Hjelp, han går fra meg2

[Dini]

Hei igjen.

Ser dere har prøvd å gi meg råd, jeg har vært i syden og har ikke fått svart dere. Synes ikke det er mye hjelp å få, samtlige mener jeg bør droppe han. Men tenk dere, jeg traff han når jeg var 17 år. Hele ungdomstiden tilbragte vi sammen, fikk barn sammen, bygget hus, masse verdier har vi bygget opp sammen, så skjer dette... PANG! Kan ikke bare gi opp, uansett!!! Han ser selv at dette med utroskap var forferdelig råttent gjort av han, han har problemer med å tilgi seg selv, selv om jeg har gjort det. Og dere som lurer på hvilke type mennesker vi er, så kan jeg si at vi er bortimot "normale". Snille mennesker begge to, har to fantastisk snille barn, og var en kanskje for andre"lykkelig" familie, hvis dere skjønner hva jeg mener...

Er det noen andre der ute som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre for å nærme meg han, få han til å fatte interessen igjen. PS! Han flytter til en hybel nå for å få tid for seg selv... Snufs Har det utrolig tøft...

Dini

Mitt forrige innlegg: (Hjelp, han går fra meg

Håper på hjelp fra andre med samme erfaring. Min samboer kom hjem en dag og sa han var lei livssituasjonen vi har i dag, Kjeder seg mye, gruer seg til å komme hjem fra jobben, er ofte veldig sent hjemme, Det kommer frem at han ikke har seksuelle følelser for meg lenger.Og at det er vanskelig for han. Vi har 2 barn sammen 11 og 13 år. Er selv 35 år han er 37. For å gjøre en lang historie litt kortere, oppdager jeg at han har et seksuelt forhold til en annen, dette har pågått i ca 14 dager.Han vet ikke om det er noe mer følelser bak enn det seksuelle. Jeg har tilgitt han dette, fordi jeg ikke har stilt opp for han slik jeg burde på det seksuelle plan. Jeg elsker han mer enn livet selv, og vil ikke miste han. Er ganske desperat. Han er litt usikker ang.dette å bryte ut, tenker mye på barna, økonomi og praktiske ting. Jeg prøver å fortelle han at hvis vi gir dette tid, så vil nok følelsene for meg komme tilbake.Er jeg for optimistisk? Har selvfølgelig også sagt at jeg skal forandre meg, stille mer opp for han, være mer med på ting etc. Vi har vært hos familierådgiver, uten at det hjalp oss.Vil for en hver pris ikke miste han, da er livet mitt lagt i grus, Han er livet mitt ! Hva skal jeg gjøre, hvordan skal jeg nærme meg han? Nå er han ganske avvisende og vil helst ikke være i samme rom som meg. Vanskelig. Håper dere kan komme med gode råd til en knust jente)

[Gjest yeremiaz]

Har et par tilbrakt hele ungdomstiden sammen, så blir forholdet etterhvert en tikkende bombe.

Håper det er mange ungdommer som leser ditt innlegg.

[unicorn72]

Trist historie du forteller. Føler veldig med deg på det du har opplevd.

Jeg tror du må innse at det blir en vanskelig oppgave for deg å bygge opp ett forhold hvis du jobber aleine med oppgaven. Kanskje er det en grunn til at tilstanden på forholdet ikke er levelig for den ene parten. Dere har jo tross alt tilbragt halve livet sammen.

Hvis han har gått lei så kanskje dere bør ha litt tid hver for dere og finne ut om man er fornøyd med slik forholdet var. Det når man med tiden får perspektivet på tanker man tenker rett etter smellen.

Jeg vil bare si at jeg har opplevd tre veldig harde brudd i min karriere hvor jeg nå på det siste er så bunnløst fortvilet over livet at jeg nesten har gitt opp, MEN jeg har begynt å ta en dag av gangen og prøve å tilpasse meg situtasjonen, og etterhvert bilr det i alle fall noenlunde levelig å stå opp om morgen.

En mager trøst men sant. Fatt mot og tenk over hva du vil gjøre, om du virkelig har de samme følelsene for han enda som da dere traff hverandre eller om det er på tide å innse at dere kanskje er mere venner enn kjærester.

Håper dere finner ut at kjærligheten ikke er borte og at litt tid fra hverandre får han til å innse at det er hos deg han vil være.

Krysser fingre for deg***