Samboer som stadig skuffer!

[Simone]

Jeg er en dame på 36 år, fire barn, der det minste barnet på et år er med min samboer. Vi har vært sammen i snart 6 år, han er 50.

Han har ved flere (mange) anledninger spesielt når han har drukket skjellt meg ut for de værste ting som hore o.l. noe som går svært hard inn på meg, han har ingen grunnlag for å si slike ting til meg, etterpå angrer han veldig og ber om unskyldning. Ikke nok med det jeg føler jeg ikke kan stole på han fordi jeg til stadighet avslører han i løgn, han overdriver og motsier meg hele tiden under krangling.Vi kan ha lange fine perioder sammen, men i det siste halve året er det blitt fryktelig markert ettersom vi begge har vært sliten etter mye natteåk med minstebarnet.

På nyttårsaften satt vi sammen hjemme til i ett tiden om natta og tok et glass vin sammen og hadde det hyggelig, en venninne av meg satt alene i nabohuset og spurte om jeg ville komme en tur til henne da hun var alene.

Samboeren min sa det var greit og han understreket at jeg ikke trengte komme tilbake, det er slike undertoner som skaper uhygge. Jeg dro til venninnen en tur, etter en time ringte jeg til han og spurte om det fortsatt var greit at jeg var litt til, han sa det samme som da jeg dro. Etter en stund begynnte han og sende meg beskjeder om at datteren vår var mye våken og at jeg kanskje burde komme hjem. Etter en stund kom enda flere meldinger, da han sa at jeg måtte komme for han skulle på fest, og om jeg kom eller ikke ble han å gå likavel. Jeg ble fryktelig sint på han og skrev en syrlig melding tilbake, så gikk jeg hjem. Da jeg kom hjem hadde han drukket opp alt vi hadde i huset, han skjelte meg ut for de værste ting igjen og sa selvfølgelig at jeg var en hore og at jeg kunne reise til helvete, jeg hadde ikke gjort noe galt. Han lugget meg og slengte meg i gulvet, da ba jeg han om å dra ut fra leiligheta. Det gjorde han. Han var borte i flere døgn, ettersom jeg hørte fra andre gikk han på fylla. Ettersom han ikke ga livstegn fra seg var jeg naturligvis livredd for hva som skjedde, han virker som han mister fullstendig kontroll når han drikker noe som går hardt utover meg og barna psykisk. Jeg var så redd for han at jeg prøvde og oppsøke bekjennte av han for å finne ut om han var i livet. (han har mange gang sagt at han ikke vil leve, og en gang satte han foten sin utfor kaia etter vi hadde vært på byen en tur). Han kom hjem etter jeg ba han om å komme ettersom jeg er glad i han og at han er far til barnet mitt. Da han kom hjem viste han meg klokka som var blitt ødelagt i den perioden han var borte (hadde gitt han den i 50 års gave) klokka var jo ny så vi leverte den inn som garantisak. I dag ringte de fra leverandøren og sa at klokka hadde fått ytre skade og at den ikke gikk på garantien, så reperasjonen ville komme på ca 2000 kr. omtrent det klokka kostet for meg å kjøpe. Jeg mener at han har ødelagt den i fylla , noe jeg ikke kan bevise. Han ble meget sint på meg når jeg påsto det og ba meg tie stille. Men jeg er jo så skuffet over at gaven jeg kjøpte til han er ødelagt, han sier han ikke vet hva som har skjedd. Men han har ikke evne til å fortå at jeg selvfølgelig blir mistenksom og det gjør meg vondt inn i hjertet og vite, ettersom jeg la hele min sjel i klokka. Jeg er så sliten og lei etter mange slike hendelser der han er årsak til det meste og der han prøver og gjøre meg skadelidende for hans feil. Jeg sier ikke heller at jeg er feilfri, men de tillfellene jeg har nevnt, mener jeg at det er hans feil. Hvordan kan en være glad i en person som gjør disse feilene gang på gang, jeg spør meg selv ? og jeg er faktisk livredd for å miste han. Men kanskje jeg må innse at han aldri blir og forandre seg, og jeg må ha hjelp for å komme ut av dette forholdet, men jeg vet ikke hvordan. Det er så mye mer jeg ikke har nevnt, kunne skrevet en bok. Nå er jeg bare deprimert, sliten, lei , skuffet og alt det der. Jeg ønsker meg et liv der jeg kan ha det godt, og gi mine kjære barn det de trenger for en god oppvekst, noe jeg mener de har krav på, nå føler jeg meg så redusert av alle problemene.

Kan noen komme med råd og litt hjelp !

[søkende]

Hei.

Jeg blir trist av å lese historien din. Det høres fryktelig ut å leve med en slik mann.

Hjelp? Det beste er nok å få han til å få hjelp med drikkingen og temperamanget. Noe han sansynligvis ikke VIL.

Sett hardt mot hardt. Si at du ikke orker å leve med han slik han oppfører seg, og at du gir han en sjanse til å bevise at han tar deg på alvor, og forandrer adferd.

Et enkelt spørsmål.

Vil du få det mer harmonisk og trivelig uten han?

[yes]

Hei kas

Sender deg noen varme og gode tanker

Jeg må si at jeg grøsser når jeg leser historien din - det er vel bare en ting og si og det er at samboeren din MÅ ha profisjonell hjelp til drikkinga si. Det kommer nok til og bli tøfft dersom han går med på og få hjelp...

