problemer med eksen

[hakka]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget,for det er så mange tanker og følelser som svirrer rundt i hodet og kroppen.For tiden er jeg veldig forvirret over egne følelser og sint og irritert på meg selv. Jeg har fått meg ny kjæreste,men klarer ikke helt å glemme han gamle. Eksen min og jeg var sammen i 7 år,fra vi var 16-23. De siste tre årene bodde vi i to forskjellige land og var derfor mye fra hverandre. Vi så hverandre hver ferie i tillegg til de gangene vi besøkte hverandre (2-3 ganger i året).Siden vi begge var studenter, hadde vi lange ferier og kunne være masse sammen bare vi to.Det var nok det,i tillegg til et meget sterkt og følelsesmessig forhold,som gjorde at vi klarte avstanden så lenge. Problemet etterhvert var at jeg "koblet" ut hver gang jeg reiste fra ham og klarte å skape et liv på mitt studiested uten ham. Jeg savnet ham mye,og vi snakket sammen så ofte vi kunne. Han følte likevel at jeg ikke ga ham nok oppmerksomhet,og jeg tror han var litt misunnelig på meg som hadde det så fint der jeg var. Studielivet hans var ikke like sosialt som mitt,og han hadde derfor behov å vite at jeg tenkte på ham selv om jeg var på fest og hadde det gøy.Jeg gjorde så godt jeg kunne,men ble etterhvert lei av all masingen hans. Jeg følte ikke behov for å ringe ham eller sende ham en sms hver gang jeg gjorde noe sosialt.Selv troddde jeg det var nok at jeg ringte ham morgenen etter for å fortelle at han var viktigst for meg. Etterhvert merket jeg at forholdet ble satt på prøve,og kjærligheten min døde litt ut i de perioder jeg ikke var i samme land som ham. Derimot fant jeg tilbake til mine sterke følelser for ham straks vi møttes igjen. Vårt forhold gikk altså dårlig når vi var fra hverandre men til gjengjeld veldig bra når var sammen. Begge følte det var avstanden som ødela for oss,fordi vi taklet den på to vidt forksjellige måter.Vi var usikre på hvordan vi skulle takle dette,og i julen2002 gjorde vi det slutt. Begge traff en ny,men det varte ikke lenge før vi innså at vi ikke klarte oss uten hverandre.Vi ble derfor sammen igjen sommeren etter. Da gikk vi begge inn for å at det skulle bli oss to livet ut og at vi skulle flytte inn sammen etter endt studie.Forholdet ble likevel ikke helt som før,og vi kranglet mye over små bagateller. Jeg merket at jeg syntes han var barnslig,og jeg følte meg mer voksen og fornuftig enn ham.Hvordan konkret jeg følte meg mer voksen unnlater jeg å skrive om,for det ville fylt et helt innlegg i seg selv. Men jeg var flinkere til å se hva som var viktig å krangle om og ikke,og jeg ble frustrert over at han alltid(spesielt i alkoholpåvirket tilstand) ville diskutere og analysere ut i de store nattetimer. Det kan legges til at han var en veldig følelsemessig person. Mot juletider hadde jeg mye å gjøre på skolen,og de siste ukene før jeg skulle besøke ham(november) var jeg nok litt for lite oppmerksom på ham. Han har fortalt at han tvilte på mine følelser for ham og var redd jeg ville gjøre det slutt når jeg kom på besøk. Det var aldri noe jeg hadde tenkt på,jeg var bare stresset på skolen i den perioden og prioriterte vekk kjærligheten. Jeg tenkte at de ukene jeg skulle være hos ham ville gjøre godt for oss begge. Jeg reiste ned til ham med en god følelse og gledet meg til å se ham. En dag etter ankomst fant jeg ut at han har vært utro med meg, to ganger med samme person,bare en uke før jeg kom på besøk.Dette var noe jeg forstod selv,og som jeg den dag i dag er usikker på om han ville ha fortalt meg. Jeg ble helt knust,og for første gang følte jeg følelsen av å bli så sviket.Han var om mulig like lei seg som meg og ga inntrykk av at han angret. Hans forklaring var at han hadde følt seg så alene fordi jeg ikke hadde gitt ham den oppmerksomheten han trengte de siste to ukene,og at veien til fristelse derfor hadde vært kort.Jeg var fortvilet. Den ene personen jeg trodde jeg kunne stole på i denne verden (utenom min nærmeste familie) hadde sveket meg,og det gjorde forferdelig vondt!Jeg bestemte meg likevel for å bli ut den tiden jeg hadde planlagt,først og fremst for å prøve å forstå hvordan han hadde tenkt og hvorfor han gjorde det. jeg visste at dersom jeg hadde reist,hadde jeg aldri fått ordentlige svar på mine spørsmål. Etterhvert klarte jeg å legge utroskapen bak meg og fokusere på våre fortsatt sterke følelser for hverandre, men jeg var likevel svært skuffet over hvor lite han viste sin anger for meg.Jeg hadde ventet meg noen konkret som kunne vise at han angret,som feks blomster.Jeg fortalte ham dette,men han skjønte ikke poenget med det,og syntes det var mye bedre å heller være den glade gutten som jeg likte så godt.Det var hans oppfatning av hvordan man skulle takle den vonde situasjonen: å bare fortsette som før. Selv om jeg var skuffet, valgte jeg å ikke mase noe mer på det,og vi klarte faktisk å ha to fine uker sammen, kanskje de beste to ukene vi hadde hatt sammen på veldig lenge. Men da jeg reiste hjem,ga jeg beskjed om at jeg ville trenge litt tid for meg selv til å finne ut om jeg ville fortsette forholdet.Jeg var fortsatt dypt såret,og visste at det ville ta tid å bygge opp tillit til ham igjen. I alle fall hvis vi skulle fortsette å være sammen. Etter et par uker,hadde han ikke tålmodighet mer, og etter mye fram og tilbake gjorde han det slutt. Det var slag i trynet nummer to. Jeg var totalt uforberedt på hans helomvending,og trodde han vill vente på meg i håp om at jeg ville ha ham tilbake. Det var ialle fall det han hadde sagt. Jeg fikk min første smak på virkelig kjærlighetssorg og ble svært deprimert. Klarte å ta meg tilbake og komme meg på bena igjen. Det var slutt for alvor julen 2003. bare tre måneder senere møtte jeg verdens herligste gutt,som jeg nå er sammen. Det hele gikk svært fort,og jeg skulle ønske jeg ikke hadde truffet ham så tidlig. Men jeg kunne ikke stoppe mine følelser for ham,og jeg ble forelsket. Idag er jeg fortsatt like forelsket,og vi har det veldig fint sammen. Han har mange av de sidene jeg savnet hos min eks. Min eks fikk seg ny kjæreste kort tid etter at jeg fortalte meg om min nye kjæreste. I lang tid synes jeg dette virket litt rart,og var overbevist om at det var en måte å få meg sjalu på. Et par av hans venner har også fortalt meg at hun ikke er hans type,og at de tror han spiller et spill med meg.Likevel er det ting som tyder på det motsatte,at han vikrelig er forelsket i henne. Han vil heller ikke ha noe som helst kontakt med meg,og jeg får ikke lov å ringe ham. Dette av hensyn til våre respektive kjærester.Dette er en av grunnene til at jeg skriver til deg. Hele det siste halvåret har jeg tenkt på eksen min hver eneste dag.Jeg har ligget i armkroken til min nye kjæreste og tenkt på eksen min. Jeg har sovet i samme seng som min nye kjæreste og drømt om eksen min.Og det er helt frustrerende. Det ble ikke noe bedre av at jeg i sommer møtte eksen min tilfeldig på byen og at vi ble sittende å prate. Han var full,og sa ting som at han tenkte mye på meg,at jeg var så pen og perfekt,og at han savnet meg og familien min. Hvordan skal jeg tolke det? Og hvordan skal jeg tolke at jeg følte akkurat det samme?

