Føler meg som en narkoman

[Gjest ppppffffrrrrrrr]

Så lenge jeg kan huske ønsket jeg meg en kjæreste, men "fikk det aldri til". Savnet etter kjæreste tok over livet mitt. Jeg klarte til tider ikke å tenke på annet.

Så ble jeg 26 år og møtte verdens nydeligste jente. Hun reddet livet mitt.

Men etter to år gjorde hun det plutselig slutt. Litt senere fikk jeg vite at hun fikk et forhold med en annen mann bare dager etter vi gjorde det slutt.

I et halvt år var jeg ekstremt deprimert og dessverre følte jeg det umiddelbart akkurat som jeg følte før jeg møtte henne. Jeg begynte å savne henne og tenke på henne hele tiden.

Nå har hun gjort det slutt med denne mannen og lurer på om hun kanskje vil prøve igjen med meg. Men hun er ikke sikker og det er veldig slitsomt.

Problemet er imidlertid at jeg føler meg som en narkoman. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn henne. Jeg vurderer å bli sykmeldt fordi jeg klarer ikke å jobbe. Jeg tenker på henne døgnet rundt og hver gang jeg møter henne blir jeg glad.

Men så blir hun usikker på hva hun vil også holder vi oss borte fra hverandre i noen dager. Men da er det rett tilbake til savnet for meg.

Jeg føler meg rett og slett avhengig av henne. Det er rart fordi jeg oppfatter meg selv som en sterk mann i de fleste andre sammenhenger, men nå er jeg så utrolig svak.

Er det noe jeg kan gjøre for å klare å ha et normalt liv igjen?

Finnes det medisiner?

Jeg tenker på henne hele tiden, og hvis jeg ikke får henne tilbake er jeg redd for at jeg ikke takler livet lenger.

[Maggi]

Jeg ville brukt endel krefter og tankevirksomhet på å spørre meg selv hvorfor jeg bruker så mye energi på tankene rundt henne. Det at man blir oppslukt er jo vanlig, men det du beskriver er en veldig sterk reaksjon. Er det andre undertrykte følelser som ikke kommer frem og som leves ut gjennom disse følelsene?

[Prozak]

Det virker som om noen er slik at de bruker lengre tid enn andre på å komme over en person. Men det betyr ikke at du ikke bør holde på til du kommer over henne. Å bli så avhengig av et annet menneske er rett og slett ingenting annet enn selvutslettende, og fører sjelden til annet enn tårer og tenners gnissel.

Finn deg noen andre holdepunkter og interesser i livet, og aksepter at det er greit å savne en person ganske lenge, men at du kommer over det med tiden.

"..........................."

[Icora Panter]

Mye av grunnen til det enorme savnet etter henne er fordi du ikke har vært borti forhold før henne.

Du har aldri fått følt hvordan det er å være sammen med andre enn henne. Jeg tror du rett å slett er redd for å miste ditt seksual og kjærlighets liv.

Dette var nemlig tilfelle for min bror og det var akuratt slik du beskriver..

Det han gjorde var å begynne å dra ut å treffe andre damer selv om han egentlig ikke hadde lyst. Etterhvert begynte flere damer å ville ha han og først da greide han å komme over henne. Han skjønte at det var mer fisk i havet og det også kunne være fisk som smakte bedre..

Prøv dette kanskje? Tenk at du ikke trenger henne. Man sørger en stund, men etterhvert forsvinner det og en ny forelskelse kommer

Lykke til!