Forvirret!

[Bratz]

Jeg er en kvinne på 32 år,med samboer på samme alder.Vi har hvert vårt barn fra før på 8 og 10 år.For ett år siden sluttet jeg med hormonell prevensjon,pga.sykdom.Vi har ikke brukt noe annet i mellomtiden,annet enn å "hoppe av i svingen".De siste 3-4 mnd har vi heller ikke vært så forsiktige med det,og vi har lekt med tanken om å få ett barn sammen.For litt over en uke siden oppdaget jeg at jeg er gravid.Dette er noe vi begge har vært klar over kunne skje,men problemet er at samboeren min ikke takler dette noe særlig.Han sier han er redd og bekymret.Jeg er forvirret,vi har jo begge skjønt at dette kunne skje!Vi er da voksne mennesker!Jeg vil gjerne ha dette barnet,og personlig synes jeg at vi må ta ansvar for våre handlinger.Noen som har synspunkter?

[mil1365380270]

Jeg er for fri abort, men ville ikke tatt det i en alder av 32 år, hvis det ikke var sykdom eller noe annet veldig viktig, som talte mot å få barn.

Skjønner det hvis han føler han er ferdig med småbarnsperioden, og gleder seg til litt mer frihet sammen med deg. Men hva skjer med deg/dere om dere tar abort? Vil du sørge og bære nag? Det er noe å tenke på det også. Dessuten har jeg aldri hørt om noen som har angret på de barna de har fått :-)

[Bratz]

Jeg er for fri abort, men ville ikke tatt det i en alder av 32 år, hvis det ikke var sykdom eller noe annet veldig viktig, som talte mot å få barn.

Skjønner det hvis han føler han er ferdig med småbarnsperioden, og gleder seg til litt mer frihet sammen med deg. Men hva skjer med deg/dere om dere tar abort? Vil du sørge og bære nag? Det er noe å tenke på det også. Dessuten har jeg aldri hørt om noen som har angret på de barna de har fått :-)

Jeg føler ikke i det hele tatt for å ta abort,jeg mener at det ikke er riktig i dette tilfellet.Fortvilelsen er at jeg ikke får pratet ordentlig med ham før til helga,og det er ingen god følelse å gå alene med alle tankene.Jeg er 7 uker på vei,Jeg kjenner også at jeg begynner å bli lettere irritert,vi var da to om dette,og begge over 30 år.Skulle tro han også vet hvordan barn blir til??

[Gjest klem til dere]

Det er selvsagt lov å bli litt overveldet og bekymret med en gang man får beskjeden om at man venter barn, så det må han få lov til uten at du legger noe mer i det.

Men hvis en av dere eller begge hadde hatt det minste i mot å få et barn sammen, så hadde dere selvsagt brukt prevensjon eller sterilisert dere.

Når han vet at du ikke bruker prevensjon, og han allikevel ikke bruker kondom eller steriliserer seg, så har han allerede tatt valget. Noe annet hadde jeg ikke giddet å høre på en gang.

Han får se å bli voksen.

[mil1365380270]

Jeg føler ikke i det hele tatt for å ta abort,jeg mener at det ikke er riktig i dette tilfellet.Fortvilelsen er at jeg ikke får pratet ordentlig med ham før til helga,og det er ingen god følelse å gå alene med alle tankene.Jeg er 7 uker på vei,Jeg kjenner også at jeg begynner å bli lettere irritert,vi var da to om dette,og begge over 30 år.Skulle tro han også vet hvordan barn blir til??

Enig med deg, men det lureste er vel å ikke fremsette dette som et krav. Hvis den minste er 8 nå, har dere på en måte blitt satt 8 år tilbake i tid, og det tar tid å fordøye.

La han få litt tid på seg :-)

Er det helt utelukket for deg å ta abort, er det bare å bestemme seg innerst inne for at det blir barn, uansett hva som skjer. Da klarer du kanskje å beholde roen, så dere ikke begynner å krangle om dette?