Et par dager etter denne kvelden ringte han meg og sa at dette ikke måtte gjenta seg. Vi kunne gjerne hilse på hverandre på byen,men ikke prate sammen sånn i timesvis. Etter det har jeg ikke hørt noe fra ham,og jeg respekterer hans forbud om selv å ta kontakt. Jeg vil ikke såre min nåværende kjæreste,og har ikke fortalt noe til ham. Han vet bare at jeg synes det er trist at jeg ikke har noen kontakt med eksen min, og han sier han forstår,siden det var et så langt forhold.Selv har han sporadisk kontakt med sin eks fra et tidligere langvarig forhold,og det har jeg ingen problemer med. Jeg stoler på ham og vet at han elsker meg.Det som frustrerer meg er følgende: jeg har en fantastisk kjæreste som trekker det beste ut av meg og som fyller meg med kjærlighet. Jeg vil virkelig at vårt forhold skal fungere,og derfor blir jeg så frustrert over at jeg ikke får min eks ut av hodet. Til tross for alt det vonde han har gjordt mot meg,klarer jeg likevel ikke å glemme ham.Jeg tar meg selv i å gråte opptil flere ganger i uken,og i den siste tiden har jeg mistet all konsentrasjon.Dette går ut over lesingen min. I tillegg er det tungt å være sammen med kjæresten min når tanker om eksen plutselig dukker opp. Jeg tror jeg har holdt av en liten plass i hjetet mitt som min nye kjæreste ikke kommer til. Den plassen er holdt av til eksen min,og jeg vil ikke at det skal være sånn! Jeg vet så godt at det beste for meg er å glemme ham helt og konsentrere meg om min nye kjærste og det livet jeg lever nå. Likevel klarer jeg ikke..... Min eks og jeg er dessuten i samme vennegjeng, og jeg vet at jeg kommer til å møte ham (og kanskje hans kjøreste) i julen. Allerede nå har jeg beynt å grue meg,for jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det....

Jeg har forsøkt å analysere meg selv og mine føleser. Noen ganger tenker jeg at det eneste jeg trenger er at han ringer meg en gang i blant.At han forteller meg at han ikke har glemt meg og at han fortsatt tenker på meg. Jeg tenker at det er det eneste jeg trenger for å komme meg videre.For nå er det han som har kontrollen,han som bestemmer.Og da blir jeg litt maktesløs.

Andre ganger føler jeg at det vikrelig er han jeg vil ha. men da minner jeg meg selv på hvorfor det ble slutt og hvor herlig min nye kjæreste er.

Har du noen gode råd,eller forklaringer på hvorfor jeg føler det jeg føler? Går det ann å elske en eks samtidig som man elsker sin nye kjæreste? Selv om eksen var utro?

mvh frustrert og trist jente,24 år.

[Gjest Ugga Bugga]

Ja, det går an å være glad i en eks samtidig som man elsker sin nye kjæreste. Selv om eksen var utro.

Tro meg, kjærlighetssorg går over med tiden, etter en stund vil du savne ham mindre og mindre.

Forøvrig vil jeg anbefale avsnitt, det gjør en lang tekst lettere å lese.

[skorpionfisken]

Prøv å formuler deg litt kortere. Vi er mange her som ofte kan gi noen råd om slikt. Men teksten din er for lang til at jeg orker lese den, og da kommer ikke rådene heller.

[fuji1365380447]

Jeg har opplevd mange av de samme følelsene som deg, og jeg vet at det gjør vondt.

Jeg vet ikke hvordan du skal få eksen din ut av hodet. Jeg vet ikke en gang om du skal prøve.

Ville bare gi deg et livsmotto som hjalp meg til å slippe taket:

Jeg legger ikke ting bak meg, jeg legger til.

Det er ikke slik i livet at man bare har plass til èn i hjertet sitt. Hjertet kan romme flere. Men du kan bare være sammen med èn.

[Gjest indignert]

Har du hørt om avsnitt? Tydeligvis ikke. Dette gidder jeg rett og slett ikke lese. Blir sliten bare ved tanken.

[Gjest korrektur]

Har du hørt om avsnitt? Tydeligvis ikke. Dette gidder jeg rett og slett ikke lese. Blir sliten bare ved tanken.

Så - nå venter vi alle i spenning på et langt og innholdsrikt svar fra deg!!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget,for det er så mange tanker og følelser som svirrer rundt i hodet og kroppen.

For tiden er jeg veldig forvirret over egne følelser og sint og irritert på meg selv.

Jeg har fått meg ny kjæreste,men klarer ikke helt å glemme han gamle. Eksen min og jeg var sammen i 7 år,fra vi var 16-23. De siste tre årene bodde vi i to forskjellige land og var derfor mye fra hverandre.

