Ønsker å flytte "hjem" - samboeren ikke

[fuji1365380447]

Jeg bor sammen med samboeren min i Oslo, men jeg kommer opprinnelig fra en mindre by i Norge. Jeg har ikke bodd der på tolv år, da jeg flyttet hjemmefra for å studere.

Nå er jeg etablert med god jobb, vennekrets og samboer.

Jeg har alltid tenkt at når jeg blir "voksen" skal jeg flytte hjem, og jeg har alltid lengtet litt hjem. Men nå er jeg samboer med en mann som kommer fra en annen by, og som ikke har særlig lyst til å flytte til "min" by.

Nå har hjemlengselen blitt ennå mer prekær, da min mor er alvorlig syk. Jeg tar meg i å søke etter leiligheter i hjembyen, og har inn et søk på FINN på aktuell jobber.

Kjenner at det blir mer og mer viktig for meg å være nærmere familien min, og at det sliter i meg å være så langt borte fra dem.

Men samtidig så forstår jeg jo at det ikke er så utrolig attraktivt for samboeren å flytte med meg til en by han ikke kjenner. Jeg har jo en del venner der, men ingen som han kjenner særlig godt. Og som han sier: "du hadde vel ikke hatt særlig lyst til å flytte til MIN by?"

Og det har han rett i.

Men det river og sliter i meg. Skal jeg presse hardere for å få ham til å forstå hvor viktig dette er for meg, eller skal jeg bare innse at jeg ikke kan tvinge ham...?

Jeg lengter hjem!

[skorpionfisken]

Du kan ikke tvinge ham. Da tvinger du kanskje fram noe du ikke ønsker?

Du må sette deg ned å tenke over hva som er viktigst for deg.

Sambo eller mamma?

Oslo eller hjemby?

Sambo i Oslo uten mamma, og gamle venner eller mamma og gamle venner i hjemby uten sambo?

For noen er samboer/ektefelle og det nye livet det viktigste. Andre klarer ikke leve uten fortiden.

Kan du kombinere med å ofte besøke byen med mamma og gamle venner eller er det så langt unna at det blir veldig vanskelig?

[fuji1365380447]

Du kan ikke tvinge ham. Da tvinger du kanskje fram noe du ikke ønsker?

Du må sette deg ned å tenke over hva som er viktigst for deg.

Sambo eller mamma?

Oslo eller hjemby?

Sambo i Oslo uten mamma, og gamle venner eller mamma og gamle venner i hjemby uten sambo?

For noen er samboer/ektefelle og det nye livet det viktigste. Andre klarer ikke leve uten fortiden.

Kan du kombinere med å ofte besøke byen med mamma og gamle venner eller er det så langt unna at det blir veldig vanskelig?

Jeg vet jeg ikke kan tvinge ham, og det vil jeg heller ikke. Men er det rått parti og prøve og påvirke og overbevise?

[skorpionfisken]

Jeg vet jeg ikke kan tvinge ham, og det vil jeg heller ikke. Men er det rått parti og prøve og påvirke og overbevise?

Rått parti er det vel ikke. Men han avgjør jo selv hvor mye påvirkning/mas han vil ta imot før han enten flytter med deg og alt blir bra for deg, eller ber deg om å flytte alene?

Sånne konflikter som går på det man er mest opptatt av kan være veldig ødeleggende hvis man ikke vil være med på det.

Hvis det blir sånn at det blir kjempeviktig for deg å flytte, og du bruker all din energi på å få det som du vil, og han er like bestemt på at han ikke vil, og bruker sin energi på det, så kan det være at dere jobber dere fra hverandre istedet for å komme til en enighet om hvor.

[Gjest bebba]

Du må være klar over hva du savner og lengtes etter. Jeg vet godt hva det er å leve langt vekk fra familien, og ikke være tilstede ved sykdom eller andre problemer. Jeg har heller ikke hatt familien rundt meg i vanskelige situasjoner. Det jeg vet er at jeg klarer ikke å bo på små steder/byer etter alle årene i Oslo og andre større byer. Hjemstedet mitt er fryktelig lite, det er fantastisk å komme på besøk og treffe venner og familie, men hverdagen vil bli en annen.

[favn]

Hvis dere begge finner tilfredsstillende jobb og bolig til antagelig langt lavere pris enn i Oslo, er det ikke noe i veien for å prøve? Oslo forsvinner da ikke med det første dersom dere angrer.

Om ikke din familie allerede også er hans, vil den jo bli det når dere kommer tettere innpå dem. Og venner kommer gjennom jobb og ellers.

Jeg ser altså ikke det store problemet her. Du kan godt både ønske og undersøke etter min mening. Men det er klart, vil han ikke, så vil han ikke...

[Gjest Heia Oslo !]

Du må være klar over hva du savner og lengtes etter. Jeg vet godt hva det er å leve langt vekk fra familien, og ikke være tilstede ved sykdom eller andre problemer. Jeg har heller ikke hatt familien rundt meg i vanskelige situasjoner. Det jeg vet er at jeg klarer ikke å bo på små steder/byer etter alle årene i Oslo og andre større byer. Hjemstedet mitt er fryktelig lite, det er fantastisk å komme på besøk og treffe venner og familie, men hverdagen vil bli en annen.

ÅH - så ENIG !!!

[Gjest prust]

Vi har det litt på samme måten. Mannen min og jeg møttes da vi studerte, langgt vekk fra både mitt og hans hjemsted. Jeg fikk først jobb, og det var i hjembyen min. Vi flyttet hit, i første omgang "for en stund". Hjembyen min er 45 mil unna hans. Og her har vi blitt boende. begge fikk etterhvert jobb her, vi bygde hus, har fått gode venner her og har nå tre barn. Vi trives, det vil si; jeg stortrives - han har det greit.

MEN han lengter tilbake til hjemplassen, en mindre bygd langt borte. Han er enebarn, og foreldrene er nå gamle og i perioder syke. Jeg forstår godt at han lengter, men jeg har ikke på noen måte lyst til å flytte dit. Det er et lite gjennomsiktig sted, og vi har INGEN venner der.

Vi har ingen god løsning på dilemmaet. Blir vi her, vil han alltid lengte dit. Flytter vi, vil jeg lengte tilbake hit.

Nå besøker vi hans hjemsted 3-6 ganger i året, og hans mor kommer hit 3-4 ganger i året. For meg er det veldig greit, for han er avstanden stor når han alene har "ansvaret for" gamle foreldre.

Jeg har ikke noe godt råd til deg. Jeg forstår både deg og din samboer veldig godt! Men det tar LANG tid å bygge opp nye vennskap, som regel flere år. Så tenk dere godt om, og vurder nøye fordeler og ulemper med begge plasser. Lykke til!