Men jeg må si meg enig med "søkende" - hvordan ville livet ditt vært uten samboeren ?? Det er mange valg og ta, og da spesielt hensynet til barna og deg. Er spesielle opplevelse, følelser eller ting som gjør at han drikker, eller ...

Prøv og snakk med han på en rolig og behersket måte, gi ris OG ros...vær gjenomtenkt og sett hardt mot hart.

LYKKE TIL !

med vennlig hilsen

[Gjest hawkwind]

Gubben har en oppførsel som rett og slett er svært upassende.

Det ser ut til å være gasnke tydelig at han er emosjonelt ustabil, ser ut til å ha alskoholproblemer; og smått psykopatiske trekk.

Han trenger med andre ord profesjonell hjelp. Og dere som par burde oppsøke familierådgivning.

Er han ikke villig til å oppsøke hjelp; kast han ut. Du og barnet trenger et trygt sted - dette vil ikke gubben din kunne bidra med før han evt. blir veldig mye friskere.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du sier ikke hvor mange tidligere forhold du har hatt. Men brevet ditt fikk meg til å tenke på det. Hvis du har hatt mange negative parforhold, blir det tyngre og tyngre å gjøre opp og bryte. Jeg tenker da særlig på deg som mor til små barn.

Jeg vil råde deg til å drøfte problemet med en familierådgiver. Du trenger noen som kan lytte til deg å kanskje sette deg på sporet til å velge hva du vil gjøre.

Familiekontoret gir slik hjelp. Og du kan ringe direkte selv.

[Bård]

Selv om jeg på mange måter er enig i det de øvrige har skrevet, vil jeg gjerne komme med et motsatt syn også:

Nyttårsaften er en av de "spesielle" aftnene i året, og det er etter mitt syn ikke umulig at mannen din hadde kost seg gjennom hele kvelden, og nå gledet seg til å avslutte den slik dere hadde gjennomført den - dere to alene. Han behøver ikke å ha hatt sex (direkte) i tankene, men kanskje å tusle sammen inn på soverommet og sovne i hverandres armer.

Slik gikk det ikke - du finner ut at du heller vil "skravle" med ei (yngre) venninne, mens han må gå og legge seg alene (på akkurat DENNE kvelden)...

Det er selvsagt snilt av deg å ta deg av ei venninne som sitter alene, men hvis hun var så alene, så burde hun kanskje heller vært invitert over til dere? Kanskje hele kvelden, eller kanskje som et savr på hennes invitasjon ("Nei - du vet vi har barna. Kan ikke du heller komme over til oss?"...).

Alternativt kunne du jo avstått fra denne turen (det var tross alt temmelig seint...), og heller sagt noe ala "Du - jeg tror ikke jeg orker jeg. Vi hadde akkurat tenkt å gå og legge oss..."?

Jeg synes i hvert fall for min del at det ikke er helt urimelig av ham å reagere LITT - og kanskje særlig ikke hvis han i utgangspunktet er svært utrygg på forholdet dere to i mellom. Det er stor aldersforskjell mellom dere, og kanskje er han rett og slett ikke sikker på om dere har et så helt likeverdig og livslangt forhold foran dere...

I dette perspektivet er vold og fyll bare utslag av egen følelse av utilstrekkelighet. Spørsmålet er da om du elsker ham så høyt at du er villig til å hjelpe ham ut av DEN følelsen, eller om du, hvis du har "avslørt" en av hans svake sider (usikkerheten), føler deg "snytt"? Du elsket ham kanskje mest fordi han så ut til å være "et realt mannfolk", med stor trygghet på seg selv - en mann som det var meningen DU skulle støtte deg mot? Hvis han viser seg å være like mye "pudding" som alle de andre mannfolka du har vært borte i, kan du kanskje like gjerne finne deg en på din egen alder?

Mulig jeg provoserer litt her, men det er i hvert fall et alternativt perspektiv på saken...

[Fransiscka]

Jeg har selv opplevd mye negativt med rusmidler, og vet det innebærer store problemer, og mye sorg, for alle parter, når alkoholen blir misbrukt på denne måten.

For det er netopp det jeg så på først. Alkoholmisbruket av din mann. Han drikker til han mister kontrollen, og opptrer truende, og kanskje farlig, mor deg. Det er ikke normalt å skulle bli motatt av en samboer som river deg overende. Det er ikke normalt å skulle komme hjem til slag og bråk, samme hvor skuffet og lei han måtte være seg.

Det er HAN som har store problemer her. Han må lære å begrense drikkinga, og sinnet sitt. Å leve på en slik måte, gjør bare vondt verre.

Du sier du vil holde sammen med ham, ikke minst for deres felles barn. Jeg vokste selv opp med mye uro pga alkohol, og husker enda at det for meg SLETTEST ikke var viktigst at mor og far bodde sammen, men at JEG kunne legge meg i trygghet om kvelden, og vite jeg slapp å våkne på nattestid av bråk og uro.

Mennesker med slike problemer, har ofte vanskelig å komme ut av helvetet, kanskje vanskeligere, jo eldre dem er. Det betyr at mannen din enten må søke profesjonell hjelp NÅ, eventuelt forberede seg på å miste deg.

Du kan ikke leve på denne måten lengre, det vil slite både deg og barna dine fullstendig ut.

Sett deg ned og vurder om du virkelig vil ha det slik lengre. Du fortjener det tross alt IKKE.

Mvh