Vi så hverandre hver ferie i tillegg til de gangene vi besøkte hverandre (2-3 ganger i året).

Siden vi begge var studenter, hadde vi lange ferier og kunne være masse sammen bare vi to.

Det var nok det,i tillegg til et meget sterkt og følelsesmessig forhold,som gjorde at vi klarte avstanden så lenge.

Problemet etterhvert var at jeg "koblet" ut hver gang jeg reiste fra ham og klarte å skape et liv på mitt studiested uten ham.

Jeg savnet ham mye,og vi snakket sammen så ofte vi kunne.

Han følte likevel at jeg ikke ga ham nok oppmerksomhet,og jeg tror han var litt misunnelig på meg som hadde det så fint der jeg var.

Studielivet hans var ikke like sosialt som mitt,og han hadde derfor behov å vite at jeg tenkte på ham selv om jeg var på fest og hadde det gøy.

Jeg gjorde så godt jeg kunne,men ble etterhvert lei av all masingen hans.

Jeg følte ikke behov for å ringe ham eller sende ham en sms hver gang jeg gjorde noe sosialt.

Selv troddde jeg det var nok at jeg ringte ham morgenen etter for å fortelle at han var viktigst for meg. Etterhvert merket jeg at forholdet ble satt på prøve,og kjærligheten min døde litt ut i de perioder jeg ikke var i samme land som ham.

Derimot fant jeg tilbake til mine sterke følelser for ham straks vi møttes igjen. Vårt forhold gikk altså dårlig når vi var fra hverandre men til gjengjeld veldig bra når var sammen.

Begge følte det var avstanden som ødela for oss,fordi vi taklet den på to vidt forksjellige måter.

Vi var usikre på hvordan vi skulle takle dette,og i julen2002 gjorde vi det slutt.

Begge traff en ny,men det varte ikke lenge før vi innså at vi ikke klarte oss uten hverandre.Vi ble derfor sammen igjen sommeren etter.

Da gikk vi begge inn for å at det skulle bli oss to livet ut og at vi skulle flytte inn sammen etter endt studie.

Forholdet ble likevel ikke helt som før,og vi kranglet mye over små bagateller. Jeg merket at jeg syntes han var barnslig,og jeg følte meg mer voksen og fornuftig enn ham.

Hvordan konkret jeg følte meg mer voksen unnlater jeg å skrive om,for det ville fylt et helt innlegg i seg selv.

Men jeg var flinkere til å se hva som var viktig å krangle om og ikke,og jeg ble frustrert over at han alltid(spesielt i alkoholpåvirket tilstand) ville diskutere og analysere ut i de store nattetimer.

Det kan legges til at han var en veldig følelsemessig person.

Mot juletider hadde jeg mye å gjøre på skolen,og de siste ukene før jeg skulle besøke ham(november) var jeg nok litt for lite oppmerksom på ham.

Han har fortalt at han tvilte på mine følelser for ham og var redd jeg ville gjøre det slutt når jeg kom på besøk.

Det var aldri noe jeg hadde tenkt på,jeg var bare stresset på skolen i den perioden og prioriterte vekk kjærligheten.

Jeg tenkte at de ukene jeg skulle være hos ham ville gjøre godt for oss begge. Jeg reiste ned til ham med en god følelse og gledet meg til å se ham.

En dag etter ankomst fant jeg ut at han har vært utro med meg, to ganger med samme person,bare en uke før jeg kom på besøk.Dette var noe jeg forstod selv,og som jeg den dag i dag er usikker på om han ville ha fortalt meg.

Jeg ble helt knust,og for første gang følte jeg følelsen av å bli så sviket.Han var om mulig like lei seg som meg og ga inntrykk av at han angret.

Hans forklaring var at han hadde følt seg så alene fordi jeg ikke hadde gitt ham den oppmerksomheten han trengte de siste to ukene,og at veien til fristelse derfor hadde vært kort.Jeg var fortvilet.

Den ene personen jeg trodde jeg kunne stole på i denne verden (utenom min nærmeste familie) hadde sveket meg,og det gjorde forferdelig vondt!

Jeg bestemte meg likevel for å bli ut den tiden jeg hadde planlagt,først og fremst for å prøve å forstå hvordan han hadde tenkt og hvorfor han gjorde det. jeg visste at dersom jeg hadde reist,hadde jeg aldri fått ordentlige svar på mine spørsmål.

Etterhvert klarte jeg å legge utroskapen bak meg og fokusere på våre fortsatt sterke følelser for hverandre, men jeg var likevel svært skuffet over hvor lite han viste sin anger for meg.

Jeg hadde ventet meg noen konkret som kunne vise at han angret,som feks blomster.Jeg fortalte ham dette,men han skjønte ikke poenget med det,og syntes det var mye bedre å heller være den glade gutten som jeg likte så godt.

Det var hans oppfatning av hvordan man skulle takle den vonde situasjonen: å bare fortsette som før.

Selv om jeg var skuffet, valgte jeg å ikke mase noe mer på det,og vi klarte faktisk å ha to fine uker sammen, kanskje de beste to ukene vi hadde hatt sammen på veldig lenge.

Men da jeg reiste hjem,ga jeg beskjed om at jeg ville trenge litt tid for meg selv til å finne ut om jeg ville fortsette forholdet.

Jeg var fortsatt dypt såret,og visste at det ville ta tid å bygge opp tillit til ham igjen. I alle fall hvis vi skulle fortsette å være sammen.

Etter et par uker,hadde han ikke tålmodighet mer, og etter mye fram og tilbake gjorde han det slutt. Det var slag i trynet nummer to.

Jeg var totalt uforberedt på hans helomvending,og trodde han vill vente på meg i håp om at jeg ville ha ham tilbake.

Det var ialle fall det han hadde sagt. Jeg fikk min første smak på virkelig kjærlighetssorg og ble svært deprimert. Klarte å ta meg tilbake og komme meg på bena igjen.

Det var slutt for alvor julen 2003. bare tre måneder senere møtte jeg verdens herligste gutt,som jeg nå er sammen. Det hele gikk svært fort,og jeg skulle ønske jeg ikke hadde truffet ham så tidlig.

