Han er syk, bør jeg gå fra han?

[Gjest hva gjør jeg nå???]

Min samboer gjennom nesten 10 år og far til min sønn på 2 har siden vi fikk barn slitt med personlige problemer. Han fikk en veldig rar reaksjon da sønnen vår ble født; greide ikke sove og ønsket ikke å forholde seg til han i starten. Dette er bedre nå. I de tre siste årene har han likevel blitt mer og mer egoistisk. Hans nye hobby er trening og fitness. Han bruker store deler av fritiden på dette. Dette er en livsstil som fører med seg mange negative sider, spør du meg. Vi som familie kan knapt dra noen steder, han må alltid spise. Familien min (som jeg har et veldig nært forhold til) har vanslig for å være sammen med han. Han kritiserer maten han blir servert når han er der og viser tydelig at han kun bryr seg om seg selv og hobbyen sin. Det siste året har han vist tydelige tegn til depresjon, han sover bl.a dårlig. Jeg sliter i forholdet vårt. Jeg vet heller ikke om det miljøet han skaper er bra for sønnen vår. Innerst inne er jeg glad i han og ønsker å få ting til å funke. På den annen side føler jeg at han gang på gang skuffer meg med sin manglende selvinnsikt. Han har vondt for å se hva han gjør med familien. Jeg er lei av å lever etter hans rigide spisemønster. Jeg ønsker meg en normal familie!!! Jeg er ikke redd for å være alene, men føler at jeg ved å gå fra han gir avkall på en del av de drømmer jeg har har hatt hele tiden. Jeg har bl.a. drømt om flere barn. Jeg er bare 35 år og kan selvsagt fremdeles møte en annen jeg kan få barn med.

Jeg føler at jeg har satt livet mitt på hold i påvente av at sambo skal komme til fornuften. Er redd jeg vil måtte vente forgjeves....

Noen gode råd???

[Gjest hva gjør jeg nå???,]

Kan legge til at sambo ble mobbet da han var liten og vokste opp under turbulente familieforhold. Han går til terapi, men kan ikke si at det har gitt de helt store resultater. Han har fått en hel haug med sovepiller, det er det.

[soleil]

Høres ut som om han kan være avhengig av den nye hobbien sin? Det er en psykiatrisk sykdom som heter megalomi. (Besettelse av å bli storvokst.) Er det noe du tror han kan lide av?

Kan det være at han bruker noen stimulerende midler som gjør at han oppfører seg spesielt og ikke får sove?

Det er ikke normalt å ikke kunne reise bort fordi man må spise hele tiden. Han kan da evt. ta med seg en proteinshake.

Ikke noe hyggelig om han klager på maten borte, heller..

Ville nok krevd at han gjorde noe aktivt for å bli en god kjæreste og far. Terapi, familieterapi og selvsagt egeninnsats og en ny prioritering av hva som er viktig i livet hans.

Tror du han kan endre seg og at dere kan få det bra sammen?

Elsker dere hverandre?

[unicorn72]

Hei, jeg har ikke selv barn, så det forvikler jo ting en del. MEN jeg har vært i et samboerforhold hvor hun manglet selvinnsikt. Reagert ikke helt på samme måten som du nevner, men uansett så er det veldig utrivelig både for de rundt oss og mellom oss.

Jeg har prøvd å ta dette opp veldig lenge med henne uten at det har hjulpet. Hun er ikke lydhør for mine synspunkter. Blir bare fornærmet og sint når jeg kommenterer på en konstruktiv måte til henne. Tror det bunner i dårlig selvtillit og avmakt etter at også hun ble mobbet i oppveksten. Dette har formet hennes oppførsel og hun snakker av og til om problemer som burde vært lagt bak seg for lenge siden for å se nytt på livet.

Etter flere år har jeg satt foten ned og sagt at jeg ikke orker å fortsette lenger med måten vi lever på. Hun innser fremdeles ikke sine egne problemer og det gjør at vi aldri vil klare å få orden på forholdet.

Tror det er vanskelig å endre så fundamentale sider ved en person. Spesielt når personen ikke klarer å ta selvkritikk, som er den eneste døren til endring...

Jeg har slitt med forholdet så lenge at jeg er glad nå i etterkant at "kampen" er over. Det skal ikke være nødvendig å måtte slite med dette i tillegg til alle andre daglige problemstillinger.

Hardt å brutalt å gå ut av forholdet men samtidig har det vist seg å være riktig, for vi skulle diskutere og ordne opp i sakene en stund etter det ble slutt, men hun var fremdeles like urokkelig så nå har jeg kuttet kontakten.

Har elsket henne høyt og savner selvfølgelig det positive vi hadde men har også så mye negativt i minne.

Har ikke noen andre råd å gi deg, dessverre:( Du må ta et valg....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Bra du ikke lar tiden fortsette å gå nå. Dette må du ta tak i og få en avklaring på. For meg høres det ut som om dere har utviklet hvert deres liv, og nesten bare har barnet som fellesarena.

Jeg synes du skal forsøke å få mannen din med på en alvorlig prat om hele samboerskapet. Da må du fortelle ham at du opplever forholdet som vanskelig og at du sliter. Vær så konkret som mulig.Du kan forberede deg til samtalen, og skrive ned stikkord, slik at du får sagt det du tenker på.

Fortell ham hva dy synes er vanskelig. Og hva du savner i forholdet. Hvis ikke en partner tåler å høre det fra sin nærmeste, har han problemer.

Kanskje du har forsøkt å snakke med ham, uten å få til en ok samtale.

Da foreslår jeg at du bruker en profesjonell samlivsrådgiver. Det kan bidra til å holde en vanskelig samtale rolig og unngå høyt kranglenivå.

Bruk tlf.katalogen eller let etter samlivsrådgivere på nettet.

Det er like viktig å snakke om å avslutte et forhold som å gå inn i det. Særlig når dere har barn sammen.

[imothep]

Ikke gi opp, prøv å se om det er noe du kan gjøre for å hjelpe ham med det han sliter med, ta ting gradvis, ta en ting om gangen. Ikke vits å gi opp iallefall.