Noen som kan hjelpe med et samlivsproblem?

[Gjest trist og lei meg]

Mannen min og jeg har vært gift i over 10 år. Vi har tre barn i alderen 1-6 år. Vi har hatt et godt samliv, men etter at vi fikk barn har endel forandret seg. Vi har hatt slitsomme år slik som andre småbarnsfamilier, men vi hadde et godt stabilt forhold før vi fikk unger.

For noen uker siden hadde vi en prat etter at mannen min hadde vært taus og sur noen dager. Han sa han var lei av at jeg alltid var så sur osv. Jeg lovet at jeg skulle skjerpe meg. Jeg sa at jeg ikke visste hvorfor humøret mitt hadde forandret seg sånt de siste årene. Før var jeg alltid glad. Men jeg understreket at noe av årsaken kunne være at jeg ikke er fornøyd med meg selv. Har noen kilo for mye, har ikke mange fine klær som passer lenger og går liksom her hjemme og "trør" hele dagen. Jeg sa også at det hadde vært godt med litt positiv oppmerksomhet noen ganger. Kan ikke huske sist han sa noe positivt til meg. Tror ikke han ser alt jeg gjør hjemme.

Iallefall fikk vi pratet ut endel den gangen, og jeg ble mange kilo lettere. Tungt å gå slik å lure på hva en har sagt/gjort siden partneren er så taus.

I løpet av disse ukene har jeg begynt å jobbe med meg selv, og jeg har nesten ikke vært sint og sur i det hele tatt. Men etterhvert har jeg oppdaget at det er noe mer med ham. Vi snakker sammen, og ler og har det "vanlig", men fortsatt virker han mye taus og innadvendt, og han har ikke tatt på meg på flere uker. Jeg har flere ganger satt meg i armkroken, omfavnet ham osv. Men han gjengjelder det enten helt "formelt" eller ikke i det hele tatt. Tror kanskje han er misfornøyd med sexlivet vårt, for det har ikke vært så sprekt i det siste. Men hvorfor sier han ikke det??

Jeg er så lei av hele tiden å gå anspent. Føler han misliker meg og alt jeg gjør. Er redd for å gjøre noe han blir irritert over eller ikke liker. Han sier selvsagt ingenting, men man merker det, ikke sant?

Har ligget søvnløs mange netter, orker nesten ikke å spise, har lyst til å gråte hele tiden. Kjenner meg helt maktesløs. Tenk, uten å si eller gjøre noenting, trekker han alt som er av krefter ut av meg. Er aldri glad lenger. Har dårlig tålmodighet med ungene osv.

Er glad i ham og ønsker ikke skillsmisse. Er redd han ønsker det, og fortsetter det sånt som nå, er vel det det beste.

Selvfølgelig kan jeg prate med ham, men det irriterer meg at det alltid er jeg som må sprekke byllen. Han må komme til meg! Det har han aldri gjort! Jeg vet ikke engang hva som er galt!! Han oppfører seg som alt (hva?) er min feil, jeg har så mange negative sider som jeg bare må forandre. Han tror visst han er perfekt. Han har aldri spurt meg om noe er i veien, om jeg er lei meg, om hva som har skjedd i min hverdag, sagt at jeg var fin eller skrytt av noe jeg har gjort. Dette ghør jeg for ham hele tiden.

Huff, dette ble så langt. Men jeg er så veldig fortvilet. Er redd. Har en stor klump i magen hele tiden. Er forbannet fordi han jeg elsker får meg til å føle meg så liten, lei og sint.

Hva bør jeg gjøre? Håper noen gidder å gi meg noen tips.

[fuji1365380447]

Siden du ikke orker å være den som tar dette opp igjen, så ville jeg tatt en utskrift av innlegget ditt og gitt det til ham.

Innlegget ditt gir et godt bilde på hvordan du har det, og vil nok være til ettertanke for ham.

[mil1365380270]

Kanskje det tar en stund før han tør tro denne forandringen din er varig?

Han får ros, så han tenker kanskje ikke på at det er en mangelvare i ditt liv. Da må du fortelle han det.

Det dummeste man gjør er å ikke snakke ordentlig om ting. Du sier han "tror visst", har han sagt det?

Også sier du "han oppfører seg som om alt er min feil". Han oppfører seg på en måte som DU oppfatter slik, er slett ikke sikkert han føler det sånn.

Og ikke legg hele skylden over på han, når du sier han burde si noe om sex-livet. Du har mistanke om at noe er galt på den fronten, da er det ditt ansvar også, å spørre. Er ikke så lett å si noe om sånne ting, motparten kan bli såret. Eller kanskje han ser du har nok å stri med, og ikke vil nevne det i tillegg?

Når det er du som er anspent og søvnløs, er det du som må ta opp temaet. Først da finner du ut om du har grunn til å ha det sånn.

[ariadne]

Siden du ikke orker å være den som tar dette opp igjen, så ville jeg tatt en utskrift av innlegget ditt og gitt det til ham.

Innlegget ditt gir et godt bilde på hvordan du har det, og vil nok være til ettertanke for ham.

Enig, det er et godt forslag.

[Gjest østerdøl]

Siden du ikke orker å være den som tar dette opp igjen, så ville jeg tatt en utskrift av innlegget ditt og gitt det til ham.

Innlegget ditt gir et godt bilde på hvordan du har det, og vil nok være til ettertanke for ham.

Det er synd å si det,men du må nok være den som tar ansvar i dette forholdet nå.Jeg vet det føles urettferdig og slitsomt,men du må gi det et siste forsøk,for å se om det er liv laga.Ang sex,så burde det hjelpe at du tar over styringa og gir komplimenter,manne deg opp,og ikke vær redd for å bli avvist,da taper han og ikke du.Tror du må jobbe litt mer med selvtilliten og ta mer kontroll over ditt liv og dine behov.La han få følelsen av at du er selvstendig og driftig med utstråling og selvtillit.Ingen kan motstå det!!