Men jeg kunne ikke stoppe mine følelser for ham,og jeg ble forelsket. Idag er jeg fortsatt like forelsket,og vi har det veldig fint sammen.

Han har mange av de sidene jeg savnet hos min eks. Min eks fikk seg ny kjæreste kort tid etter at jeg fortalte meg om min nye kjæreste.

I lang tid synes jeg dette virket litt rart,og var overbevist om at det var en måte å få meg sjalu på.

Et par av hans venner har også fortalt meg at hun ikke er hans type,og at de tror han spiller et spill med meg.

Likevel er det ting som tyder på det motsatte,at han vikrelig er forelsket i henne. Han vil heller ikke ha noe som helst kontakt med meg,og jeg får ikke lov å ringe ham. Dette av hensyn til våre respektive kjærester.

Dette er en av grunnene til at jeg skriver til deg. Hele det siste halvåret har jeg tenkt på eksen min hver eneste dag.Jeg har ligget i armkroken til min nye kjæreste og tenkt på eksen min.

Jeg har sovet i samme seng som min nye kjæreste og drømt om eksen min.Og det er helt frustrerende. Det ble ikke noe bedre av at jeg i sommer møtte eksen min tilfeldig på byen og at vi ble sittende å prate.

Han var full,og sa ting som at han tenkte mye på meg,at jeg var så pen og perfekt,og at han savnet meg og familien min.

Hvordan skal jeg tolke det?

Og hvordan skal jeg tolke at jeg følte akkurat det samme?

Et par dager etter denne kvelden ringte han meg og sa at dette ikke måtte gjenta seg. Vi kunne gjerne hilse på hverandre på byen,men ikke prate sammen sånn i timesvis.

Etter det har jeg ikke hørt noe fra ham,og jeg respekterer hans forbud om selv å ta kontakt.

Jeg vil ikke såre min nåværende kjæreste,og har ikke fortalt noe til ham. Han vet bare at jeg synes det er trist at jeg ikke har noen kontakt med eksen min, og han sier han forstår,siden det var et så langt forhold.

Selv har han sporadisk kontakt med sin eks fra et tidligere langvarig forhold,og det har jeg ingen problemer med.

Jeg stoler på ham og vet at han elsker meg.Det som frustrerer meg er følgende: jeg har en fantastisk kjæreste som trekker det beste ut av meg og som fyller meg med kjærlighet.

Jeg vil virkelig at vårt forhold skal fungere,og derfor blir jeg så frustrert over at jeg ikke får min eks ut av hodet.

Til tross for alt det vonde han har gjordt mot meg,klarer jeg likevel ikke å glemme ham.Jeg tar meg selv i å gråte opptil flere ganger i uken,og i den siste tiden har jeg mistet all konsentrasjon.

Dette går ut over lesingen min. I tillegg er det tungt å være sammen med kjæresten min når tanker om eksen plutselig dukker opp.

Jeg tror jeg har holdt av en liten plass i hjetet mitt som min nye kjæreste ikke kommer til. Den plassen er holdt av til eksen min,og jeg vil ikke at det skal være sånn!

Jeg vet så godt at det beste for meg er å glemme ham helt og konsentrere meg om min nye kjærste og det livet jeg lever nå.

Likevel klarer jeg ikke.....

Min eks og jeg er dessuten i samme vennegjeng, og jeg vet at jeg kommer til å møte ham (og kanskje hans kjøreste) i julen.

Allerede nå har jeg beynt å grue meg,for jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det....

Jeg har forsøkt å analysere meg selv og mine føleser. Noen ganger tenker jeg at det eneste jeg trenger er at han ringer meg en gang i blant.

At han forteller meg at han ikke har glemt meg og at han fortsatt tenker på meg. Jeg tenker at det er det eneste jeg trenger for å komme meg videre.

For nå er det han som har kontrollen,han som bestemmer.Og da blir jeg litt maktesløs.

Andre ganger føler jeg at det vikrelig er han jeg vil ha. men da minner jeg meg selv på hvorfor det ble slutt og hvor herlig min nye kjæreste er.

Har du noen gode råd,eller forklaringer på hvorfor jeg føler det jeg føler? Går det ann å elske en eks samtidig som man elsker sin nye kjæreste?

Selv om eksen var utro?

mvh frustrert og trist jente,24 år.

[Gjest korrektur]

Prøv å formuler deg litt kortere. Vi er mange her som ofte kan gi noen råd om slikt. Men teksten din er for lang til at jeg orker lese den, og da kommer ikke rådene heller.

Så - nå venter vi alle i spenning på et langt og innholdsrikt svar fra deg!!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget,for det er så mange tanker og følelser som svirrer rundt i hodet og kroppen.

For tiden er jeg veldig forvirret over egne følelser og sint og irritert på meg selv.

Jeg har fått meg ny kjæreste,men klarer ikke helt å glemme han gamle. Eksen min og jeg var sammen i 7 år,fra vi var 16-23. De siste tre årene bodde vi i to forskjellige land og var derfor mye fra hverandre.

Vi så hverandre hver ferie i tillegg til de gangene vi besøkte hverandre (2-3 ganger i året).

Siden vi begge var studenter, hadde vi lange ferier og kunne være masse sammen bare vi to.

Det var nok det,i tillegg til et meget sterkt og følelsesmessig forhold,som gjorde at vi klarte avstanden så lenge.

Problemet etterhvert var at jeg "koblet" ut hver gang jeg reiste fra ham og klarte å skape et liv på mitt studiested uten ham.

Jeg savnet ham mye,og vi snakket sammen så ofte vi kunne.

Han følte likevel at jeg ikke ga ham nok oppmerksomhet,og jeg tror han var litt misunnelig på meg som hadde det så fint der jeg var.

Studielivet hans var ikke like sosialt som mitt,og han hadde derfor behov å vite at jeg tenkte på ham selv om jeg var på fest og hadde det gøy.

Jeg gjorde så godt jeg kunne,men ble etterhvert lei av all masingen hans.

Jeg følte ikke behov for å ringe ham eller sende ham en sms hver gang jeg gjorde noe sosialt.

Selv troddde jeg det var nok at jeg ringte ham morgenen etter for å fortelle at han var viktigst for meg. Etterhvert merket jeg at forholdet ble satt på prøve,og kjærligheten min døde litt ut i de perioder jeg ikke var i samme land som ham.