[sjakktrekk]

Er like gammel som deg, og min yngste (foreløbig, selvfølgelig) er 8 år. Nå er jeg 16 uker på vei.

Sambo og jeg var enig i at vi ville ha barn, men maste ikke om det. Vi tok det som en bonus om jeg ble gravid.

Og det ble jeg jo. Og sambo er overlykkelig. Jeg også.... innimellom. Noen ganger får jeg skrekkelig dårlig samvittighet overfor de to jeg har fra før. Jeg føler meg ofte som en dårlig mor overfor dem, og så skal jeg sette i gang med en ny som jeg kan "ødelegge".

Jeg gleder meg til babyen blir født. Men jeg sliter litt med motstridende tanker innimellom.

Mannen din skjønte selvfølgelig hva som kom til å skje når dere kuttet ut prevensjon. Han trenger kanskje bare tid til å fordøye det litt...

Lykke til.

[Bratz]

Det er selvsagt lov å bli litt overveldet og bekymret med en gang man får beskjeden om at man venter barn, så det må han få lov til uten at du legger noe mer i det.

Men hvis en av dere eller begge hadde hatt det minste i mot å få et barn sammen, så hadde dere selvsagt brukt prevensjon eller sterilisert dere.

Når han vet at du ikke bruker prevensjon, og han allikevel ikke bruker kondom eller steriliserer seg, så har han allerede tatt valget. Noe annet hadde jeg ikke giddet å høre på en gang.

Han får se å bli voksen.

Idag har jeg sagt klart ifra hva jeg mener.Vi har jo pratet om dette underveis tidligere.Fikk heldigvis anledning til å ta det opp idag,og jeg var litt streng og sa at jeg es han burde ha tenkt mere gjennom det tidligere,og at jeg trodde faktisk at han også ønsket dette ettersom vi har vært så uforsiktige.Sa til han at det siste jeg ønsker er abort.Og det hjalp!Takk for at du tok deg tid.

[Bratz]

Enig med deg, men det lureste er vel å ikke fremsette dette som et krav. Hvis den minste er 8 nå, har dere på en måte blitt satt 8 år tilbake i tid, og det tar tid å fordøye.

La han få litt tid på seg :-)

Er det helt utelukket for deg å ta abort, er det bare å bestemme seg innerst inne for at det blir barn, uansett hva som skjer. Da klarer du kanskje å beholde roen, så dere ikke begynner å krangle om dette?

Vi har ikke kranglet om det,men det ble liksom en rar stemning.Og mange rare og mindre gode følelser.Idag fikk jeg pratet med ham,på en fin måte.Jeg fikk sagt mine synspunkter,og det hjalp!Han trenger nok tid på å ta det inn ja,men jeg håper og tror at dette vil bli en glede for oss alle.

[Gjest Elextra]

Det kan jo høres ut til at han ikke har vært klar over hvilken "risiko" han tok, kanskje han regnet med at du hadde kontroll på fruktbare perioder e.l., siden dere tydeligvis ikke helt hadde bestemt dere for å la det stå til.

Når det er sagt - svært mange menn trenger tid på å la tanken om barn modnes. Har hørt mange eksempler på vordende fedre som ikke har begynt å glede seg før svangerskapet er halvveis.

Lykke til.

[Gjest Dame55]

Vi har ikke kranglet om det,men det ble liksom en rar stemning.Og mange rare og mindre gode følelser.Idag fikk jeg pratet med ham,på en fin måte.Jeg fikk sagt mine synspunkter,og det hjalp!Han trenger nok tid på å ta det inn ja,men jeg håper og tror at dette vil bli en glede for oss alle.

Ja, menn trenger nok litt lengre tid enn oss kvinner her.

For min del gikk det bra, men han var også litt skeptisk i begynnelsen. Vi var eldre enn dere dengang og de to eldste var 10 og 11.

Lykke til, det er kjempekoselig med en "attpåklatt".