Jeg ofrer mer enn henne

[Gjest nokonrod]

Hei

Jeg har vært sammen med kjæresten min et års tid. Jeg føler meg fortsatt forelsket og gleder meg enormt til hver gang jeg skal være med henne.

Hun er også veldig glad i meg og sier hun vil dele resten av livet sitt med meg.

Men det er et lite problem.

Jeg føler jeg er den eneste som ofrer noe for forholdet. Jeg kan avlyse avtaler fordi jeg heller vi være sammen med kjæresten min. Når vi har en avtale passer jeg alltid på så jeg er ute i god tid, mens hun ofte kommer for sent. Dermed blir jeg sittende å vente.

Hun jobber mye på kvelden og har vel aldri avlyst noe som helst for å være med meg. En gang foreslo jeg det og da så hun bare dumt på meg.

Resultatet er at det maks er et par kvelder i uka vi kan være med hverandre. Jeg sørger alltid for at jeg kan de kveldene hun kan. Men hvis jeg skulle vært like opptatt som henne med ting (som jeg i og for seg er) så hadde vi aldri hatt tid til hverandre.

Noen råd?

[Gjest miserable]

Hei! skjønner deg litt siden jeg opplever det samme. Jeg avlyser og utsetter ting som f.eks. middag med foreldre, evt. vikariat

bare for å kunne tilbringe tiden med han. Mens jeg der i mot har noen gang fått avslag på innvitasjon og avtaler fra hannes side. Det er veldig sårende, finner ikke ord. Det sies at det hjelper å snakke ut om ting med den andre, men ikke her i dette tilfellet. Håper du ikke har det like ille. Prøv å si det til henne på en avslappet og rolig måte. Lykke til!

[Gjest Cilja35]

Jeg kjente meg godt igjen i det du skriver - dessverre. For vel en måned siden ble det nemlig slutt mellom han som jeg var sammen med og meg! Jeg ønsket å planlegge, gi forholdet tid - han ønsket ikke det på samme måte, og jeg er redd for at det faktisk var fordi han ikke var interessert Nok. Jeg skriver Nok, fordi det er ikke snakk om ikke å være glad i, men å være så glad i at man faktisk ønsker å være med den andre, setter den andres behov i fokus osv. Jeg er absolutt ikke typen som lever gjennom min kjæreste, har nok av egne ting - men et forhold hvor det ikke gløder en del i starten, tror jeg er litt dødsdømt på sikt. Den ene elsker litt mer enn den andre. Når det er sagt så er nok behovene ulike, men jeg tror det sliter for mye på et forhold (og derav mindre interesse over tid) når man er for forskjellige på dette - selv om man var dødsforelsket i starten

[Chloe]

Hei!

Du kan egentlig ikke forvente det samme av andre som du forventer av deg selv.

Jeg skjønner allikevel at du blir såret og ønsker litt mer "ofring" fra hennes side.

Egentlig er jeg tilbøyelig til å tro at hun ikke er interessert nok, som nevnt tidligere. Er man skikkelig forelsket lar man nesten alt annet fare. Hun virker på meg som om alenelivet hennes er viktigere enn tosomheten. Men jeg kan ta feil.

Hvis jeg var i en slik situasjon ville jeg snudd på det. Bli litt mer opptatt, du også. Ja, jeg vet det kan bli null samvær en tid. Men du opplever jo et samvær som ikke er tilfredstillende, allikevel.

Enten får du henne til å innse at hun ønsker mer tid med deg. Eller så ser dere hverandre ikke. Da ser du hva forholdet deres er laget av. Du har ikke noe å tape på å prøve.

Et forhold skal være godt for begge.

Lykke til!

[nosense]

Behovet for tid til seg selv og til partneren, varierer veldig fra menneske til menneske. Det at hun "ofrer" mindre enn deg betyr ikke at hun elsker deg mindre, men et forhold hvor den ene føler at han/henne gir mye mer enn han/henne får tilbake, vil ikke vare... Du kan jo prøve å overlate initiativet til henne en stund for å se om ting endrer seg. Hvis du ikke klarer å leve med så lite kontakt/"ofring" som hun gir, må du si i fra eller gå videre...