Derimot fant jeg tilbake til mine sterke følelser for ham straks vi møttes igjen. Vårt forhold gikk altså dårlig når vi var fra hverandre men til gjengjeld veldig bra når var sammen.

Begge følte det var avstanden som ødela for oss,fordi vi taklet den på to vidt forksjellige måter.

Vi var usikre på hvordan vi skulle takle dette,og i julen2002 gjorde vi det slutt.

Begge traff en ny,men det varte ikke lenge før vi innså at vi ikke klarte oss uten hverandre.Vi ble derfor sammen igjen sommeren etter.

Da gikk vi begge inn for å at det skulle bli oss to livet ut og at vi skulle flytte inn sammen etter endt studie.

Forholdet ble likevel ikke helt som før,og vi kranglet mye over små bagateller. Jeg merket at jeg syntes han var barnslig,og jeg følte meg mer voksen og fornuftig enn ham.

Hvordan konkret jeg følte meg mer voksen unnlater jeg å skrive om,for det ville fylt et helt innlegg i seg selv.

Men jeg var flinkere til å se hva som var viktig å krangle om og ikke,og jeg ble frustrert over at han alltid(spesielt i alkoholpåvirket tilstand) ville diskutere og analysere ut i de store nattetimer.

Det kan legges til at han var en veldig følelsemessig person.

Mot juletider hadde jeg mye å gjøre på skolen,og de siste ukene før jeg skulle besøke ham(november) var jeg nok litt for lite oppmerksom på ham.

Han har fortalt at han tvilte på mine følelser for ham og var redd jeg ville gjøre det slutt når jeg kom på besøk.

Det var aldri noe jeg hadde tenkt på,jeg var bare stresset på skolen i den perioden og prioriterte vekk kjærligheten.

Jeg tenkte at de ukene jeg skulle være hos ham ville gjøre godt for oss begge. Jeg reiste ned til ham med en god følelse og gledet meg til å se ham.

En dag etter ankomst fant jeg ut at han har vært utro med meg, to ganger med samme person,bare en uke før jeg kom på besøk.Dette var noe jeg forstod selv,og som jeg den dag i dag er usikker på om han ville ha fortalt meg.

Jeg ble helt knust,og for første gang følte jeg følelsen av å bli så sviket.Han var om mulig like lei seg som meg og ga inntrykk av at han angret.

Hans forklaring var at han hadde følt seg så alene fordi jeg ikke hadde gitt ham den oppmerksomheten han trengte de siste to ukene,og at veien til fristelse derfor hadde vært kort.Jeg var fortvilet.

Den ene personen jeg trodde jeg kunne stole på i denne verden (utenom min nærmeste familie) hadde sveket meg,og det gjorde forferdelig vondt!

Jeg bestemte meg likevel for å bli ut den tiden jeg hadde planlagt,først og fremst for å prøve å forstå hvordan han hadde tenkt og hvorfor han gjorde det. jeg visste at dersom jeg hadde reist,hadde jeg aldri fått ordentlige svar på mine spørsmål.

Etterhvert klarte jeg å legge utroskapen bak meg og fokusere på våre fortsatt sterke følelser for hverandre, men jeg var likevel svært skuffet over hvor lite han viste sin anger for meg.

Jeg hadde ventet meg noen konkret som kunne vise at han angret,som feks blomster.Jeg fortalte ham dette,men han skjønte ikke poenget med det,og syntes det var mye bedre å heller være den glade gutten som jeg likte så godt.

Det var hans oppfatning av hvordan man skulle takle den vonde situasjonen: å bare fortsette som før.

Selv om jeg var skuffet, valgte jeg å ikke mase noe mer på det,og vi klarte faktisk å ha to fine uker sammen, kanskje de beste to ukene vi hadde hatt sammen på veldig lenge.

Men da jeg reiste hjem,ga jeg beskjed om at jeg ville trenge litt tid for meg selv til å finne ut om jeg ville fortsette forholdet.

Jeg var fortsatt dypt såret,og visste at det ville ta tid å bygge opp tillit til ham igjen. I alle fall hvis vi skulle fortsette å være sammen.

Etter et par uker,hadde han ikke tålmodighet mer, og etter mye fram og tilbake gjorde han det slutt. Det var slag i trynet nummer to.

Jeg var totalt uforberedt på hans helomvending,og trodde han vill vente på meg i håp om at jeg ville ha ham tilbake.

Det var ialle fall det han hadde sagt. Jeg fikk min første smak på virkelig kjærlighetssorg og ble svært deprimert. Klarte å ta meg tilbake og komme meg på bena igjen.

Det var slutt for alvor julen 2003. bare tre måneder senere møtte jeg verdens herligste gutt,som jeg nå er sammen. Det hele gikk svært fort,og jeg skulle ønske jeg ikke hadde truffet ham så tidlig.

Men jeg kunne ikke stoppe mine følelser for ham,og jeg ble forelsket. Idag er jeg fortsatt like forelsket,og vi har det veldig fint sammen.

Han har mange av de sidene jeg savnet hos min eks. Min eks fikk seg ny kjæreste kort tid etter at jeg fortalte meg om min nye kjæreste.

I lang tid synes jeg dette virket litt rart,og var overbevist om at det var en måte å få meg sjalu på.

Et par av hans venner har også fortalt meg at hun ikke er hans type,og at de tror han spiller et spill med meg.

Likevel er det ting som tyder på det motsatte,at han vikrelig er forelsket i henne. Han vil heller ikke ha noe som helst kontakt med meg,og jeg får ikke lov å ringe ham. Dette av hensyn til våre respektive kjærester.

Dette er en av grunnene til at jeg skriver til deg. Hele det siste halvåret har jeg tenkt på eksen min hver eneste dag.Jeg har ligget i armkroken til min nye kjæreste og tenkt på eksen min.

Jeg har sovet i samme seng som min nye kjæreste og drømt om eksen min.Og det er helt frustrerende. Det ble ikke noe bedre av at jeg i sommer møtte eksen min tilfeldig på byen og at vi ble sittende å prate.

Han var full,og sa ting som at han tenkte mye på meg,at jeg var så pen og perfekt,og at han savnet meg og familien min. Hvordan skal jeg tolke det?

Og hvordan skal jeg tolke at jeg følte akkurat det samme?

