fleste om ikke alle foreldre.

Du sier noe der. Det blir jo helt feil når det blir så mye fokus på det økonomiske. Men mange ser vel et likhetstegn mellom økonomisk trygghet og det "å ha det bra"?? Ikke vet jeg. Vi bygget nytt hus for 4 år siden. Og jeg tenker veldig mye på at vi må selge. Dessuten begynte jeg på høyskolen i høst, og hvis jeg går fra ham må jeg slutte igjen! Så tenker jeg jo veldig mye på den økonomiske tryggheten! Det skal jeg innrømme. Men det store spørsmålet blir - hvor lenge kan du trosse dine egne behov og følelser, bare for å ha det godt økonomisk? Hva betyr det i forhold til å finne igjen livsgleden og egenverdet? Jeg har det ja... tøft for tiden og vet at jeg må gjøre noe!

[favn]

Jeg forstår utmerket, men jeg synes likevel det er rart at det fokuseres så mye på rettigheter. Ikke for å kritisere. Jeg har selv vært igjennom skilsmisse, og har barn. Jeg vet om alt det som er rundt, og jeg reagerte på den voldsomme fokusering på min økonomi. Dvs. venner og bekjente ble så opptatt av det. De hadde en annen holdning overfor min eksmann, som kanskje trengte like mye tanker om hans situasjon. Jeg opplevde det i noen tilfeller som stakkarsliggjøring av kvinner.

Jeg har full forståelse for at du tenker på barnas beste, det gjør de fleste om ikke alle foreldre.

Det er mye greiere å gi råd om det økonomiskpraktiske som er felles for alle i samme situasjon, ikke det følelsesmessige og alt det andre som ingen har forutsetning for å sette seg inn i, iallfall ikke uten at det greies ut om dette av den som spør.

Puh, lang setning.

[Gjest lurer litt nå]

Du sier noe der. Det blir jo helt feil når det blir så mye fokus på det økonomiske. Men mange ser vel et likhetstegn mellom økonomisk trygghet og det "å ha det bra"?? Ikke vet jeg. Vi bygget nytt hus for 4 år siden. Og jeg tenker veldig mye på at vi må selge. Dessuten begynte jeg på høyskolen i høst, og hvis jeg går fra ham må jeg slutte igjen! Så tenker jeg jo veldig mye på den økonomiske tryggheten! Det skal jeg innrømme. Men det store spørsmålet blir - hvor lenge kan du trosse dine egne behov og følelser, bare for å ha det godt økonomisk? Hva betyr det i forhold til å finne igjen livsgleden og egenverdet? Jeg har det ja... tøft for tiden og vet at jeg må gjøre noe!

Sett deg ned, trekk pusten dypt og tenk igjennom situasjonen. Er det helt sikkert at du må slutte på høyskolen? Jeg er ikke så sikker. Ikke gjør noe forhastet. Du skaffer deg en utdannelse for å sikre din fremtid, og det betyr mye for økonomien. At et hus må selges betyr ingenting, jeg har vært igjennom det og vet hvor vanskelig det er. Hus er bare fire vegger og det er en leilighet også. Barna mine (de var store) gråt da jeg begynte å snakke om å selge huset, det var vondt. Jeg kastet meg uti å kjøpe en leilighet i nabolaget, og etterhvert kjøpte min eksmann tilsvarende også i nabolaget. Jeg var så vettskremt at jeg har ingen ord for det nå. Jeg regnet ut at jeg kunne sannsynligvis bo der i to år,og det hjalp for barna. Jeg ble syk, og da ble økonomien truet hvis jeg ikke hadde greid å komme tilbake til samme jobb. Nå har rentene gått ned, jeg er nesten ferdig med å pusse opp leiligheten (som var helt nedslitt), jeg er i jobb igjen, studerer litt og har en kjæreste. Datteren min er flyttet hjemmefra, og jeg har bare en i tenårene igjen hjemme. Det er dyrt å ha så store barn, barnetrygden slutter når de er 18, men de trenger mye likevel.

Jeg har greid meg igjennom alt dette med veldig god følelsesmessig støtte fra familie og venner. Jeg er stolt av det i dag, og stolt over at jeg greide å ta sjanser og lot 'fornuften' ikke styre hele tiden. Jeg er fornøyd med at jeg ikke hørte for mye på dem som bekymret seg for økonomien min. Jeg er nok mye eldre enn deg, og har en lang utdannelse fra før. Den har vært min trygghet, og det ber jeg deg å tenke godt igjennom. Ellers har du helt rett i at trygg økonomi er ikke nok, det følelsesmessige er viktiger.