Et par dager etter denne kvelden ringte han meg og sa at dette ikke måtte gjenta seg. Vi kunne gjerne hilse på hverandre på byen,men ikke prate sammen sånn i timesvis.

Etter det har jeg ikke hørt noe fra ham,og jeg respekterer hans forbud om selv å ta kontakt.

Jeg vil ikke såre min nåværende kjæreste,og har ikke fortalt noe til ham. Han vet bare at jeg synes det er trist at jeg ikke har noen kontakt med eksen min, og han sier han forstår,siden det var et så langt forhold.

Selv har han sporadisk kontakt med sin eks fra et tidligere langvarig forhold,og det har jeg ingen problemer med.

Jeg stoler på ham og vet at han elsker meg.Det som frustrerer meg er følgende: jeg har en fantastisk kjæreste som trekker det beste ut av meg og som fyller meg med kjærlighet.

Jeg vil virkelig at vårt forhold skal fungere,og derfor blir jeg så frustrert over at jeg ikke får min eks ut av hodet.

Til tross for alt det vonde han har gjordt mot meg,klarer jeg likevel ikke å glemme ham.Jeg tar meg selv i å gråte opptil flere ganger i uken,og i den siste tiden har jeg mistet all konsentrasjon.

Dette går ut over lesingen min. I tillegg er det tungt å være sammen med kjæresten min når tanker om eksen plutselig dukker opp.

Jeg tror jeg har holdt av en liten plass i hjetet mitt som min nye kjæreste ikke kommer til. Den plassen er holdt av til eksen min,og jeg vil ikke at det skal være sånn!

Jeg vet så godt at det beste for meg er å glemme ham helt og konsentrere meg om min nye kjærste og det livet jeg lever nå.

Likevel klarer jeg ikke.....

Min eks og jeg er dessuten i samme vennegjeng, og jeg vet at jeg kommer til å møte ham (og kanskje hans kjøreste) i julen.

Allerede nå har jeg beynt å grue meg,for jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det....

Jeg har forsøkt å analysere meg selv og mine føleser. Noen ganger tenker jeg at det eneste jeg trenger er at han ringer meg en gang i blant.

At han forteller meg at han ikke har glemt meg og at han fortsatt tenker på meg. Jeg tenker at det er det eneste jeg trenger for å komme meg videre.

For nå er det han som har kontrollen,han som bestemmer.Og da blir jeg litt maktesløs.

Andre ganger føler jeg at det vikrelig er han jeg vil ha. men da minner jeg meg selv på hvorfor det ble slutt og hvor herlig min nye kjæreste er.

Har du noen gode råd,eller forklaringer på hvorfor jeg føler det jeg føler? Går det ann å elske en eks samtidig som man elsker sin nye kjæreste?

Selv om eksen var utro?

mvh frustrert og trist jente,24 år.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke uvanlig å ha gode følelser og lengsler for eksen, etter at forholdet er slutt. Men det går an å avslutte forholdet mer enn du har gjort.

Men først noen ord om din historie. Slik du og eksen din utviklet forholdet deres i de siste årene, gjorde dere det slutt flere ganger. Det virker som om dere hadde et slags konkurranseforhold overfor hverandre. En av dere hadde liksom kontrollen over den andre etter tur, og sendte dermed den andre i nedstemthet. Helt til andre tok opp kampen og vant over den andre igjen.

Av din lange fortelling ser jeg at du i hvert fall to ganger har blitt vraket av ham. Her ligger nok mange såre følelser. Det er lettere å gå selv enn å bli vraket.

I tilleg virker det på meg som om dere har vokst fra hverandre i disse ungdomsårene. Jeg forstår at båndet mellom dere er sterkt. Dere var sammen i 7 viktige år. Men nå må du komme videre.

Du kan langt på vei styre dine egne følelser. Nå er du i et forhold som du er godt fornøyd med. Da må du innstille alt på å bevare det, og kutte ut alle tanker og rom inne i hodet ditt for eksen. Når du har et eget rom for ham der, tror jeg du dyrker eksen mer enn du vil innrømme.

Hver gang du begynner å tenke på eksen, må du styre tanken og følelsen inn på noe annet. For eksempel kan du ta deg en kjapp tur for å avlede tanken, og du kan instruere deg selv til å tenke på noe annet.

Ikke gå på samme julebord som du vet eksen går på.

Konsentrer alle kjærestefølelsene dine mot den kjæresten du har nå.

Sett deg en tidsfrist når du skal ha jobbet deg gjennom og blitt ferdig med eksen.

[skorpionfisken]

Så - nå venter vi alle i spenning på et langt og innholdsrikt svar fra deg!!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget,for det er så mange tanker og følelser som svirrer rundt i hodet og kroppen.

For tiden er jeg veldig forvirret over egne følelser og sint og irritert på meg selv.

Jeg har fått meg ny kjæreste,men klarer ikke helt å glemme han gamle. Eksen min og jeg var sammen i 7 år,fra vi var 16-23. De siste tre årene bodde vi i to forskjellige land og var derfor mye fra hverandre.

Vi så hverandre hver ferie i tillegg til de gangene vi besøkte hverandre (2-3 ganger i året).

Siden vi begge var studenter, hadde vi lange ferier og kunne være masse sammen bare vi to.

Det var nok det,i tillegg til et meget sterkt og følelsesmessig forhold,som gjorde at vi klarte avstanden så lenge.

Problemet etterhvert var at jeg "koblet" ut hver gang jeg reiste fra ham og klarte å skape et liv på mitt studiested uten ham.

Jeg savnet ham mye,og vi snakket sammen så ofte vi kunne.

Han følte likevel at jeg ikke ga ham nok oppmerksomhet,og jeg tror han var litt misunnelig på meg som hadde det så fint der jeg var.

Studielivet hans var ikke like sosialt som mitt,og han hadde derfor behov å vite at jeg tenkte på ham selv om jeg var på fest og hadde det gøy.

Jeg gjorde så godt jeg kunne,men ble etterhvert lei av all masingen hans.

Jeg følte ikke behov for å ringe ham eller sende ham en sms hver gang jeg gjorde noe sosialt.

Selv troddde jeg det var nok at jeg ringte ham morgenen etter for å fortelle at han var viktigst for meg. Etterhvert merket jeg at forholdet ble satt på prøve,og kjærligheten min døde litt ut i de perioder jeg ikke var i samme land som ham.

Derimot fant jeg tilbake til mine sterke følelser for ham straks vi møttes igjen. Vårt forhold gikk altså dårlig når vi var fra hverandre men til gjengjeld veldig bra når var sammen.

Begge følte det var avstanden som ødela for oss,fordi vi taklet den på to vidt forksjellige måter.

Vi var usikre på hvordan vi skulle takle dette,og i julen2002 gjorde vi det slutt.

Begge traff en ny,men det varte ikke lenge før vi innså at vi ikke klarte oss uten hverandre.Vi ble derfor sammen igjen sommeren etter.

Da gikk vi begge inn for å at det skulle bli oss to livet ut og at vi skulle flytte inn sammen etter endt studie.

Forholdet ble likevel ikke helt som før,og vi kranglet mye over små bagateller. Jeg merket at jeg syntes han var barnslig,og jeg følte meg mer voksen og fornuftig enn ham.

Hvordan konkret jeg følte meg mer voksen unnlater jeg å skrive om,for det ville fylt et helt innlegg i seg selv.

Men jeg var flinkere til å se hva som var viktig å krangle om og ikke,og jeg ble frustrert over at han alltid(spesielt i alkoholpåvirket tilstand) ville diskutere og analysere ut i de store nattetimer.

Det kan legges til at han var en veldig følelsemessig person.

Mot juletider hadde jeg mye å gjøre på skolen,og de siste ukene før jeg skulle besøke ham(november) var jeg nok litt for lite oppmerksom på ham.

Han har fortalt at han tvilte på mine følelser for ham og var redd jeg ville gjøre det slutt når jeg kom på besøk.

Det var aldri noe jeg hadde tenkt på,jeg var bare stresset på skolen i den perioden og prioriterte vekk kjærligheten.

Jeg tenkte at de ukene jeg skulle være hos ham ville gjøre godt for oss begge. Jeg reiste ned til ham med en god følelse og gledet meg til å se ham.

En dag etter ankomst fant jeg ut at han har vært utro med meg, to ganger med samme person,bare en uke før jeg kom på besøk.Dette var noe jeg forstod selv,og som jeg den dag i dag er usikker på om han ville ha fortalt meg.

Jeg ble helt knust,og for første gang følte jeg følelsen av å bli så sviket.Han var om mulig like lei seg som meg og ga inntrykk av at han angret.

Hans forklaring var at han hadde følt seg så alene fordi jeg ikke hadde gitt ham den oppmerksomheten han trengte de siste to ukene,og at veien til fristelse derfor hadde vært kort.Jeg var fortvilet.

Den ene personen jeg trodde jeg kunne stole på i denne verden (utenom min nærmeste familie) hadde sveket meg,og det gjorde forferdelig vondt!

Jeg bestemte meg likevel for å bli ut den tiden jeg hadde planlagt,først og fremst for å prøve å forstå hvordan han hadde tenkt og hvorfor han gjorde det. jeg visste at dersom jeg hadde reist,hadde jeg aldri fått ordentlige svar på mine spørsmål.

Etterhvert klarte jeg å legge utroskapen bak meg og fokusere på våre fortsatt sterke følelser for hverandre, men jeg var likevel svært skuffet over hvor lite han viste sin anger for meg.

Jeg hadde ventet meg noen konkret som kunne vise at han angret,som feks blomster.Jeg fortalte ham dette,men han skjønte ikke poenget med det,og syntes det var mye bedre å heller være den glade gutten som jeg likte så godt.

Det var hans oppfatning av hvordan man skulle takle den vonde situasjonen: å bare fortsette som før.

Selv om jeg var skuffet, valgte jeg å ikke mase noe mer på det,og vi klarte faktisk å ha to fine uker sammen, kanskje de beste to ukene vi hadde hatt sammen på veldig lenge.

Men da jeg reiste hjem,ga jeg beskjed om at jeg ville trenge litt tid for meg selv til å finne ut om jeg ville fortsette forholdet.

Jeg var fortsatt dypt såret,og visste at det ville ta tid å bygge opp tillit til ham igjen. I alle fall hvis vi skulle fortsette å være sammen.

Etter et par uker,hadde han ikke tålmodighet mer, og etter mye fram og tilbake gjorde han det slutt. Det var slag i trynet nummer to.

Jeg var totalt uforberedt på hans helomvending,og trodde han vill vente på meg i håp om at jeg ville ha ham tilbake.

Det var ialle fall det han hadde sagt. Jeg fikk min første smak på virkelig kjærlighetssorg og ble svært deprimert. Klarte å ta meg tilbake og komme meg på bena igjen.

Det var slutt for alvor julen 2003. bare tre måneder senere møtte jeg verdens herligste gutt,som jeg nå er sammen. Det hele gikk svært fort,og jeg skulle ønske jeg ikke hadde truffet ham så tidlig.

Men jeg kunne ikke stoppe mine følelser for ham,og jeg ble forelsket. Idag er jeg fortsatt like forelsket,og vi har det veldig fint sammen.

Han har mange av de sidene jeg savnet hos min eks. Min eks fikk seg ny kjæreste kort tid etter at jeg fortalte meg om min nye kjæreste.

I lang tid synes jeg dette virket litt rart,og var overbevist om at det var en måte å få meg sjalu på.

Et par av hans venner har også fortalt meg at hun ikke er hans type,og at de tror han spiller et spill med meg.

Likevel er det ting som tyder på det motsatte,at han vikrelig er forelsket i henne. Han vil heller ikke ha noe som helst kontakt med meg,og jeg får ikke lov å ringe ham. Dette av hensyn til våre respektive kjærester.

Dette er en av grunnene til at jeg skriver til deg. Hele det siste halvåret har jeg tenkt på eksen min hver eneste dag.Jeg har ligget i armkroken til min nye kjæreste og tenkt på eksen min.

Jeg har sovet i samme seng som min nye kjæreste og drømt om eksen min.Og det er helt frustrerende. Det ble ikke noe bedre av at jeg i sommer møtte eksen min tilfeldig på byen og at vi ble sittende å prate.

Han var full,og sa ting som at han tenkte mye på meg,at jeg var så pen og perfekt,og at han savnet meg og familien min. Hvordan skal jeg tolke det?

Og hvordan skal jeg tolke at jeg følte akkurat det samme?

Et par dager etter denne kvelden ringte han meg og sa at dette ikke måtte gjenta seg. Vi kunne gjerne hilse på hverandre på byen,men ikke prate sammen sånn i timesvis.

Etter det har jeg ikke hørt noe fra ham,og jeg respekterer hans forbud om selv å ta kontakt.

Jeg vil ikke såre min nåværende kjæreste,og har ikke fortalt noe til ham. Han vet bare at jeg synes det er trist at jeg ikke har noen kontakt med eksen min, og han sier han forstår,siden det var et så langt forhold.

Selv har han sporadisk kontakt med sin eks fra et tidligere langvarig forhold,og det har jeg ingen problemer med.

Jeg stoler på ham og vet at han elsker meg.Det som frustrerer meg er følgende: jeg har en fantastisk kjæreste som trekker det beste ut av meg og som fyller meg med kjærlighet.

Jeg vil virkelig at vårt forhold skal fungere,og derfor blir jeg så frustrert over at jeg ikke får min eks ut av hodet.

Til tross for alt det vonde han har gjordt mot meg,klarer jeg likevel ikke å glemme ham.Jeg tar meg selv i å gråte opptil flere ganger i uken,og i den siste tiden har jeg mistet all konsentrasjon.

Dette går ut over lesingen min. I tillegg er det tungt å være sammen med kjæresten min når tanker om eksen plutselig dukker opp.

Jeg tror jeg har holdt av en liten plass i hjetet mitt som min nye kjæreste ikke kommer til. Den plassen er holdt av til eksen min,og jeg vil ikke at det skal være sånn!

Jeg vet så godt at det beste for meg er å glemme ham helt og konsentrere meg om min nye kjærste og det livet jeg lever nå.

Likevel klarer jeg ikke.....

Min eks og jeg er dessuten i samme vennegjeng, og jeg vet at jeg kommer til å møte ham (og kanskje hans kjøreste) i julen.

Allerede nå har jeg beynt å grue meg,for jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det....

Jeg har forsøkt å analysere meg selv og mine føleser. Noen ganger tenker jeg at det eneste jeg trenger er at han ringer meg en gang i blant.

At han forteller meg at han ikke har glemt meg og at han fortsatt tenker på meg. Jeg tenker at det er det eneste jeg trenger for å komme meg videre.

For nå er det han som har kontrollen,han som bestemmer.Og da blir jeg litt maktesløs.

Andre ganger føler jeg at det vikrelig er han jeg vil ha. men da minner jeg meg selv på hvorfor det ble slutt og hvor herlig min nye kjæreste er.

Har du noen gode råd,eller forklaringer på hvorfor jeg føler det jeg føler? Går det ann å elske en eks samtidig som man elsker sin nye kjæreste?

Selv om eksen var utro?

mvh frustrert og trist jente,24 år.

Kjære korrektur.

Jeg ville ha kortere innlegg. Med avsnittene dine ble det jo bare ennå lengre....

[Bratz]

Ja, det går an å være glad i en eks samtidig som man elsker sin nye kjæreste. Selv om eksen var utro.

Tro meg, kjærlighetssorg går over med tiden, etter en stund vil du savne ham mindre og mindre.

Forøvrig vil jeg anbefale avsnitt, det gjør en lang tekst lettere å lese.

Hei.Kjenner meg litt igjen i det du skriver.Jeg har også en ekskjæreste som jeg av og til tenker på.Vi bodde sammen i 3 år.Det var flere ting som gjorde at vi ikke fungerte,men hovedårsaken til at det til slutt skar seg helt var at vi ikke fikk til en god nok kommunikasjon.

Idag bor jeg med en ny mann,som jeg ble kjent med for snart 2 år siden.Han har,som din nye kjæreste,mange av de egenskapene jeg savnet hos den forrige.Allikevel tar jeg meg i at jeg av og til tenker på eksen med en slags lengsel.Drømmer om han om natta av og til også.

Så spør jeg meg selv:Hvorfor tenker jeg på han på denne måten?

Jo,jeg tror det er fordi det gjorde så vondt å ikke komme til enighet den gangen,at det var det jeg innerst inne ønsket meg mest av alt.Jeg elsket han jo!Og var forelsket til siste slutt!Ser jeg han idag,kjenner jeg fortsatt at jeg reagerer på han.

Men:Jeg vil aldri gå fra han jeg har idag,selv om sjansen for å gjenforenes med eksen skulle dukke opp.Jeg foretrekker å gi av kjærligheten min til han som vet å sette pris på den!

Jeg tror du finner ut av dette etterhvert.Kjenn etter hva han du har idag er for deg!Klem.

[Gjest Ugga Bugga]

Hei.Kjenner meg litt igjen i det du skriver.Jeg har også en ekskjæreste som jeg av og til tenker på.Vi bodde sammen i 3 år.Det var flere ting som gjorde at vi ikke fungerte,men hovedårsaken til at det til slutt skar seg helt var at vi ikke fikk til en god nok kommunikasjon.

Idag bor jeg med en ny mann,som jeg ble kjent med for snart 2 år siden.Han har,som din nye kjæreste,mange av de egenskapene jeg savnet hos den forrige.Allikevel tar jeg meg i at jeg av og til tenker på eksen med en slags lengsel.Drømmer om han om natta av og til også.

Så spør jeg meg selv:Hvorfor tenker jeg på han på denne måten?

Jo,jeg tror det er fordi det gjorde så vondt å ikke komme til enighet den gangen,at det var det jeg innerst inne ønsket meg mest av alt.Jeg elsket han jo!Og var forelsket til siste slutt!Ser jeg han idag,kjenner jeg fortsatt at jeg reagerer på han.

Men:Jeg vil aldri gå fra han jeg har idag,selv om sjansen for å gjenforenes med eksen skulle dukke opp.Jeg foretrekker å gi av kjærligheten min til han som vet å sette pris på den!

Jeg tror du finner ut av dette etterhvert.Kjenn etter hva han du har idag er for deg!Klem.

Hei. Det var et godt innlegg. Men det var vel ikke ment til meg. Du skulle nok sendt det som svar til hakka, slik at hun får det i "svar til meg"-boksen sin.

[Bratz]

Hei du,for å lese innlegget mitt må du gå inn der alle kan lese,for jeg sendte det til feil person.